Evig 18 fortsettelse på ” Når fremtiden ikke finnes “

 

-Det var blitt sommer i Rosenes by.

Sommer og Jazzfestival,

Jeg hadde tatt av meg Russedressen for aller siste gang,

nå skulle den ikke på meg mer. 

Russedressen.. Den som hadde fått oss til å føle oss som verdensmestere,

gitt oss en unnskyldning for å oppføre oss som idioter,

gitt oss en slags form for status,gitt oss oppmerksomhet. 

For meg var den mye mye mer,

For meg hadde den fungert som et skjold. 

Et skjold mellom kroppen min og verden, 

Jeg hadde kun et mål med russetiden. 

Jeg skulle bli perfekt! 

Når dressen falt skulle kroppen under være helt strøken.

Det var det som var planen.

Det var mitt mål, og det eneste som betydde noe i hele verden. 

Alt annet var fullstendig underordnet.

Derfor trente jeg som en gal, og lå timevis i solarium.

Utenpå så jeg kjernesunn ut. 

Men inni var jeg døden nær.. 

Jeg ble mørkebrun, og fikk tydelige muskler.

Jeg var den eneste jenta jeg kjente som gikk rundt med six pack. 

Men, likevel hadde jeg ikke nådd målet mitt,

jeg var litt under ok i mine egne øyne,  jeg var ikke Fab!

Så det var ikke bra nok.

Jeg var ikke bra nok. 

Ikke engang dette klarte jeg å få til

Alle positive kommentarer jeg fikk på utseende mitt tolket jeg negativt.

Bare det negative trodde jeg på. 

Hvordan jeg klarte å komme meg igjennom disse årene på skolen slik jeg levde, skjønner jeg ikke.

Russetiden hadde jeg lagt bak meg, den lå der bak, og skulle for alltid bli et minne om en tid rotet vekk i alkohol, mat, og oppkast.

 Alvoret som jeg hatet å tenke på var kommet,

fremtiden som jeg ikke ville ha,  den fikk jeg nå, 

Nå måtte jeg forholde meg til den, 

 nå måtte jeg bli voksen.

Alle jeg kjente hadde satt seg et mål, 

de hadde en plan,

en meningen med tiden sin fremover,

de gledet seg til fremtiden.

Det skjønte jeg ikke noe av. 

Hvordan kunne man glede seg til fremtiden? 

-Du som er så heldig, du som er ung, og har livet foran deg..

Det var det verste noen kunne si til meg. 

Jeg skulle helst hatt livet bak meg.

Vert ferdig med det

Jeg var vel den eneste jeg kjente som ikke hadde noen plan,  ikke hadde jeg søkt på skoler heller. 

Jeg ville være ferdig, ferdig med alt.

Jeg husker jeg satt på rommet mitt hjemme i Molde om kvelden og lurte på om det var nå det skulle skje. 

var det i dag?

i morgen?

til uka?

jeg var ikke helt sikker, men jeg visste at det måtte bli ganske snart.

så begynte jeg å gruble på hvordan jeg skulle klare det. 

Hvilken måte jeg skulle ende det på

Livet.

I dagboka mi skrev jeg,.. 

  “Nå skal jeg dø snart, det må bli etter Onsdag, må se reprisen på Beverly hills 90210” 

….

Jeg levde ikke, livet mitt besto av å 

gråte,

spise,

Spy,

Sulte,

dusje,

skrubbe kroppen til blods,

og å gjenta..

Det var mine rutiner i veldig veldig lang tid.

Jeg brøt avtaler jeg hadde med venner, isolerte meg, kom med merkelige forklaringer på hvorfor jeg ikke kom, og jeg var syk og det feilet meg noe hele tiden.

Jeg verket i leddene, hadde migreneanfall, synsforstyrrelser,og vondt i hjertet. ..

allerede da hadde jeg hjerteproblemer, det er rart det gikk bra den gangen.

Men inni meg hadde jeg et lite håp om at det skulle gå galt av seg selv, sånn at jeg slapp å gjøre noe med det. 

Jeg var til lege utallige ganger, en del av meg ønsket å dø, mens en annen del ønsket at noen skulle se det, fange det opp slik at jeg slapp å si noe. 

jeg hadde bestandig hatt et ønske om det

at noen skulle se meg. 

Hjelpe meg 

Komme å redde meg

helt fra jeg som liten satt åpenlyst fremfor de ansatte i barnehagen og lekte

“den farlige leken ” med dukkene på dukkerommet, i håp om at noen skulle reagere.

Det var det ingen som gjorde. 

De så det,

de visste det, 

men de snudde ryggen til,

begynte å synge,

Så en annen veg

gikk ut. 

De ville vel ikke ha noe styr. 

Da er det best å beskytte seg selv,

La barnet lide,

for det er ikke deres problem.

La noen andre ta seg av det 

Riktignok var jeg 18 år denne gangen.

Jeg kunne sagt det selv,

jeg kunne bedt om hjelp,

sagt at jeg led av en spiseforstyrrelse.. 

Så hadde jeg kanskje sluppet å dra på den i fem år

kanskje jeg kunne fått en mulighet til å bli meg selv

kanskje tingene kunne ha stoppet der, 

kanskje jeg hadde fått hjelp for det faktiske problemet, 

det som lå bakom sykdommen, 

kanskje

Men det er ikke slik vi mennesker fungerer 

Dessverre…

Du kan følge historien min videre på Facebook HER eller Instagram DER

#russ #russetid #18 #spiseforstyrrelser #kroppsfiksering #utseende #psykisk #problem #mat #sommer #ferie #perfekt #kropp #selvbilde #MeToo 

2 kommentarer
    1. Kjenne meg igjen av mykje du skriv om, Monicha. Om trening og spiseforstyrrelse og om det å vere perfekt i den alderen.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg