foto:Tiziana M

 

I fjor på denne tiden lå jeg hardt skadet på sykehus etter en trafikkulykke

mer smerter, 

mer sykehus.

Det var allikevel ikke det verste, det var det som  egentlig hadde skjedd

og hvordan det skjedde, det var det som knuste meg

Nå reiser jeg meg ikke mer, skrev jeg til svar på meldinger fra venner

Jeg har ikke mer vilje, eller lyst i meg til å fortsette ,

ikke nå,

ikke denne gangen,

ikke etter dette

Jeg har ingen glede av å leve i disse smertene,

det er ingen som kan kreve dette av meg,

ingen andre hadde orket det,

og nå orker jeg ikke mer. 

så nå velger jeg døden, så får folk rundt meg velge å forstå det eller ikke. 

Jeg vil ikke mer, jeg har reist meg for siste gang.

 

Det var alvorlige ord.

 

men det var ingen som reagerte..

jeg vet ikke hvorfor, men det fikk meg til å føle at jeg ikke hadde noen verdi,

at hvis jeg ønsket å dø så fikk jeg fint bare gjøre det

det fikk bli mitt eget problem

 

Ikke reagerte de på sykehuset heller,

dette fikser du

dette ordner seg, 

livet går videre.

For meg føltes det ikke sånn

jeg tenkte at livet var over,

at jeg ikke kom til å klare å reise meg igjen

det hadde blitt for mye, det var nok for lenge siden om det ikke bare skulle skje enda mer

det var det ingen som skjønte, 

ikke før jeg gråt meg til å få snakke med en psykiater så skjønte de det

at jeg mente alvor. 

 

Det var ikke plass til meg, ikke var det nødvending heller, jeg var jo bare nedbrutt

vi legger ikke inn nedbrutte mennesker i psykiatrien fikk jeg til svar

neivel? hvem legger dere inn da?

det fikk jeg aldri noe svar på,

jeg fikk til slutt en kriseseng, og de lovet å ta vare på meg,

det var det likevel ingen som gjorde.

jeg vil ikke leve sa jeg

allikevel fikk jeg ha både saks, strikkepinner, og belte med meg på rommet.

jeg ville ikke leve

men jeg fikk fri utgang, kunne gå så langt jeg ville, og det gjorde jeg og. Jeg ble borte i mange timer, 

og da jeg var tilbake var det ingen som lurte på hvor jeg hadde vært, eller hadde savnet meg.

de merket det ikke,

Jeg var usynlig.

jeg kunne sitte på rommet i timevis alene, og det var ingen som kom for å snakket med meg,

ikke en eneste person.

Ville jeg dø så kunne jeg det, det hadde jeg alle muligheter til

spørs om de hadde merket det hvis jeg døde.

Jeg har tenkt mye på dette, og hvor alvorlig dette faktisk er

folk tar livet av seg mens de er innlagt,

det har skjedd mange ganger, og det kommer til å skje igjen.

hjemme sitter gjerne familie og venner og tenker og tror at det finnes god hjelp å få,

at nå kan de slappe av, 

nå skjer det ikke noe

det skjer ikke noe så lenge man er innlagt

men jeg vet noe annet, 

jeg vet hvor dårlig det faktisk kan være, og hvor lite hjelp man kan oppleve å få. 

 

Jeg sa i fra, jeg fortalte om min opplevelse, og hvor dårlig jeg mente det var

Sånn skal det ikke være fikk jeg til svar

vi må se på rutinene våre

se om vi kan gjøre noen endringer

det skremmer meg å tenke på.

Jeg skal ikke ta håpet fra andre mennesker, og det er kanskje ikke slik overalt

men det er mye som er altfor dårlig,

dessuten er det mulig at de så det, kanskje de så at jeg egentlig ikke ønsket å dø,

for jeg ønsket jo ikke å dø, jeg ville bare ikke leve.

 

 

facebook HER  Instagram HER