Min store trøst.

 

 

Jeg har ønsket meg en perser hele livet. Det vil si fra rundt 12 års alderen etter å  ha sett en amerikansk film. 

jeg husker ikke nå hvilken film dette var, ikke at det spiller noen rolle heller, for det eneste som opptok meg den gangen, var den hvite katten som var med i den. 

Ønsket mitt ble dog aldri innfridd , katter skulle  jo være gratis..

Så det ble huskatt på oss. Men ønsket om en perser fulgte meg videre hele livet.

Da jeg endelig ble voksen og kunne bestemme dette fritt selv, hadde jeg ikke samvittighet til å skaffe meg en katt, jeg hadde leilighet midt i sentrum og jobbet absolutt hele tiden, ikke var jeg hjemme, og ikke hadde jeg noen ute plass, noe man jo gjerne må ha skal man ha et dyr. Dessuten er tid veldig vesentlig med denne rasen, ettersom den krever ekstremt mye pelsstell, kos, øye rens, tannpuss, bading osv. Ja tannpuss haha. 🙂  

Ikke før etter ulykken i 2008 hvor jeg ble tvunget til å slutte å jobbe, og måtte selge lofts leiligheten  min i sentrum fordi den ikke hadde heis og jeg den gang Ikke engang klarte å gå opp og ned en trapp. Kunne jeg igjen ta opp igjen tanken på å skaffe meg en perser.

Utrolig å tenke tilbake på det nå, hvor dårlig jeg egentlig var og har vert…

Nå flere år etter har jeg tilsammen hatt 4 stykker! mine to første mistet jeg dessverre altfor tidlig til hjertesykdom, så etter det tenkte jeg at jeg måtte revurdere  hele rasen. Man vet jo det alle som har mistet et dyr hvor vondt det er, og absolutt ikke noe man vil oppleve flere ganger. 

Men man elsker de man elsker så da ble det persere allikevel. 

så i dag har jeg en hvit gutt Snowflake på snart 3 år, -og minstemann Mozart på 4 mnd. 

De har blitt min store trøst i hverdagen, de holder meg opptatt, og gir meg utrolig mye glede. Så for meg er ikke en katt bare en katt, men et fullverdig familiemedlem. Spesielt om nettene hvor jeg er mye våken er de en god smertelindring. 

Det høres nok for mange helt sprøtt ut. Men andre kattemennesker skjønner hva jeg snakker om, og det er godt nok for meg.;) 

 

#katter #katt #kattunge #perser #trøst #smerte #natten #livet 

Stille vann

 

 

Nå har det snart gått 10 år siden kroppen min ble ødelagt,

10 år med smerter hver eneste dag. Ikke før en trafikk ulykke i fjor ble jeg sendt til en smerteklinikk for utredning.

Jeg glemmer ikke uttrykket til legen den dagen jeg haltet meg inn på kontoret hans fullstendig oppgitt,

la meg utover pulten hans og bare hulke gråt.

«Hvordan har du klart å leve så lenge med disse smertene,? Det er umenneskelig, du vet det ikke sant?»

Sannheten er nok at jeg ikke har klart det, når du tilbringer meste parten av livet ditt i sengen fordi du ikke klarer å fungere, så er ikke det å klare seg.

Eller når du sitter våken hele natten å gråter fordi kroppen skriker i smerter hele tiden.

Du lever ikke da, du bare eksisterer.

Etter utallige operasjoner, innsetting av stålplater, og skruer som aldri kan taes ut, total protese i venstre fot og hofte, og tilsammen fjerning av 128 sting reagerte til slutt hjertet mitt, i et kraftig hjerteinfarkt, etterfulgt av hjertesvikt som nesten tok livet av meg i 2013.

Så nå lever jeg på store doser hjertemedisin samt fryktelig høye doser morfin og andre smertestillende.

At jeg lever i dag er et mirakel i seg selv.

Jeg får stadig høre at jeg er en sjelden dame å se, men det er ikke så rart.

For jeg viser meg ikke når ting er som verst. Det tror jeg veldig få av oss gjør, dessuten er det nok slik at de som virkelig har smerter, de snakker ikke om det, slik de som virkelig har dårlig råd, tier om det.

Jeg har valgt å ikke snakke så høyt om det, ikke fordi jeg ikke trenger å snakke om det,

men fordi jeg ikke ønsker å være en klage person,

men mest av alt fordi jeg tror folk ikke skjønner hvordan det er allikevel.

 

#smerte #smertestillende #morfin #ødelagt #protese #vondt #gråte #livet