Historien fortsetter

 

 

(fortsettelse.. utdrag fra boken “En Gudløs verden av Monicha beate winther)

Mandag morgen 08.12.08

Min mor våkner, hun registrerer at jeg er borte.

– Så gikk hun altså på jobb allikevel, tenker hun.

Hun skulle jo ikke det. Hun var jo så sliten..

Hun må skynde seg ned å avlaste meg..

Telefonen ringer..

Det er fra legekontoret.

Benediktes stemme er i den andre enden.

– Du må komme med en gang! Monicha ligger her livløs i en ambulansen. Hun er alvorlig skadet..

Panikken brer seg i henne.

Hun kaster seg inn i bilen, kjører ned til legesenteret. Ambulansen er borte, jeg er ikke der…

– Du må kjøre med det samme! Kjør opp til fotballbanen oppe ved skolene, ambulansen er der oppe med henne, hun må sendes i helikopter til Førde!

Benedikte er oppskaket.

Inn i bilen igjen, kjøre til fotballbanen.. Der ligger jeg .. jenta hennes. Det kjæreste i livet, blå i ansiktet.

Hun registrerer med gru den ene armen min, den er brukket,den er i feil stilling.. beinsplintene stikker ut.

– MONICHA! DU MÅ KJEMPE FOR LIVET!!

Hun gråter. Er skrekkslagen.

Jeg nikker..

TA BORT TRYKKET PÅ FOTEN MIN! skriker jeg. MAMMA! SI DE MÅ TA BORT TRYKKET PÅ FOTEN MIN!

– Det er ingen som trykker på foten din gråter hun, men du er alvorlig skadet!

Monicha du må kjempe for livet!

– Vi vet ikke hva som har skjedd sier ambulansesjoføren til henne. Hun ble funnet på bakken utenfor kjøpesenteret. Vi trodde hun hadde besvimt, men hun er så skadet, hele kroppen hennes er knust, og hun har store indre blødninger!

– Å GUD! hun må ha hoppet!! Panikken brer seg igjen.

– Hoppet? Hvorfor sier du det?

– Hun er så forferdelig deprimert! Få henne på sykehus NÅ! kom dere av gårde! Berg livet hennes!

Hun skriker til helikoptermannskapet. Hun får ikke vært lenge hos meg før helikopteret letter og drar avgårde med meg til Førde sentralsykehus. Hun står igjen på bakken og gråter mens ambulansesjoføren holder rundt henne.

Han gråter han og..

Jeg husker smertene.. uendelige grufulle smerter… lyden av helikopter .. og stressede stemmer..

Jeg kommer til Førde sentralsykehus med knust bekken, brukket rygg, knuste kneskåler, brukket lårhals, brukket nakke, knust hel, begge armer og begge bein er brukket, brukket kragebein, brekte ribbein, brukne brystbein, hull i pusterøret, punkterte lunger, store indre blødninger og mange indre organer er spiddet opp av mitt eget skjelett. Kroppen er i respirasjonsvikt.. Og i ferd med å blø ut. De setter på en grind og stabiliserer bekkenet, fort fort, så gir de meg flere liter blod. Før de sender meg videre i all hast til Haukeland Sykehus..

De ser på hverandre, rister sorgtungt på hodene og sier, dette går aldri bra..

Hjemme går min mor rundt seg selv, i totalt mørke, i svarte sekunder, i en verden som raser på alle kanter. Hun kaster seg på telefonen ringer til Else, forteller i panikk. Else videreformidler litt til butikkene rundt, får dem til å henge opp en plakat på den stengte butikkporten som aldri ble åpnet. Får en dame til å komme fort for å holde sin egen butikk åpen, så løper hun opp til mamma, det er ikke langt, det tar tre minutter.

Hun holder rundt henne, ser mamma inn i øyne og sier. Vi ber! Nå ber vi for Monicha! Hun skal klare seg. Se på meg. Nå ber vi!

Gutten… hva med gutten… Mamma er i sjokk. Hun ringer Siri, og sier det har skjedd en ulykke, kan du ta med gutten hennes hjem..? Jeg må til Førde! Så kjører de sammen til Førde hvor mamma får se meg i bare noen få minutter før de drar avgårde med meg til Haukeland..

Det er panikkens dag… En dag i totalt mørke.. En dag hvor ting bare skjer, som gjennom kaos.. Mamma kjører til Siri, får hentet gutten.. Han ser på henne fra bilsetet,

– Hvor er mamma?

hun greier ikke å svare.. fokuserer på vegen, må hjem fort.

De er hjemme på et blunk, han spør igjen. Hvor er mamma?

Min mor blør innvendig av ordene..

– Mamma er på sykehus

Han sperrer opp øynene.

Vi så et helikopter, var det henne?

hun holder rundt den lille kroppen, og gråter..

Mamma..

kommer det fra gutten, han gråter sårt.

kommer hun hjem til Jul da?

Dette er for grusomt, for hjerterått. Hvordan kunne du Monicha? En liten farløs gutt, og nå kanskje uten mor, skal han ikke få ha noen? Monicha, hvordan kunne du? Tankene er fryktelige. Hun tar gutten på fanget..

– Jeg vet ikke kjære. Men du har meg! Du vil alltid ha meg! JEG går aldri i fra deg!

Nyheten om at noe har skjedd har nådd ut.. Hanna ringer til Katrine og de kommer. Siri kommer også.- Hva er det egentlig som har skjedd? Siri sitter hos mamma på kjøkkenet. Mamma gråter. Hanna og Katrine blir sittende i stua med min sønn, de skrur volumet på tvn høyt på, så gutten ikke skal få med seg alt det fæle som skjer på kjøkkenet.

– Det er min feil! Kommer det fra mamma. NEI! det er ikke din feil. Siri ser bestemt på henne. Dette er ingens feil! Det var en syk handling! Selvfølgelig er det ikke din feil.

– Men jeg taklet det så dårlig fortsatte hun, jeg skulle tatt signalene, jeg vet jo bedre.. Det er min feil.

Dette har du ikke noen skyld i!  Dessuten skal hun klare seg! Hun skal leve!

Mamma ser på Siri.. – Lov meg at hun klarer seg! kan du love meg det?

– JA! svarer Siri. Det lover jeg!

Siri er sykepleier, hun kontakter nå et kriseteam i kommunen. De lover å komme.

Kaoset er et faktum. Krisen er ulidelig. Mamma ringer sykehuset. Er hun kommet? hvordan går det?

– Vi har henne her ja, men…

hun er så skadet.. vi vet ikke..

HOLD HENNE I LIVE! DERE HAR Å HOLDE HENNE I LIVE!! DET ER JOBBEN DERES!

hun skriker til dem i telefonen.

– Vi skal gjøre vårt beste kommer det fra stemmen i røret.. men hun er så inderlig skadet, vi kan desverre ikke love noe. Og om hun skulle klare seg, så vet vi ikke.. Vi tror ikke.. Vi vet ikke hvordan utfallet vil bli.

JEG SKAL TA DET SOM KOMMER!! BARE HUN LEVER!! HUN MÅ LEVE!!

DERE HOLDER HENNE I LIVE! HØRER DU DET! LOV MEG AT HUN LEVER!

– Det kan vi ikke love, kommer det igjen..

Jeg må reise til Bergen! Jeg drar nå med det samme! Mamma er desperat etter å dra .. Siri vil ta med seg gutten hjem, han kan være hos oss, sier hun. han må jo på skolen..

Mamma tenker et kort sekund, men bestemmer seg fort for å ta han med, det er det eneste rette. Hun kan ikke la han være igjen, med en mamma på sykehus, som kanskje ikke klarer seg. som går hjemme og laget seg fantasier i hodet om hvordan det er, og hva som har skjedd.. Som får høre ting av andre som ikke er sant.. Han må være med, han må få vite sannheten, han må ha rett informasjon. Han må være med på denne prosessen, selv hvor grusomt det enn er. Han må være med!

Hun sender besøket hjem.

– Lov meg at dere ber for Monicha sier hun.

– Jeg lover kommer det fra Katrine

Så pakker hun, det mest nødvendige. Hun har ikke lenger tid til å vente på et kriseteam som aldri kommer.

De kom ikke da, de kom ikke senere, ikke den dagen, ikke den kvelden, ikke om noen dager , eller om noen måneder. De bare uteble.. De kom aldri…

Men den som kom var Ragnar. Mammas eks kjæreste. Ragnar var det nermeste jeg noen gang hadde kommet en slags far. Han kom inn i livet mitt da jeg var rundt 9 år. Vi hadde flyttet til han. Vi delte noen år med han, før bruddet var et faktum. Men han hadde bestandig holdt fast ved meg og min bror. Dessuten var han nå medeier i butikken min, men det var ikke derfor han kom. Han var oppriktig livredd..

Hun pakker for å reise, det mest nødvendige..

Tar med dyne og pute til gutten så han kan sove i bilen. Det blir en lang tur.. En tur med paniske tanker, en tur i bønner og tårer. En tur i kaos. Ute snør det tett, og noen ganger kan hun nesten ikke se vegen fremfor seg.

– Du må ikke gråte mormor kommer det fra gutten i baksetet. Mamma skal ikke dø, hun skal leve, det vet jeg.

– Vet du det? mamma blir overrassket over at han fremdeles er våken, de har kjørt et godt stykke nå.

– Ja det vet jeg. Vi ba nemlig om et mirakel.

– Et mirakel? Når gjorde dere det?

– I går kveld, kommer det fra gutten, før han sovner i baksetet..

Ved et kjøkkenbord på den andre siden av jorden,nærmere bestemt Sydney Australia, sitter det en mann med hodet begravd i sine hender. Han gråter.. Den ellers så handlekraftige mannen er nå plutselig satt helt ut av handling. Han er i sjokk. Han skulle reise vekk denne dagen, han skulle på en konferanse og holde et foredrag for en hel masse mennesker. Det var hans foredrag, og bare han som kunne innholdet i det..

Men han har fått en telefon fra sin mor..

Din søster har prøvd å ta sitt eget liv.. Hun har hoppet, jeg vet ikke om hun vil klare seg..

Hans kone løper rundt han, pakker i panikk. Bestiller en envegs bilett til Norge. koste hva det koste vil. Det spiller ingen rolle. Hun vrenger sitt hode, tenker kjapt, ringer en ansatt.

– Du må ta det oppdraget til Sven! Jeg sender deg en fil, du får bare lære deg innholdet fort!

Det kunne han ikke..

– Du gjør som jeg sier! Du tar det oppdraget! Gjør du ikke det, har du ikke jobb lenger!

Han gjør som hun sier.

Så kjører hun sin gråtende mann til flyplassen. Sjekker han inn på flyet, og får han avgårde, Reis! Din familie trenger deg! Og husk at jeg elsker deg.

Jeg elsker deg! husk det! Jeg venter på deg her! jeg elsker deg!

Så tar han fatt på den lange reisen.. tretti svarte timer, tretti timer i ensomhet, tretti timer alene med sine tanker, sin redsel, fortvilet og livredd i tretti timer uten å vite hva som venter..

Følg meg gjerne videre på Instagram HER

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg