HOPPET FRA TAKET PÅ ET KJØPESENTER

 

 

 

(“Har du noen gang tenkt på hvor lenge et menneske kan klare seg uten søvn?,.. svaret er 50 timer. 50 timer før det begynner å vise psykotiske trekk”.)

08.12.2008

 

(utdrag fra boken “En gudløs Verden” av Monicha Beate Winther)

 

Jeg hadde  hatt butikk i tre år. Butikken min var en drøm jeg hadde fått satt ut i livet. Eller det var i alle fall det som hadde vert meningen. Men å drive butikk alene skulle vise seg å være en langt større oppgave enn jeg noensinne kunne drømt om, pluss enda litt mer enn det.. Jeg trodde jeg visste i alle fall litt av hva jeg gikk til.. Jeg hadde ikke peiling. Men selv om jeg ikke hadde økonomi til å ansette noen fast, ikke kunne ta fri eller ta med sønnen min på ferier, så elsket jeg hvert sekund. Det vil si, jeg elsket det til jeg ikke elsket det lenger, men da var det også slutt. Jeg hadde akkurat utvidet butikken, og flyttet til et større lokale da tingene for alvor begynte å hope seg opp.. Det ene førte det andre med seg, og til slutt hadde jeg så mye ansvar og så mye å tenke på, at jeg ikke klarte å fullføre en eneste tankerekke. Kundene sviktet, omsetningen dalte, og regningene hopet seg opp. Jeg fikk store problemer med å sove og fikk ikke i meg mat.

Det er egentlig utrolig hva folk ikke får med seg, overser, eller ikke bryr seg om. Ikke at det hadde gjort noen forskjell om noen virkelig hadde spurt meg hvordan jeg hadde det, sånn egentlig.. Ting går liksom greit. Og man skal fikse sin egen shit. Det gjorde jeg altså ikke. Etterhvert skjønte jeg selv at det bar ille avgårde med meg. Så jeg mannet meg opp og prøvde å skaffe hjelp.

Jeg hadde nå gått i 7 døgn uten mat, uten å sove, og allikevel var jeg på jobb..

– jaha, og hva kan jeg hjelpe deg med? Den oversminkede barbiedukken av en lege så på meg med naive altfor blå linse øyne..

– Jeg vil be om at du legger meg inn på sykehus. Gjerne psykiatrisk svarte jeg

– HVA? hvorfor det?

Jeg fortalte om situasjonen min og om hvordan jeg hadde mistet søvnen, og at jeg ikke klarte å spise uten at maten vokste i munnen på meg.

– Jeg holder på å miste grepet. Du må hjelpe meg!

Jeg var så sliten at jeg følte hvert ord ble en kraftanstrengelse uten sidestykker, jeg kaldsvettet på ryggen og hjertet hamret så fort at jeg var overbevist om at hun kunne høre det.

Hun stirret inn i dataskjermen..

– Aah, men jeg ser jo her at du har vert ute en vinternatt før du.

– Javel? hva vil du frem til?

– Se på meg svarte hun. Du er sterk! dette fikser du ikke sant. Du skal få noe å sove på. Du trenger ingen innleggelse. Hun rakte meg en teit resept, som om noen tabletter skulle være svaret på alt.

– Jeg vil snakke med en annen lege, du forstår tydeligvis ikke hva jeg sier sa jeg.

– Det fungerer nok ikke sånn, hun så på meg med de falske blåfargede øynene. Og din sønn?

– Min mor er hos meg nå, så hun passer han, svarte jeg kort

– jaja men da har du i vert fall tatt ansvar for han, og sørget for at han har det bra nå som du trenger å hente deg litt inn igjen.

Denne damen har neimen ikke mye mellom øra tenkte jeg mens avmaktsfølelsen bredde seg inni meg. Jeg må ha sett på henne med verdens sinteste øyne, for hun nermest hoppet i stolen.

– Hør her, tatt ansvar for min sønn? Skjønner du ikke at det verste som kan skje min sønn, er at det kan skje meg noe!? Og det er nettopp det jeg sier, jeg er redd jeg er i ferd med å bli alvorlig syk!

hun kan umulig ha forstått alvoret i hva jeg sa. Hun bare kikket på meg med Barbie blikket sitt å sa.

– Du har selv ansvar for ditt eget liv.

– Nå var det nettopp derfor jeg kom til deg svarte jeg og begynte å gråte. Fordi jeg ikke tror jeg klarer å ta det ansvaret lenger.

Men det var håpløst , jeg fikk finne hjelp et annet sted.

Jeg tok frem lommeboken og ville betale, men merket at pengene ikke gav noen mening.. Jeg så ikke forskjell på dem.. Som et barn stod jeg der og ikke klarte å skille dem fra hverandre.. – Ta det du skal ha her, jeg klarer ikke å tenke sa jeg

At hun ikke reagerte på det jeg sa til henne er en ting, men at hun ikke reagerte på oppførselen min, det skremmer meg den dag i dag.

– Dette ordner seg sa hun. Gå hjem og sov, og kom tilbake om noen dager om du ikke føler deg bedre.

I ren desperasjon kastet jeg meg på telefonen å ringte en prest da jeg kom hjem.

– Du MÅ hjelpe meg, jeg er i NØD! En oppgitt stemme i andre enden sa noe om å ikke ha tid, og kanskje om noen dager.. NEI! skrek jeg . – jeg må ha hjelp nå, og du bare har å komme!. Det gikk han til slutt med på, og vi avtalte et sted å treffes.

Han satt nærmest å trippet for dette hadde han egentlig ikke tid til.

– jeg prøvde å fortelle hva som plaget meg, men alt ble bare en usammenhengdene grøt.. Jeg gråt voldsomt, tok hendene hans i mine og sa

– Be for meg!! Be for min sønn! Be for min mor! Be om et mirakel!

Det gjorde han.

Så sendte han meg hjem, forsikret meg om at Gud var med meg og bla bla…

Det var stille i leiligheten da jeg kom hjem. Min mor hadde fulgt min sønn i seng, og jeg gikk inn til han. Satte meg på sengekanten, tok hans hender i mine og sa, nå ber vi sammen. Så sa jeg kjære Gud gi oss et Mirakel!. Amen. Det må ha virket veldig skremmende..

Så tok jeg en sovetablett mens jeg forbannet alle leger og prester i verden som ikke var i stand til å ta imot et menneske i total krise..

Søndag kveld 07.12.08.

 

Dagen som ble borte

Mandag morgen 08.12.08

Jeg hadde stått opp som vanlig, vi hadde hatt dårlig tid. Jeg skulle følge min sønn til skolen. Jeg hadde virket stresset men vanlig, dessuten var vi sent ute. Jeg hadde møtt Maria, hun hadde også vert sent ute, hun skulle kjøre ungene sine til skolen. Ville min sønn sitte på? Jeg hadde takket ja. Jeg hadde smilt.

Jeg virket normal.

Så hadde jeg nok ordnet meg som vanlig, forberedt meg til en ny dag. Det var hektiske tider, vi gikk mot Jul.

Jeg hadde nok som vanlig gått til kjøpesenteret denne dagen. Jeg hadde gått inn i heisen, møtt en dame fra banken.

Jeg hadde smilt.

Jeg hadde virket som vanlig.

– På et senere tidspunkt skulle denne damen komme til å si.. – om jeg bare hadde visst… Men jeg visste ikke, hun virket som vanlig.

jeg hadde trykket på en knapp i heisen, jeg skulle helt opp.

Jeg hadde smilt…

Jeg  hadde virket normal..

Men ingenting var normalt eller som vanlig med denne dagen.

Nå var jeg oppe på taket av kjøpesenteret, gikk ut på kanten, og hoppet rett i døden…

 

 

Fortsettelse HER 

facebook HER  Instagram HER

2 kommentarer
    1. Psykisk helse er så viktig å snakke om. Jeg får helt vondt i hjertet når jeg leser historien din. Du er en utrolig sterk person, og du må være stolt av deg selv ❤️ Jeg skal garantert kjøpe boken din.

      Klem fra Nina

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg