Jeg skal egentlig skrive

men jeg gjør alt annet enn det

Bare stirrer inn i skjermen

den er tom

det står ingenting der

jeg tenker på alt jeg skulle gjort

jeg skulle støvsuge

jeg skulle vaske

jeg må ut å handle

er ikke vinduene veldig skitne nå?

 Kroppen verker

Her er ryggen din

Her er bekkenet ditt

Her er foten din

Her er armen din

Jeg vil ha fred

Det går ikke over

Jeg må holde ut

 bare leve 

holde ut smertene

Leve

men jeg lever ikke

jeg er bare i live

jeg eksisterer

Jeg skulle bedt om hjelp 

i det minste når det står på som verst

men jeg orker ikke

jeg orker ikke det engang

jeg gjør det heller selv

for så å bli sengeliggende etterpå.

Sånn får det bli

Jeg vil ikke be om hjelp

hjelp har jeg dårlig erfaring med

i hodet mitt er ikke kroppen min skadet

i tankene mine er alt som før

i hodet mitt er jeg frisk

sterk

som før

Jeg snakker ikke om det

sier det ikke høyt

det man ikke deler det finnes liksom ikke

Jeg tenker sånn

som et barn

som det barnet jeg engang var

hvis du ikke sier det til noen så er det ikke ekte

sprøtt

jeg vet

men det fungerer

det fungerer til det ikke fungerer lenge

det lagres i kroppen til det blir til depresjon

alt man ikke får ut og snakker om lagres et sted

det lagres i hodet og blir til depresjon

Jeg kan uansett ikke snakke meg ut av en skadet kropp 

så da snakker jeg ikke

det hjelper ikke likevel

Jeg kan ikke skru tiden tilbake

får det ikke ugjort

kroppen er som den er

og det hjelper ikke å snakke

å snakke har jeg dårlig erfaring med

så jeg sier ingenting

Jeg er redd for å bryte sammen

bryte helt sammen og aldri komme meg opp igjen

 der har jeg vært en gang

dit skal jeg ikke mer

så da lagrer jeg det inni meg

slik at det ikke blir ekte

slik at det ikke finnes 

jeg skjønner det selv

det er et gammelt mønster

jeg vet det

Jeg kan råde andre

 råde andre til ikke å gjøre som meg

jeg kunne gitt deg et råd

kunne sagt jeg vet at kroppen er som den er

 at du ikke kan snakke deg ut av fysiske smerter

men at det likevel kan lette på noe i den psykiske smerten at du snakker om det

At du forteller hvordan du egentlig har det

til noen som tar imot på en fornuftig måte

hvis det finnes en sånn

Jeg kan si det til deg

men jeg klarer ikke å leve etter det selv

jeg klarer ikke å følge mine egne råd

klarer ikke å lære av livet

jeg vet det

Det er destruktivt

og det er ødeleggende

og det gjør alt så mye verre

 Det er et gammelt mønster

jeg vet det

jeg er fullstendig klar over det

Alt henger sammen.

For da jeg engang for veldig lenge siden snakket om hvordan jeg egentlig hadde det

så brøt det et helvete løst

et helvete som aldri fikk lov til å gå over

Så det som skulle hjelpe

det gjorde det verre

og da hjelper det ikke for meg å være voksen

for det bor et barn inni meg fremdeles

som er livredd for at det samme skal skje igjen

 hvis jeg snakker

hvis jeg skriver

Så da stirrer jeg heller inn i den tomme skjermen

og gjør alt annet enn å skrive