jeg har blitt det mennesket som fikk meg til å gråte da jeg var yngre
den gamle damen som spiste alene på kafe
den gamle mannen som satt på en benk i parken og gråt
den ensomme som danset alene på dansegulvet
eller sto på tribunen og heiet uten noen ved sin side
den som tente et lys for seg selv på bursdagen sin

nå er jeg blitt det mennesket selv
mennesket jeg ikke klarte å se på da jeg var yngre
mennesket som knuste hjertet mitt
mennesket jeg aldri glemte

nå er det meg
selv om jeg ikke er så gammel enda
er jeg her nå
og selv om det finnes mennesker rundt meg
er jeg likevel alene

jeg er henne
jeg er han
den ensomme gamle
Det var meg.

Jeg kommer sikkert til å få motbør for dette — og det får så være.

Denne saken har dukket opp i feeden min så mange ganger at jeg som kristen ikke lenger kan tie.

For dette handler ikke bare om tro, men om menneskelighet. Og jeg er grunnleggende uenig i det som blir sagt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er ikke til det beste for noen — ikke for moren, som skal bære en livslang smerte, og ikke for barnet, som kanskje blir født inn i uønskethet og lidelse.
Å påstå noe annet, er naivt, kunnskapsløst — og veldig farlig.

«Ethvert menneske er ukrenkelig», sies det. Javel. Men noen mennesker blir krenket fra den dagen de blir født.
Og vi kunne forhindret det. Vi kunne berget det livet som var igjen — men vi løftet Bibelen som våpen og ropte «Det er drap!».

Nei. Noen ganger er det et mye større drap å tvinge et liv frem, enn å la det gå.

Til deg, Ingrid Olina: Du er bare én skjebne, én erfaring, én voldtekt unna å forstå noe annet.

Og til mine kristne venner:
Tilgi dem, Far.
For de vet virkelig ikke hva de gjør.

Jeg har begynt å skrive igjen,

jeg prøver hardt å bli ferdig med et nesten umulig prosjekt.

Det er fryktelig vanskelig,

for det er tung materie.

Derfor har det blitt lange pauser,

og jeg har ønsket å gi opp flere ganger.

Eller ikke ønsket,

det er feil ord.

Men jeg har vært i ferd med å gi opp mange ganger.

Men for meg er det for viktig til å legge vekk og bare gi opp,

jeg er helt nødt til å fortelle min historie,

og det slutter aldri å overraske meg at dere ikke har glemt meg,

men stuper over det jeg skriver,

og sluker det rått,

og ikke minst roper høyt om at jeg skal fortsette å skrive.

Det er tungt å sitte alene å skrive,

særlig når det ikke er rom for diktning,

men at det jeg skriver faktisk handler om meg,

det er terapi

 men terapi skal man helst ikke sitte med alene,

men jeg har jo dere,

og det driver meg videre,

at jeg ser at det betyr noe for dere at jeg forteller.

Så tusen takk!

Jeg skal egentlig skrive

men jeg gjør alt annet enn det

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Bare stirrer inn i skjermen

den er tom

det står ingenting der

jeg tenker på alt jeg skulle gjort

jeg skulle støvsuge

jeg skulle vaske

jeg må ut å handle

er ikke vinduene veldig skitne nå?

 Kroppen verker

Her er ryggen din

Her er bekkenet ditt

Her er foten din

Her er armen din

Jeg vil ha fred

Det går ikke over

Jeg må holde ut

 bare leve 

holde ut smertene

Leve

men jeg lever ikke

jeg er bare i live

jeg eksisterer

Jeg skulle bedt om hjelp 

i det minste når det står på som verst

men jeg orker ikke

jeg orker ikke det engang

jeg gjør det heller selv

for så å bli sengeliggende etterpå.

Sånn får det bli

Jeg vil ikke be om hjelp

hjelp har jeg dårlig erfaring med

i hodet mitt er ikke kroppen min skadet

i tankene mine er alt som før

i hodet mitt er jeg frisk

sterk

som før

Jeg snakker ikke om det

sier det ikke høyt

det man ikke deler det finnes liksom ikke

Jeg tenker sånn

som et barn

som det barnet jeg engang var

hvis du ikke sier det til noen så er det ikke ekte

sprøtt

jeg vet

men det fungerer

det fungerer til det ikke fungerer lenge

det lagres i kroppen til det blir til depresjon

alt man ikke får ut og snakker om lagres et sted

det lagres i hodet og blir til depresjon

Jeg kan uansett ikke snakke meg ut av en skadet kropp 

så da snakker jeg ikke

det hjelper ikke likevel

Jeg kan ikke skru tiden tilbake

får det ikke ugjort

kroppen er som den er

og det hjelper ikke å snakke

å snakke har jeg dårlig erfaring med

så jeg sier ingenting

Jeg er redd for å bryte sammen

bryte helt sammen og aldri komme meg opp igjen

 der har jeg vært en gang

dit skal jeg ikke mer

så da lagrer jeg det inni meg

slik at det ikke blir ekte

slik at det ikke finnes 

jeg skjønner det selv

det er et gammelt mønster

jeg vet det

Jeg kan råde andre

 råde andre til ikke å gjøre som meg

jeg kunne gitt deg et råd

kunne sagt jeg vet at kroppen er som den er

 at du ikke kan snakke deg ut av fysiske smerter

men at det likevel kan lette på noe i den psykiske smerten at du snakker om det

At du forteller hvordan du egentlig har det

til noen som tar imot på en fornuftig måte

hvis det finnes en sånn

Jeg kan si det til deg

men jeg klarer ikke å leve etter det selv

jeg klarer ikke å følge mine egne råd

klarer ikke å lære av livet

jeg vet det

Det er destruktivt

og det er ødeleggende

og det gjør alt så mye verre

 Det er et gammelt mønster

jeg vet det

jeg er fullstendig klar over det

Alt henger sammen.

For da jeg engang for veldig lenge siden snakket om hvordan jeg egentlig hadde det

så brøt det et helvete løst

et helvete som aldri fikk lov til å gå over

Så det som skulle hjelpe

det gjorde det verre

og da hjelper det ikke for meg å være voksen

for det bor et barn inni meg fremdeles

som er livredd for at det samme skal skje igjen

 hvis jeg snakker

hvis jeg skriver

Så da stirrer jeg heller inn i den tomme skjermen

og gjør alt annet enn å skrive

“Sterk og modig,

ver som no,

gjev du fekk ei framtid god”.

Skrev mamma til meg i en minnebok da jeg var liten.

I dag vet jeg at disse ordene kan bli sanne

det tok bare litt for lang tid..

Til dere som lurer på hvordan jeg har det,

så er sannheten at jeg har det helt grusomt,

men likevel bra

 Jeg står nemlig midt oppi en krise

en viktig krise som skulle kommet for lenge siden,

men jeg var vel ikke klar før, så da kom den nå

hvis det gir mening.

Jeg er kanskje stille på bloggen,

men dere skal vite at jeg skriver mer enn noen gang

Jeg er så uendelig takknemlig for alle tilbakemeldinger jeg har fått,

og fremdeles får fra dere

så fortsett med det

for det er så viktig

Og jeg trenger det så sårt

 uten dere hadde jeg kanskje gitt opp bok skrivingen for lenge siden

Jeg håper ikke det

men jeg har jo tenkt tanken.

Men nå er jeg kommet dit i livet, at jeg endelig vet at det ikke kommer til å skje.

Så vit at jeg skriver

og at boken den kommer,

Tusen takk for at jeg har dere i ryggen, og at dere heier på meg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg vet ikke

Men kanskje er jeg sterk og modig som dere sier.

Men Ingen er så sterke at de ikke trenger noen.

Og jeg trenger virkelig dere!

Og jeg føler meg rik,

når jeg merker at dere er der ute

Og at dere er mange!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har fått beskjed om å ikke slutte å skrive

og jeg skal høre på dere

Ikke gi meg

men fortsette

fortsette videre

dette har den siste tiden vært veldig vanskelig

i lang tid har det vært vanskelig

det merker dere

 det forteller dere meg

takk for det

det er godt å vite at dere savner å lese det jeg skriver

det betyr mye 

særlig når livet går i svart

for det gjør det innimellom 

eller

kanskje ikke bare innimellom

livet er ganske tungt hele tiden

jeg savner den friske kroppen min

den som var sterk

den som fungerte

den som var fin

ofte tenker jeg at nå er det bare hodet igjen

Og da må jeg bruke det

 fortsette å skrive

for det er alt jeg har

For når kroppen ødelegges snur livet

og det er en sorg

det er en veldig stor sorg

også skammer jeg meg

midt i all sorgen så skammer jeg meg

For det er krig i verden 

og folk er på flukt

folk er redde

folk mister sine

mister sine hjem

men allikevel sørger jeg 

jeg sørger over alt jeg kunne gjøre før

Danse

løpe

sykle

gå på ski

svømme

reise 

kjenne sand under tærne

vasse i strandkanten

noe av det gjorde jeg aldri

så gjør det

gjør det mens du kan

for det er en sorg å miste det

Jeg savner det

muligheten