“Du er en veldig fascinerende person”

kom det fra psykiateren.

“Fascinerende?

Jeg hadde akkurat satt meg ned i en stol inne på kontoret hans,

  kontakten min for dagen var med meg,

det var slik de gjorde det her.

“Hvordan er jeg fascinerende” Spurte jeg

“Jo det er ikke ofte jeg snakker med pasienter som har så mye kunnskap, og selvinnsikt som deg. 

Dessuten er du veldig morsom,

jeg har forresten merket meg at du er til stor glede for de andre i miljøet her. 

Både pasientene og de som jobber her,

jeg har og fått høre at du ser mennesker på en helt spesiell måte.

det er en fin,

men dessverre sjelden egenskap,

så det må du ta vare på,

Ta det også til deg.

Men akkurat nå som du er her,

så vil jeg at du tar litt mer vare på deg selv.

Du har hatt store belastninger rundt deg ,

ikke bare nå,

men over lang tid,

så jeg vet at det både har vært ,

og fremdeles er tungt og vanskelig å være deg,

 

allikevel merker jeg at jeg er usikker på om du egentlig trenger å være her.

Du har en høy intellektuell kapasitet.

Høyere enn de fleste til og med.

Og da mener jeg ikke de fleste som er her,

men de fleste sånn generelt.

Og jeg er helt sikker på at du kan bruke alt dette som bor i deg til noe veldig bra,

ikke bare for deg selv,

men kanskje for veldig mange andre.

Om du skulle ønske det,

Men når det er sagt, sa han og så meg inn i øynene 

når det er sagt så vil jeg også si at..

 du er en veldig krevende pasient

 

” Krevende?,

VELDIG krevende?

gjentok jeg

Er JEG krevende?,

 

uttalelsen hans overrasket meg

 

Det må du forklare” svarte jeg

 

” Jo du er veldig kritisk til de som jobber her,

og til hvem som skal ha noe med deg å gjøre,

du setter veldig fort strek over personer,

og vil ikke ha noe mer med dem å gjøre.

Du gir dem heller ikke en ny sjanse,

du ser veldig fort hvem som er “sauer” som du kaller dem,

og hvem som ikke er det.”

 

Kontakten jeg hadde med meg inn til samtalen nikket bekreftende mens han lo godt før han sa

 

” kan jeg bare få bryte litt inn i samtalen? 

 

psykiateren nikket

 

“Det jeg sitter å tenker på,

er at du er veldig sint på selve psykiatrien,

du sier veldig ofte at Norsk psykiatri ikke fungerer,

at vi kan legge ned hele greia for dette har vi ikke klart,

du sier at de ansetter hvem som helst her,

og du lurer på om vi bare plukker mennesker rett fra gata og gir de jobb ,

du sier at de som jobber her ..og nå siterer jeg deg..

er noen tilbakestående idioter,

og du lurer på hvilket syndrom Vigdis har, (ansatt, fiktivt navn)

jeg lo

 

du sier at det ikke går an å hjelpe voksne mennesker som har blitt skadet  som barn,

fordi de aldri blir sett og hørt hvis de søker hjelp,

fordi det bare jobber ” sauer ” uten hjerne i psykiatrien

 

” sauer” som svimer hvileløst rundt pasientene og som ikke skjønner og heller ikke vil skjønne en dritt.
Du sier at det ikke finnes håp fordi vi bare svikter

…

 

Men allikevel Monicha

 

 

allikevel til tross for alle disse meningene du har om dette,

så velger du selv å legge deg inn igjen.

 

Hvorfor gjør du det?”

 

“Du skjønner vel hva som blir sagt her ,

svarte jeg skuffet

 

Det du beskriver,

 

eller det jeg beskriver er mitt møte med livet, det er en åpenbar grunn for at jeg reagerer slik jeg gjør.

Når selve starten på livet ble som den ble så er det fryktelig å bli møtt på samme måte av hjelpeapparatet.

Det er sånt som ikke skal skje.

Du skjønner vel og
at alt dette er sagt i dyp frustrasjon og fortvilelse!? 

  det er helt riktig som du sier,

dette mener jeg dessverre,

og jeg mener det fordi det er slik jeg har opplevd det,

det er sånn jeg har erfart det.

 

Men det er ikke rett at jeg mener at ALLE er “sauer” og idioter.

Jeg mener for eksempel ikke at du er det,

og ikke du heller sa jeg og snudde meg mot psykiateren.

Selv om dere begge to akkurat nå avslørte at dere dessverre er litt sau dere og.

 

De lo

 

Jeg mener at det er veldig mange feilplasserte mennesker i psykiatrien, 

og det må jeg få lov til å mene,

for sånn ER det jo.

 

Det er mennesker både her, og andre steder som aldri skulle ha jobbet i psykiatrien,

noen er så uvitende og har så stor mangel på livserfaring,

eller som tilsynelatende kan virke som de har glemt alt de lærte mens de studerte ,

andre har ikke en utdannelse innen feltet engang,

 

Og noen mangler den helt grunnleggende formen for helt normal mellommenneskelig forståelse.

 

som for eksempel Vigdis da,

Eller..

Det var et dårlig eksempel

Hun er i en gruppe for seg selv

 

Jeg lo 

 

Si Trine da. (ansatt, også fiktivt navn)

 

Hun er et godt eksempel !

 

MEN så finnes det heldigvis engler iblant oss,

og min erfaring er at de er få.

Jeg kan vel telle de på en hånd,

 

men de finnes.

 

Jeg virker kanskje hard,

eller krevende,

 

men i det daglige livet så omgås jeg alle typer mennesker,

og jeg har respekt for alle type mennesker,
men akkurat når jeg trenger hjelp,

når jeg oppsøker mennesker som er betalt for og utdannet for å hjelpe,

så forventer jeg mer,

da forventer jeg å møte oppegående mennesker.

 

For i en situasjon som er alvorlig og når livet står på spill, så
orker jeg ikke å bli møtt av en …

 

Ja, “sau” da.

 

Da blir jeg sint,

 

fordi det stjeler håpet ifra meg.

 

Og jeg legger meg nettopp inn fordi jeg likevel til tross for alle de negative erfaringene jeg har så må jeg ha et håp om at det skal bli bedre,

og hva slags alternativ har jeg egentlig?

det er jo bare dette dere har å tilby,

så da legger jeg meg inn da.

Var det svar godt nok?”

 

Vi lo alle tre

 

Tragikomisk ja sa jeg og ristet på hodet.

 

Men egentlig er det bare trist,

for i slike situasjoner,

så er det bare vondt for meg.

Men jeg synes dere skal lære av det,

for det provoserer meg at dere ikke helt forstår hvorfor Jeg uttaler meg som jeg gjør.

Det er liksom så åpenbart,

 

og allikevel skjønner dere det ikke.

Det må være lov til å klage når det er berettiget,

men det skal man liksom ikke gjøre,

for det er aldri noen som jobber her som gjør noe galt,

det er alltid pasienten det er noe galt med,

og med slike holdninger så kommer det uttalelser fra meg om at det ikke fungerer,

at dette har dere ikke klart,

og at en like gjerne kan legge ned hele psykiatrien.

For dere er ikke utlært,

dere har mye å lære,

dessverre urovekkende mye.

 

Da jeg kom hit møtte jeg en dame jeg kjenner,

hun jobber på den andre avdelingen.

Det første hun sa var

 

” Åh, har du begynt å jobbe her nå?

Så gøy “

 

Da jeg svarte at jeg ikke jobbet her,

men at jeg var pasient,

så presterer hun altså å svare

 

” Hæ? Pasient

 

Men du er jo helt normal!”

 

Altså hva slags holdning er egentlig det?

 

Jeg vet at gamle fordommer og uvitenhet fremdeles eksisterer blant mennesker, men at det er slik blant ansatte,

det er ekstremt bekymringsverdig.

Det avslører litt for mye om et menneske til at man kan få noe tillit,

Og da blir de fort en “sau” i mine øyne.

 

” Ja, det var et urovekkende svar,

jeg skal si meg enig i det”
Svarte psykiateren og nikket.

 

 

Jeg skjønner at alle er forskjellige, fortsatte jeg oppgitt

at alle har ulike historier,

at vi trenger forskjellige ting,

at vi har ulike grunner til å være her,

 

jeg forstår at det er vanskelig for dere å møte alle på rett måte

Men jeg har vært her flere ganger og jeg sier med klare ord hva jeg trenger,

og hva jeg ikke trenger,

allikevel klarer dere å feile på dette punktet igjen og igjen.

Så hvem er det egentlig som er krevende her?

 

Jeg trenger mennesker som forstår mer enn meg,

som vet mer enn meg,

og som ser meg bedre enn jeg klarer å se meg selv.

Jeg trenger kloke mennesker,

Og kloke svar.

Det er alt

 

Jeg lo..

 

Vi lo alle tre

 

Psykiateren så på klokken

 

Jeg ristet oppgitt på hodet

 

“kom vi egentlig frem til noe i denne samtalen” sa jeg.

 

” Hva fikk du selv utav den” spurte han

 

Jeg sukket

 

” Du starter samtalen med å si en hel masse positive ting om meg,

 

slik at det negative du har tenkt å si etterpå, ikke skal virke så negativt.

 

 Du oppfatter meg som krevende fordi jeg kicker på systemet 

 

Du sier at du lurer på om jeg egentlig trenger å være her,

 

også begrunner du det nesten med at jeg har en høy intellektuell kapasitet?

 

akkurat det håper jeg for Guds skyld at jeg missforsto

 

 men fordi jeg legger merke til

 

og kommenterer feil som blir begått,

 

så er jeg krevende.

 

Det eneste jeg ber om er et oppegående menneske å snakke med

men da virker det som om jeg ber om noe dere ikke klarer å innfri,

som om jeg ber om et orakel som ikke finnes

 

 men det er veldig enkelt alt sammen,

  det er bare å gi meg de personene dere vet jeg kan snakke med,

når de allikevel er på jobb.

 

Det er bare å la være å sette meg opp på de dere vet jeg kaller en “sau”

 

Det er ikke alle dere vil omgås i livet heller,

dere velger jo vekk mennesker dere og,

det er ikke alle dere vil betro dere til

og det er like enkelt med meg!

 

Men jeg skjønner jo at det er lettere for dere å være på jobb når dere har pasienter som godtar alt og alle,

 

eller som ikke orker eller tør å si noe om det.

men vi er mange her, og vi snakker jo med hverandre.

Så jeg vet jeg ikke er alene om å reagere.

 

  Og det må være lov å reagere når det er grunn for det,

 

for det står faktisk ganske dårlig til med dette systemet her.

 

 

“Det er akkurat dette som gjør deg litt krevende”

avsluttet han mens han lo.

 

 

Følg bloggen videre på Facebook HER og Instagram HER

 

 

 

– 2016-

 

 

Han satt å leste manuskript da jeg kom inn fra badet

jeg hadde printet ut noen sider fra boken og lagt de på stuebordet,

jeg hadde glemt å rydde det vekk før han kom.

Jeg syntes det var ekkelt,

følte meg dum,

dette skulle være en  slags date, og nå satt han der å leste de private ordene mine.

” Åh nei, drit i det da ” sa jeg ” legg det vekk”

det føltes altfor privat,

som om han leste dagboken min,

uten lov.

Jeg gikk mot han å prøvde å ta arkene fra han, “please da, gi deg, bare gi meg de der, ikke les det, det er ikke ferdig, og det er dårlig skrevet,

bare …

ikke les det”

Jeg fikk en klump i magen,

ble redd for hvor mye han egentlig hadde lest,

jeg hadde vært lenge på badet, og han kunne ha fått med seg mye,

altfor mye.

” Nå klarer jeg ikke slutte å lese ” sa han ,

han så på meg..

“kom, vi setter oss i sofaen”

han tok meg i hånda,

” men jeg skal lese dette ferdig” sa han bestemt

Han kom ikke til å gi seg,

og jeg ville ikke krangle, han hadde det vondt nok fra før, så jeg gav opp.

lot han lese, selv om det egentlig føltes som et overtramp..

– Jeg har seriøse problemer tenkte jeg,

klarer ikke å sette grenser,

og lar folk tråkke over meg,

var det det som skjedde her nå?

jeg var usikker.

Jeg hentet kaffe, og lot han lese

Han så opp på meg

“Monicha… seriøst? “

han var blank i øynene

var det tårer?

jeg var usikker,

og egentlig redd,

ville han forlate meg nå?

gå i fra meg når han ble kjent med meg?

mine innerste tanker,

jeg fikk hjertebank.

” ikke spør ” sa jeg bare.

Det var du som ville lese det, jeg sa du ikke skulle..

Han la fra seg bunken med mine innerste tanker på bordet,

jeg så på bunken med dritt,

hvor mange sider var det egentlig der..

30? 50?

jeg visste ikke, men han hadde lest alt sammen, og med altoppslukende nesten litt for stor interesse..

” Dette er gull” sa han å så på meg

” Det er dritt, men det er gull” Monicha seriøst!?”

“det er ikke gull ” sa jeg

Egentlig ville jeg gråte,

gråte og kaste han ut,

slette meg selv fra hukommelsen hans og fortsette livet som om dette aldri hadde skjedd

jeg hadde kjent han i 20 år, og han hadde kjent meg..

eller

” kjent” meg..

Men nå kjente han meg på en helt annen måte,

nå visste han for mye,

nå kom han til å forlate meg.

” Du skulle ikke ha lest det der” Det var vanskelig å møte blikket hans, jeg ønsket bare å forsvinne.

Han tørket en tåre, og tok hånden min.

” unnskyld” sa han mens jeg kjente blikket hans brenne inn i siden min,

” jeg bare begynte å lese, også klarte jeg ikke å slutte.”

” jah” svarte jeg stille mens jeg så ned.

” jeg vet jo at du skriver bok, også jeg ble nysgjerrig,

Og jeg trodde jeg visste hva du skrev om

men dette her?”

” jah ” sa jeg igjen mens jeg fremdeles så ned

” Dette er gull gjentok han, jeg hater å lese, men dette er gull”

Jeg ristet på hodet,

skjønte egentlig ikke helt hva han mente, det var tåke i hodet mitt,

tåke,

frykt,

og angst.

Nå satt han der å bare visste ting som jeg egentlig ikke var klar for at han skulle vite.

” vi skulle snakke om deg” sa jeg.

Han hadde vært dypt deprimert etter at han hadde skadet seg i en ulykke, og derfor nå ikke klarte å gjøre alle de tingene som gav han adrenalin og glede i livet..

Fart,

spenning,

trening,

adrenalin,

han måtte ha det for å fungere som menneske..

nå var det borte for han,

i alle fall føltes det sånn sa han,

og legene hadde gitt han lite håp for at han skulle bli helt bra igjen.

det hadde gått så langt at han hadde prøvd å ta sitt eget liv.

” vi skulle snakke om deg” gjentok jeg.

” Nå skjønner jeg hvorfor du er så god å snakke med om alt som er vanskelig,

hvordan du bare forstår meg uten at jeg trenger å forklare,

uten å bli sliten,

hvordan du bare skjønner meg,

jeg skjønner det nå”

” du skulle ikke lest det der, gjentok jeg, vi skulle snakke om deg”

Så da gjorde vi det,

vi snakket om han,

i flere timer snakket vi om han,

og jeg prøvde så godt jeg kunne å overbevise han om at livet er verdt å kjempe for,

at man er nødt til å reise seg,

uansett hvor mørkt det ser ut

om ikke for seg selv,

så for alle rundt seg som trenger en,

som vil føle de går til grunne hvis vi dør,

det var feil valg av ord,

men han var såpass oppe psykisk at jeg trodde jeg kunne snakke om det,

at andre trenger oss,

det var feil valg av ord,

helt sikkert.

“jeg trenger at du lever,

jeg trenger virkelig det,

skjønner du?”

jeg skulle sikkert ikke sagt det,

det ble nok bare til belastning for han å høre akkurat det,

jeg vet ikke,

kanskje var det egoistisk?

fordi jeg var så inderlig forelsket i han?

jeg vet ikke.

” hvis du dør” sa jeg å så på han.. “

hvis du dør, hva skal jeg gjøre da?, hva skal jeg gjøre uten deg?”

“Du skal skrive” sa han og nikket

Hadde jeg bare visst det den dagen at to måneder senere var han død..

Da skulle vi snakket om meg

Jeg skulle fortalt han om meg

Vi skulle snakket om meg ..

 

Nå er bloggsiden på Facebook HER 

Og Instagram HER

 

 

 

#selvmord #depresjon #selvmordsforsøk #selvmordstanker