PÅ INNSIDEN AV PSYKIATRIEN (Utdrag fra boken)

 

“Du er en veldig fascinerende person”

kom det fra psykiateren.

“Fascinerende?

Jeg hadde akkurat satt meg ned i en stol inne på kontoret hans,

  kontakten min for dagen var med meg,

det var slik de gjorde det her.

“Hvordan er jeg fascinerende” Spurte jeg

“Jo det er ikke ofte jeg snakker med pasienter som har så mye kunnskap, og selvinnsikt som deg. 

Dessuten er du veldig morsom,

jeg har forresten merket meg at du er til stor glede for de andre i miljøet her. 

Både pasientene og de som jobber her,

jeg har og fått høre at du ser mennesker på en helt spesiell måte.

det er en fin,

men dessverre sjelden egenskap,

så det må du ta vare på,

Ta det også til deg.

Men akkurat nå som du er her,

så vil jeg at du tar litt mer vare på deg selv.

Du har hatt store belastninger rundt deg ,

ikke bare nå,

men over lang tid,

så jeg vet at det både har vært ,

og fremdeles er tungt og vanskelig å være deg,

 

allikevel merker jeg at jeg er usikker på om du egentlig trenger å være her.

Du har en høy intellektuell kapasitet.

Høyere enn de fleste til og med.

Og da mener jeg ikke de fleste som er her,

men de fleste sånn generelt.

Og jeg er helt sikker på at du kan bruke alt dette som bor i deg til noe veldig bra,

ikke bare for deg selv,

men kanskje for veldig mange andre.

Om du skulle ønske det,

Men når det er sagt, sa han og så meg inn i øynene 

når det er sagt så vil jeg også si at..

 du er en veldig krevende pasient

 

” Krevende?,

VELDIG krevende?

gjentok jeg

Er JEG krevende?,

 

uttalelsen hans overrasket meg

 

Det må du forklare” svarte jeg

 

” Jo du er veldig kritisk til de som jobber her,

og til hvem som skal ha noe med deg å gjøre,

du setter veldig fort strek over personer,

og vil ikke ha noe mer med dem å gjøre.

Du gir dem heller ikke en ny sjanse,

du ser veldig fort hvem som er “sauer” som du kaller dem,

og hvem som ikke er det.”

 

Kontakten jeg hadde med meg inn til samtalen nikket bekreftende mens han lo godt før han sa

 

” kan jeg bare få bryte litt inn i samtalen? 

 

psykiateren nikket

 

“Det jeg sitter å tenker på,

er at du er veldig sint på selve psykiatrien,

du sier veldig ofte at Norsk psykiatri ikke fungerer,

at vi kan legge ned hele greia for dette har vi ikke klart,

du sier at de ansetter hvem som helst her,

og du lurer på om vi bare plukker mennesker rett fra gata og gir de jobb ,

du sier at de som jobber her ..og nå siterer jeg deg..

er noen tilbakestående idioter,

og du lurer på hvilket syndrom Vigdis har, (ansatt, fiktivt navn)

jeg lo

 

du sier at det ikke går an å hjelpe voksne mennesker som har blitt skadet  som barn,

fordi de aldri blir sett og hørt hvis de søker hjelp,

fordi det bare jobber ” sauer ” uten hjerne i psykiatrien

 

” sauer” som svimer hvileløst rundt pasientene og som ikke skjønner og heller ikke vil skjønne en dritt.
Du sier at det ikke finnes håp fordi vi bare svikter

 

Men allikevel Monicha

 

 

allikevel til tross for alle disse meningene du har om dette,

så velger du selv å legge deg inn igjen.

 

Hvorfor gjør du det?”

 

“Du skjønner vel hva som blir sagt her ,

svarte jeg skuffet

 

Det du beskriver,

 

eller det jeg beskriver er mitt møte med livet, det er en åpenbar grunn for at jeg reagerer slik jeg gjør.

Når selve starten på livet ble som den ble så er det fryktelig å bli møtt på samme måte av hjelpeapparatet.

Det er sånt som ikke skal skje.

Du skjønner vel og
at alt dette er sagt i dyp frustrasjon og fortvilelse!? 

  det er helt riktig som du sier,

dette mener jeg dessverre,

og jeg mener det fordi det er slik jeg har opplevd det,

det er sånn jeg har erfart det.

 

Men det er ikke rett at jeg mener at ALLE er “sauer” og idioter.

Jeg mener for eksempel ikke at du er det,

og ikke du heller sa jeg og snudde meg mot psykiateren.

Selv om dere begge to akkurat nå avslørte at dere dessverre er litt sau dere og.

 

De lo

 

Jeg mener at det er veldig mange feilplasserte mennesker i psykiatrien, 

og det må jeg få lov til å mene,

for sånn ER det jo.

 

Det er mennesker både her, og andre steder som aldri skulle ha jobbet i psykiatrien,

noen er så uvitende og har så stor mangel på livserfaring,

eller som tilsynelatende kan virke som de har glemt alt de lærte mens de studerte ,

andre har ikke en utdannelse innen feltet engang,

 

Og noen mangler den helt grunnleggende formen for helt normal mellommenneskelig forståelse.

 

som for eksempel Vigdis da,

Eller..

Det var et dårlig eksempel

Hun er i en gruppe for seg selv

 

Jeg lo 

 

Si Trine da. (ansatt, også fiktivt navn)

 

Hun er et godt eksempel !

 

MEN så finnes det heldigvis engler iblant oss,

og min erfaring er at de er få.

Jeg kan vel telle de på en hånd,

 

men de finnes.

 

Jeg virker kanskje hard,

eller krevende,

 

men i det daglige livet så omgås jeg alle typer mennesker,

og jeg har respekt for alle type mennesker,
men akkurat når jeg trenger hjelp,

når jeg oppsøker mennesker som er betalt for og utdannet for å hjelpe,

så forventer jeg mer,

da forventer jeg å møte oppegående mennesker.

 

For i en situasjon som er alvorlig og når livet står på spill, så
orker jeg ikke å bli møtt av en …

 

Ja, “sau” da.

 

Da blir jeg sint,

 

fordi det stjeler håpet ifra meg.

 

Og jeg legger meg nettopp inn fordi jeg likevel til tross for alle de negative erfaringene jeg har så må jeg ha et håp om at det skal bli bedre,

og hva slags alternativ har jeg egentlig?

det er jo bare dette dere har å tilby,

så da legger jeg meg inn da.

Var det svar godt nok?”

 

Vi lo alle tre

 

Tragikomisk ja sa jeg og ristet på hodet.

 

Men egentlig er det bare trist,

for i slike situasjoner,

så er det bare vondt for meg.

Men jeg synes dere skal lære av det,

for det provoserer meg at dere ikke helt forstår hvorfor Jeg uttaler meg som jeg gjør.

Det er liksom så åpenbart,

 

og allikevel skjønner dere det ikke.

Det må være lov til å klage når det er berettiget,

men det skal man liksom ikke gjøre,

for det er aldri noen som jobber her som gjør noe galt,

det er alltid pasienten det er noe galt med,

og med slike holdninger så kommer det uttalelser fra meg om at det ikke fungerer,

at dette har dere ikke klart,

og at en like gjerne kan legge ned hele psykiatrien.

For dere er ikke utlært,

dere har mye å lære,

dessverre urovekkende mye.

 

Da jeg kom hit møtte jeg en dame jeg kjenner,

hun jobber på den andre avdelingen.

Det første hun sa var

 

” Åh, har du begynt å jobbe her nå?

Så gøy “

 

Da jeg svarte at jeg ikke jobbet her,

men at jeg var pasient,

så presterer hun altså å svare

 

” Hæ? Pasient

 

Men du er jo helt normal!”

 

Altså hva slags holdning er egentlig det?

 

Jeg vet at gamle fordommer og uvitenhet fremdeles eksisterer blant mennesker, men at det er slik blant ansatte,

det er ekstremt bekymringsverdig.

Det avslører litt for mye om et menneske til at man kan få noe tillit,

Og da blir de fort en “sau” i mine øyne.

 

” Ja, det var et urovekkende svar,

jeg skal si meg enig i det”
Svarte psykiateren og nikket.

 

 

Jeg skjønner at alle er forskjellige, fortsatte jeg oppgitt

at alle har ulike historier,

at vi trenger forskjellige ting,

at vi har ulike grunner til å være her,

 

jeg forstår at det er vanskelig for dere å møte alle på rett måte

Men jeg har vært her flere ganger og jeg sier med klare ord hva jeg trenger,

og hva jeg ikke trenger,

allikevel klarer dere å feile på dette punktet igjen og igjen.

Så hvem er det egentlig som er krevende her?

 

Jeg trenger mennesker som forstår mer enn meg,

som vet mer enn meg,

og som ser meg bedre enn jeg klarer å se meg selv.

Jeg trenger kloke mennesker,

Og kloke svar.

Det er alt

 

Jeg lo..

 

Vi lo alle tre

 

Psykiateren så på klokken

 

Jeg ristet oppgitt på hodet

 

“kom vi egentlig frem til noe i denne samtalen” sa jeg.

 

” Hva fikk du selv utav den” spurte han

 

Jeg sukket

 

” Du starter samtalen med å si en hel masse positive ting om meg,

 

slik at det negative du har tenkt å si etterpå, ikke skal virke så negativt.

 

 Du oppfatter meg som krevende fordi jeg kicker på systemet 

 

Du sier at du lurer på om jeg egentlig trenger å være her,

 

også begrunner du det nesten med at jeg har en høy intellektuell kapasitet?

 

akkurat det håper jeg for Guds skyld at jeg missforsto

 

 men fordi jeg legger merke til

 

og kommenterer feil som blir begått,

 

så er jeg krevende.

 

Det eneste jeg ber om er et oppegående menneske å snakke med

men da virker det som om jeg ber om noe dere ikke klarer å innfri,

som om jeg ber om et orakel som ikke finnes

 

 men det er veldig enkelt alt sammen,

  det er bare å gi meg de personene dere vet jeg kan snakke med,

når de allikevel er på jobb.

 

Det er bare å la være å sette meg opp på de dere vet jeg kaller en “sau”

 

Det er ikke alle dere vil omgås i livet heller,

dere velger jo vekk mennesker dere og,

det er ikke alle dere vil betro dere til

og det er like enkelt med meg!

 

Men jeg skjønner jo at det er lettere for dere å være på jobb når dere har pasienter som godtar alt og alle,

 

eller som ikke orker eller tør å si noe om det.

men vi er mange her, og vi snakker jo med hverandre.

Så jeg vet jeg ikke er alene om å reagere.

 

  Og det må være lov å reagere når det er grunn for det,

 

for det står faktisk ganske dårlig til med dette systemet her.

 

 

“Det er akkurat dette som gjør deg litt krevende”

avsluttet han mens han lo.

 

 

Følg bloggen videre på Facebook HER og Instagram HER

UTDRAG FRA BOKEN

 

 

 

– 2016-

 

 

Han satt å leste manuskript da jeg kom inn fra badet

jeg hadde printet ut noen sider fra boken og lagt de på stuebordet,

jeg hadde glemt å rydde det vekk før han kom.

Jeg syntes det var ekkelt,

følte meg dum,

dette skulle være en  slags date, og nå satt han der å leste de private ordene mine.

” Åh nei, drit i det da ” sa jeg ” legg det vekk”

det føltes altfor privat,

som om han leste dagboken min,

uten lov.

Jeg gikk mot han å prøvde å ta arkene fra han, “please da, gi deg, bare gi meg de der, ikke les det, det er ikke ferdig, og det er dårlig skrevet,

bare …

ikke les det”

Jeg fikk en klump i magen,

ble redd for hvor mye han egentlig hadde lest,

jeg hadde vært lenge på badet, og han kunne ha fått med seg mye,

altfor mye.

” Nå klarer jeg ikke slutte å lese ” sa han ,

han så på meg..

“kom, vi setter oss i sofaen”

han tok meg i hånda,

” men jeg skal lese dette ferdig” sa han bestemt

Han kom ikke til å gi seg,

og jeg ville ikke krangle, han hadde det vondt nok fra før, så jeg gav opp.

lot han lese, selv om det egentlig føltes som et overtramp..

– Jeg har seriøse problemer tenkte jeg,

klarer ikke å sette grenser,

og lar folk tråkke over meg,

var det det som skjedde her nå?

jeg var usikker.

Jeg hentet kaffe, og lot han lese

Han så opp på meg

“Monicha… seriøst? “

han var blank i øynene

var det tårer?

jeg var usikker,

og egentlig redd,

ville han forlate meg nå?

gå i fra meg når han ble kjent med meg?

mine innerste tanker,

jeg fikk hjertebank.

” ikke spør ” sa jeg bare.

Det var du som ville lese det, jeg sa du ikke skulle..

Han la fra seg bunken med mine innerste tanker på bordet,

jeg så på bunken med dritt,

hvor mange sider var det egentlig der..

30? 50?

jeg visste ikke, men han hadde lest alt sammen, og med altoppslukende nesten litt for stor interesse..

” Dette er gull” sa han å så på meg

” Det er dritt, men det er gull” Monicha seriøst!?”

“det er ikke gull ” sa jeg

Egentlig ville jeg gråte,

gråte og kaste han ut,

slette meg selv fra hukommelsen hans og fortsette livet som om dette aldri hadde skjedd

jeg hadde kjent han i 20 år, og han hadde kjent meg..

eller

” kjent” meg..

Men nå kjente han meg på en helt annen måte,

nå visste han for mye,

nå kom han til å forlate meg.

” Du skulle ikke ha lest det der” Det var vanskelig å møte blikket hans, jeg ønsket bare å forsvinne.

Han tørket en tåre, og tok hånden min.

” unnskyld” sa han mens jeg kjente blikket hans brenne inn i siden min,

” jeg bare begynte å lese, også klarte jeg ikke å slutte.”

” jah” svarte jeg stille mens jeg så ned.

” jeg vet jo at du skriver bok, også jeg ble nysgjerrig,

Og jeg trodde jeg visste hva du skrev om

men dette her?”

” jah ” sa jeg igjen mens jeg fremdeles så ned

” Dette er gull gjentok han, jeg hater å lese, men dette er gull”

Jeg ristet på hodet,

skjønte egentlig ikke helt hva han mente, det var tåke i hodet mitt,

tåke,

frykt,

og angst.

Nå satt han der å bare visste ting som jeg egentlig ikke var klar for at han skulle vite.

” vi skulle snakke om deg” sa jeg.

Han hadde vært dypt deprimert etter at han hadde skadet seg i en ulykke, og derfor nå ikke klarte å gjøre alle de tingene som gav han adrenalin og glede i livet..

Fart,

spenning,

trening,

adrenalin,

han måtte ha det for å fungere som menneske..

nå var det borte for han,

i alle fall føltes det sånn sa han,

og legene hadde gitt han lite håp for at han skulle bli helt bra igjen.

det hadde gått så langt at han hadde prøvd å ta sitt eget liv.

” vi skulle snakke om deg” gjentok jeg.

” Nå skjønner jeg hvorfor du er så god å snakke med om alt som er vanskelig,

hvordan du bare forstår meg uten at jeg trenger å forklare,

uten å bli sliten,

hvordan du bare skjønner meg,

jeg skjønner det nå”

” du skulle ikke lest det der, gjentok jeg, vi skulle snakke om deg”

Så da gjorde vi det,

vi snakket om han,

i flere timer snakket vi om han,

og jeg prøvde så godt jeg kunne å overbevise han om at livet er verdt å kjempe for,

at man er nødt til å reise seg,

uansett hvor mørkt det ser ut

om ikke for seg selv,

så for alle rundt seg som trenger en,

som vil føle de går til grunne hvis vi dør,

det var feil valg av ord,

men han var såpass oppe psykisk at jeg trodde jeg kunne snakke om det,

at andre trenger oss,

det var feil valg av ord,

helt sikkert.

“jeg trenger at du lever,

jeg trenger virkelig det,

skjønner du?”

jeg skulle sikkert ikke sagt det,

det ble nok bare til belastning for han å høre akkurat det,

jeg vet ikke,

kanskje var det egoistisk?

fordi jeg var så inderlig forelsket i han?

jeg vet ikke.

” hvis du dør” sa jeg å så på han.. “

hvis du dør, hva skal jeg gjøre da?, hva skal jeg gjøre uten deg?”

“Du skal skrive” sa han og nikket

Hadde jeg bare visst det den dagen at to måneder senere var han død..

Da skulle vi snakket om meg

Jeg skulle fortalt han om meg

Vi skulle snakket om meg ..

 

Nå er bloggsiden på Facebook HER 

Og Instagram HER

 

 

 

#selvmord #depresjon #selvmordsforsøk #selvmordstanker

 

 

fortsettelse.. Hva skjedde egentlig 08.12.2008 utdrag fra Boken

(fortsettelse.. utdrag fra boken “En Gudløs verden av Monicha beate winther)

Mandag morgen 08.12.08

Min mor våkner, hun registrerer at jeg er borte.

– Så gikk hun altså på jobb allikevel, tenker hun.

Hun skulle jo ikke det. Hun var jo så sliten..

Hun må skynde seg ned å avlaste meg..

Telefonen ringer..

Det er fra legekontoret.

Benediktes stemme er i den andre enden.

– Du må komme med en gang! Monicha ligger her livløs i en ambulansen. Hun er alvorlig skadet..

Panikken brer seg i henne.

Hun kaster seg inn i bilen, kjører ned til legesenteret. Ambulansen er borte, jeg er ikke der…

– Du må kjøre med det samme! Kjør opp til fotballbanen oppe ved skolene, ambulansen er der oppe med henne, hun må sendes i helikopter til Førde!

Benedikte er oppskaket.

Inn i bilen igjen, kjøre til fotballbanen.. Der ligger jeg .. jenta hennes. Det kjæreste i livet, blå i ansiktet.

Hun registrerer med gru den ene armen min, den er brukket,den er i feil stilling.. beinsplintene stikker ut.

MONICHA! DU MÅ KJEMPE FOR LIVET!!

Hun gråter. Er skrekkslagen.

Jeg nikker..

TA BORT TRYKKET PÅ FOTEN MIN! skriker jeg. MAMMA! SI DE MÅ TA BORT TRYKKET PÅ FOTEN MIN!

– Det er ingen som trykker på foten din gråter hun, men du er alvorlig skadet!

Monicha du må kjempe for livet!

– Vi vet ikke hva som har skjedd sier ambulansesjoføren til henne. Hun ble funnet på bakken utenfor kjøpesenteret. Vi trodde hun hadde besvimt, men hun er så skadet, hele kroppen hennes er knust, og hun har store indre blødninger!

– Å GUD! hun må ha hoppet!! Panikken brer seg igjen.

– Hoppet? Hvorfor sier du det?

– Hun er så forferdelig deprimert! Få henne på sykehus ! kom dere av gårde! Berg livet hennes!

Hun skriker til helikoptermannskapet. Hun får ikke vært lenge hos meg før helikopteret letter og drar avgårde med meg til Førde sentralsykehus. Hun står igjen på bakken og gråter mens ambulansesjoføren holder rundt henne.

Han gråter han og..

Jeg husker smertene.. uendelige grufulle smerter… lyden av helikopter .. og stressede stemmer..

Jeg kommer til Førde sentralsykehus med knust bekken, brukket rygg, knuste kneskåler, brukket lårhals, brukket nakke, knust hel, begge armer og begge bein er brukket, brukket kragebein, brekte ribbein, brukne brystbein, hull i pusterøret, punkterte lunger, store indre blødninger og mange indre organer er spiddet opp av mitt eget skjelett. Kroppen er i respirasjonsvikt.. Og i ferd med å blø ut. De setter på en grind og stabiliserer bekkenet, fort fort, så gir de meg flere liter blod. Før de sender meg videre i all hast til Haukeland Sykehus..

De ser på hverandre, rister sorgtungt på hodene og sier, dette går aldri bra..

Hjemme går min mor rundt seg selv, i totalt mørke, i svarte sekunder, i en verden som raser på alle kanter. Hun kaster seg på telefonen ringer til Else, forteller i panikk. Else videreformidler litt til butikkene rundt, får dem til å henge opp en plakat på den stengte butikkporten som aldri ble åpnet. Får en dame til å komme fort for å holde sin egen butikk åpen, så løper hun opp til mamma, det er ikke langt, det tar tre minutter.

Hun holder rundt henne, ser mamma inn i øyne og sier. Vi ber! Nå ber vi for Monicha! Hun skal klare seg. Se på meg. Nå ber vi!

Gutten… hva med gutten… Mamma er i sjokk. Hun ringer Siri, og sier det har skjedd en ulykke, kan du ta med gutten hennes hjem..? Jeg må til Førde! Så kjører de sammen til Førde hvor mamma får se meg i bare noen få minutter før de drar avgårde med meg til Haukeland..

Det er panikkens dag… En dag i totalt mørke.. En dag hvor ting bare skjer, som gjennom kaos.. Mamma kjører til Siri, får hentet gutten.. Han ser på henne fra bilsetet,

– Hvor er mamma?

hun greier ikke å svare.. fokuserer på vegen, må hjem fort.

De er hjemme på et blunk, han spør igjen. Hvor er mamma?

Min mor blør innvendig av ordene..

– Mamma er på sykehus

Han sperrer opp øynene.

Vi så et helikopter, var det henne?

hun holder rundt den lille kroppen, og gråter..

Mamma..

kommer det fra gutten, han gråter sårt.

kommer hun hjem til Jul da?

Dette er for grusomt, for hjerterått. Hvordan kunne du Monicha? En liten farløs gutt, og nå kanskje uten mor, skal han ikke få ha noen? Monicha, hvordan kunne du? Tankene er fryktelige. Hun tar gutten på fanget..

– Jeg vet ikke kjære. Men du har meg! Du vil alltid ha meg! JEG går aldri i fra deg!

Nyheten om at noe har skjedd har nådd ut.. Hanna ringer til Katrine og de kommer. Siri kommer også.- Hva er det egentlig som har skjedd? Siri sitter hos mamma på kjøkkenet. Mamma gråter. Hanna og Katrine blir sittende i stua med min sønn, de skrur volumet på tvn høyt på, så gutten ikke skal få med seg alt det fæle som skjer på kjøkkenet.

– Det er min feil! Kommer det fra mamma. NEI! det er ikke din feil. Siri ser bestemt på henne. Dette er ingens feil! Det var en syk handling! Selvfølgelig er det ikke din feil.

– Men jeg taklet det så dårlig fortsatte hun, jeg skulle tatt signalene, jeg vet jo bedre.. Det er min feil.

Dette har du ikke noen skyld i!  Dessuten skal hun klare seg! Hun skal leve!

Mamma ser på Siri.. – Lov meg at hun klarer seg! kan du love meg det?

– JA! svarer Siri. Det lover jeg!

Siri er sykepleier, hun kontakter nå et kriseteam i kommunen. De lover å komme.

Kaoset er et faktum. Krisen er ulidelig. Mamma ringer sykehuset. Er hun kommet? hvordan går det?

– Vi har henne her ja, men…

hun er så skadet.. vi vet ikke..

HOLD HENNE I LIVE! DERE HAR Å HOLDE HENNE I LIVE!! DET ER JOBBEN DERES!

hun skriker til dem i telefonen.

– Vi skal gjøre vårt beste kommer det fra stemmen i røret.. men hun er så inderlig skadet, vi kan desverre ikke love noe. Og om hun skulle klare seg, så vet vi ikke.. Vi tror ikke.. Vi vet ikke hvordan utfallet vil bli.

JEG SKAL TA DET SOM KOMMER!! BARE HUN LEVER!! HUN MÅ LEVE!!

DERE HOLDER HENNE I LIVE! HØRER DU DET! LOV MEG AT HUN LEVER!

– Det kan vi ikke love, kommer det igjen..

Jeg må reise til Bergen! Jeg drar nå med det samme! Mamma er desperat etter å dra .. Siri vil ta med seg gutten hjem, han kan være hos oss, sier hun. han må jo på skolen..

Mamma tenker et kort sekund, men bestemmer seg fort for å ta han med, det er det eneste rette. Hun kan ikke la han være igjen, med en mamma på sykehus, som kanskje ikke klarer seg. som går hjemme og laget seg fantasier i hodet om hvordan det er, og hva som har skjedd.. Som får høre ting av andre som ikke er sant.. Han må være med, han må få vite sannheten, han må ha rett informasjon. Han må være med på denne prosessen, selv hvor grusomt det enn er. Han må være med!

Hun sender besøket hjem.

– Lov meg at dere ber for Monicha sier hun.

– Jeg lover kommer det fra Katrine

Så pakker hun, det mest nødvendige. Hun har ikke lenger tid til å vente på et kriseteam som aldri kommer.

De kom ikke da, de kom ikke senere, ikke den dagen, ikke den kvelden, ikke om noen dager , eller om noen måneder. De bare uteble.. De kom aldri…

Men den som kom var Ragnar. Mammas eks kjæreste. Ragnar var det nermeste jeg noen gang hadde kommet en slags far. Han kom inn i livet mitt da jeg var rundt 9 år. Vi hadde flyttet til han. Vi delte noen år med han, før bruddet var et faktum. Men han hadde bestandig holdt fast ved meg og min bror. Dessuten var han nå medeier i butikken min, men det var ikke derfor han kom. Han var oppriktig livredd..

Hun pakker for å reise, det mest nødvendige..

Tar med dyne og pute til gutten så han kan sove i bilen. Det blir en lang tur.. En tur med paniske tanker, en tur i bønner og tårer. En tur i kaos. Ute snør det tett, og noen ganger kan hun nesten ikke se vegen fremfor seg.

– Du må ikke gråte mormor kommer det fra gutten i baksetet. Mamma skal ikke dø, hun skal leve, det vet jeg.

– Vet du det? mamma blir overrassket over at han fremdeles er våken, de har kjørt et godt stykke nå.

– Ja det vet jeg. Vi ba nemlig om et mirakel.

– Et mirakel? Når gjorde dere det?

– I går kveld, kommer det fra gutten, før han sovner i baksetet..

Ved et kjøkkenbord på den andre siden av jorden,nærmere bestemt Sydney Australia, sitter det en mann med hodet begravd i sine hender. Han gråter.. Den ellers så handlekraftige mannen er nå plutselig satt helt ut av handling. Han er i sjokk. Han skulle reise vekk denne dagen, han skulle på en konferanse og holde et foredrag for en hel masse mennesker. Det var hans foredrag, og bare han som kunne innholdet i det..

Men han har fått en telefon fra sin mor..

Din søster har prøvd å ta sitt eget liv.. Hun har hoppet, jeg vet ikke om hun vil klare seg..

Hans kone løper rundt han, pakker i panikk. Bestiller en envegs bilett til Norge. koste hva det koste vil. Det spiller ingen rolle. Hun vrenger sitt hode, tenker kjapt, ringer en ansatt.

– Du må ta det oppdraget til Sven! Jeg sender deg en fil, du får bare lære deg innholdet fort!

Det kunne han ikke..

– Du gjør som jeg sier! Du tar det oppdraget! Gjør du ikke det, har du ikke jobb lenger!

Han gjør som hun sier.

Så kjører hun sin gråtende mann til flyplassen. Sjekker han inn på flyet, og får han avgårde, Reis! Din familie trenger deg! Og husk at jeg elsker deg.

Jeg elsker deg! husk det! Jeg venter på deg her! jeg elsker deg!

Så tar han fatt på den lange reisen.. tretti svarte timer, tretti timer i ensomhet, tretti timer alene med sine tanker, sin redsel, fortvilet og livredd i tretti timer uten å vite hva som venter..

 

Følg meg gjerne videre på Instagram HER

 

 

Hva skjedde egentlig 08.12.08.

(“Har du noen gang tenkt på hvor lenge et menneske kan klare seg uten søvn?,.. svaret er 50 timer. 50 timer før det begynner å vise psykotiske trekk”.)

08.12.2008

 

(utdrag fra boken “En gudløs Verden” av Monicha Beate Winther)

 

Jeg hadde  hatt butikk i tre år. Butikken min var en drøm jeg hadde fått satt ut i livet. Eller det var i alle fall det som hadde vert meningen. Men å drive butikk alene skulle vise seg å være en langt større oppgave enn jeg noensinne kunne drømt om, pluss enda litt mer enn det.. Jeg trodde jeg visste i alle fall litt av hva jeg gikk til.. Jeg hadde ikke peiling. Men selv om jeg ikke hadde økonomi til å ansette noen fast, ikke kunne ta fri eller ta med sønnen min på ferier, så elsket jeg hvert sekund. Det vil si, jeg elsket det til jeg ikke elsket det lenger, men da var det også slutt. Jeg hadde akkurat utvidet butikken, og flyttet til et større lokale da tingene for alvor begynte å hope seg opp.. Det ene førte det andre med seg, og til slutt hadde jeg så mye ansvar og så mye å tenke på, at jeg ikke klarte å fullføre en eneste tankerekke. Kundene sviktet, omsetningen dalte, og regningene hopet seg opp. Jeg fikk store problemer med å sove og fikk ikke i meg mat.

Det er egentlig utrolig hva folk ikke får med seg, overser, eller ikke bryr seg om. Ikke at det hadde gjort noen forskjell om noen virkelig hadde spurt meg hvordan jeg hadde det, sånn egentlig.. Ting går liksom greit. Og man skal fikse sin egen shit. Det gjorde jeg altså ikke. Etterhvert skjønte jeg selv at det bar ille avgårde med meg. Så jeg mannet meg opp og prøvde å skaffe hjelp.

Jeg hadde nå gått i 7 døgn uten mat, uten å sove, og allikevel var jeg på jobb..

– jaha, og hva kan jeg hjelpe deg med? Den oversminkede barbiedukken av en lege så på meg med naive altfor blå linse øyne..

– Jeg vil be om at du legger meg inn på sykehus. Gjerne psykiatrisk svarte jeg

– HVA? hvorfor det?

Jeg fortalte om situasjonen min og om hvordan jeg hadde mistet søvnen, og at jeg ikke klarte å spise uten at maten vokste i munnen på meg.

– Jeg holder på å miste grepet. Du må hjelpe meg!

Jeg var så sliten at jeg følte hvert ord ble en kraftanstrengelse uten sidestykker, jeg kaldsvettet på ryggen og hjertet hamret så fort at jeg var overbevist om at hun kunne høre det.

Hun stirret inn i dataskjermen..

– Aah, men jeg ser jo her at du har vert ute en vinternatt før du.

– Javel? hva vil du frem til?

– Se på meg svarte hun. Du er sterk! dette fikser du ikke sant. Du skal få noe å sove på. Du trenger ingen innleggelse. Hun rakte meg en teit resept, som om noen tabletter skulle være svaret på alt.

– Jeg vil snakke med en annen lege, du forstår tydeligvis ikke hva jeg sier sa jeg.

– Det fungerer nok ikke sånn, hun så på meg med de falske blåfargede øynene. Og din sønn?

– Min mor er hos meg nå, så hun passer han, svarte jeg kort

– jaja men da har du i vert fall tatt ansvar for han, og sørget for at han har det bra nå som du trenger å hente deg litt inn igjen.

Denne damen har neimen ikke mye mellom øra tenkte jeg mens avmaktsfølelsen bredde seg inni meg. Jeg må ha sett på henne med verdens sinteste øyne, for hun nermest hoppet i stolen.

– Hør her, tatt ansvar for min sønn? Skjønner du ikke at det verste som kan skje min sønn, er at det kan skje meg noe!? Og det er nettopp det jeg sier, jeg er redd jeg er i ferd med å bli alvorlig syk!

hun kan umulig ha forstått alvoret i hva jeg sa. Hun bare kikket på meg med Barbie blikket sitt å sa.

– Du har selv ansvar for ditt eget liv.

– Nå var det nettopp derfor jeg kom til deg svarte jeg og begynte å gråte. Fordi jeg ikke tror jeg klarer å ta det ansvaret lenger.

Men det var håpløst , jeg fikk finne hjelp et annet sted.

Jeg tok frem lommeboken og ville betale, men merket at pengene ikke gav noen mening.. Jeg så ikke forskjell på dem.. Som et barn stod jeg der og ikke klarte å skille dem fra hverandre.. – Ta det du skal ha her, jeg klarer ikke å tenke sa jeg

At hun ikke reagerte på det jeg sa til henne er en ting, men at hun ikke reagerte på oppførselen min, det skremmer meg den dag i dag.

– Dette ordner seg sa hun. Gå hjem og sov, og kom tilbake om noen dager om du ikke føler deg bedre.

I ren desperasjon kastet jeg meg på telefonen å ringte en prest da jeg kom hjem.

– Du MÅ hjelpe meg, jeg er i NØD! En oppgitt stemme i andre enden sa noe om å ikke ha tid, og kanskje om noen dager.. NEI! skrek jeg . – jeg må ha hjelp nå, og du bare har å komme!. Det gikk han til slutt med på, og vi avtalte et sted å treffes.

Han satt nærmest å trippet for dette hadde han egentlig ikke tid til.

– jeg prøvde å fortelle hva som plaget meg, men alt ble bare en usammenhengdene grøt.. Jeg gråt voldsomt, tok hendene hans i mine og sa

– Be for meg!! Be for min sønn! Be for min mor! Be om et mirakel!

Det gjorde han.

Så sendte han meg hjem, forsikret meg om at Gud var med meg og bla bla…

Det var stille i leiligheten da jeg kom hjem. Min mor hadde fulgt min sønn i seng, og jeg gikk inn til han. Satte meg på sengekanten, tok hans hender i mine og sa, nå ber vi sammen. Så sa jeg kjære Gud gi oss et Mirakel!. Amen. Det må ha virket veldig skremmende..

Så tok jeg en sovetablett mens jeg forbannet alle leger og prester i verden som ikke var i stand til å ta imot et menneske i total krise..

Søndag kveld 07.12.08.

 

Dagen som ble borte

Mandag morgen 08.12.08

Jeg hadde stått opp som vanlig, vi hadde hatt dårlig tid. Jeg skulle følge min sønn til skolen. Jeg hadde virket stresset men vanlig, dessuten var vi sent ute. Jeg hadde møtt Maria, hun hadde også vert sent ute, hun skulle kjøre ungene sine til skolen. Ville min sønn sitte på? Jeg hadde takket ja. Jeg hadde smilt.

Jeg virket normal.

Så hadde jeg nok ordnet meg som vanlig, forberedt meg til en ny dag. Det var hektiske tider, vi gikk mot Jul.

Jeg hadde nok som vanlig gått til kjøpesenteret denne dagen. Jeg hadde gått inn i heisen, møtt en dame fra banken.

Jeg hadde smilt.

Jeg hadde virket som vanlig.

– På et senere tidspunkt skulle denne damen komme til å si.. – om jeg bare hadde visst… Men jeg visste ikke, hun virket som vanlig.

jeg hadde trykket på en knapp i heisen, jeg skulle helt opp.

Jeg hadde smilt…

Jeg  hadde virket normal..

Men ingenting var normalt eller som vanlig med denne dagen.

Nå var jeg oppe på taket av kjøpesenteret, gikk ut på kanten, og hoppet rett i døden…

 

 

Fortsettelse HER 

facebook HER  Instagram HER