Jeg hadde tatt av meg Russedressen for aller siste gang,
nå skulle den ikke på meg mer.
Russedressen.. Den som hadde fått oss til å føle oss som verdensmestere,
gitt oss en unnskyldning for å oppføre oss som idioter,
gitt oss en slags form for status,gitt oss oppmerksomhet.
For meg var den mye mye mer,
For meg hadde den fungert som et skjold.
Et skjold mellom kroppen min og verden,
Jeg hadde kun et mål med russetiden.
Jeg skulle bli perfekt!
Når dressen falt skulle kroppen under være helt strøken.
Det var det som var planen.
Det var mitt mål, og det eneste som betydde noe i hele verden.
Alt annet var fullstendig underordnet.
Derfor trente jeg som en gal, og lå timevis i solarium.
Utenpå så jeg kjernesunn ut.
Men inni var jeg døden nær..
Jeg ble mørkebrun, og fikk tydelige muskler.
Jeg var den eneste jenta jeg kjente som gikk rundt med six pack.
Men, likevel hadde jeg ikke nådd målet mitt,
jeg var litt under ok i mine egne øyne, jeg var ikke Fab!
Så det var ikke bra nok.
Jeg var ikke bra nok.
Ikke engang dette klarte jeg å få til
Alle positive kommentarer jeg fikk på utseende mitt tolket jeg negativt.
Bare det negative trodde jeg på.
Hvordan jeg klarte å komme meg igjennom disse årene på skolen slik jeg levde, skjønner jeg ikke.
Russetiden hadde jeg lagt bak meg, den lå der bak, og skulle for alltid bli et minne om en tid rotet vekk i alkohol, mat, og oppkast.
Alvoret som jeg hatet å tenke på var kommet,
fremtiden som jeg ikke ville ha, den fikk jeg nå,
Nå måtte jeg forholde meg til den,
nå måtte jeg bli voksen.
Alle jeg kjente hadde satt seg et mål,
de hadde en plan,
en meningen med tiden sin fremover,
de gledet seg til fremtiden.
Det skjønte jeg ikke noe av.
Hvordan kunne man glede seg til fremtiden?
-Du som er så heldig, du som er ung, og har livet foran deg..
Det var det verste noen kunne si til meg.
Jeg skulle helst hatt livet bak meg.
Vert ferdig med det
Jeg var vel den eneste jeg kjente som ikke hadde noen plan, ikke hadde jeg søkt på skoler heller.
Jeg ville være ferdig, ferdig med alt.
Jeg husker jeg satt på rommet mitt hjemme i Molde om kvelden og lurte på om det var nå det skulle skje.
var det i dag?
i morgen?
til uka?
jeg var ikke helt sikker, men jeg visste at det måtte bli ganske snart.
så begynte jeg å gruble på hvordan jeg skulle klare det.
Hvilken måte jeg skulle ende det på
Livet.
I dagboka mi skrev jeg,..
“Nå skal jeg dø snart, det må bli etter Onsdag, må se reprisen på Beverly hills 90210”
….
Jeg levde ikke, livet mitt besto av å
gråte,
spise,
Spy,
Sulte,
dusje,
skrubbe kroppen til blods,
og å gjenta..
Det var mine rutiner i veldig veldig lang tid.
Jeg brøt avtaler jeg hadde med venner, isolerte meg, kom med merkelige forklaringer på hvorfor jeg ikke kom, og jeg var syk og det feilet meg noe hele tiden.
Jeg verket i leddene, hadde migreneanfall, synsforstyrrelser,og vondt i hjertet. ..
allerede da hadde jeg hjerteproblemer, det er rart det gikk bra den gangen.
Men inni meg hadde jeg et lite håp om at det skulle gå galt av seg selv, sånn at jeg slapp å gjøre noe med det.
Jeg var til lege utallige ganger, en del av meg ønsket å dø, mens en annen del ønsket at noen skulle se det, fange det opp slik at jeg slapp å si noe.
jeg hadde bestandig hatt et ønske om det
at noen skulle se meg.
Hjelpe meg
Komme å redde meg
helt fra jeg som liten satt åpenlyst fremfor de ansatte i barnehagen og lekte
“den farlige leken ” med dukkene på dukkerommet, i håp om at noen skulle reagere.
Det var det ingen som gjorde.
De så det,
de visste det,
men de snudde ryggen til,
begynte å synge,
Så en annen veg
gikk ut.
De ville vel ikke ha noe styr.
Da er det best å beskytte seg selv,
La barnet lide,
for det er ikke deres problem.
La noen andre ta seg av det
Riktignok var jeg 18 år denne gangen.
Jeg kunne sagt det selv,
jeg kunne bedt om hjelp,
sagt at jeg led av en spiseforstyrrelse..
Så hadde jeg kanskje sluppet å dra på den i fem år
kanskje jeg kunne fått en mulighet til å bli meg selv
kanskje tingene kunne ha stoppet der,
kanskje jeg hadde fått hjelp for det faktiske problemet,
det som lå bakom sykdommen,
kanskje
Men det er ikke slik vi mennesker fungerer
Dessverre…
Du kan følge historien min videre på FacebookHEReller InstagramDER
Jeg har ønsket meg en perser hele livet. Det vil si fra rundt 12 års alderen etter å ha sett en amerikansk film.
jeg husker ikke nå hvilken film dette var, ikke at det spiller noen rolle heller, for det eneste som opptok meg den gangen, var den hvite katten som var med i den.
Ønsket mitt ble dog aldri innfridd , katter skulle jo være gratis..
Så det ble huskatt på oss. Men ønsket om en perser fulgte meg videre hele livet.
Da jeg endelig ble voksen og kunne bestemme dette fritt selv, hadde jeg ikke samvittighet til å skaffe meg en katt, jeg hadde leilighet midt i sentrum og jobbet absolutt hele tiden, ikke var jeg hjemme, og ikke hadde jeg noen ute plass, noe man jo gjerne må ha skal man ha et dyr. Dessuten er tid veldig vesentlig med denne rasen, ettersom den krever ekstremt mye pelsstell, kos, øye rens, tannpuss, bading osv. Ja tannpuss haha. 🙂
Ikke før etter ulykken i 2008 hvor jeg ble tvunget til å slutte å jobbe, og måtte selge lofts leiligheten min i sentrum fordi den ikke hadde heis og jeg den gang Ikke engang klarte å gå opp og ned en trapp. Kunne jeg igjen ta opp igjen tanken på å skaffe meg en perser.
Utrolig å tenke tilbake på det nå, hvor dårlig jeg egentlig var og har vert…
Nå flere år etter har jeg tilsammen hatt 4 stykker! mine to første mistet jeg dessverre altfor tidlig til hjertesykdom, så etter det tenkte jeg at jeg måtte revurdere hele rasen. Man vet jo det alle som har mistet et dyr hvor vondt det er, og absolutt ikke noe man vil oppleve flere ganger.
Men man elsker de man elsker så da ble det persere allikevel.
så i dag har jeg en hvit gutt Snowflake på snart 3 år, -og minstemann Mozart på 4 mnd.
De har blitt min store trøst i hverdagen, de holder meg opptatt, og gir meg utrolig mye glede. Så for meg er ikke en katt bare en katt, men et fullverdig familiemedlem. Spesielt om nettene hvor jeg er mye våken er de en god smertelindring.
Det høres nok for mange helt sprøtt ut. Men andre kattemennesker skjønner hva jeg snakker om, og det er godt nok for meg.;)
Nå har det snart gått 10 år siden kroppen min ble ødelagt,
10 år med smerter hver eneste dag. Ikke før en trafikk ulykke i fjor ble jeg sendt til en smerteklinikk for utredning.
Jeg glemmer ikke uttrykket til legen den dagen jeg haltet meg inn på kontoret hans fullstendig oppgitt,
la meg utover pulten hans og bare hulke gråt.
«Hvordan har du klart å leve så lenge med disse smertene,? Det er umenneskelig, du vet det ikke sant?»
Sannheten er nok at jeg ikke har klart det, når du tilbringer meste parten av livet ditt i sengen fordi du ikke klarer å fungere, så er ikke det å klare seg.
Eller når du sitter våken hele natten å gråter fordi kroppen skriker i smerter hele tiden.
Du lever ikke da, du bare eksisterer.
Etter utallige operasjoner, innsetting av stålplater, og skruer som aldri kan taes ut, total protese i venstre fot og hofte, og tilsammen fjerning av 128 sting reagerte til slutt hjertet mitt, i et kraftig hjerteinfarkt, etterfulgt av hjertesvikt som nesten tok livet av meg i 2013.
Så nå lever jeg på store doser hjertemedisin samt fryktelig høye doser morfin og andre smertestillende.
At jeg lever i dag er et mirakel i seg selv.
Jeg får stadig høre at jeg er en sjelden dame å se, men det er ikke så rart.
For jeg viser meg ikke når ting er som verst. Det tror jeg veldig få av oss gjør, dessuten er det nok slik at de som virkelig har smerter, de snakker ikke om det, slik de som virkelig har dårlig råd, tier om det.
Jeg har valgt å ikke snakke så høyt om det, ikke fordi jeg ikke trenger å snakke om det,
men fordi jeg ikke ønsker å være en klage person,
men mest av alt fordi jeg tror folk ikke skjønner hvordan det er allikevel.
