Jeg teller,

På fingrene..

 

Fredag, Lørdag, Søndag,

Mandag,Tirsdag Onsdag,

Torsdag ,Fredag, Lørdag

 Søndag..

 

10 dager

 

Jeg er her fremdeles,

Det er blitt Pinse, 

Og jeg vil hjem.

 

Bort fra sykehus,

hvitkledde mennesker,

luktene,

oksygen masker,

veneflon,

 

Og duren av håndsprit på  veggen hver gang noen går inn og ut av rommet..

 

Alt sammen,

Jeg vil hjem.

 

10 dager er ikke lenge,

10 dager er ingenting,

Det er bare 10 dager

 

Men det føles lenge,

Jeg kjenner dette 

sykehuset litt for godt,

Alle gangene,

Alle etasjene

Alle kriker

og kroker,

Og menneskene som

jobber her.

 

Legene,

assistentene,

sykepleierne,

hjelpepleierne,

fysioterapeutene,

De som vasker her, 

portørene,

resepsjonistene,

Og damene i kiosken.

 

10 dager er ikke lenge,

De hilser.

Monicha!

Er du her?

igjen?

Takk for sist!

Hvordan går det med deg nå?

 

De husker meg, 

De vet hva jeg heter,

De husker navnet mitt.

 

Jeg husker ikke alle dem.

Så rart å se deg uten

rullestol…

kjente deg nesten ikke igjen når du er oppe

Når du går 

 

 

Du har kastet krykkene..

Er det mye smerter?

Hva har skjedd siden sist,…

Hvor lenge er det siden?

Er det 8?

Kan det være 10?

 

Nei så lenge kan det ikke være?

Er det 8,?

 

De tenker, 

Teller på fingrene, teller,

2008, 2009….

 

” Det er 12 ‘ svarer jeg

12 år 

Jeg trenger ikke telle

Det sitter spikret

 

Alt sammen 

Det Sitter spikret

for alltid

 

Alt sammen bortsett fra det

som ble borte,

det som forsvant

 

inn i koma,

 

morfin,

 

narkose,

 

Og døden.

Nei,

ikke døden,

døden ble ikke borte,

døden sitter spikret, 

Mest av alt, 

Men jeg klarte meg, heldigvis

Tenk at jeg klarte meg

 

jeg fikk en ny sjanse.

 

Det er 12 år siden.

 

Du lå her lenge,

er det virkelig 12 år?

 

Nei, det kan ikke stemme,

Du var her lenge.

4 måneder?

 

Eller noe?

 

Nei var det lenger? 

 

Det kan ikke være 12 år allerede..

 

2008, 2009, 2010, 2011, 2012…

De teller…

Høyt,

på fingrene..

 

” Det er 12 år,

 

6 måneder,

Et halvt år var jeg her.

Jeg lå her

Flatt på ryggen,

Svarer jeg

 i 6 måneder

 

10 dager er ikke lenge,

10 dager er ingenting.

 

Men det føles lenge.

Og Jeg vil hjem.

 

Bort fra minnene.

Jeg kjenner ortopedisk 

avdeling

De som jobber der

Man blir godt kjent på 6 måneder

noen har sluttet siden den gang,

 noen er nye,

men jeg kjenner flere allikevel,

De som jobber her fremdeles,

 noen har skiftet avdeling

 

Man blir veldig personlig når man blir så lenge

Man blir venner,

man blir nære 
Vet ting man ellers ikke får vite

Og det er fint

 

Men å være tilbake 

er ikke fint

 

 Her bor det minner

Som jeg vil glemme

 

Men her kommer de tilbake

 

Og det er alt annet enn fint

 

Jeg ble endelig flyttet til

Nevrologisk avdeling

 

Men så kjenner jeg folk her også

 

Selvfølgelig

 

Det er ikke noe galt med folkene

De er fine,

hyggelige,

kjente

mennesker,

Men de er mennesker som trigger minner.

 

Fordi det er sånn det er. 

 

Det er ikke deres feil, det er

bare sånn det er.

Fordi det er slik det fungerer

 

Fine mennesker som aldri glemte meg.

Som husker meg,

Som forteller om meg i detaljer,

Ting jeg har glemt,

Om ting jeg har gjort,

Og ord jeg har sagt,

 

Og de forteller

Med entusiasme

Noen ganger ler de høyt

De har morsomme minner

de har morsomme minner om meg.

 

Noen ganger forteller de

Med tårer i øynene

Med sårhet, og med sorg,

 

De har ikke glemt meg.

Og det er fint

 

Det er godt

 

Og veldig veldig rørende 

Jeg satte spor,

Jeg var ikke et nummer i rekken, 

Jeg var et menneske

 

Men jeg vil ikke huske

Jeg vil hjem

 

Og jeg vil glemme

 

10 dager er ikke lenge

10 dager er ingenting.

 

Men det føles lenge, 

 

Og Jeg vil hjem..

 

(Dagens antrekk, levert av Helse Førde. Holder motet oppe!)

 

Etter (altfor) mange sykehusopphold har jeg etterhvert gjort meg noen tanker om de som jobber der,
Bare fordi..

Det gjør man jo..

Jeg har tenkt mye på hvordan jeg har blitt møtt på de ulike stedene,
og hvilken betydning det har hatt for meg.

For man husker de dårligste
Og man husker de beste

I sykehus hverdagen har man mest kontakt med sykepleiere, hjelpepleiere, osv.

Derfor blir disse en veldig avgjørende del
for pasientenes opplevelser,
uansett hvor syk man er.
Blir man værende lenge, blir dette særlig viktig.

Legene jobber jo litt i kulissene,
Så de treffer du bare av og til.

Jeg har lyst til å dele noen av mine tanker og erfaringer med dere,
Og kanskje er noen av dere enig med meg?

Allikevel har jeg en snikende mistanke om at de fleste ikke er det,

Jeg hadde nemlig selv en helt annen grunnleggende tankegang, eller forestilling før hele denne sykehus dansen startet for meg, for vel tolv år siden.

 

Mine positive erfaringer har nemlig overrasket meg,
Det skal jeg ærlig innrømme.

—

Det finnes helt klart veldig mange gode sykepleiere der ute,

Men det er EN spesiell  “gruppe”

Som helt klart skiller seg ut fra mengden,
I allefall for meg.

Jeg har merket meg at disse sykepleierne ikke bare er gode,

de er faktisk helt brilliante,

Ja, de er best av alle! 

Jeg har møtt dem i alle aldre
Fra studenter til de er i ferd med å gå av med pensjon.

 

Som studenter har jeg aldri opplevd dem som tafatte, usikre, eller redde for å ta i et tak.

 

De stikker sprøyter, og setter de forhatte veneflonene så du nesten ikke merker det.

 

De blir hos deg,
Og gir av sin tid,
selv om det er travelt,
fordi de ser at det er viktig.

 

De lytter til det du sier, og de forstår det som blir sagt.

Og de lar aldri et vanskelig privatliv
Eller en dårlig dag gå utover pasienten,

 

Jeg har heller aldri hørt dem klage over jobbsituasjonen sin til kolleger,
mens pasientene hører på.

 

Og de kjemper alltid for deg,
Fordi de bryr seg oppriktig.

 

Med trygge hender,og med trygge ord

 løfter de deg

Uten at det gjør vondt
Fordi de er sterkest av alle sammen

 

De har nesten uten unntak
Alltid masse humor
Og kan endre dagen din fra mørk

til lys,

Når du er i ferd med å miste håpet

 

De er i fåtall bland sine kolleger
Men jeg er heldig
For jeg har fått møte mange

 

De har alltid gitt meg den beste omsorgen
Og er de jeg aldri glemmer

 

For noen fester seg mer hos oss, enn andre

 

Og de som har vært flinkest
De som har hjulpet meg mest.

Gitt meg den beste behandling
Og den aller største trygghet
Har alle sammen bestandig vært

Menn! 

 

 

 

Nå er det mange som lurer på hvordan det går med meg, og om legene har funnet ut hva det er som skjer i kroppen min,  hva det kommer av, og hva som må gjøres.

Men jeg har dessverre ikke noe klokt å komme med.

Jeg lever i uvisshet fremdeles

Og det er vel det som er verst

Det å ikke vite

Å være på sykehus består stort sett av å vente.

Vente på lege

Vente på prøver

Vente på svar

Vente på medisiner

Vente på hjelp

Vente på informasjon

Vente, vente, og vente

Jeg skulle for eksempel bli undersøkt av en nevrolog på Mandag

Nå er det blitt Onsdag, og jeg har ennå ikke sett snurten av han.

 

Jeg ligger dessuten  på feil avdeling

Det er jeg helt sikker på

 

Jeg mener selv at jeg hører til på nevrologisk, og ikke her på ortopedisk hvor jeg ligger nå.

 

Men sånt får man selvsagt ikke bestemme selv

 

Jeg kan bare si hva jeg mener

Og håpe på at noen faktisk bryr seg om det som blir sagt.

 

Akkurat nå vil jeg bare reise hjem

 

Å leve med smerter det har jeg lært

Men å tape all hudfølelse er ikke noe gøy,

det er bare skremmende,

særlig når de ikke finner ut hva det er.

Det ville alle følt.

 

Men hvis de allikevel ikke kommer til å gjøre noe så kan jeg like godt være hjemme

 

Jeg har det mye bedre der

oppbevaring uten handling er bare vås

 

Det eneste jeg trenger er

smerte stillende som kan dempe litt uten at det sløver meg ned

Men jeg vet ikke om det finnes

 

Når du må opp i så høye doser blir det alltid et problem

 

Smertefri blir jeg ikke, og det forventer jeg heller ikke

For det var jeg ikke fra før 

 

Men når ting blir verre så mister jeg litt motet

 

Livskvaliteten forringes jo enda mer

 

Det var nok som det var fra før

Jeg trengte ikke dette og

 

Sykehus gjør meg oppgitt

kanskje mer for meg enn andre.

Men det er vel ikke rart

 

jeg vil bare få et svar på hva dette er

For det haster for pasienten,

men det spiller ingen rolle.

Og det er nesten tabu å klage,

bli oppgitt,

eller redd.

For Legen har det travelt

Uansett

Legen har det ALLTID travelt.

Og det må vi forstå

Uansett

 

Det er igrunn helt utrolig hvor mye venting og utsettelser vi mennesker bare godtar når vi venter på en lege,

 

har du tenkt på det?

 

Når vi ventet på mat servering på restaurant

 

En pizza bestilling

 

En taxi

 

Ja, hva som helst annet.

 

Er vi like tålmodige da?

 

Har vi like stor  forståelse da?

 

Og får det konsekvenser?

 

Men alle har forståelse for legen

 

Og legen vet at dette er godtatt 

Så de kan være sene

 

Og de beklager det heller ikke

 

For de har lov til det meste

 

De er beskyttet,

 

Veldig godt beskyttet

 

Legen som sendte meg hjem med noen sovetabletter og sa jeg bare trengte å sove når jeg tryglet henne om å legge meg inn den gangen i 2008 for eksempel

 

Hun var beskyttet hun og

 

Godt beskyttet

 

Så beskyttet av det ikke fikk noen konsekvenser at hun sendte et menneske rett i døden

 

Pasientens liv blir rasert

 

Men legen går fri

 

Det kommer aldri til å endre seg 

 

For vi er tålmodige

 

Og vi venter

vi bare godtar det

for legen redder liv.

Legen er Gud 

Men det er ikke bestandig de redder liv,

 

Noen ganger ødelegger de det og.

 

Med loven i hånd

 

JaJa

 

Det var dagens sure oppstøt

fra en frustret liten sjel

Som føler at det haster mens ingenting blir gjort.

Jeg lover at neste innlegg blir litt mer lystbetont,

for dette var deprimerende lesning.

Jeg skjønner det.

(Ja, jeg ser syk ut. I Know )

 

FREM OG TILBAKE

 

Fredag ble jeg sendt til Førde sentralsjukehus

Lørdag til Haukeland universitetssykehus

Og i går tilbake til Førde igjen

Jeg håpet så inderlig at jeg skulle slippe å operere

Men da bildene fra CT og MR ikke kunne fortelle hva som var galt, ble jeg likevel ikke lettet, men redd

Selvfølgelig lettet over at bildene ikke viste noe farlig, men redd fordi nå var jeg like langt.

Det som er skummelt er å miste følelsene i huden mer og mer, at smertene ikke gir seg, og at Ingen finner ut hva det kommer av

Smertene er like sterke nå som de var på Fredag.

Jeg mister mer og mer hudfølelse i kroppen og styrken i beina blir stadig svakere.

Alle symptomene tyder på nerver i klem, men bildene sier noe annet.

Det hadde nesten vært bedre å få en alvorlig diagnose, enn å ikke vite hva som skjer med meg.

Må si jeg føler meg liten og alene og overlatt til andres avgjørelser.

Status nå er at jeg får sterke smertestillende som bare gjør meg sløv, og som ikke virker.

Jeg har dessverre vært med på dette før, og snakket med andre pasienter som har opplevd det samme, så hvis du som leser dette er sykepleier eller jobber i helsevesenet vil jeg gjerne vite hvorfor man fortsetter å gi en smerte plaget pasient sterke morfin preparater som sløver ned pasienten men ikke tar smertene.

Det er faktisk ikke sånn at en type medisin tar alle typer smerter. Det vet både jeg og dere.

Så hva er poenget med å dope ned en person, og ikke smertelindre?

Ja, jeg er både sint og fortvilet over situasjonen.

Konklusjonen her nå er at skadene jeg har fått etter dette er permanente, de kan ikke opereres, og det må jeg bare leve med.

Igrunn var det mer enn nok å klare å godta det jeg allerede hadde fått av varige skader.

Nå må jeg godta enda mer, og i tillegg gå med symptomer som stadig blir verre uten at noen kan hjelpe meg.

Mulig dette ble et

“stakkars meg innlegg”

Men det må være lov å bli redd.

God bedring sier folk,

men jeg blir ikke bedre,

jeg blir verre.

Du er i de tryggeste hender sier man når folk er på sykehus,

og det SKAL man være, men slik er det ikke bestandig i virkeligheten.

Når de som skal ha kontroll over situasjonen ikke har det, og ikke kan gjøre noe konkret fordi de ikke ser eller finner ut hvor problemer ligger så føles det selvfølgelig ikke trygt.

Vi kan bare smerte lindre sier de, mens de fortsetter å gi meg sterke medisiner  som ikke virker.

I dag nektet jeg å ta denne medisinen, hvem vil være dopet, og ha det vondt?

Jeg skjønner ikke logikken her.

Enden på visa blir vel at de vil sende meg hjem igjen med like store smerter som da jeg kom, og med stadig økende symptomer.

 

Ja, jeg er oppgitt

Jeg er fortvila

Og jeg er redd

 

Man må gjerne skryte av Norsk Helsevesen, og man må gjerne klappe for sykepleiere.

(Neida, jeg drar ikke alle under en kam)

Men akkurat nå

Så får dere klappe uten meg

Smile litt til kamera like vel

Fredag ettermiddag dro jeg i ambulanse til Førde sentralsjukehus med mistanke om en alvorlig prolaps i ryggen,

Lørdag morgen ble jeg overført til Haukeland sykehus i Bergen

 

Hva som skjer videre er fremdeles usikkert

 

Jeg må bare vente på svar fra alle de nye undersøkelsene som er blitt gjort ,og håpe på det beste

 

Å være på sykehus er absolutt det verste jeg vet 

 

Lukten av morfin

Hvit kledde mennesker

Veneflon

Og alt det andre som følger med.

Hater det!

 

Litt lærerikt har det likevel vært

Så da tenkte jeg å dele dette med dere. 

 

 

Ting som kan komme til nytte hvis du må på sykehus.

 

 

Det er ikke lov å forlate rommet, eller å gå ut for å røyke på grunn av fare for korona smitte

 

Men…

 

Legen håndhilser gjerne på deg , det er viktig å skille mellom leger og vanlige dødelige mennesker, da leger er hellige vesener som verken blir syke eller sprer smitte videre.

 

Å vaske hender ofte, bruke sprit, og holde hus og rom rent gjelder bare hvis du er hjemme, og ikke på sykehus

 

Flere mennesker på samme rom spesielt når enkeltrom står tomme er normal prosedyre særlig nå i korona tider.

 

Du må villig gå med på at studenter er med på intime undersøkelser selv om du har sagt nei.

 

Et spørsmål er bare til fordi man er pålagt å spørre pasienten, hva pasienten svarer spiller derimot  ingen rolle.

 

Det er legen som bestemmer hvor i kroppen smerten din sitter

 

Du må regne med å si det samme ca 10 ganger til samme lege før han kan klare å huske det.

 

 

Normal ventetid på en kopp kaffe er rundt 2 timer

 

Når svaret på viktige undersøkelser og bilder er på plass må du regne med å vente ca 1 døgn før du får vite noe selv.

 

Det er viktig at legene diskuterer seg i mellom hva som skal gjøres med pasienten, å informere pasienten er alltid underordnet.

 

 

Det er ikke lov å vise medfølelse eller snakke med medpasienter du deler rom med, uansett hvor mye de gråter.

 

 

Normal ventetid fra du ringer på klokken til det kommer noen inn til deg er ca 1 time. Gjelder ikke hvis det er kake på vaktrommet, da kan det ta noe lenger tid.

 

Fortsatt god helg til

dere!

 

Min blir unektelig helt strålende!