INGENTING Å SKRYTE AV

FREM OG TILBAKE

 

Fredag ble jeg sendt til Førde sentralsjukehus

Lørdag til Haukeland universitetssykehus

Og i går tilbake til Førde igjen

Jeg håpet så inderlig at jeg skulle slippe å operere

Men da bildene fra CT og MR ikke kunne fortelle hva som var galt, ble jeg likevel ikke lettet, men redd

Selvfølgelig lettet over at bildene ikke viste noe farlig, men redd fordi nå var jeg like langt.

Det som er skummelt er å miste følelsene i huden mer og mer, at smertene ikke gir seg, og at Ingen finner ut hva det kommer av

Smertene er like sterke nå som de var på Fredag.

Jeg mister mer og mer hudfølelse i kroppen og styrken i beina blir stadig svakere.

Alle symptomene tyder på nerver i klem, men bildene sier noe annet.

Det hadde nesten vært bedre å få en alvorlig diagnose, enn å ikke vite hva som skjer med meg.

Må si jeg føler meg liten og alene og overlatt til andres avgjørelser.

Status nå er at jeg får sterke smertestillende som bare gjør meg sløv, og som ikke virker.

Jeg har dessverre vært med på dette før, og snakket med andre pasienter som har opplevd det samme, så hvis du som leser dette er sykepleier eller jobber i helsevesenet vil jeg gjerne vite hvorfor man fortsetter å gi en smerte plaget pasient sterke morfin preparater som sløver ned pasienten men ikke tar smertene.

Det er faktisk ikke sånn at en type medisin tar alle typer smerter. Det vet både jeg og dere.

Så hva er poenget med å dope ned en person, og ikke smertelindre?

Ja, jeg er både sint og fortvilet over situasjonen.

Konklusjonen her nå er at skadene jeg har fått etter dette er permanente, de kan ikke opereres, og det må jeg bare leve med.

Igrunn var det mer enn nok å klare å godta det jeg allerede hadde fått av varige skader.

Nå må jeg godta enda mer, og i tillegg gå med symptomer som stadig blir verre uten at noen kan hjelpe meg.

Mulig dette ble et

“stakkars meg innlegg”

Men det må være lov å bli redd.

God bedring sier folk,

men jeg blir ikke bedre,

jeg blir verre.

Du er i de tryggeste hender sier man når folk er på sykehus,

og det SKAL man være, men slik er det ikke bestandig i virkeligheten.

Når de som skal ha kontroll over situasjonen ikke har det, og ikke kan gjøre noe konkret fordi de ikke ser eller finner ut hvor problemer ligger så føles det selvfølgelig ikke trygt.

Vi kan bare smerte lindre sier de, mens de fortsetter å gi meg sterke medisiner  som ikke virker.

I dag nektet jeg å ta denne medisinen, hvem vil være dopet, og ha det vondt?

Jeg skjønner ikke logikken her.

Enden på visa blir vel at de vil sende meg hjem igjen med like store smerter som da jeg kom, og med stadig økende symptomer.

 

Ja, jeg er oppgitt

Jeg er fortvila

Og jeg er redd

 

Man må gjerne skryte av Norsk Helsevesen, og man må gjerne klappe for sykepleiere.

(Neida, jeg drar ikke alle under en kam)

Men akkurat nå

Så får dere klappe uten meg

Smile litt til kamera like vel

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg