HOPPET FRA TAKET PÅ ET KJØPESENTER

 

(Har du noen gang tenkt på hvor lenge et menneske kan klare seg uten søvn?,..

svaret er 50 timer.

50 timer før det begynner å vise psykotiske trekk”.)

 

08.12.2008

 

Jeg hadde hatt butikk i tre år. Butikken min var en drøm jeg hadde fått satt ut i livet. Eller det var i alle fall det som hadde vert meningen. Men å drive butikk alene skulle vise seg å være en langt større oppgave enn jeg noensinne kunne drømt om, pluss enda litt mer enn det.. Jeg trodde jeg visste i alle fall litt av hva jeg gikk til.. Jeg hadde ikke peiling. Men selv om jeg ikke hadde økonomi til å ansette noen fast, ikke kunne ta fri eller ta med sønnen min på ferier, så elsket jeg hvert sekund. Det vil si, jeg elsket det til jeg ikke elsket det lenger, men da var det også slutt. Jeg hadde akkurat utvidet butikken, og flyttet til et større lokale da tingene for alvor begynte å hope seg opp.. Det ene førte det andre med seg, og til slutt hadde jeg så mye ansvar og så mye å tenke på, at jeg ikke klarte å fullføre en eneste tankerekke. Kundene sviktet, omsetningen dalte, og regningene hopet seg opp. Jeg fikk store problemer med å sove og fikk ikke i meg mat.

Det er egentlig utrolig hva folk ikke får med seg, overser, eller ikke bryr seg om. Ikke at det hadde gjort noen forskjell om noen virkelig hadde spurt meg hvordan jeg hadde det, sånn egentlig.. Ting går liksom greit. Og man skal fikse sin egen shit. Det gjorde jeg altså ikke. Etterhvert skjønte jeg selv at det bar ille avgårde med meg. Så jeg mannet meg opp og prøvde å skaffe hjelp.

Jeg hadde nå gått i 7 døgn uten mat, uten å sove, og allikevel var jeg på jobb..

– jaha, og hva kan jeg hjelpe deg med? Den oversminkede barbiedukken av en lege så på meg med naive altfor blå linse øyne..

– Jeg vil be om at du legger meg inn på sykehus. Gjerne psykiatrisk svarte jeg

– HVA? hvorfor det?

Jeg fortalte om situasjonen min og om hvordan jeg hadde mistet søvnen, og at jeg ikke klarte å spise uten at maten vokste i munnen på meg.

– Jeg holder på å miste grepet. Du må hjelpe meg!

Jeg var så sliten at jeg følte hvert ord ble en kraftanstrengelse uten sidestykker, jeg kaldsvettet på ryggen og hjertet hamret så fort at jeg var overbevist om at hun kunne høre det.

Hun stirret inn i dataskjermen..

– Aah, men jeg ser jo her at du har vert ute en vinternatt før du.

– Javel? hva vil du frem til?

– Se på meg svarte hun. Du er sterk! dette fikser du ikke sant. Du skal få noe å sove på. Du trenger ingen innleggelse. Hun rakte meg en teit resept, som om noen tabletter skulle være svaret på alt.

– Jeg vil snakke med en annen lege, du forstår tydeligvis ikke hva jeg sier sa jeg.

– Det fungerer nok ikke sånn, hun så på meg med de falske blåfargede øynene. Og din sønn?

– Min mor er hos meg nå, så hun passer han, svarte jeg kort

– jaja men da har du i vert fall tatt ansvar for han, og sørget for at han har det bra nå som du trenger å hente deg litt inn igjen.

Denne damen har neimen ikke mye mellom øra tenkte jeg mens avmaktsfølelsen bredde seg inni meg. Jeg må ha sett på henne med verdens sinteste øyne, for hun nermest hoppet i stolen.

– Hør her, tatt ansvar for min sønn? Skjønner du ikke at det verste som kan skje min sønn, er at det kan skje meg noe!? Og det er nettopp det jeg sier, jeg er redd jeg er i ferd med å bli alvorlig syk!

hun kan umulig ha forstått alvoret i hva jeg sa. Hun bare kikket på meg med Barbie blikket sitt å sa.

– Du har selv ansvar for ditt eget liv.

– Nå var det nettopp derfor jeg kom til deg svarte jeg og begynte å gråte. Fordi jeg ikke tror jeg klarer å ta det ansvaret lenger.

Men det var håpløst , jeg fikk finne hjelp et annet sted.

Jeg tok frem lommeboken og ville betale, men merket at pengene ikke gav noen mening.. Jeg så ikke forskjell på dem.. Som et barn stod jeg der og ikke klarte å skille dem fra hverandre.. – Ta det du skal ha her, jeg klarer ikke å tenke sa jeg

At hun ikke reagerte på det jeg sa til henne er en ting, men at hun ikke reagerte på oppførselen min, det skremmer meg den dag i dag.

– Dette ordner seg sa hun. Gå hjem og sov, og kom tilbake om noen dager om du ikke føler deg bedre.

I ren desperasjon kastet jeg meg på telefonen å ringte en prest da jeg kom hjem.

– Du MÅ hjelpe meg, jeg er i NØD! En oppgitt stemme i andre enden sa noe om å ikke ha tid, og kanskje om noen dager.. NEI! skrek jeg . – jeg må ha hjelp nå, og du bare har å komme!. Det gikk han til slutt med på, og vi avtalte et sted å treffes.

Han satt nærmest å trippet for dette hadde han egentlig ikke tid til.

– jeg prøvde å fortelle hva som plaget meg, men alt ble bare en usammenhengdene grøt.. Jeg gråt voldsomt, tok hendene hans i mine og sa

– Be for meg!! Be for min sønn! Be for min mor! Be om et mirakel!

Det gjorde han.

Så sendte han meg hjem, forsikret meg om at Gud var med meg og bla bla…

Det var stille i leiligheten da jeg kom hjem. Min mor hadde fulgt min sønn i seng, og jeg gikk inn til han. Satte meg på sengekanten, tok hans hender i mine og sa, nå ber vi sammen. Så sa jeg kjære Gud gi oss et Mirakel!. Amen. Det må ha virket veldig skremmende..

Så tok jeg en sovetabelett mens jeg forbannet alle leger og prester i verden som ikke var i stand til å ta imot et menneske i total krise..

Søndag kveld 07.12.08.

 

Dagen som ble borte

Mandag morgen 08.12.08

Jeg hadde stått opp som vanlig, vi hadde hatt dårlig tid. Jeg skulle følge min sønn til skolen. Jeg hadde virket stresset men vanlig, dessuten var vi sent ute. Jeg hadde møtt Maria, hun hadde også vert sent ute, hun skulle kjøre ungene sine til skolen. Ville min sønn sitte på? Jeg hadde takket ja. Jeg hadde smilt.

Jeg virket normal.

Så hadde jeg nok ordnet meg som vanlig, forberedt meg til en ny dag. Det var hektiske tider, vi gikk mot Jul.

Jeg hadde nok som vanlig gått til kjøpesenteret denne dagen. Jeg hadde gått inn i heisen, møtt en dame fra banken.

Jeg hadde smilt.

Jeg hadde virket som vanlig.

– På et senere tidspunkt skulle denne damen komme til å si.. – om jeg bare hadde visst… Men jeg visste ikke, hun virket som vanlig.

jeg hadde trykket på en knapp i heisen, jeg skulle helt opp.

Jeg hadde smilt…

Jeg  hadde virket normal..

Men ingenting var normalt eller vanlig denne dagen.

For nå hadde jeg klatret helt  opp på taket av kjøpesenteret, gått ut på kanten, og hoppet rett i døden…

 

 

Fortsettelse HER 

 

 

HVIS JEG SNAKKER

 

 

 

Jeg skal egentlig skrive

 

men jeg gjør alt annet enn det

Bare stirrer inn i skjermen

den er tom

det står ingenting der

 

jeg tenker på alt jeg skulle gjort

jeg skulle støvsuge

jeg skulle vaske

jeg må ut å handle

er ikke vinduene veldig skitne nå?

 

 Kroppen verker

Her er ryggen din

Her er bekkenet ditt

Her er foten din

Her er armen din

Jeg vil ha fred

 

Det går ikke over

Jeg må holde ut

 bare leve 

holde ut smertene

Leve

men jeg lever ikke

jeg er bare i live

jeg eksisterer

 

Jeg skulle bedt om hjelp 

i det minste når det står på som verst

men jeg orker ikke

jeg orker ikke det engang

jeg gjør det heller selv

for så å bli sengeliggende etterpå.

 

Sånn får det bli

Jeg vil ikke be om hjelp

 

hjelp har jeg dårlig erfaring med

i hodet mitt er ikke kroppen min skadet

i tankene mine er alt som før

i hodet mitt er jeg frisk

sterk

som før

Jeg snakker ikke om det

sier det ikke høyt

det man ikke deler det eksisterer ikke

 

Jeg tenker sånn

som et barn

som det barnet jeg engang var

hvis du ikke sier det til noen så er det ikke ekte

sprøtt

jeg vet

 

men det fungerer

 

det fungerer til det ikke fungerer lenge

 

det lagres i kroppen til det blir til depresjon

alt man ikke får ut og snakker om lagres et sted

det lagres i hodet og blir til depresjon

 

Jeg kan uansett ikke snakke meg ut av en skadet kropp 

så da snakker jeg ikke

det hjelper ikke likevel

Jeg kan ikke skru tiden tilbake

får det ikke ugjort

kroppen er som den er

og det hjelper ikke å snakke

å snakke har jeg dårlig erfaring med

så jeg sier ingenting

Jeg er redd for å bryte sammen

bryte helt sammen og aldri komme meg ut igjen

 der har jeg vært en gang

dit skal jeg ikke mer

 

så da lagrer jeg det inni meg

slik at det ikke blir ekte

slik at det ikke eksisterer

jeg skjønner det selv

det er et gammelt mønster

jeg vet det

Jeg kan råde andre

 råde andre til ikke å gjøre som meg

 

jeg kunne gitt deg et råd

kunne sagt jeg vet at kroppen er som den er

 at du ikke kan snakke deg ut av fysiske smerter

men at det likevel kan lette på noe i den psykiske smerten at du snakker om det

At du forteller hvordan du egentlig har det til noen som tar imot på en fornuftig måte

 

hvis det finnes en sånn

 

Jeg kan si det til deg

men jeg klarer ikke å leve etter det selv

jeg klarer ikke å følge mine egne råd

klarer ikke å lære av livet

jeg vet det

 

Det er destruktivt

og det er ødeleggende

og det gjør alt så mye verre

 Det er et gammelt mønster

 

jeg vet det

jeg er fullstendig klar over det

Alt henger sammen.

 

For da jeg engang for veldig lenge siden snakket om hvordan jeg egentlig hadde det

så brøt det et helvete løst

et helvete som aldri fikk lov til å gå over

 

Så det som skulle hjelpe

det gjorde det verre

og da hjelper det ikke for meg å være voksen

for det bor et barn inni meg fremdeles

som er livredd for at det samme skal skje igjen

 

 hvis jeg snakker

hvis jeg skriver

 

Så da stirrer jeg heller inn i den tomme skjermen

og gjør alt annet enn å skrive

 

 

Livet

 

 

Jeg har fått beskjed om å ikke slutte å skrive

 

og jeg skal høre på dere

 

Ikke gi meg

 

men fortsette

 

fortsette videre

 

dette har den siste tiden vært veldig vanskelig

 

i lang tid har det vært vanskelig

 

det merker dere

 

 det forteller dere meg

takk for det

 

det er godt å vite at dere savner å lese det jeg skriver

 

det betyr mye 

 

særlig når livet går i svart

 

for det gjør det innimellom 

 

eller

 

kanskje ikke bare innimellom

 

livet er ganske tungt hele tiden

 

jeg savner den friske kroppen min

 

den som var sterk

 

den som fungerte

 

den som var fin

 

ofte tenker jeg at nå er det bare hodet igjen

 

Og da må jeg bruke det

 

 fortsette å skrive

 

for det er alt jeg har

 

For når kroppen ødelegges snur livet

 

og det er en sorg

 

det er en veldig stor sorg

 

også skammer jeg meg

 

midt i all sorgen så skammer jeg meg

 

For det er krig i Europa

 

og folk er på flukt

 

folk er redde

 

folk mister sine

 

mister sine hjem

 

men allikevel sørger jeg 

 

jeg sørger over alt jeg kunne gjøre før

 

Danse

 

løpe

 

sykle

 

gå på ski

 

svømme

 

reise 

 

kjenne sand under tærne

 

vasse i strandkanten

 

noe av det gjorde jeg aldri

 

så gjør det

 

gjør det mens du kan

 

for det er en sorg å miste det

 

Jeg savner det

 

muligheten

 

 

ØYE FOR ØYE

 

 

 

Min sønn kom med et sitat her en kveld som jeg har tenkt mye på

Kanskje fordi det er veldig veldig sant,

eller fordi det sa noe om mitt eget liv på mange måter.

jeg vet ikke,

men uansett så gikk det liksom rett inn hos meg,

vi satt å snakket om alt mulig,

men så kom vi inn på dette med

 

krig,

hat,

hevn,

osv…

 

selv har jeg brukt størsteparten av livet mitt på å hate,

være bitter,

og ikke minst så har jeg gått med hevntanker.

 

dette er skumle saker altså..

bærer du på hevntanker

så holder du dine sår åpne

ting får aldri leges

og du bare fortsetter å blø

 

Hvis du går rundt i livet og er bitter på noe som engang skjedde

så kommer du ikke videre på en måte,

det stenger for livet ditt her og nå.

og det preger ikke bare deg selv,

men alle rundt deg,

særlig dine nærmeste.

 

Du kan si du har lagt ting bak deg,

men så har du ikke det allikevel,

for ting setter seg dypt

hatet og bitterheten bærer du med deg

og det preger deg og dine hver eneste dag

 

Selv måtte jeg bli hele 33 år før jeg klarte å tilgi

tilgi det utilgivelige,

tilgi selv om vedkommende ikke angret.

For meg handler ikke tilgivelse om å godta en handling

for meg handler det kun om en ting

frihet..

 

frihet fra en person,

en hendelse,

en opplevelse,

frihet til å leve…

 

Hvis du bærer med deg bitterhet og hat slår du livet ditt ihjel

og da ender du opp som taperen

Hat og bitterhet kan spise et menneske helt opp,

du kan bli syk av det,

ikke bare i sinnet,

men også fysisk

i verste fall kan du ende opp som drapsmann.

eller som meg

som holdt på å drepe meg selv

 

Begge deler er det allerede mange som har gjort

og det fortsetter å skje

det skjer hele tiden

 

Jeg har tenkt mye på akkurat det,

  for det kunne like gjerne vært meg.

 

det er mye man ikke kan forsvare,

men det er ikke så vanskelig å forklare det,

eller å forstå det.

 

Mennesker som går til krig mot et helt land for å hevne seg på alle de har mistet..

en sønn eller datter som dreper sine foreldre etter årevis med omsorgssvikt på den ene eller andre måten,

et mobbeoffer som har fått nok,

som går amok i skolegården,

skyter ned og dreper uskyldige elever..

 vi kan forstå det.

vi kan forklare det.

Men vi kan ikke forsvare det.

og heller ikke godta det

selvfølgelig ikke.

 

hevnen er gjerne søt

men bare for en veldig veldig kort stund

for seier oppnådd med vold det er et nederlag

det er kun midlertidig..

 

eller som min sønn sa det

 

øye for øye og verden blir blind…

(Gandhi)