(Fortsettelse på min historie barn )

 

 

Jeg hadde svart ja til at han skulle straffes

 

Jeg hadde svart ja til at han skulle stilles til ansvar for det han hadde gjort 

Det var derfor de reiste sak. 

Fordi jeg hadde svart ja, 

Jeg tenkte ikke på rettssak, 

eller på politi, 

Jeg hadde andre planer 

Jeg ønsket at han skulle straffes

Jeg dagdrømte om det 

Jeg var 13 år og gikk med drapstanker i hodet

Jeg koste meg med tanken,

tanken på å legge han på en benk,

binde han fast på hender og føtter,

gjøre han liten og hjelpeløs, 

Like liten og hjelpeløs som jeg hadde vært. 

Det er veldig viktig sa jeg til damen på PPT

Det er viktig at han er redd,

veldig veldig redd skal han være. 

Så skal jeg skjære han opp sakte med sløv kniv, 

 og han skal dø sakte,  lide lenge,

Veldig veldig lenge. 

Jeg smilte mens jeg sa det,

og husker at tanken var god,

hvordan jeg koste meg med den,

frydet meg over den,

og til den dagen jeg ble stor,

til jeg ble stor og sterkere enn han. 

Når jeg blir stor

Da skal jeg drepe han 

Det er en skummel tanke, 

hvordan et barn kan gå rundt med slike tanker

hvor farlig det er å krenke et menneske på det groveste, 

 og hva det kan føre til

de tankene slapp heldigvis taket, etterhvert som jeg ble eldre 

Men hatet bar jeg med meg,

hatet, og bitterheten

jeg bar det med meg i 20 år. 

det skulle jeg ikke ha gjort,

men det kan være vanskelig å ikke bli bitter

han led ikke under det

merket ikke noe til det

alt hatet mitt, og all bitterheten

det var til stor skade kun for en person

Meg.

Følg bloggens nye Instagram

 

 

 

 

 

 

 

Rettssakene var over

 han hadde anket
mente han var uskyldig.

Dro meg igjennom nok en rettssak.

Han kunne ikke brydd seg mindre
Det spilte ingen rolle hva som skjedde med meg

Eller hvordan jeg hadde det

Bare han ble renvasket
Bare han gikk fri
Bare han slapp å straffes for sine ugjerninger.

Jeg vant igjen.

 

“Du vant Monicha”

Nå er det over..

Over?

Damen på PPT trodde jeg skulle bli glad,

føle meg lettet på noe vis,

føle meg fri..

Over?

Hva var egentlig over?

For meg betød det ingenting hva som skjedde med han

Om han fikk fengsel eller ikke

Jeg var et barn

Jeg skulle bare bli voksen, så jeg kunne klare å drepe han selv
Med mine egne hender
Drepe han

 

Egentlig trengte jeg å snakke om det

Bearbeide det

Kvitte meg med de vonde følelsene

Få lov til å bli meg selv

Det fikk jeg ikke

For nå var det over

Nå kunne jeg liksom bare gå videre

Legge det bak meg

Fordi jeg hadde  “vunnet”

Men overgrep går ikke bare innpå deg

 

Det dreper deg

Det stjeler din personlighet

Forandrer den du er

Jeg vant ingenting

Jeg tapte

Jeg tapte min barndom

min ungdomstid

Voksenlivet

Livet

Hele livet har jeg trodd at det var 1 år han fikk
Fordi han satt inne i 1 år

men 2 år var det han fikk
Det fikk jeg vite for bare noen måneder siden

1 år ubetinget og 1 år betinget

Han sonet  i 1 år

Noe han mente var en urettferdig straff

Eller for å bruke hans ord

“En jævla hard straff”

Han slapp ut etter 1 år pga god oppførsel

God oppførsel?

Fordi det ikke var noen barn å missbruke i fengselet da eller?

Jeg har ofte lurt på hvem som sonet straffen..

1 år var det han fikk

Mens jeg…

 

Jeg fikk livstid..

 

 

 

 

Du kan fortsette å følge bloggen på Facebook HER  instagram HER eller følg den direkte HER

 

 

 

 

Jeg hadde fått en oppgave til neste gang

jeg skulle skrive et brev til han

overgriperen kalte hun han

overgriper

det var et merkelig ord

å begripe noe hadde jeg hørt om

men overgriper

jeg likte ikke det ordet

hun fikk det til å høres ut som han var en bra mann

bedre enn meg

visste mer liksom

begrep mer

-Du skal ikke sende det sa hun

bare skriv det

behold det selv

riv det i stykker

eller gi det til meg

jeg tror det vil være Terapeutisk for deg

jeg var 12 år

jeg visste ikke hva terapeutisk var for noe heller

men det var et fint ord

jeg likte det

det var et voksent ord

det hørtes viktig ut

Og veldig veldig klokt

så jeg lot som om jeg forstod det

at jeg skjønte betydningen av det

-Du har gått til meg en stund nå sa hun 

 og det tok lang tid før du begynte å si noe 

husker du det?

at du bare kom hit å ikke sa et eneste ord?

jeg hadde nikket bekreftende

selvfølgelig husket jeg det

jeg hadde aldri gått dit for min egen del

fordi jeg ville det selv

fordi det skulle hjelpe meg

jeg gikk dit fordi jeg måtte gå dit

fordi de voksne hadde bestemt det

for at andre skulle slappe av

tro at det var et håp 

tro at jeg skulle få det bedre

for at andre skulle ha det bra 

-Men når du først begynte å si noe fortsatte hun 

så merket jeg at du var veldig flink til å uttrykke deg

du er veldig beskrivende

og veldig moden

overgriper

uttrykke

terapeutisk

beskrivende

Moden

jeg pugget ordene i hodet 

og skrev de ned når jeg kom hjem

ord jeg ikke forsto

jeg visste jeg var annerledes

unormal

og sikkert veldig dum

 så det var viktig å lære hva ordene betydde

så jeg kunne skjule hvor dum jeg var

 -Det er positivt sa hun

at du er flink til å uttrykke deg

da får du det ut

alle tanker

alle følelser

så slipper du å gå med det alene

jeg syntes hun var dum

hun forvirret meg

brukte ord jeg ikke forsto

-Du skriver dagbok fremdeles?

Jeg nikket igjen

-Jeg vil at du skal skrive et brev gjentok hun

skriv et brev til han

Jeg husker at jeg syntes det var en dårlig ide

At det var dumt å skrive et brev til noen uten å sende det

egentlig det dummeste jeg hadde hørt

men siden det var Terapeutisk

og fordi jeg likte det ordet

et voksent og viktig ord som jeg ikke forsto

så gjorde jeg det

jeg skrev det samme dagen

 jeg satte meg ned for å skrive

jeg skrev et terapeutisk brev

til mannen jeg hatet

til han jeg ønsket å drepe

inderlig og intenst ønsket jeg det

 at han skulle dø

at han skulle lide

dø sakte

være redd

kjenne smerte

veldige smerter

havne i helvete å brenne til evig tid

 og lide for alltid

svarte tanker fra en jente på 12 år

jeg husker de var tunge å bære

men jeg skrev brevet

 og jeg gråt mens jeg skrev det

la det i en konvolutt

gav det til damen på ppt

og fikk det tilbake

22 år senere..

(brevet er flettet inn i boken)

Det gikk sånn

 

TIL…

Jeg prøver å skrive et brev til deg

men jeg vet ikke hva jeg skal kalle deg

Det du skal være for meg

det er du ikke

så jeg orker ikke å skrive det

 jeg vil ikke si det heller

jeg hater navnet ditt

så jeg orker ikke å skrive det heller 

eller å si det

jeg orker ikke tenke på det engang

så jeg begynner sånn

 

Til et Gråskinn, En feig faen

 

Du skulle tatt meg på fanget

strøket meg over håret

kysset bort mine tårer

beskyttet meg

og elsket meg

plastret mine skrubbsår

ønsket meg velkommen, og vært stolt av meg

Men du tok meg aldri på fanget

strøk meg aldri over håret

du kysset ikke bort mine tårer

 du passet ikke på meg

eller plastret mine sår

du lot meg blø

du dro meg etter håret

kjørte rundt med meg i fylla

og kalte meg en liten fristerinne

du gjorde alt vondt og vanskelig

du er en grusom mann

en som jeg bare hater

Og som har prentet i meg all ondskap som finnes i verden

hvor alt er bare svart

 og alt er bare hat

jeg skulle vært stor nå

men det er jeg ikke

og det er din skyld

jeg er ikke stor

Jeg er liten

jeg er en liten jente 

med en gråt i blikket

som aldri fikk leve ut

men som ble kvalt i fødselen fordi det var upassende for deg

jeg skulle vært stor nå

men jeg er bare liten

og jeg er redd hele tiden

jeg er en liten jente

som går med innbitte små barneskritt

på en syltynn is

med lommene fulle av murstein.

 

 

Du kan følge bloggen videre på Facebook   HER  og Instagram HER

 

 

Jeg begynte å skrive dagbok da 

jeg var 13 år,

jeg skrev dagbok på oppfordring fra PPT.

Det var kanskje det eneste riktige de sa og gjorde den gangen,

iallfall det eneste som ble til noen slags form for hjelp for meg. 

Hadde jeg ikke gjort som de sa den gangen ville jeg kanskje ikke sittet her i dag.

Da jeg begynte å skrive bok var disse dagbøkene til stor hjelp for meg,

dagbøker,og gamle brev jeg har skrevet.

Noen av brevene ble aldri sent, og noen har jeg klart å få tilbake,

så takk til alle mennesker som tar vare på brevene de får,

som ikke kaster dem, men gjemmer de på et trygt sted.

Og takk til meg selv som ikke rev i stykker og kastet de jeg selv skrev men aldri sendte fra meg.

Mange av tekstene i dagbøkene er skrevet med så liten skrift at jeg måtte bruke forstørrelsesglass for å greie å tyde dem. 

Alle tankene,

følelsene,

beskrivelsen min av verden,

en verden det var veldig farlig å befinne seg i.

Jeg gikk lenge til PPT 

og begynte til slutt å snakke,

men det var bare enstavelsesord som kom ut av meg,

jeg husker det godt,

hvordan jeg satt der inne på kontoret til psykologen å så ned på skoene mine,

og hvisket,

og at det nærmest var umulig å høre hva jeg sa. 

– Snakk høyere

-Jeg hører ikke hva du sier

-Få opp stemmen

-Hæ?

-Hva sa du?

-Du må snakke høyt og tydelig! Det må du lære deg!

Jeg var 13 år og til irritasjon fordi jeg ikke snakket høyt nok ,

fordi jeg ikke snakket høyt og tydelig om det som var farlig å snakke om,

det som var farlig å føle noe om.

jeg var en vanskelig unge,

en vanskelig jente som kastet bort psykologens viktige tid, en barnepsykolog 

som hadde andre ting å drive med enn å sitte med en håpløs unge som ikke snakket.

For meg var det farlig å snakke om det,

det var farlig å skrive om det og,

derfor ble stemmen liten,

og skriften ble liten

den ble bitte bitte liten.

 Jeg hadde alltid lås på dagbøkene mine,

jeg låste dem,

la dem i et låst skrin,

som igjen ble lagt i en låst kiste, 

allikevel var jeg livredd,

livredd for at noen skulle bryte seg inn,

bryte seg inn å finne dem. 

Jeg låste alltid døren til rommet mitt når jeg skrev,

jeg satt der bak den låste døren, med hamrende hjerte, og dunking i hodet mens jeg skrev ned alt det farlige.

jeg skrev og la det vekk

skrev og la det vekk

Det skjedde ikke en eneste gang at jeg leste over det jeg hadde skrevet,

det turte jeg ikke,

ikke før det hadde gått lang tid,

faktisk gikk det så lang tid at jeg var blitt voksen og selv hadde fått barn,

og selv om jeg var blitt voksen,

og alt var lenge siden så var det helt grusomt.

Grusomt å lese,

grusomt å sitte der å lese de hemmelige og godt bevarte dagbøkene,

Dagbøker fulle av flekker, 

flekker etter tårer,

 tørkede tårer fra en jente som angret på at det hun hadde sagt,

som gikk med øyne i nakken, fordi hun ventet på å bli drept,

at noe farlig var i ferd med å skje

som var til irritasjon for barnepsykologer, og de fleste andre rundt 

Som ikke klarte å snakke høyt nok om det som var ulovlig,

Som ble mobbet på skolen fordi hun ikke hadde gym

Jenta det var noe feil med

som ikke var bra nok, og som aldri ville bli det.

 Tårer fra en jente på 13 år 

med hviskende stemme og liten skrift.

 

følg min historie videre på facebook HER  og instagram DER

 

 

 

 

 

Jeg hadde ingen planer om å snakke noe mer med PPT .

Jeg skulle møte hos en psykolog fikk jeg beskjed om

Det hadde kommet et brev til oss i posten,

jeg visste ikke så mye om psykologer,

eller hva de drev med,

men noe hadde jeg hørt 

Broren til en venninne hadde snakket om en som gikk til psykolog, 

og han var gal, 

det hadde jeg hørt.

Det var visst ikke nok at jeg hadde fortalt det jeg ikke hadde lov til , 

nå skulle jeg være gal i tillegg.

Det var heller ikke nok at jeg hadde røpet hemmeligheten,

mistet kontrollen over den,

og nå hadde fått panikk

Jeg skulle snakke om det også

 

Det kom ikke på tale. 

 

“Jeg går ikke til den psykolog Merra” !  sa jeg til mamma den dagen vi hadde fått time.

“Vi får ta denne timen nå,  så ser vi hvordan det går,  det er sikkert veldig bra for deg” 

hun greide til slutt å få lokket meg med seg,

men jeg hadde bestemt meg,

allerede dagen da mannen fra  PPT hadde forlatt huset vårt, så hadde jeg bestemt meg.

Jeg skulle aldri mer si noe om dette, ikke til noen.

“Dette blir første og siste gangen jeg går hit”  sa jeg til mamma da vi var fremme hos PPT.

” Da sier du det til henne” 

Jeg gikk inn alene

“Du skjønner at du blir nødt til å komme hit,

det er veldig viktig for deg at du får snakket med noen om dette.

Du kan ikke gå å bære på sånt alene.”

Damen jeg ble nødt til å snakke med så på meg,

jeg syntes hun hadde altfor triste øyne,

så triste at jeg ble sittende å synes synd på henne. 

Jeg fortalte at hun ikke trengte å være lei seg,

 at jeg ikke kom til å dukke opp på kontoret hennes flere ganger,

og at jeg ikke hadde tenkt å snakke om det.

“Jeg tenker det er viktig for deg, at du kommer hit

det er vi voksne som vet best i sånne saker,

dette vet jeg alt om,

jeg har lang erfaring”

Det er nok derfor du ser så gammel og trist ut  tenkte jeg ,

og ble nå helt sikker på at jeg ikke skulle komme dit flere ganger.

“kan vi ikke bare glemme det da”?

jeg bad så fint jeg kunne, men det hjalp ikke,

det gikk hun ikke med på. 

” Det kan vi ikke,

dessuten er dette så alvorlig at vi blir nødt til å anmelde det til politiet”

Politiet?

Jeg hatet  henne,

jeg hatet skolen fordi de hadde ringt hjem til oss,

og jeg hatet mamma som hadde kontaktet PPT,

jeg hatet hele verden.

 nå skulle politiet få vite om hemmeligheten min og.?

Resten av timen gråt jeg,

og når jeg ikke gråt så var jeg helt stille.

Hun fikk snakke hun som syntes at det var så viktig å snakke,

for meg var ingenting viktig lenger.

Nå kom politiet til å få vite om det,

og når de fikk vite det,

ville det ikke ta lang tid før han fikk vite det,

og når han fikk vite det..

da ble jeg drept.!

det hadde han lovet..

eller enda verre, 

han kunne drepe mamma,

eller broren min,

katten min.

Kjære gud bad jeg inni meg

Kjære gud hvis du finnes, la han drepe meg. Det går helt fint, det gjør ikke noe, 

ikke la han skade noen andre, 

la han drepe meg.

Jeg skulle ikke si et eneste ord mer til henne,..

Og det gjorde jeg ikke heller,

ikke på veldig veldig lenge,

Jeg har ikke tall på hvor mange timer og måneder jeg satt inne på kontoret til den damen uten å si et eneste ord. 

Jeg bare gråt,

jeg gråt eller så var jeg helt stille, 

jeg var stille mens jeg satt der å stirret ned på skoene mine,

opp i taket,

eller på et bilde på veggen.

snakke var det hun som gjorde

jeg fikk ikke med meg alt hun sa, bare ord som 

“Dette er oss voksne sitt ansvar”

“Dette skal du ikke bære på alene”

“Du må stole på meg”

“Det er ikke din skyld”

“Du kan snakke med meg”

“Du må snakke om dette”

“Nå må du snakke Monicha”

“Nå snakker du”

“Når skal du begynne å snakke”?

“Snakk”

 “Greit, Hvis du ikke har tenkt å snakke med meg, så må du skrive,

skriv dagbok

Det fikk jeg med meg, og det gjorde jeg 

Heldigvis…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

– Jeg angret,

jeg skulle ikke ha sagt noe. 

Men nå hadde jeg sagt det,

jeg sa det stille,

hvisket det,

pep det ut

stille og forsiktig. 

Jeg angret,

kanskje de ikke hørte meg?

kanskje det ikke var for sent?

Kjære Gud , hvis du finnes, la ingen ha hørt meg …

Jeg har tenkt mye på dette møtet i voksen alder, hvordan jeg satt fremover lent i sofaen den dagen, med hendene foran ansiktet, og bad stille.. stille, og intenst.. 

i håp om at Gud skulle finnes

 at han MÅTTE finnes,

finnes å høre meg.

jeg tar det tilbake

 la meg ta det tilbake.

Vi bare visker det ut,

Dette skjedde ikke,

jeg sa ikke noe,

Jeg ombestemmer meg!

Jeg mente det ikke,

vi glemmer det. 

Vi bare glemmer det, også går vi tilbake til slik det var før

vi går tilbake!

Det er bedre.

Vi går tilbake, 

og jeg går tilbake til å være det jeg alltid har vært, ..

et problem.

Barnet  det alltid feiler noe,

barnet som har vondt i magen, 

vondt i foten

vondt i hodet,

Barnet man ikke kan stole på,

barnet som stadig finner på noe nytt.

som lyver om alt og ingenting

Barnet som stadig må til lege

Men som det likevel aldri feiler noe,

barnet som legene sier er 100% frisk på alle måter.

Problembarnet som ikke ser noe på synsundersøkelsene hos helsesøster, 

 som ikke hører noe på hørselstestene

Men som likevel ikke ikke viser noen tegn til slike vansker i hverdagen,

Men som plutselig både kan se og høre etter å ha fått beskjed fra mamma.. 

” du vet det Monicha, legen kan kan se det hvis du lyver, han er ekspert på sånt “

vi går tilbake til det.

Det er bedre.

VÆR SÅ SNILL!!  Ropte jeg inne i meg,

alt annet enn dette,

ikke dette, 

ikke dette ansiktet til mamma,

jeg holder det ikke ut!

-Mannen fra PPT som så på meg

-Mammas ansikt  som så på meg

Jeg forsto det da..

At det var for sent. 

De hadde hørt meg,

de trodde på meg,

jeg kunne ikke trekke det tilbake.

Livet slik jeg kjente det var over.

Mammas ansikt røpet det, brikkene hadde falt på plass

Nå så hun meg,

for første gang i livet,

nå så hun meg

alle løgnene, alle historiene, alle legeundersøkelsene, nå så hun det

det var dette som hadde ligget  bak, det var dette som hadde plaget meg hele tiden.

Grunnen til skriket om oppmerksomhet,

om omsorg,

om trøst, 

og grunnen til at jeg ikke ville ha gym på skolen,

  grunnen til at kropp var så  vanskelig å forholde seg til.

Hun så det nå.

alt sammen

Det var for sent.

” Du har taushetsplikt sant? ” 

jeg husker skjelvingen i stemmen min, da jeg spurte mannen fra PPT ,

frykten min,

og den inntrengende redselen som fylte hele kroppen min,

 dunkingen i hodet.

Varmen,

..  den grusomme dunkingen i hodet 

angeren.

Den fryktelige angeren.

Jeg skulle jo ikke si dette til noen, ikke en levende sjel skulle få vite om dette. Ikke noen gang, det hadde jeg lovet,  og nå hadde jeg jo sagt det. 

ikke bare til en,

men til TO stykker! 

Mamma kunne jeg stole på, det visste jeg. 

Men denne mannen fra PPT…

Jeg angret..

smerten i mammas ansikt..

 ansiktet til mamma den dagen..

Jeg tar det med meg i graven..

” jeg har taushetsplikt, men når vi voksne får vite noe så alvorlig, og som helsepersonell”  kom det fra mannen på PPT

NEI! skrek det inne i meg

Jeg hatet meg selv,

og jeg hatet mamma for at hun hadde kontaktet PPT

Jeg skulle ha holdt en god kjeft slik jeg hadde fått streng beskjed om.

Det hadde jeg bestandig gjort,

og jeg var god på det.

hvorfor holdt jeg ikke kjeft?

hvorfor gjorde jeg ikke det?

” Vi lar dette få roe seg, og synke litt nå, dere skal få tid og ro sammen til å snakke om alt dette. også setter jeg opp en time  til dere på kontoret. 

en time til deg Monicha, og en time til mammaen din så hun får noen å snakke med hun  også.

Jeg skjønner at dette er vanskelig for mammaen din og. ” sa han og snudde seg mot henne.

Mamma gråt,

hun gråt slik jeg aldri hadde sett henne gråte før. 

lydene var så annerledes…

også det ansiktet…

Jeg var 13 år og hadde ødelagt mammaen min..

Det så jeg

det hørte jeg

Hvordan kunne jeg gjøre det?

Jeg hadde visst det hele livet. 

at jeg var annerledes, 

ekkel,

et avskum,

grusom

nå fikk jeg det bare bekreftet.

Mitt første møte med tap av kontroll kom denne dagen, 

jeg hadde ikke kjent den følelsen før

den var liksom helt ny

ny og helt grusom

gav meg panikk

Da mannen fra PPT forlot huset vårt den dagen, tok han kontrollen min med seg

kontrollen min, og hemmeligheten min 

han tok det bare med seg

ut av utgangsdøren

ut av huset

ut i verden

Og det var ingenting jeg kunne gjøre for å ta den tilbake…

 

 

 

Følg bloggen på Facebook HER, Instagram HER, eller Bloglovin HER

#overgrep #incest #anger #skyld #kontroll #gråt #tap #angst #alene #angst #ppt #MeToo

-Vi hadde flyttet…

igjen….

Jeg var 12 år og skulle begynne på ny skole,

siste året før ungdomsskolen skulle jeg gå i en ny klasse,

en bitteliten klasse.

Faktisk var den så liten at vi måtte slå oss sammen med femte trinnet.

I sjette var det kun tre gutter, og to jenter, det var meg, og Heidi..

Det var veldig annerledes enn å være elev i en normalt stor klasse, 

veldig intimt,

koselig,

lett å lære

og fullstendig fritt for mobbing,

iallefall slik jeg opplevde det.

jeg kan ikke huske å ha hatt det så bra på skolen noen gang,

verken før eller senere. 

Jeg og Heidi ble verdens beste venner,

vi hang sammen hele tiden,

både på skolen og ellers,

 vi gledet oss til å begynne på ungdomsskolen sammen. 

helt til sommeren kom..

 

Jeg hang utenfor kiosken sammen med noen yngre barn i nabolaget da jeg fikk beskjeden…

” Heidi har flyttet,

hun flyttet til Sverige i går,

nå blir du alene som jente fra klassen din når du begynner på ungdomsskolen” 

Det var læreren min på barneskolen som gav meg beskjeden,

hun smilte hele tiden mens hun sa det. 

Jeg tenkte at hun var et ondsinnet troll,

at hun kunne stå der å smile mens hun overrakte meg dødsbudskapet.

” Men det går fint kvitrer hun videre, ha en fin sommer”

… jeg hatet henne 

kjente at jeg ville besvime,

og at det eneste jeg tenkte på var å få nok luft. 

Plutselig var jeg alene,..

helt alene i hele verden.

Alt vi hadde sett frem til,

snakket om å gledet oss til

alt vi skulle gjøre sammen

det ble plutselig bare revet bort,

det var borte,

hun hadde flyttet,

forlatt meg

uten å si noe.

Det måtte jeg fint bare leve med.

Den sommeren slappet jeg ikke av et eneste sekund,

jeg bare gruet meg. 

gikk med en klump i magen,

hver eneste dag i to måneder ,

to måneder som dessuten gikk altfor fort.

Hvordan skulle jeg klare dette?

De siste fjorten dagene før skolestart brukte jeg på å gråte,

gråte og grue meg…

det skulle dessverre vise seg at jeg hadde all verdens grunn til det.

Årene på ungdomsskolen skulle vise seg å  bli de tre lengste årene i mitt liv.

Tre fæle år ,

år jeg den dag i dag er glad ligger langt bak meg.

Ikke fordi jeg ble mobbet,

eller fordi folk var slemme mot meg,

 det skjedde jo innimellom, for det meste ble jeg fryst ute

men det var absolutt ikke det verste.

Det som ødela for meg nå,

var det samme som hadde ødelagt for meg som liten,

det som hadde stjålet fra meg barndommen,

og som nå skulle få stjele også disse årene fra livet mitt.

Jeg skulle vært ung og fri,

det var jeg ikke,

jeg var i fengsel.

Det føltes iallefall slik.

Jeg var 13 år første gang mamma kontaktet PPT 

Jeg nektet å delta på gym

jeg ville heller ikke ha svømming,

jeg hadde alltid tusen unnskyldninger for ikke å delta,

jeg var syk,

 jeg hadde skadet meg,

jeg hadde mensen,..

det var bestandig noe.

Hvis mamma nektet å skrive melding gjemte jeg gym bagen i skogen,

 og sa jeg at jeg hadde glemt den til læreren,

eller jeg fant på en annen løgn.

Sånn hadde jeg holdt det gående fra første klasse på barneskolen,

men nå ble det verre.

Til slutt reagerte skolen,

min mor ble kontaktet,

 og hun henvendte seg videre til PPT ,

hun bad de komme hjem til oss.

Ikke før PPT satt i stua vår,

og jeg skjønte at nå var jeg nødt til å snakke,

slapp jeg bomben.

Jeg kommer aldri til å glemme ansiktet til mamma,

den dagen jeg gråtende,

hviskende,

nærmest lydløst

fortalte hva som hadde skjedd med meg,

 om hvorfor gym timene var så vanskelige,

om hvorfor jeg stadig fant på nye løgner.

Jeg glemmer det virkelig aldri. 

Ansiktet hennes..

Dagen det gikk opp for henne,

om hvordan hun gjentatte ganger

hadde sendt det kjæreste hun hadde

sitt eget barn

rett inn i løvens hule..

uten å vite det…

 

Du kan følge min historie videre på facebook HER eller Instagram DER

#overgrep #alene #grueseg #grue #ensom #ppt #MeToo

 

Jeg hadde visst det hele tiden. 

Allerede som veldig liten visste jeg det.

Jeg kunne kjenne det i hele meg, 

og jeg kjente på det hele tiden.

Jeg var feil.

Jeg husker fremdeles det inderlige ønske jeg gikk rundt med, 

jeg ønsket å være en annen, 

hvem som helst annen,

bare jeg slapp å være meg.

Hvem som helst andre,

Men selv om jeg visste at jeg var feil,

at det var noe galt med meg,

så gikk jeg med et håp i magen,

et håp om at jeg kanskje ikke var feil allikevel.

” alle gjør sånn” hadde han sagt. 

“alle gjør det,

men ingen sier noe om det.

det er ulovlig”

det er ulovlig å si noe om det til noen

selv om alle gjør det

det er helt ulovlig å si det til noen

og du..

” Det er helt normalt”

Jeg var feil,

Jeg var annerledes,

Jeg var den eneste jenta i hele verden som ikke tålte det.

Som kjente på at dette var galt, 

at det var farlig

at det ikke var normalt

Jeg var ikke som de andre barna i barnehagen,

de andre barna lekte og lo.

De var avslappet,

lykkelige

de hadde det bra.

Dessuten hadde han jo rett, 

det var ingen som snakket om det,

det var ingen som sa noe om det.

Men alle hadde det sånn. 

Og alle tålte det,

de tålte det alle sammen.

Alle

Alle..

bare ikke jeg.

Allikevel var det noe jeg følte på,

for selv om det var vanlig,

og selv om alle hadde det sånn

og selv om alle de andre tålte det

så var det likevel noe

det var noe..

et håp

inne i meg

et håp om at jeg ikke trengte å ha det sånn

et håp om å få slippe

et håp om at mine følelser var rett

Så jeg bestemte meg for å si noe, 

jeg skulle si det til de voksne i barnehagen

Jeg husker fremdeles gleden i magen den dagen jeg våknet og skulle i barnehagen.

for første gang så gledet jeg meg til å gå dit.

Jeg var ikke trøtt

Jeg somlet ikke med klærne

Jeg bare hoppet ut av senga, 

jeg var lykkelig

fikk på meg alle klærne helt selv

helt uten hjelp

jeg tøyset,

smilte,

og lo ved frokostbordet.

Det gjorde jeg nesten aldri

Jeg somlet som regel,

jeg var trøtt,

grinete

og jeg ville ikke i barnehagen

det ville jeg aldri

Men ikke i dag

i dag skulle det skje noe stort

I dag fikk jeg kanskje vite at jeg ikke var feil allikevel

Det var hvilestund, og stille på dukkerommet da det skjedde.

jeg satt alene med to barnehage tanter inne på dukkerommet.

Jeg hadde vært urolig med vilje,

jeg hadde forstyrret de andre barna slik at jeg ble tatt ut av hvilestunden,

Det var vanlig prosedyre

Jeg var heldig!

I dag var det nemlig ikke bare en barnehage tante, men to stykker

som ble med meg inn.

Nå satt jeg der med to voksne,

to voksne som skulle fortelle meg at jeg ikke var feil.

Jeg kunne jo ikke være feil.?

De måtte si det nå. 

jeg gledet meg til å høre det!

frydet meg i magen ved tanken.

Så godt det skulle bli!

Men..

Jeg klarte ikke å si noe, 

jeg kunne ikke ordene, 

jeg visste ikke hva det het.

Jeg ble plutselig bare veldig redd,

desperat etter å finne ordene..

men så gjorde jeg noe,

Jeg tok to dukker å begynte å leke den farlige leken med dem

damene satt å så på meg

to voksne øyne som fulgte nøye med på leken.

to voksne øyne rettet mot meg,

dukkene,

og den farlige leken.

Den ene dukken er han sa jeg, den andre dukken er meg

så gjorde jeg det slik med dukkene som han hadde gjort med meg

det dunket fælt i hodet mens jeg lekte,

 jeg var redd i magen,

veldig redd.

allikevel var jeg lykkelig i magen og.

Nå skulle de si det snart, 

de skulle snart si at jeg ikke var feil,

at jeg skulle slippe å besøke han mer

at jeg var helt riktig slik som jeg var.

jeg kikket opp på dem

de var så rare i ansiktene sine,

veldig veldig rare.

Så plutselig reiste den ene barnehage tanten seg fort opp,og gikk ut av rommet

hun sa ikke noe, 

bare reiste seg fort opp å gikk ut, 

hun reiste seg så fort opp at jeg skvatt til,

det gjorde den redde følelsen i magen enda større

Så reiste den andre seg opp og, men hun begynte å synge, hun nynnet og sang

også gikk hun fra meg hun og.

De bare reiste seg å gikk

De gikk ifra meg begge to

De forlot meg bare, som om ingenting hadde skjedd

de gikk bare ifra meg,

og lot meg sitte der

de lot meg sitte igjen på dukkerommet helt alene

alene med meg selv, 

de skitne dukkene,

og en verkende visshet 

om at jeg var feil..

 

Følg bloggen og min historie videre på facebook HER  eller Instagram HER

#overgrep #svik #barn #barnehage