-Vi hadde flyttet…

igjen….

Jeg var 12 år og skulle begynne på ny skole,

siste året før ungdomsskolen skulle jeg gå i en ny klasse,

en bitteliten klasse.

Faktisk var den så liten at vi måtte slå oss sammen med femte trinnet.

I sjette var det kun tre gutter, og to jenter, det var meg, og Heidi..

Det var veldig annerledes enn å være elev i en normalt stor klasse, 

veldig intimt,

koselig,

lett å lære

og fullstendig fritt for mobbing,

iallefall slik jeg opplevde det.

jeg kan ikke huske å ha hatt det så bra på skolen noen gang,

verken før eller senere. 

Jeg og Heidi ble verdens beste venner,

vi hang sammen hele tiden,

både på skolen og ellers,

 vi gledet oss til å begynne på ungdomsskolen sammen. 

helt til sommeren kom..

 

Jeg hang utenfor kiosken sammen med noen yngre barn i nabolaget da jeg fikk beskjeden…

” Heidi har flyttet,

hun flyttet til Sverige i går,

nå blir du alene som jente fra klassen din når du begynner på ungdomsskolen” 

Det var læreren min på barneskolen som gav meg beskjeden,

hun smilte hele tiden mens hun sa det. 

Jeg tenkte at hun var et ondsinnet troll,

at hun kunne stå der å smile mens hun overrakte meg dødsbudskapet.

” Men det går fint kvitrer hun videre, ha en fin sommer”

… jeg hatet henne 

kjente at jeg ville besvime,

og at det eneste jeg tenkte på var å få nok luft. 

Plutselig var jeg alene,..

helt alene i hele verden.

Alt vi hadde sett frem til,

snakket om å gledet oss til

alt vi skulle gjøre sammen

det ble plutselig bare revet bort,

det var borte,

hun hadde flyttet,

forlatt meg

uten å si noe.

Det måtte jeg fint bare leve med.

Den sommeren slappet jeg ikke av et eneste sekund,

jeg bare gruet meg. 

gikk med en klump i magen,

hver eneste dag i to måneder ,

to måneder som dessuten gikk altfor fort.

Hvordan skulle jeg klare dette?

De siste fjorten dagene før skolestart brukte jeg på å gråte,

gråte og grue meg…

det skulle dessverre vise seg at jeg hadde all verdens grunn til det.

Årene på ungdomsskolen skulle vise seg å  bli de tre lengste årene i mitt liv.

Tre fæle år ,

år jeg den dag i dag er glad ligger langt bak meg.

Ikke fordi jeg ble mobbet,

eller fordi folk var slemme mot meg,

 det skjedde jo innimellom, for det meste ble jeg fryst ute

men det var absolutt ikke det verste.

Det som ødela for meg nå,

var det samme som hadde ødelagt for meg som liten,

det som hadde stjålet fra meg barndommen,

og som nå skulle få stjele også disse årene fra livet mitt.

Jeg skulle vært ung og fri,

det var jeg ikke,

jeg var i fengsel.

Det føltes iallefall slik.

Jeg var 13 år første gang mamma kontaktet PPT 

Jeg nektet å delta på gym

jeg ville heller ikke ha svømming,

jeg hadde alltid tusen unnskyldninger for ikke å delta,

jeg var syk,

 jeg hadde skadet meg,

jeg hadde mensen,..

det var bestandig noe.

Hvis mamma nektet å skrive melding gjemte jeg gym bagen i skogen,

 og sa jeg at jeg hadde glemt den til læreren,

eller jeg fant på en annen løgn.

Sånn hadde jeg holdt det gående fra første klasse på barneskolen,

men nå ble det verre.

Til slutt reagerte skolen,

min mor ble kontaktet,

 og hun henvendte seg videre til PPT ,

hun bad de komme hjem til oss.

Ikke før PPT satt i stua vår,

og jeg skjønte at nå var jeg nødt til å snakke,

slapp jeg bomben.

Jeg kommer aldri til å glemme ansiktet til mamma,

den dagen jeg gråtende,

hviskende,

nærmest lydløst

fortalte hva som hadde skjedd med meg,

 om hvorfor gym timene var så vanskelige,

om hvorfor jeg stadig fant på nye løgner.

Jeg glemmer det virkelig aldri. 

Ansiktet hennes..

Dagen det gikk opp for henne,

om hvordan hun gjentatte ganger

hadde sendt det kjæreste hun hadde

sitt eget barn

rett inn i løvens hule..

uten å vite det…

 

Du kan følge min historie videre på facebook HER eller Instagram DER

#overgrep #alene #grueseg #grue #ensom #ppt #MeToo