JEG ER ENSOM NÅR JEG ER SAMMEN MED DEG

 

Du sier…

 

Du er heldig

Du lever

Du ble ikke lam

Slik vi trodde

Du lever

Du er her

Du kan gå

Og du ble ikke

hjerneskadet

Slik vi trodde

Du lever

Du knuste ikke ansiktet

Du er heldig

Vær takknemlig

Du er vel takknemlig?

Det var ikke din tid 

Det er en mening med at du er her

 

At du lever

 

Det er en mening med det

 

At du overlevde

 

Vær takknemlig

 

Du er vel takknemlig?

 

Det ville jeg vært

 

 

 

Jeg tenker…

 

Jeg har smerter

Syke smerter

Hele tiden

Hver eneste dag

Jeg våkner med dem

Og jeg lever med dem

Jeg sovner med dem

Og jeg drømmer med dem

Hver eneste natt

 

Jeg blir torturert

 

Og jeg blir partert

 

Med motorsag

 

Og noen ganger med øks

 

Eller med sløve kniver

 

Dette drømmer jeg

 

Hver eneste natt

 

Hvis jeg får sove..

 

Jeg kan ikke jobbe

 

Og jeg kan aldri danse mer

 

Jeg kan ikke løpe

 

Ikke jogge engang

Eller skynde meg

Hvis huset brenner

Eller et barn løper ut i gaten

Så kan jeg ikke

skynde meg..

 

Nå har jeg mistet følelsene i huden 

 

Mange steder på

kroppen min

På flere steder er

følelsene helt borte

hvis du rører meg

så er det ikke sikkert

at jeg merker det

 

Jeg kan stikke en kniv inn i låret

Uten å kjenne det

Eller i armen

Eller i rumpa

 

 Så jeg kan ikke leve normalt

 

For jeg har smerter

Syke smerter

Smerter jeg ikke forteller deg om

Fordi du ikke forstår

 

Så jeg avviser deg

I de verste

periodene 

Da møter jeg ikke deg

Du kan ikke se meg da,

fordi det er ensomt

når du ikke forstår

Livet er tungvint

Det er tungvint på alle måter

 

Og Jeg har flere

operasjoner igjen

Operasjoner som stadig blir utsatt

Operasjoner satt på vent

Legenes dager går sin gang

Og for dem er jeg bare et nummer

 

En sak de skal ta seg av

Før eller siden

Hvis de får tid

 

men jeg må være takknemlig

 

For vi har det så godt i Norge

Her er det bare å be om hjelp

Enten det er noe fysisk

Eller psykisk

Så er det bare å be om hjelp

Vi har det så godt i Norge

Du er heldig som bor i Norge

Du må være takknemlig

Du er vel takknemlig?

 

Men sannheten er at de har ikke tid

De har dessverre ikke tid

De har ikke kapasitet

Og jeg er her

I mellomtiden

Jeg er her og lever

Jeg lever med smertene

De syke smertene

Det er jeg som må leve med dem

Hver dag

Og hver eneste natt

Absolutt hele tiden

Smertene jeg har sluttet å snakke med deg om

det sluttet jeg med for lenge siden

 

Fordi du ikke forstår

Så jeg snakker ikke om det

Fordi det er ensomt å snakke om det

Fordi det bare blir verre

Det blir verre

 

Når du ikke forstår

Men jeg lever

Jeg må være takknemlig 

Jeg er vel takknemlig?

 

Ville du vært det?

 

liker du bloggen min kan du fortsette å følge med meg Her 

 

Instagram HER facebook HER 

Historien fortsetter

 

 

(fortsettelse.. utdrag fra boken “En Gudløs verden av Monicha beate winther)

Mandag morgen 08.12.08

Min mor våkner, hun registrerer at jeg er borte.

– Så gikk hun altså på jobb allikevel, tenker hun.

Hun skulle jo ikke det. Hun var jo så sliten..

Hun må skynde seg ned å avlaste meg..

Telefonen ringer..

Det er fra legekontoret.

Benediktes stemme er i den andre enden.

– Du må komme med en gang! Monicha ligger her livløs i en ambulansen. Hun er alvorlig skadet..

Panikken brer seg i henne.

Hun kaster seg inn i bilen, kjører ned til legesenteret. Ambulansen er borte, jeg er ikke der…

– Du må kjøre med det samme! Kjør opp til fotballbanen oppe ved skolene, ambulansen er der oppe med henne, hun må sendes i helikopter til Førde!

Benedikte er oppskaket.

Inn i bilen igjen, kjøre til fotballbanen.. Der ligger jeg .. jenta hennes. Det kjæreste i livet, blå i ansiktet.

Hun registrerer med gru den ene armen min, den er brukket,den er i feil stilling.. beinsplintene stikker ut.

– MONICHA! DU MÅ KJEMPE FOR LIVET!!

Hun gråter. Er skrekkslagen.

Jeg nikker..

TA BORT TRYKKET PÅ FOTEN MIN! skriker jeg. MAMMA! SI DE MÅ TA BORT TRYKKET PÅ FOTEN MIN!

– Det er ingen som trykker på foten din gråter hun, men du er alvorlig skadet!

Monicha du må kjempe for livet!

– Vi vet ikke hva som har skjedd sier ambulansesjoføren til henne. Hun ble funnet på bakken utenfor kjøpesenteret. Vi trodde hun hadde besvimt, men hun er så skadet, hele kroppen hennes er knust, og hun har store indre blødninger!

– Å GUD! hun må ha hoppet!! Panikken brer seg igjen.

– Hoppet? Hvorfor sier du det?

– Hun er så forferdelig deprimert! Få henne på sykehus NÅ! kom dere av gårde! Berg livet hennes!

Hun skriker til helikoptermannskapet. Hun får ikke vært lenge hos meg før helikopteret letter og drar avgårde med meg til Førde sentralsykehus. Hun står igjen på bakken og gråter mens ambulansesjoføren holder rundt henne.

Han gråter han og..

Jeg husker smertene.. uendelige grufulle smerter… lyden av helikopter .. og stressede stemmer..

Jeg kommer til Førde sentralsykehus med knust bekken, brukket rygg, knuste kneskåler, brukket lårhals, brukket nakke, knust hel, begge armer og begge bein er brukket, brukket kragebein, brekte ribbein, brukne brystbein, hull i pusterøret, punkterte lunger, store indre blødninger og mange indre organer er spiddet opp av mitt eget skjelett. Kroppen er i respirasjonsvikt.. Og i ferd med å blø ut. De setter på en grind og stabiliserer bekkenet, fort fort, så gir de meg flere liter blod. Før de sender meg videre i all hast til Haukeland Sykehus..

De ser på hverandre, rister sorgtungt på hodene og sier, dette går aldri bra..

Hjemme går min mor rundt seg selv, i totalt mørke, i svarte sekunder, i en verden som raser på alle kanter. Hun kaster seg på telefonen ringer til Else, forteller i panikk. Else videreformidler litt til butikkene rundt, får dem til å henge opp en plakat på den stengte butikkporten som aldri ble åpnet. Får en dame til å komme fort for å holde sin egen butikk åpen, så løper hun opp til mamma, det er ikke langt, det tar tre minutter.

Hun holder rundt henne, ser mamma inn i øyne og sier. Vi ber! Nå ber vi for Monicha! Hun skal klare seg. Se på meg. Nå ber vi!

Gutten… hva med gutten… Mamma er i sjokk. Hun ringer Siri, og sier det har skjedd en ulykke, kan du ta med gutten hennes hjem..? Jeg må til Førde! Så kjører de sammen til Førde hvor mamma får se meg i bare noen få minutter før de drar avgårde med meg til Haukeland..

Det er panikkens dag… En dag i totalt mørke.. En dag hvor ting bare skjer, som gjennom kaos.. Mamma kjører til Siri, får hentet gutten.. Han ser på henne fra bilsetet,

– Hvor er mamma?

hun greier ikke å svare.. fokuserer på vegen, må hjem fort.

De er hjemme på et blunk, han spør igjen. Hvor er mamma?

Min mor blør innvendig av ordene..

– Mamma er på sykehus

Han sperrer opp øynene.

Vi så et helikopter, var det henne?

hun holder rundt den lille kroppen, og gråter..

Mamma..

kommer det fra gutten, han gråter sårt.

kommer hun hjem til Jul da?

Dette er for grusomt, for hjerterått. Hvordan kunne du Monicha? En liten farløs gutt, og nå kanskje uten mor, skal han ikke få ha noen? Monicha, hvordan kunne du? Tankene er fryktelige. Hun tar gutten på fanget..

– Jeg vet ikke kjære. Men du har meg! Du vil alltid ha meg! JEG går aldri i fra deg!

Nyheten om at noe har skjedd har nådd ut.. Hanna ringer til Katrine og de kommer. Siri kommer også.- Hva er det egentlig som har skjedd? Siri sitter hos mamma på kjøkkenet. Mamma gråter. Hanna og Katrine blir sittende i stua med min sønn, de skrur volumet på tvn høyt på, så gutten ikke skal få med seg alt det fæle som skjer på kjøkkenet.

– Det er min feil! Kommer det fra mamma. NEI! det er ikke din feil. Siri ser bestemt på henne. Dette er ingens feil! Det var en syk handling! Selvfølgelig er det ikke din feil.

– Men jeg taklet det så dårlig fortsatte hun, jeg skulle tatt signalene, jeg vet jo bedre.. Det er min feil.

Dette har du ikke noen skyld i!  Dessuten skal hun klare seg! Hun skal leve!

Mamma ser på Siri.. – Lov meg at hun klarer seg! kan du love meg det?

– JA! svarer Siri. Det lover jeg!

Siri er sykepleier, hun kontakter nå et kriseteam i kommunen. De lover å komme.

Kaoset er et faktum. Krisen er ulidelig. Mamma ringer sykehuset. Er hun kommet? hvordan går det?

– Vi har henne her ja, men…

hun er så skadet.. vi vet ikke..

HOLD HENNE I LIVE! DERE HAR Å HOLDE HENNE I LIVE!! DET ER JOBBEN DERES!

hun skriker til dem i telefonen.

– Vi skal gjøre vårt beste kommer det fra stemmen i røret.. men hun er så inderlig skadet, vi kan desverre ikke love noe. Og om hun skulle klare seg, så vet vi ikke.. Vi tror ikke.. Vi vet ikke hvordan utfallet vil bli.

JEG SKAL TA DET SOM KOMMER!! BARE HUN LEVER!! HUN MÅ LEVE!!

DERE HOLDER HENNE I LIVE! HØRER DU DET! LOV MEG AT HUN LEVER!

– Det kan vi ikke love, kommer det igjen..

Jeg må reise til Bergen! Jeg drar nå med det samme! Mamma er desperat etter å dra .. Siri vil ta med seg gutten hjem, han kan være hos oss, sier hun. han må jo på skolen..

Mamma tenker et kort sekund, men bestemmer seg fort for å ta han med, det er det eneste rette. Hun kan ikke la han være igjen, med en mamma på sykehus, som kanskje ikke klarer seg. som går hjemme og laget seg fantasier i hodet om hvordan det er, og hva som har skjedd.. Som får høre ting av andre som ikke er sant.. Han må være med, han må få vite sannheten, han må ha rett informasjon. Han må være med på denne prosessen, selv hvor grusomt det enn er. Han må være med!

Hun sender besøket hjem.

– Lov meg at dere ber for Monicha sier hun.

– Jeg lover kommer det fra Katrine

Så pakker hun, det mest nødvendige. Hun har ikke lenger tid til å vente på et kriseteam som aldri kommer.

De kom ikke da, de kom ikke senere, ikke den dagen, ikke den kvelden, ikke om noen dager , eller om noen måneder. De bare uteble.. De kom aldri…

Men den som kom var Ragnar. Mammas eks kjæreste. Ragnar var det nermeste jeg noen gang hadde kommet en slags far. Han kom inn i livet mitt da jeg var rundt 9 år. Vi hadde flyttet til han. Vi delte noen år med han, før bruddet var et faktum. Men han hadde bestandig holdt fast ved meg og min bror. Dessuten var han nå medeier i butikken min, men det var ikke derfor han kom. Han var oppriktig livredd..

Hun pakker for å reise, det mest nødvendige..

Tar med dyne og pute til gutten så han kan sove i bilen. Det blir en lang tur.. En tur med paniske tanker, en tur i bønner og tårer. En tur i kaos. Ute snør det tett, og noen ganger kan hun nesten ikke se vegen fremfor seg.

– Du må ikke gråte mormor kommer det fra gutten i baksetet. Mamma skal ikke dø, hun skal leve, det vet jeg.

– Vet du det? mamma blir overrassket over at han fremdeles er våken, de har kjørt et godt stykke nå.

– Ja det vet jeg. Vi ba nemlig om et mirakel.

– Et mirakel? Når gjorde dere det?

– I går kveld, kommer det fra gutten, før han sovner i baksetet..

Ved et kjøkkenbord på den andre siden av jorden,nærmere bestemt Sydney Australia, sitter det en mann med hodet begravd i sine hender. Han gråter.. Den ellers så handlekraftige mannen er nå plutselig satt helt ut av handling. Han er i sjokk. Han skulle reise vekk denne dagen, han skulle på en konferanse og holde et foredrag for en hel masse mennesker. Det var hans foredrag, og bare han som kunne innholdet i det..

Men han har fått en telefon fra sin mor..

Din søster har prøvd å ta sitt eget liv.. Hun har hoppet, jeg vet ikke om hun vil klare seg..

Hans kone løper rundt han, pakker i panikk. Bestiller en envegs bilett til Norge. koste hva det koste vil. Det spiller ingen rolle. Hun vrenger sitt hode, tenker kjapt, ringer en ansatt.

– Du må ta det oppdraget til Sven! Jeg sender deg en fil, du får bare lære deg innholdet fort!

Det kunne han ikke..

– Du gjør som jeg sier! Du tar det oppdraget! Gjør du ikke det, har du ikke jobb lenger!

Han gjør som hun sier.

Så kjører hun sin gråtende mann til flyplassen. Sjekker han inn på flyet, og får han avgårde, Reis! Din familie trenger deg! Og husk at jeg elsker deg.

Jeg elsker deg! husk det! Jeg venter på deg her! jeg elsker deg!

Så tar han fatt på den lange reisen.. tretti svarte timer, tretti timer i ensomhet, tretti timer alene med sine tanker, sin redsel, fortvilet og livredd i tretti timer uten å vite hva som venter..

Følg meg gjerne videre på Instagram HER

HOPPET FRA TAKET PÅ ET KJØPESENTER

 

 

 

(“Har du noen gang tenkt på hvor lenge et menneske kan klare seg uten søvn?,.. svaret er 50 timer. 50 timer før det begynner å vise psykotiske trekk”.)

08.12.2008

 

(utdrag fra boken “En gudløs Verden” av Monicha Beate Winther)

 

Jeg hadde  hatt butikk i tre år. Butikken min var en drøm jeg hadde fått satt ut i livet. Eller det var i alle fall det som hadde vert meningen. Men å drive butikk alene skulle vise seg å være en langt større oppgave enn jeg noensinne kunne drømt om, pluss enda litt mer enn det.. Jeg trodde jeg visste i alle fall litt av hva jeg gikk til.. Jeg hadde ikke peiling. Men selv om jeg ikke hadde økonomi til å ansette noen fast, ikke kunne ta fri eller ta med sønnen min på ferier, så elsket jeg hvert sekund. Det vil si, jeg elsket det til jeg ikke elsket det lenger, men da var det også slutt. Jeg hadde akkurat utvidet butikken, og flyttet til et større lokale da tingene for alvor begynte å hope seg opp.. Det ene førte det andre med seg, og til slutt hadde jeg så mye ansvar og så mye å tenke på, at jeg ikke klarte å fullføre en eneste tankerekke. Kundene sviktet, omsetningen dalte, og regningene hopet seg opp. Jeg fikk store problemer med å sove og fikk ikke i meg mat.

Det er egentlig utrolig hva folk ikke får med seg, overser, eller ikke bryr seg om. Ikke at det hadde gjort noen forskjell om noen virkelig hadde spurt meg hvordan jeg hadde det, sånn egentlig.. Ting går liksom greit. Og man skal fikse sin egen shit. Det gjorde jeg altså ikke. Etterhvert skjønte jeg selv at det bar ille avgårde med meg. Så jeg mannet meg opp og prøvde å skaffe hjelp.

Jeg hadde nå gått i 7 døgn uten mat, uten å sove, og allikevel var jeg på jobb..

– jaha, og hva kan jeg hjelpe deg med? Den oversminkede barbiedukken av en lege så på meg med naive altfor blå linse øyne..

– Jeg vil be om at du legger meg inn på sykehus. Gjerne psykiatrisk svarte jeg

– HVA? hvorfor det?

Jeg fortalte om situasjonen min og om hvordan jeg hadde mistet søvnen, og at jeg ikke klarte å spise uten at maten vokste i munnen på meg.

– Jeg holder på å miste grepet. Du må hjelpe meg!

Jeg var så sliten at jeg følte hvert ord ble en kraftanstrengelse uten sidestykker, jeg kaldsvettet på ryggen og hjertet hamret så fort at jeg var overbevist om at hun kunne høre det.

Hun stirret inn i dataskjermen..

– Aah, men jeg ser jo her at du har vert ute en vinternatt før du.

– Javel? hva vil du frem til?

– Se på meg svarte hun. Du er sterk! dette fikser du ikke sant. Du skal få noe å sove på. Du trenger ingen innleggelse. Hun rakte meg en teit resept, som om noen tabletter skulle være svaret på alt.

– Jeg vil snakke med en annen lege, du forstår tydeligvis ikke hva jeg sier sa jeg.

– Det fungerer nok ikke sånn, hun så på meg med de falske blåfargede øynene. Og din sønn?

– Min mor er hos meg nå, så hun passer han, svarte jeg kort

– jaja men da har du i vert fall tatt ansvar for han, og sørget for at han har det bra nå som du trenger å hente deg litt inn igjen.

Denne damen har neimen ikke mye mellom øra tenkte jeg mens avmaktsfølelsen bredde seg inni meg. Jeg må ha sett på henne med verdens sinteste øyne, for hun nermest hoppet i stolen.

– Hør her, tatt ansvar for min sønn? Skjønner du ikke at det verste som kan skje min sønn, er at det kan skje meg noe!? Og det er nettopp det jeg sier, jeg er redd jeg er i ferd med å bli alvorlig syk!

hun kan umulig ha forstått alvoret i hva jeg sa. Hun bare kikket på meg med Barbie blikket sitt å sa.

– Du har selv ansvar for ditt eget liv.

– Nå var det nettopp derfor jeg kom til deg svarte jeg og begynte å gråte. Fordi jeg ikke tror jeg klarer å ta det ansvaret lenger.

Men det var håpløst , jeg fikk finne hjelp et annet sted.

Jeg tok frem lommeboken og ville betale, men merket at pengene ikke gav noen mening.. Jeg så ikke forskjell på dem.. Som et barn stod jeg der og ikke klarte å skille dem fra hverandre.. – Ta det du skal ha her, jeg klarer ikke å tenke sa jeg

At hun ikke reagerte på det jeg sa til henne er en ting, men at hun ikke reagerte på oppførselen min, det skremmer meg den dag i dag.

– Dette ordner seg sa hun. Gå hjem og sov, og kom tilbake om noen dager om du ikke føler deg bedre.

I ren desperasjon kastet jeg meg på telefonen å ringte en prest da jeg kom hjem.

– Du MÅ hjelpe meg, jeg er i NØD! En oppgitt stemme i andre enden sa noe om å ikke ha tid, og kanskje om noen dager.. NEI! skrek jeg . – jeg må ha hjelp nå, og du bare har å komme!. Det gikk han til slutt med på, og vi avtalte et sted å treffes.

Han satt nærmest å trippet for dette hadde han egentlig ikke tid til.

– jeg prøvde å fortelle hva som plaget meg, men alt ble bare en usammenhengdene grøt.. Jeg gråt voldsomt, tok hendene hans i mine og sa

– Be for meg!! Be for min sønn! Be for min mor! Be om et mirakel!

Det gjorde han.

Så sendte han meg hjem, forsikret meg om at Gud var med meg og bla bla…

Det var stille i leiligheten da jeg kom hjem. Min mor hadde fulgt min sønn i seng, og jeg gikk inn til han. Satte meg på sengekanten, tok hans hender i mine og sa, nå ber vi sammen. Så sa jeg kjære Gud gi oss et Mirakel!. Amen. Det må ha virket veldig skremmende..

Så tok jeg en sovetablett mens jeg forbannet alle leger og prester i verden som ikke var i stand til å ta imot et menneske i total krise..

Søndag kveld 07.12.08.

 

Dagen som ble borte

Mandag morgen 08.12.08

Jeg hadde stått opp som vanlig, vi hadde hatt dårlig tid. Jeg skulle følge min sønn til skolen. Jeg hadde virket stresset men vanlig, dessuten var vi sent ute. Jeg hadde møtt Maria, hun hadde også vert sent ute, hun skulle kjøre ungene sine til skolen. Ville min sønn sitte på? Jeg hadde takket ja. Jeg hadde smilt.

Jeg virket normal.

Så hadde jeg nok ordnet meg som vanlig, forberedt meg til en ny dag. Det var hektiske tider, vi gikk mot Jul.

Jeg hadde nok som vanlig gått til kjøpesenteret denne dagen. Jeg hadde gått inn i heisen, møtt en dame fra banken.

Jeg hadde smilt.

Jeg hadde virket som vanlig.

– På et senere tidspunkt skulle denne damen komme til å si.. – om jeg bare hadde visst… Men jeg visste ikke, hun virket som vanlig.

jeg hadde trykket på en knapp i heisen, jeg skulle helt opp.

Jeg hadde smilt…

Jeg  hadde virket normal..

Men ingenting var normalt eller som vanlig med denne dagen.

Nå var jeg oppe på taket av kjøpesenteret, gikk ut på kanten, og hoppet rett i døden…

 

 

Fortsettelse HER 

facebook HER  Instagram HER

Å VITE ALT OM NOE

 

 

Du har sikkert hørt det før

folk som sier..

” Dette vet jeg ALT om”

Hvorfor sier man det? 

Det er egentlig helt tullete når man tenker over det,..

dessuten så er det jo en blank løgn! 

Det finnes faktisk ikke et eneste menneske i hele verden  som vet ALT om noe!

Man kan vite litt, eller ha mye erfaring om et spesielt tema, en sykdom, en tilstand, eller ja,.. hva som helst, men…  lets face it.

Ingen vet ALT om noe,

så slutt med det! 

Jeg jobbet engang for Statsadvokaten i Oslo,

ja,. jeg passet barna hennes, som en slags Au-pair bare at det var i Norge.

praktikant heter det vel.

Jeg var 20 år, og husker at jeg så veldig opp til henne,

nettopp fordi hun hadde den posisjonen hun hadde. 

-hun kunne si ting som..

“Det er mye jeg ikke vet”

eller….

“Dette kan jeg lite om”

Men så etter å ha snakket med henne om det en stund , så viste det seg at hun kunne mye om det.

 Aldri kom hun med dette dumme uttrykket

“dette vet jeg ALT om “

Hvis man går rundt i livet å tror at man er utlært,

eller at man vet ALT om noe, må man tenke seg litt om. 

Det avslører egentlig bare hvor lite man faktisk vet,

og dessuten…

Jeg personlig mister iallefall fort respekten for mennesker som bruker dette uttrykket…

Et annet uttrykk jeg har tenkt mye på er dette..

” Jeg skal banke eller skremme livsskiten UT av deg”

altså..? Hæ? nei!..?

Folk sier jo dette når de er sinte ikke sant..!?

altså dette skal liksom være en eller annen form for trussel, eller straff..??

Hvordan kan det å få banket livsskiten UT av seg være negativt?

Det må da være utelukkende positivt..!?

Tenk så deilig da. 

tenk å få banket eller skremt livsskiten UT av seg

Jeg vet litt om livs skit jeg altså..  

jeg vet ikke ALT om det,

 Men jeg er ganske sikker på at den bestandig har blitt  banket  eller skremt INN i meg!

……

Så er det et annet ord man bruker veldig ofte,

et ord jeg mener vi absolutt kan slutte å bruke.

og det er ordet Burde..

vi tenker ikke over det,

men dette ordet er utelukkende negativt!

Når vi skal gi et velmenende råd for eksempel..

og sier .. du BØR  gjøre ditt, og du BØR gjøre datt

så legger vi enda en bør på et menneske.

Hvorfor ikke heller si

du KAN gjøre ditt, og du KAN gjøre datt.. 

Det er mye mer lystbetont,..

Hvis et menneske KAN gjøre noe, så har det et valg ikke sant.?

du KAN gjøre det hvis du vil.

Du BØR ikke gjøre det..

Hvis du BURDE  gjøre noe, så må du liksom gjøre det,

du BURDE gjøre det, hvis ikke er du liksom et dårlig menneske.

Men hvis du KAN gjøre det så har du et valg.

Da bestemmer du selv

Det er ikke noe som legges på deg, som en byrde. 

For det er nettopp slik jeg opplever  dette ordet. 

som en byrde. 

En byrde som legges på et menneske som i utgangspunktet hadde nok å bære på fra før.

Så min konklusjon er :

Bytt ut ordet BØR og BURDE, med KAN og KUNNE

Slutt å si du vet ALT om noe, for det gjør du ikke….

Og hvis du skulle få lyst til å banke eller skremme livsskiten ut av noen, så kan du godt begynne med meg!

 

😊

 

Ha en fin fin dag! 

 

Ekle dager

 

 

Ja dere! Jeg er hjemme igjen etter noen ekle dager på sykehuset

Jeg er ikke i super form, men det går fremover

Kvalmen sitter igjen, og hevelsene har ikke gitt seg, men hodepinen er heldigvis borte! 

Egentlig fikk jeg ikke så mye svar, men jeg trøster meg med at jeg er grundig undersøkt, og at de ikke fant noe farlig.

Svulsten i hjernen følges opp, men den er heldigvis godartet så det er ikke noe jeg bekymrer meg for. 

Om den må fjernes får jeg mer klarhet i etterhvert. 

Det beror på om den vokser, eller det blir funnet noe de ikke liker.

Nå ville jeg egentlig bare titte innom for å oppdatere dere, og for å få takket alle sammen for fine meldinger, bønner, og tanker. 

Tusen takk! 

Hva skulle jeg gjort uten dere! 

🥰

HJEMMELAGET KETSJUP (Sukkerfri, Glutenfri, Lavkarbo)

 

Den ketsjupen vi kjøper i butikken inneholder ofte mye sukker, og kan dessuten ha spor av gluten

Derfor er det genialt å kunne lage sin egen 

Jeg viser deg hvordan!

 😊

 

Du trenger

1/2 gul løk

1 fedd hvitløk

400 gram knuste hermetiske tomater

2 ss tomatpure (landlord sin har minst karbo)

2 ss soyasaus

3 ss sukrin gold

1/2 ts pepper

2 ss rapsolje

1/2 dl klar eddik 7%

 

 

Slik gjør du 

Hakk opp gul løk, og hvitløk 

 

 

varm opp rapsoljen i en kjele,

tilsett gul løk og fres den blank

 

 

tilsett hvitløken

 

 

surr løkene sammen i et par minutter, og tilsett tomatpure

 

 

bland godt

 

 

hell over knuste tomater, soyasaus, eddik, pepper, og sukrin gold

 

 

la dette småkoke i ca 30 minutter uten lokk, og pass på at det ikke brenner seg i bunnen, etterhvert vil den tykne.

Hell så blandingen over i en mikser, eventuelt bruk en stavmikser, og mos dette godt sammen 

 

 

Når ketsjupen er ferdig heller du den over på et glass/krukke med lokk.

Jeg bruker et Norgesglass

 

 

Denne oppbevares i kjøleskap, og er holdbar i flere uker.

Denne egner seg også godt til frysing, om du vil lage mye når du først er i gang.

Sånn!

Da er det bare å kose seg.

God middag!

 

opprinnelse fra “Om helse”

Følg bloggen videre på facebook  og Instagram 

 

 

 

 

 

 

TUMOR I HODET

 

Ja vel…

Lykken over at alle prøver var fine varte i ca 12 timer

Da jeg våknet fikk jeg beskjed om at jeg måtte ta en ny MR av hodet, da de hadde funnet en utposning som måtte sjekkes nærmere

“Ikke vær redd før vi vet noe mer” sa de

Ikke vær redd

Jeg ble sittende å lure på hvordan dette ville være for andre mennesker

selv synes jeg veldig mange er lettskremte over filleting

og at jeg selv ikke bryr meg om noe som helst

Ikke før jeg vet det er noe å bry seg om iallefall

Jeg har selvfølgelig skjønt at det er jeg som ikke er normal, at det ikke er normalt å være nummen til sånt

eller nesten apatisk

sikkert fordi det har skjedd så mye med meg og kroppen min at jeg har meldt meg litt ut

skrudd av følelsene rett og slett

og at det er høyst uvanlig å ikke bli redd

ikke vær redd

jo

Nå ble jeg redd

selvfølgelig ble jeg redd

hva med barnet mitt tenkte jeg

Skal jeg dø 

skal jeg ha kreft nå

er det det som er det neste

kreft i hjernen

skal jeg bli helt surrete i hodet og ikke kjenne igjen mine nærmeste som en annen dement person?

også håret mitt..

skal jeg miste håret mitt

ja, jeg vet det

det er tullete

men det tenkte jeg faktisk på

i en verden hvor jeg tenkelig kunne ha kreft i hodet, så ble jeg nesten mer redd for å miste håret enn å miste livet..

Det er lov å le

Etter vel gjennomført MR ble de tre timene det var å vene på prøvesvar nesten de lengste i mitt liv

jeg ville ha et svar

men samtidig ikke

å tenk om jeg ikke hadde blitt innlagt nå

da ville de aldri oppdaget dette

er alt så tilfeldig?

er det så tilfeldig, at ting bare kan spre seg uten at vi merker det?

Da de tre  timene endelig var gått kom det en lege inn til meg

” nå skal du høre, sa han å satte seg ned i en stol ved sengen min.

“vi har funnet en tumor i hodet ditt”

Det sank i meg

” Denne er godartet, men vi må følge med på den, og den må scannes på nytt igjen senere”

Jeg vet ikke

men jeg må lete lenge og vel før jeg kan huske å ha kjent på en sånn lettelse før noen gang

 allikevel ble jeg litt irritert

 ” Det var godt”

svarte jeg

“men ikke se så alvorlig ut neste gang du kommer med en gledelig nyhet” 

 

Men dere! 

heldigvis

ingen kreft

ingen død

og du

jeg får beholde håret mitt

😂

Hjerneblødning

 

For fire dager siden våknet jeg med store hevelser i ansiktet, jeg tenkte jeg sikkert hadde spist eller vert borti noe som hadde gitt meg en allergisk reaksjon, og at det ville gå over like fort som det kom.

Det ga seg litt utover dagen, men var likevel tydelig å se.

Neste dag var det på samme måte

Også neste, og neste.

Den fjerde dagen våknet jeg med en så kraftig hodepine at jeg ble liggende i sengen til klokken var over tre på dagen,

Jeg var kun ute av sengen for å spy, jeg tålte ingen lyder uten å måtte brekke meg.

Jeg tålte heller ikke lys, og ble liggende i sengen med solbriller på!

Da jeg omsider klarte å bevege meg litt ut , ringte jeg legevakten

Jeg fikk komme inn med det samme, og ble grundig undersøkt.

Jeg var hos legen i nesten tre timer

( Ja hun var grundig )

Hun ringte til slutt sykehuset da hun var usikker på hva dette kunne være for noe.

De bestemte seg for å avvente å se, og at jeg måtte ringe med det samme hvis det ble verre, eller ikke ville gi seg.

Hun gav meg noe smertestillende, og sendte meg hjem med medisiner, og kvalmestillende.

Vel hjemme og lykkelig over at jeg fikk være hjemme så ringer telefonen

 

” Jeg tror jeg har gjort en feil ” hørte jeg i den andre enden.

” Jeg snakket med en kollega om deg, og han mener bestemt at du skal legges inn i dag, da han frykter hjerneblødning, dessuten er det Monicha Winther, hadde han sagt, og med henne tar vi ingen sjanser” 🙈

Sååååå, da var det bare å pakke den altfor velkjente sykehusbagen, og reise tilbake til altfor kjente trakter hvor alle kjenner meg, og vet hvem jeg er.. 🙈

Så nå er jeg her igjen da, i en sykehusseng, med veneflon, og velkjente og høyt hatede lukter og lyder.

Jeg har nå vært igjennom utallige prøver

 

CT, og MR av hodet ( kan ta MR likevel hvis du kjenner meg og reagerte på det )

Masse blodprøver, undersøkelser, og alt som hører med.

Hjerneblødning er et skremmende ord,

enda litt mer skremme enn hjerteinfarkt faktisk

Men det har jeg jo hatt, og det henger jo sammen, dessuten er det min kropp, så hvorfor ikke..🙈

Men jeg har faktisk ikke vært redd i det hele tatt.

Ikke for meg selv.

Men jeg blir bekymret for familien min, og for hvor ødelagt de må bli av all dramatikken som har vært rundt meg. ( For det har jo vært veldig mye)

Jeg merket det godt når sykepleierne og legene spurte om jeg var veldig redd.

Og jeg svarer

” Redd? Hvorfor skulle jeg være redd? ” 🙈🙈

Anyway…

Alle prøvesvar har vært helt fine, og alt alvorlig er nå utelukket!! ♥️

Så nå skal de bare finne ut av hevelsene, og få bukt med kvalmen, og smertene

Jeg vil bare si en ting

Mennesker med migrene har min fulle respekt!

Selv har jeg aldri vært plaget av hodepine noen gang.

Og kan ikke huske å ha hatt en sånn skallebank siden selvpåførte tømmermenn i russetiden!

Men dette her er det mest grusomme jeg har opplevd

Det er faktisk så ille når det står på, at jeg heller skulle være død!

Når du verker til du spyr, ikke tåler lyder, eller lys, nei fyttikatta så grusomt.

Nå er jeg godt smertelindret og håper de finner ut hva dette kommer av, og at jeg snart får reise hjem!

Jadda… Alltid drama fra denne jenta! 

Ha en nydelig dag, og ta godt vare på hverandre! ♥️

Sjokolade med god samvittighet

 

Oooh folkens! 

 

Her ble det hjemmelaget Sjokolade 

og dette er noen himmelske greier altså

Og det beste av alt,

den er lavkarbo, sukkerfri, glutenfri, og kan nytes med god samvittighet!

 

Jeg viser deg hvordan du lager den! 

 

Bunn

250 gram salte peanøtter

60 gram sukrin sirup

50 gram meierismør

1 liten klype salt ( jeg bruker maldon)

 

karamell

150 gram fibersirup gold/sukrin sirup

3 ss finesse/tagatesse

1 ts vaniljepulver

1 1/2 dl kremfløte

50 gram smør

 

Topping

 

100 gram sukkerfri sjokolade

50 gram hakkede peanøtter

 

 

slik gjør du!

 

Finn frem en liten langpanne/ildfast form

ha 200 gram peanøtter i en blender/kvern og mal peanøttene til mel

(Jeg bruker disse, kjøpes på Europris/Eurospar og inneholder kun 5gr karbo pr 100gr)

ha 60 gram sukrin sirup og 50 gram smør en gryte og varm opp til det begynner å koke.

Ta gryta av platen og bland dette sammen med peanøttene du malte, tilsett en klype salt og bland godt

Ha bakepapir i formen du vil bruke, og bre peanøtblandingen utover.

sett dette kaldt.

 

 

KARAMELL

 

Ha finesse/tagatesse, smør, kremfløte, fibersirup gold/sukrin sirup og vaniljepulver i en gryte.

bland dette sammen og kok opp.

 

 

karamell tar litt tid å lage, så du må regne med ca 30 min.

du vil merke når den er ferdig på tykkelsen.

den vil se ca slik ut

 

 

Hell karamellen over peanøttbunnen

 

 

Bre karamellen utover bunnen

 

 

Ha peanøtter over karamellen, og trykk de litt nedi

 

 

Sett dette kjølig igjen

 

Toppingen

 

Ha 100 gram sjokolade i en bolle.

 

 

Jeg brukte halvt om halvt med mørk og lys sjokolade av denne typen

 

Smelt sjokoladen over vannbad.

 

( ha en gryte/bolle med varmt vann under, og sett bollen nedi vannet. Hold fast bollen, rør og pass på at du ikke får vann oppi sjokoladen )

 

Hell sjokoladen over, og strø hakkede peanøtter på toppen

 

 

Da er det bare å sette dette kaldt igjen. Gjerne over natten hvis du klarer å vente!

 

 

Del sjokoladen opp i ønskede biter, og nyt!

 

Denne blir laget flere ganger her i huset, det er sikkert!

 ( Ca 0,5 karbo pr bit avhengig av størrelse så klart )

(Oppskriftens opprinnelse Snickers meglerfru )

 

Fortsett å følge bloggen på facebook og Instagram 

Jeg vil bare sove

 

 

Jeg ser på klokka ,

den er fem.

klokka er fem om morgenen, og jeg har vært våken i to døgn.

 

Men nå føler jeg meg ikke trøtt lenger,

nå er jeg bare i oppløsning.

 

Det kjennes som at jeg ikke orker mer.

 

Men det må jeg.

Jeg er nødt til å orke

Å ikke orke er ikke et alternativ,

det vet jeg jo,

men det visste du også,

vi snakket mye om det,

du og jeg,

om å ikke orke,

ikke orke å leve med smerter

ikke orke å holde ut et vanskelig liv,

ikke orke å våkne med hylende smerter i kroppen,

ikke orke å leve med dem om dagen,

 ikke orke å sove med dem,

Drømme med dem

ikke orke livet,

ikke orke et liv uten kvalitet.

vi snakket mye om det,

det husker du

jeg vet at det ikke er et alternativ å gi opp,

det visste også du.

du visste det veldig godt.

men så gav du opp allikevel.

Og jeg forstår deg,

jeg forstår deg så inderlig godt.

jeg forstår deg hver eneste dag,

men å gi opp er ikke et alternativ, 

Det er derfor jeg er her,

og jeg må være her til livet selv bestemmer at jeg ikke skal være på jorden mer.

Så jeg gir ikke opp,

fordi det ikke er et alternativ og Fordi jeg vet at gleden kommer tilbake,

selv når man lever med smerter,

så kommer gleden tilbake.

Det ville den gjort også for deg

 

Nå drømmer jeg om deg.

 

Før gruet jeg meg til å sovne,

Men nå gruer jeg meg til å våkne.

vanligvis når jeg sover har jeg mareritt,

vanvittige mareritt,

ofte handler det om å være innesperret i et torturkammer,

hvor jeg blir slått og 

skjært i med kniver,

eller saget i med motorsag,

jeg dør aldri i disse drømmene

selv om det er det eneste jeg ønsker

Jeg har alltid et vanvittig sterkt døds ønske

et ønske om at de endelig skal klare å ta livet av meg,

hvem de nå er disse som torturerer meg i drømmen

men jeg får liksom ikke dø

jeg får ikke fred, 

det bare fortsetter og fortsetter inn i det uendelige.

jeg kan våkne gjenomsvett, og gråtende,

Og i full panikk.

 

Men så skjønner jeg at det er smertene som spiller meg et puss

Og er glad for at det bare var en drøm.

Men jeg er utslitt,

Og tappet for krefter,

Mer trøtt og uopplagt enn da jeg la meg.

 

Utslitt,

selv om jeg har sovet.

Fordi jeg ikke får fred.

 

Jeg synes det er vanskelig når kroppen aldri klarer å slappe av,

Å vite at jeg aldri skal føle noe velvære i kroppen mer,

det er et tap,

Og det er en sorg.

livet er tatt ifra meg på et vis,

Og jeg får ikke fred i søvne en gang.

 Dette er virkeligheten,

Dette er min virkelighet. 

 

Nå i det siste har jeg allikevel fått fred fra disse tortur drømmene. 

 

Nå drømmer jeg om deg.

 

det er vel en uke siden det startet nå,

siden du begynte å komme til meg i drømmene,

hver eneste natt så kommer du.

så nå er det endelig fint å sove.

Det er fint fordi da er jeg endelig sammen med deg.

Men marerittene slipper jeg likevel ikke.

For nå er marerittet omvendt,

nå er det et mareritt å være våken,

grusomt å våkne å være takknemlig,

og lykkelig over at jeg har deg hos meg igjen.

 

Men så går det noen sekunder også husker jeg at du ikke er her.

du er borte og jeg får aldri se deg mer. 

 

Det har gått noen år siden du var hos meg i drømmene,

det var en periode like etter du døde at du kom til meg i drømmene,

så ble du borte,

men nå er du tilbake igjen,

Så jeg gruer meg ikke lenger til å sovne,

jeg gleder meg,

for da kommer du ,

da kan jeg endelig snakke med deg igjen,

jeg kan le med deg igjen,

Jeg bare orker ikke å våkne med denne grusomme følelsen flere ganger,

For den sitter der hele dagen.

Sorgen over at du ikke er her

du er faktisk borte.

 

Det er mulig jeg er treg i oppfattelsen,

men det har ikke gått skikkelig opp for meg før nå ,

At du faktisk er borte.

Men jeg tror ikke jeg har klart å kjenne på det før,

ikke orket å erkjenne at du er død.

Jeg la et stort svart lokk over sorgen da du døde.

For jeg hadde ingen rundt meg å sørge sammen med.

når et menneske dør har man vanligvis mennesker rundt seg å sørge sammen med,

 Da pappaen til barnet mitt døde var det på samme måte,

på grunn av situasjonen stod jeg utenfor.

jeg måtte bære den sorgen alene,

Men det går faktisk ikke,

jeg tror ikke noen mennesker kan klare det.

Uten at noe blir ødelagt inni seg.

Så mistet jeg min beste venninne, og

Igjen sto jeg alene, 

Jeg sørget over henne alene,

vi hadde ingen felles venner,

Og hun bodde langt unna,

og jeg var alene igjen.

 

Også døde du.

 

Jeg vet ikke hvor mange man klarer å miste av de som står en helt nærmest

 uten å “ta skade av det”

   men man kan klare mye,

så lenge man har mennesker rundt seg som står i samme situasjon,

 man er som regel tross alt ikke alene

man har folk rundt seg, folk som stiller på,

som står sammen,

som vil en godt,

som hjelper deg igjennom.

som redder deg. 

 

Men jeg var alene, 

Jeg hadde ingen å sørge sammen med. 

Jeg har knapt vært på graven,

kun et fåtall ganger,

bare en gang etter at steinen kom opp faktisk

“snakk med den døde”

sier mange,

“gå på graven å snakk med han”

Men jeg kan ikke snakke til en stein,

det er uvirkelig,

og for meg er det bare en stein med navnet ditt på.

og du er ikke der uansett, du er et helt annet sted.

Og du kan ikke høre meg,

så hva hjelper det? Så jeg skriver heller til deg,

jeg vet du ikke kan lese det.

Men allikevel.

Det er jo skrive jeg alltid gjør

 

 Du kommer til meg i drømmen,

så jeg vil bare sove,

Bare sove hele tiden

Ikke våkne med den grusomme taps følelsen

eller sorgen som nå har kommet til meg med full styrke

helt sånn nådeløst og uten forvarsel

 

 Og jeg var ikke forberedt.

så nå får jeg ikke sove,

jeg får ikke sove fordi disse drømmene har gitt meg en bunnløs sorg,

jeg bærer den med meg konstant hele dagen.

Og nå får jeg ikke sove.

Men jeg vil bare sove,

jeg vil sove å være sammen med deg

Og jeg vil ikke våkne. 

 

Jeg vil sove

 

jeg vil bare sove.