50 timer før det begynner å vise psykotiske trekk”.)
08.12.2008
Jeg hadde hatt butikk i tre år. Butikken min var en drøm jeg hadde fått satt ut i livet. Eller det var i alle fall det som hadde vert meningen. Men å drive butikk alene skulle vise seg å være en langt større oppgave enn jeg noensinne kunne drømt om, pluss enda litt mer enn det.. Jeg trodde jeg visste i alle fall litt av hva jeg gikk til.. Jeg hadde ikke peiling. Men selv om jeg ikke hadde økonomi til å ansette noen fast, ikke kunne ta fri eller ta med sønnen min på ferier, så elsket jeg hvert sekund. Det vil si, jeg elsket det til jeg ikke elsket det lenger, men da var det også slutt. Jeg hadde akkurat utvidet butikken, og flyttet til et større lokale da tingene for alvor begynte å hope seg opp.. Det ene førte det andre med seg, og til slutt hadde jeg så mye ansvar og så mye å tenke på, at jeg ikke klarte å fullføre en eneste tankerekke. Kundene sviktet, omsetningen dalte, og regningene hopet seg opp. Jeg fikk store problemer med å sove og fikk ikke i meg mat.
Det er egentlig utrolig hva folk ikke får med seg, overser, eller ikke bryr seg om. Ikke at det hadde gjort noen forskjell om noen virkelig hadde spurt meg hvordan jeg hadde det, sånn egentlig.. Ting går liksom greit. Og man skal fikse sin egen shit. Det gjorde jeg altså ikke. Etterhvert skjønte jeg selv at det bar ille avgårde med meg. Så jeg mannet meg opp og prøvde å skaffe hjelp.
Jeg hadde nå gått i 7 døgn uten mat, uten å sove, og allikevel var jeg på jobb..
– jaha, og hva kan jeg hjelpe deg med? Den oversminkede barbiedukken av en lege så på meg med naive altfor blå linse øyne..
– Jeg vil be om at du legger meg inn på sykehus. Gjerne psykiatrisk svarte jeg
– HVA? hvorfor det?
Jeg fortalte om situasjonen min og om hvordan jeg hadde mistet søvnen, og at jeg ikke klarte å spise uten at maten vokste i munnen på meg.
– Jeg holder på å miste grepet. Du må hjelpe meg!
Jeg var så sliten at jeg følte hvert ord ble en kraftanstrengelse uten sidestykker, jeg kaldsvettet på ryggen og hjertet hamret så fort at jeg var overbevist om at hun kunne høre det.
Hun stirret inn i dataskjermen..
– Aah, men jeg ser jo her at du har vert ute en vinternatt før du.
– Javel? hva vil du frem til?
– Se på meg svarte hun. Du er sterk! dette fikser du ikke sant. Du skal få noe å sove på. Du trenger ingen innleggelse. Hun rakte meg en teit resept, som om noen tabletter skulle være svaret på alt.
– Jeg vil snakke med en annen lege, du forstår tydeligvis ikke hva jeg sier sa jeg.
– Det fungerer nok ikke sånn, hun så på meg med de falske blåfargede øynene. Og din sønn?
– Min mor er hos meg nå, så hun passer han, svarte jeg kort
– jaja men da har du i vert fall tatt ansvar forhan, og sørget for at han har det bra nå som du trenger å hente deg litt inn igjen.
Denne damen har neimen ikke mye mellom øra tenkte jeg mens avmaktsfølelsen bredde seg inni meg. Jeg må ha sett på henne med verdens sinteste øyne, for hun nermest hoppet i stolen.
– Hør her, tatt ansvar for min sønn? Skjønner du ikke at det verste som kan skje min sønn, er at det kan skje meg noe!? Og det er nettopp det jeg sier, jeg er redd jeg er i ferd med å bli alvorlig syk!
hun kan umulig ha forstått alvoret i hva jeg sa. Hun bare kikket på meg med Barbie blikket sitt å sa.
– Du har selv ansvar for ditt eget liv.
– Nå var det nettopp derfor jeg kom til deg svarte jeg og begynte å gråte. Fordi jeg ikke tror jeg klarer å ta det ansvaret lenger.
Men det var håpløst , jeg fikk finne hjelp et annet sted.
Jeg tok frem lommeboken og ville betale, men merket at pengene ikke gav noen mening.. Jeg så ikke forskjell på dem.. Som et barn stod jeg der og ikke klarte å skille dem fra hverandre.. – Ta det du skal ha her, jeg klarer ikke å tenke sa jeg
At hun ikke reagerte på det jeg sa til henne er en ting, men at hun ikke reagerte på oppførselen min, det skremmer meg den dag i dag.
– Dette ordner seg sa hun. Gå hjem og sov, og kom tilbake om noen dager om du ikke føler deg bedre.
I ren desperasjon kastet jeg meg på telefonen å ringte en prest da jeg kom hjem.
– Du MÅ hjelpe meg, jeg er i NØD! En oppgitt stemme i andre enden sa noe om å ikke ha tid, og kanskje om noen dager.. NEI! skrek jeg . – jeg må ha hjelp nå, og du bare har å komme!. Det gikk han til slutt med på, og vi avtalte et sted å treffes.
Han satt nærmest å trippet for dette hadde han egentlig ikke tid til.
– jeg prøvde å fortelle hva som plaget meg, men alt ble bare en usammenhengdene grøt.. Jeg gråt voldsomt, tok hendene hans i mine og sa
– Be for meg!! Be for min sønn! Be for min mor! Be om et mirakel!
Det gjorde han.
Så sendte han meg hjem, forsikret meg om at Gud var med meg og bla bla…
Det var stille i leiligheten da jeg kom hjem. Min mor hadde fulgt min sønn i seng, og jeg gikk inn til han. Satte meg på sengekanten, tok hans hender i mine og sa, nå ber vi sammen. Så sa jeg kjære Gud gi oss et Mirakel!. Amen. Det må ha virket veldig skremmende..
Så tok jeg en sovetabelett mens jeg forbannet alle leger og prester i verden som ikke var i stand til å ta imot et menneske i total krise..
Søndag kveld 07.12.08.
Dagen som ble borte
Mandag morgen 08.12.08
Jeg hadde stått opp som vanlig, vi hadde hatt dårlig tid. Jeg skulle følge min sønn til skolen. Jeg hadde virket stresset men vanlig, dessuten var vi sent ute. Jeg hadde møtt Maria, hun hadde også vert sent ute, hun skulle kjøre ungene sine til skolen. Ville min sønn sitte på? Jeg hadde takket ja. Jeg hadde smilt.
Jeg virket normal.
Så hadde jeg nok ordnet meg som vanlig, forberedt meg til en ny dag. Det var hektiske tider, vi gikk mot Jul.
Jeg hadde nok som vanlig gått til kjøpesenteret denne dagen. Jeg hadde gått inn i heisen, møtt en dame fra banken.
Jeg hadde smilt.
Jeg hadde virket som vanlig.
– På et senere tidspunkt skulle denne damen komme til å si.. – om jeg bare hadde visst… Men jeg visste ikke, hun virket som vanlig.
jeg hadde trykket på en knapp i heisen, jeg skulle helt opp.
Jeg hadde smilt…
Jeg hadde virket normal..
Men ingenting var normalt eller vanlig denne dagen.
For nå hadde jeg klatret helt opp på taket av kjøpesenteret, gått ut på kanten, og hoppet rett i døden…
Det vondeste med dette innlegget var ikke det jeg skrev Ikke min historie
Men kommentaren jeg fikk fra en leser Et helsepersonell
Kommentaren slo meg helt ut Nettopp fordi det kom fra et menneske som jobber i systemet Et menneske som skal hjelpe Som skal forstå Som skal vite bedre
Men nok en gang tok et helsepersonell håpet i fra meg Det gav meg avmakt Følelsen av at det ikke nytter at det er håpløst
For når de som er satt til, og lønnet for å hjelpe skjønner mindre enn det du skjønner selv Da er det ingenting å hente
Ingen kan egentlig klandres for å ikke vite bedre Folk har den forstanden de har
Men i en så livsviktig jobb som disse menneskene tross alt har Så forventer jeg mer Og det må vi forvente For uforstand i denne sammenheng Får ofte dødelige utfall
Hvis du ikke har lest innlegget jeg sikter til kan du lese det her
Nå er det sånn at mannen i gata ofte forstår mer enn de som skal forstå,
så derfor tenker jeg at jeg ikke trenger å forklare hvorfor kommentaren fylte meg med oppgitthet.
Men en annen leser som blogger selv,
skjønte det,
og reagerte såpass mye på det at hun valgte å skrive et innlegg om det. Hun kaller seg ” kjerringtanker ” er egentlig politiker men blogger ved siden av.
Her er innlegget hennes
“Innlegget til Monicha, 21 måter å dø på gjør inntrykk.
Innleggene til Monicha gjør som regel det. Hun skildrer hvordan hun som psykiatrisk pasient opplever å komme inn på akutten med selvmordstanker. Hun kjenner spørsmålene på blokka. Forklarer hvordan hun opplever at spørsmålene er mer stilt fordi de må stilles
og dokumenteres at de har blitt stilt enn for at de skal bidra til at hun får hjelp.
“Spørsmål uten betydning
Svar uten betydning
For hva du svarte betød Ingenting
Det var uansett Ingen som snakket med deg om det etterpå
Det ble uansett ikke fulgt opp
Ikke tatt alvorlig
Det var bare ord”
Det som kanskje gjør enda mer inntrykk enn Monicas korte, råe setninger som forklarer på en brutalt ærlig måte hvordan Monica føler det er kommentaren Marianne la igjen i kommentarfeltet under dette blogginnlegget i går.

“Fint skrevet Monicha men trist at dette er din opplevelse. Dersom ein klient fortel meg at de ikkje vil leve lengre, har plan og metode blir de ikkje glømt og arkivert. De blir følgt opp og vi jobber i tett samarbeid med fastlege og psykiatrien. ❤”
Her er tydelig en fagperson som føler behov for å rettferdiggjøre seg og systemet.
Trist at dette er din opplevelse..
Når man uttrykker seg slik nedvurderer man den andres beretning.
Jeg har hørt det uttrykket brukt så mange ganger av folk i maktposisjoner som vil bortforklare et system som ikke fungerer etter intensjonen.
Monica forteller hvordan hun opplever det.
Hvis du har lyst til å unnskylde for hvordan Monicha ble behandlet så kan du i det minste si Trist at du opplevde dette når du ba om hjelp.
For når du Marianne definerer det som en opplevelse Monicha har,
din opplevelse sier du indirekte at det var ikke egentlig slik.
Det var bare Monicha som opplevde det slik.
Akkurat som om hun har innbilt det seg, eller hallusinert.
Og det som er enda verre,
du flyttet med den setningen umerkelig ansvaret for den dårlige oppfølgingen,
jeg mener opplevelsen, vekk fra fagmiljøet og systemet og over på pasienten eller klienten om du vil.
Dersom ein klient fortel meg at de ikkje vil leve lengre, har plan og metode blir de ikkje glømt og arkivert.
forteller Marianne oss. Men hva hvis de ikke forteller det?
Monica forteller jo i sitt innlegg at hun har et ønske om ikke å leve lenger.
At hun ber om hjelp fordi hun er engstelig for å sette planene ut i livet.
Hun forteller leseren at hun der og da vet 21 måter hun kan ta livet sitt på. 21 metoder. Likevel svarer hun Nei når behandleren spør om hun har konkrete selvmordsplaner.
Burde hun ikke som behandler fange opp selvmordsønske selv om det ikke blir uttalt?
….
Helt tilfeldig ble jeg gjort oppmerksom på innlegget fra Kjerringtanker fra en annen leser, og TAKK GUD for det!
Det er dette som hjelper,
det er dette som redder,
det er dette som gir håp!
Og det er nettopp slike mennesker vi trenger!
våkne mennesker,
med vettet og hjertet i behold!
Så takk til kjerringtanker, noen kjerring er du ikke!
Takk for mennesker som deg,
og takk for alle andre fine vettuge lesere der ute som faktisk forstår det jeg skriver,
det er mennesker som dere som gir meg håpet tilbake, når de som egentlig skal gi meg det, har tatt det ifra meg
det er dessverre ikke første gang
Så med dette lille hjertesukket fra meg ønsker jeg dere alle et riktig God Nytt år!
Og for Guds skyld, vær våkne og ta godt vare på hverandre!! ❤️
