“Sterk og modig,

ver som no,

gjev du fekk ei framtid god”.

Skrev mamma til meg i en minnebok da jeg var liten.

I dag vet jeg at disse ordene kan bli sanne

det tok bare litt for lang tid..

Til dere som lurer på hvordan jeg har det,

så er sannheten at jeg har det helt grusomt,

men likevel bra

 Jeg står nemlig midt oppi en krise

en viktig krise som skulle kommet for lenge siden,

men jeg var vel ikke klar før, så da kom den nå

hvis det gir mening.

Jeg er kanskje stille på bloggen,

men dere skal vite at jeg skriver mer enn noen gang

Jeg er så uendelig takknemlig for alle tilbakemeldinger jeg har fått,

og fremdeles får fra dere

så fortsett med det

for det er så viktig

Og jeg trenger det så sårt

 uten dere hadde jeg kanskje gitt opp bok skrivingen for lenge siden

Jeg håper ikke det

men jeg har jo tenkt tanken.

Men nå er jeg kommet dit i livet, at jeg endelig vet at det ikke kommer til å skje.

Så vit at jeg skriver

og at boken den kommer,

Tusen takk for at jeg har dere i ryggen, og at dere heier på meg.

Annonsørinnhold

Rengjøringsproduktet alle snakker om

Jeg vet ikke

Men kanskje er jeg sterk og modig som dere sier.

Men Ingen er så sterke at de ikke trenger noen.

Og jeg trenger virkelig dere!

Og jeg føler meg rik,

når jeg merker at dere er der ute

Og at dere er mange!

Annonse Get Inspired

Oktoberfest hos Get Inspired: Opptil 70% på høstfavoritter

Jeg skal egentlig skrive

men jeg gjør alt annet enn det

Bare stirrer inn i skjermen

den er tom

det står ingenting der

jeg tenker på alt jeg skulle gjort

jeg skulle støvsuge

jeg skulle vaske

jeg må ut å handle

er ikke vinduene veldig skitne nå?

 Kroppen verker

Her er ryggen din

Her er bekkenet ditt

Her er foten din

Her er armen din

Jeg vil ha fred

Det går ikke over

Jeg må holde ut

 bare leve 

holde ut smertene

Leve

men jeg lever ikke

jeg er bare i live

jeg eksisterer

Jeg skulle bedt om hjelp 

i det minste når det står på som verst

men jeg orker ikke

jeg orker ikke det engang

jeg gjør det heller selv

for så å bli sengeliggende etterpå.

Sånn får det bli

Jeg vil ikke be om hjelp

hjelp har jeg dårlig erfaring med

i hodet mitt er ikke kroppen min skadet

i tankene mine er alt som før

i hodet mitt er jeg frisk

sterk

som før

Jeg snakker ikke om det

sier det ikke høyt

det man ikke deler det eksisterer ikke

Jeg tenker sånn

som et barn

som det barnet jeg engang var

hvis du ikke sier det til noen så er det ikke ekte

sprøtt

jeg vet

men det fungerer

det fungerer til det ikke fungerer lenge

det lagres i kroppen til det blir til depresjon

alt man ikke får ut og snakker om lagres et sted

det lagres i hodet og blir til depresjon

Jeg kan uansett ikke snakke meg ut av en skadet kropp 

så da snakker jeg ikke

det hjelper ikke likevel

Jeg kan ikke skru tiden tilbake

får det ikke ugjort

kroppen er som den er

og det hjelper ikke å snakke

å snakke har jeg dårlig erfaring med

så jeg sier ingenting

Jeg er redd for å bryte sammen

bryte helt sammen og aldri komme meg ut igjen

 der har jeg vært en gang

dit skal jeg ikke mer

så da lagrer jeg det inni meg

slik at det ikke blir ekte

slik at det ikke eksisterer

jeg skjønner det selv

det er et gammelt mønster

jeg vet det

Jeg kan råde andre

 råde andre til ikke å gjøre som meg

jeg kunne gitt deg et råd

kunne sagt jeg vet at kroppen er som den er

 at du ikke kan snakke deg ut av fysiske smerter

men at det likevel kan lette på noe i den psykiske smerten at du snakker om det

At du forteller hvordan du egentlig har det til noen som tar imot på en fornuftig måte

hvis det finnes en sånn

Jeg kan si det til deg

men jeg klarer ikke å leve etter det selv

jeg klarer ikke å følge mine egne råd

klarer ikke å lære av livet

jeg vet det

Det er destruktivt

og det er ødeleggende

og det gjør alt så mye verre

 Det er et gammelt mønster

jeg vet det

jeg er fullstendig klar over det

Alt henger sammen.

For da jeg engang for veldig lenge siden snakket om hvordan jeg egentlig hadde det

så brøt det et helvete løst

et helvete som aldri fikk lov til å gå over

Så det som skulle hjelpe

det gjorde det verre

og da hjelper det ikke for meg å være voksen

for det bor et barn inni meg fremdeles

som er livredd for at det samme skal skje igjen

 hvis jeg snakker

hvis jeg skriver

Så da stirrer jeg heller inn i den tomme skjermen

og gjør alt annet enn å skrive

Annonsørinnhold

HØSTSALG: Knallgode tilbud på sport og friluft

Jeg har fått beskjed om å ikke slutte å skrive

og jeg skal høre på dere

Ikke gi meg

men fortsette

fortsette videre

dette har den siste tiden vært veldig vanskelig

i lang tid har det vært vanskelig

det merker dere

 det forteller dere meg

takk for det

det er godt å vite at dere savner å lese det jeg skriver

det betyr mye 

særlig når livet går i svart

for det gjør det innimellom 

eller

kanskje ikke bare innimellom

livet er ganske tungt hele tiden

jeg savner den friske kroppen min

den som var sterk

den som fungerte

den som var fin

ofte tenker jeg at nå er det bare hodet igjen

Og da må jeg bruke det

 fortsette å skrive

for det er alt jeg har

For når kroppen ødelegges snur livet

og det er en sorg

det er en veldig stor sorg

også skammer jeg meg

midt i all sorgen så skammer jeg meg

For det er krig i Europa

og folk er på flukt

folk er redde

folk mister sine

mister sine hjem

men allikevel sørger jeg 

jeg sørger over alt jeg kunne gjøre før

Danse

løpe

sykle

gå på ski

svømme

reise 

kjenne sand under tærne

vasse i strandkanten

noe av det gjorde jeg aldri

så gjør det

gjør det mens du kan

for det er en sorg å miste det

Jeg savner det

muligheten

Vi går snart inn i et nytt år

Annonse S2 Shopping

Nå er de her: Årets heteste erotiske kalendere

så derfor prøver jeg å skrive av meg noe som har preget meg veldig i året som er gått.

Det hadde vært fint ikke sant?
Å skrive av seg ting

På en slik måte at de faktisk ble borte

Jeg prøver i alle fall

For dette har virkelig plaget meg
Egentlig plaget det meg så mye at jeg sluttet å skrive

ble stille lenge
Gav litt opp på en måte

Men så kom jeg på det igjen
Hvorfor jeg startet å skrive in the first place
Og det var jo akkurat dette

For å opplyse
Bevisstgjøre
Vekke mennesker
Mennesker som sover
Som ikke skjønner
Og som gjør ting verre
Når de egentlig skal hjelpe

Ok
Jeg skal forklare

For en tid tilbake skrev jeg dette innlegget

Jeg skrev om håpløsheten man møter,

når man prøver å ta ansvar for livet sitt,

søke hjelp, prøve å finne et håp,

hvor håpløst det er å ligge nede,

når du ikke orker mer,

men likevel må reise deg igjen,

på nytt og på nytt og på nytt.

Alene

Det vondeste med dette innlegget var ikke det jeg skrev
Ikke min historie

Men kommentaren jeg fikk fra en leser
Et helsepersonell

Kommentaren slo meg helt ut
Nettopp fordi det kom fra et menneske som jobber i systemet
Et menneske som skal hjelpe
Som skal forstå
Som skal vite bedre

Men nok en gang tok et helsepersonell håpet i fra meg
Det gav meg avmakt
Følelsen av at det ikke nytter
at det er håpløst

For når de som er satt til, og lønnet for å hjelpe skjønner mindre enn det du skjønner selv
Da er det ingenting å hente

Ingen kan egentlig klandres for å ikke vite bedre
Folk har den forstanden de har

Men i en så livsviktig jobb som disse menneskene tross alt har
Så forventer jeg mer
Og det må vi forvente
For uforstand i denne sammenheng
Får ofte dødelige utfall

Hvis du ikke har lest innlegget jeg sikter til kan du lese det her

Nå er det sånn at mannen i gata ofte forstår mer enn de som skal forstå,

så derfor tenker jeg at jeg ikke trenger å forklare hvorfor kommentaren fylte meg med oppgitthet.

Men en annen leser som blogger selv,

skjønte det,

og reagerte såpass mye på det at hun valgte å skrive et innlegg om det.
Hun kaller seg ” kjerringtanker ” er egentlig politiker men blogger ved siden av.

Her er innlegget hennes

“Innlegget til Monicha, 21 måter å dø på gjør inntrykk. 

Innleggene til Monicha gjør som regel det.
Hun skildrer hvordan hun som psykiatrisk pasient opplever å komme inn på akutten med selvmordstanker.
Hun kjenner spørsmålene på blokka.
Forklarer hvordan hun opplever at spørsmålene er mer stilt fordi de må stilles

og dokumenteres at de har blitt stilt enn for at de skal bidra til at hun får hjelp.

“Spørsmål uten betydning

Svar uten betydning

For hva du svarte betød Ingenting

Det var uansett Ingen som snakket med deg om det etterpå

Det ble uansett ikke fulgt opp

Ikke tatt alvorlig

Det var bare ord”

Det som kanskje gjør enda mer inntrykk enn Monicas korte, råe setninger som forklarer på en brutalt ærlig måte hvordan Monica føler det er kommentaren Marianne la igjen i kommentarfeltet under dette blogginnlegget i går.



“Fint skrevet Monicha men trist at dette er din opplevelse. Dersom ein klient fortel meg at de ikkje vil leve lengre, har plan og metode blir de ikkje glømt og arkivert. De blir følgt opp og vi jobber i tett samarbeid med fastlege og psykiatrien. ❤”

Her er tydelig en fagperson som føler behov for å rettferdiggjøre seg og systemet.

  Trist at dette er din opplevelse.. 

Når man uttrykker seg slik nedvurderer man den andres beretning. 

Jeg har hørt det uttrykket brukt så mange ganger av folk i maktposisjoner som vil bortforklare et system som ikke fungerer etter intensjonen.

Monica forteller hvordan hun opplever det.

Hvis du har lyst til å unnskylde for hvordan Monicha ble behandlet så kan du i det minste si Trist at du opplevde dette når du ba om hjelp. 

 For når du Marianne definerer  det som en opplevelse Monicha har,

din opplevelse sier du indirekte at det var ikke egentlig slik.

Det var bare Monicha som opplevde det slik.

Akkurat som om hun har innbilt det seg, eller hallusinert.

Og det som er enda verre,

du flyttet med den setningen umerkelig ansvaret for den dårlige oppfølgingen,

jeg mener opplevelsen, vekk fra fagmiljøet og systemet og over på pasienten eller klienten om du vil.

Dersom ein klient fortel meg at de ikkje vil leve lengre, har plan og metode blir de ikkje glømt og arkivert. 

 forteller Marianne oss.
Men hva hvis de ikke forteller det?

Monica forteller jo i sitt innlegg at hun har et ønske om ikke å leve lenger.

At hun ber om hjelp fordi hun er engstelig for å sette planene ut i livet. 

Hun forteller leseren at hun der og da vet 21 måter hun kan ta livet sitt på. 21 metoder.
Likevel svarer hun Nei når behandleren spør om hun har konkrete selvmordsplaner.

Burde hun ikke som behandler fange opp selvmordsønske selv om det ikke blir uttalt?

….

Helt tilfeldig ble jeg gjort oppmerksom på innlegget fra Kjerringtanker fra en annen leser, og TAKK GUD for det! 

Det er dette som hjelper,

det er dette som redder,

det er dette som gir håp!

Og det er nettopp slike mennesker vi trenger!

våkne mennesker,

med vettet og hjertet i behold!

Så takk til kjerringtanker, noen kjerring er du ikke!

Takk for mennesker som deg,

og takk for alle andre fine vettuge lesere der ute som faktisk forstår det jeg skriver,

det er mennesker som dere som gir meg håpet tilbake, når de som  egentlig skal gi meg det, har tatt det ifra meg

det er dessverre ikke første gang

Så med dette lille hjertesukket fra meg ønsker jeg dere alle et riktig God Nytt år!

Og for Guds skyld, vær våkne og ta godt vare på hverandre!! ❤️

Annonsørinnhold

Høstens fresheste interiør – så lite skal til for å oppgradere hjemme

En vinterkveld for seks år siden, kom det tuslende en ukjent katt inn på tunet vårt

Jeg koste litt med den, og tenkte ikke mye mer over det

katter tusler jo rundt.

Neste morgen var han fremdeles der,

og neste dag,

og neste. 

Han fikk ikke mat eller noe for jeg regnet jo med at noen eide den.. 

Men han ble værende utenfor hos oss allikevel 

Etter noen dager la jeg ut bilder av han, og etterlyste eier på Sosiale medier.

Jeg fant til slutt ut av det, og kjørte pus hjem. 

Det tok ca 10-15 min å kjøre han, så det var et stykke unna. 

Men…

Pus kom tilbake ganske fort.

Jeg kjørte han hjem igjen.

Men .

Han kom tilbake.

Slik holdt vi det gående en hel evighet 

Etter mye om og men fikk jeg katten kastrert etter avtale med eier, og i håp om at han skulle slutte å vandre. 

Det skjedde ikke

Pus kom tilbake.

Etter en tid ble katten omplassert, og fikk et nytt hjem. 

Meeen.

Pus kom tilbake til meg.

Eieren flyttet og tok katten med seg. 

Men..

Joda 

Pus kom tilbake igjen

Ja..

Sånn har vi altså holdt det gående i seks år..

Ettersom vi alltid har hatt rasekatter og to stykker samtidig, følte jeg det ble vanskelig å ta inn enda en katt. 

Men så ble plutselig to katter til en da vi mistet vår kjære snowflake til sykdom.. 

Så da bestemte vi oss for at denne røde pusen som uansett og allikevel kom tilbake til oss skulle få viljen sin og flytte inn til oss. 

Han er en stor katt på sju kilo, og er nå blitt sju år. 

Han er utrolig snill, leken, og ekstremt kosete. 

Vi elsker han!

♥️

Problemet er bare at lille Mozart på 4 år ikke er like begeistret. 

Continue reading “KATTER TIL GLEDE OG BESVÆR!”

♥

Jeg ser på klokka ,

Annonsørinnhold

HØSTSALG: Knallgode tilbud på sport og friluft

den er fem.

klokka er fem om morgenen, og jeg har vært våken i to døgn.

Men nå føler jeg meg ikke trøtt lenger,

nå er jeg bare i oppløsning.

Det kjennes som at jeg ikke orker mer.

Men det må jeg.

Jeg er nødt til å orke

Å ikke orke er ikke et alternativ,

det vet jeg jo,

men det visste du også,

vi snakket mye om det,

du og jeg,

om å ikke orke,

ikke orke å leve med smerter

ikke orke å holde ut et vanskelig liv,

ikke orke å våkne med hylende smerter i kroppen,

ikke orke å leve med dem om dagen,

 ikke orke å sove med dem,

Drømme med dem

ikke orke livet,

ikke orke et liv uten kvalitet.

vi snakket mye om det,

det husker du

jeg vet at det ikke er et alternativ å gi opp,

det visste også du.

du visste det veldig godt.

men så gav du opp allikevel.

Og jeg forstår deg,

jeg forstår deg så inderlig godt.

jeg forstår deg hver eneste dag,

men å gi opp er ikke et alternativ, 

Det er derfor jeg er her,

og jeg må være her til livet selv bestemmer at jeg ikke skal være på jorden mer.

Så jeg gir ikke opp,

fordi det ikke er et alternativ og Fordi jeg vet at gleden kommer tilbake,

selv når man lever med smerter,

så kommer gleden tilbake.

Det ville den gjort også for deg

Nå drømmer jeg om deg.

Før gruet jeg meg til å sovne,

Men nå gruer jeg meg til å våkne.

vanligvis når jeg sover har jeg mareritt,

vanvittige mareritt,

ofte handler det om å være innesperret i et torturkammer,

hvor jeg blir slått og 

skjært i med kniver,

eller saget i med motorsag,

jeg dør aldri i disse drømmene

selv om det er det eneste jeg ønsker

Jeg har alltid et vanvittig sterkt døds ønske

et ønske om at de endelig skal klare å ta livet av meg,

hvem de nå er disse som torturerer meg i drømmen

men jeg får liksom ikke dø

jeg får ikke fred, 

det bare fortsetter og fortsetter inn i det uendelige.

jeg kan våkne gjennomsvett, og gråtende,

Og i full panikk.

Men så skjønner jeg at det er smertene som spiller meg et puss

Og er glad for at det bare var en drøm.

Men jeg er utslitt,

Og tappet for krefter,

Mer trøtt og uopplagt enn da jeg la meg.

Utslitt,

selv om jeg har sovet.

Fordi jeg ikke får fred.

Jeg synes det er vanskelig når kroppen aldri klarer å slappe av,

Å vite at jeg aldri skal føle noe velvære i kroppen mer,

det er et tap,

Og det er en sorg.

livet er tatt ifra meg på et vis,

Og jeg får ikke fred i søvne en gang.

 Dette er virkeligheten,

Dette er min virkelighet. 

Nå i det siste har jeg allikevel fått fred fra disse tortur drømmene. 

Nå drømmer jeg om deg.

det er vel en uke siden det startet nå,

siden du begynte å komme til meg i drømmene,

hver eneste natt så kommer du.

så nå er det endelig fint å sove.

Det er fint fordi da er jeg endelig sammen med deg.

Men marerittene slipper jeg likevel ikke.

For nå er marerittet omvendt,

nå er det et mareritt å være våken,

grusomt å våkne å være takknemlig,

og lykkelig over at jeg har deg hos meg igjen.

Men så går det noen sekunder også husker jeg at du ikke er her.

du er borte og jeg får aldri se deg mer. 

Det har gått noen år siden du var hos meg i drømmene,

det var en periode like etter du døde at du kom til meg i drømmene,

så ble du borte,

men nå er du tilbake igjen,

Så jeg gruer meg ikke lenger til å sovne,

jeg gleder meg,

for da kommer du ,

da kan jeg endelig snakke med deg igjen,

jeg kan le med deg igjen,

Jeg bare orker ikke å våkne med denne grusomme følelsen flere ganger,

For den sitter der hele dagen.

Sorgen over at du ikke er her

du er faktisk borte.

Det er mulig jeg er treg i oppfattelsen,

men det har ikke gått skikkelig opp for meg før nå ,

At du faktisk er borte.

Men jeg tror ikke jeg har klart å kjenne på det før,

ikke orket å erkjenne at du er død.

Jeg la et stort svart lokk over sorgen da du døde.

For jeg hadde ingen rundt meg å sørge sammen med.

når et menneske dør har man vanligvis mennesker rundt seg å sørge sammen med,

 Da pappaen til barnet mitt døde var det på samme måte,

på grunn av situasjonen stod jeg utenfor.

jeg måtte bære den sorgen alene,

Men det går faktisk ikke,

jeg tror ikke noen mennesker kan klare det.

Uten at noe blir ødelagt inni seg.

Så mistet jeg min beste venninne, og

Igjen sto jeg alene, 

Jeg sørget over henne alene,

vi hadde ingen felles venner,

Og hun bodde langt unna,

og jeg var alene igjen.

Også døde du.

Jeg vet ikke hvor mange man klarer å miste av de som står en helt nærmest

 uten å “ta skade av det”

   men man kan klare mye,

så lenge man har mennesker rundt seg som står i samme situasjon,

 man er som regel tross alt ikke alene

man har folk rundt seg, folk som stiller på,

som står sammen,

som vil en godt,

som hjelper deg igjennom.

som redder deg. 

Men jeg var alene, 

Jeg hadde ingen å sørge sammen med. 

Jeg har knapt vært på graven,

kun et fåtall ganger,

bare en gang etter at steinen kom opp faktisk

“snakk med den døde”

sier mange,

“gå på graven å snakk med han”

Men jeg kan ikke snakke til en stein,

det er uvirkelig,

og for meg er det bare en stein med navnet ditt på.

og du er ikke der uansett, du er et helt annet sted.

Og du kan ikke høre meg,

så hva hjelper det? Så jeg skriver heller til deg,

jeg vet du ikke kan lese det.

Men allikevel.

Det er jo skrive jeg alltid gjør

 Du kommer til meg i drømmen,

så jeg vil bare sove,

Bare sove hele tiden

Ikke våkne med den grusomme taps følelsen

eller sorgen som nå har kommet til meg med full styrke

helt sånn nådeløst og uten forvarsel

 Og jeg var ikke forberedt.

så nå får jeg ikke sove,

jeg får ikke sove fordi disse drømmene har gitt meg en bunnløs sorg,

jeg bærer den med meg konstant hele dagen.

Og nå får jeg ikke sove.

Men jeg vil bare sove,

jeg vil sove å være sammen med deg

Og jeg vil ikke våkne. 

Jeg vil sove

jeg vil bare sove.