Boken min

“Sterk og modig,

ver som no,

gjev du fekk ei framtid god”.

Skrev mamma til meg i en minnebok da jeg var liten.

 

I dag vet jeg at disse ordene kan bli sanne

det tok bare litt for lang tid..

Til dere som lurer på hvordan jeg har det,

så er sannheten at jeg har det helt grusomt,

men likevel bra

 Jeg står nemlig midt oppi en krise

en viktig krise som skulle kommet for lenge siden,

men jeg var vel ikke klar før, så da kom den nå

hvis det gir mening.

Jeg er kanskje stille på bloggen,

men dere skal vite at jeg skriver mer enn noen gang

Jeg er så uendelig takknemlig for alle tilbakemeldinger jeg har fått,

og fremdeles får fra dere

så fortsett med det

for det er så viktig

Og jeg trenger det så sårt

 uten dere hadde jeg kanskje gitt opp bok skrivingen for lenge siden

Jeg håper ikke det

men jeg har jo tenkt tanken.

Men nå er jeg kommet dit i livet, at jeg endelig vet at det ikke kommer til å skje.

Så vit at jeg skriver

og at boken den kommer,

Tusen takk for at jeg har dere i ryggen, og at dere heier på meg.

 

Jeg vet ikke

Men kanskje er jeg sterk og modig som dere sier.

Men Ingen er så sterke at de ikke trenger noen.

Og jeg trenger virkelig dere!

Og jeg føler meg rik,

når jeg merker at dere er der ute

Og at dere er mange!

HOPPET FRA TAKET PÅ ET KJØPESENTER

 

(Har du noen gang tenkt på hvor lenge et menneske kan klare seg uten søvn?,..

svaret er 50 timer.

50 timer før det begynner å vise psykotiske trekk”.)

 

08.12.2008

 

Jeg hadde hatt butikk i tre år. Butikken min var en drøm jeg hadde fått satt ut i livet. Eller det var i alle fall det som hadde vert meningen. Men å drive butikk alene skulle vise seg å være en langt større oppgave enn jeg noensinne kunne drømt om, pluss enda litt mer enn det.. Jeg trodde jeg visste i alle fall litt av hva jeg gikk til.. Jeg hadde ikke peiling. Men selv om jeg ikke hadde økonomi til å ansette noen fast, ikke kunne ta fri eller ta med sønnen min på ferier, så elsket jeg hvert sekund. Det vil si, jeg elsket det til jeg ikke elsket det lenger, men da var det også slutt. Jeg hadde akkurat utvidet butikken, og flyttet til et større lokale da tingene for alvor begynte å hope seg opp.. Det ene førte det andre med seg, og til slutt hadde jeg så mye ansvar og så mye å tenke på, at jeg ikke klarte å fullføre en eneste tankerekke. Kundene sviktet, omsetningen dalte, og regningene hopet seg opp. Jeg fikk store problemer med å sove og fikk ikke i meg mat.

Det er egentlig utrolig hva folk ikke får med seg, overser, eller ikke bryr seg om. Ikke at det hadde gjort noen forskjell om noen virkelig hadde spurt meg hvordan jeg hadde det, sånn egentlig.. Ting går liksom greit. Og man skal fikse sin egen shit. Det gjorde jeg altså ikke. Etterhvert skjønte jeg selv at det bar ille avgårde med meg. Så jeg mannet meg opp og prøvde å skaffe hjelp.

Jeg hadde nå gått i 7 døgn uten mat, uten å sove, og allikevel var jeg på jobb..

– jaha, og hva kan jeg hjelpe deg med? Den oversminkede barbiedukken av en lege så på meg med naive altfor blå linse øyne..

– Jeg vil be om at du legger meg inn på sykehus. Gjerne psykiatrisk svarte jeg

– HVA? hvorfor det?

Jeg fortalte om situasjonen min og om hvordan jeg hadde mistet søvnen, og at jeg ikke klarte å spise uten at maten vokste i munnen på meg.

– Jeg holder på å miste grepet. Du må hjelpe meg!

Jeg var så sliten at jeg følte hvert ord ble en kraftanstrengelse uten sidestykker, jeg kaldsvettet på ryggen og hjertet hamret så fort at jeg var overbevist om at hun kunne høre det.

Hun stirret inn i dataskjermen..

– Aah, men jeg ser jo her at du har vert ute en vinternatt før du.

– Javel? hva vil du frem til?

– Se på meg svarte hun. Du er sterk! dette fikser du ikke sant. Du skal få noe å sove på. Du trenger ingen innleggelse. Hun rakte meg en teit resept, som om noen tabletter skulle være svaret på alt.

– Jeg vil snakke med en annen lege, du forstår tydeligvis ikke hva jeg sier sa jeg.

– Det fungerer nok ikke sånn, hun så på meg med de falske blåfargede øynene. Og din sønn?

– Min mor er hos meg nå, så hun passer han, svarte jeg kort

– jaja men da har du i vert fall tatt ansvar for han, og sørget for at han har det bra nå som du trenger å hente deg litt inn igjen.

Denne damen har neimen ikke mye mellom øra tenkte jeg mens avmaktsfølelsen bredde seg inni meg. Jeg må ha sett på henne med verdens sinteste øyne, for hun nermest hoppet i stolen.

– Hør her, tatt ansvar for min sønn? Skjønner du ikke at det verste som kan skje min sønn, er at det kan skje meg noe!? Og det er nettopp det jeg sier, jeg er redd jeg er i ferd med å bli alvorlig syk!

hun kan umulig ha forstått alvoret i hva jeg sa. Hun bare kikket på meg med Barbie blikket sitt å sa.

– Du har selv ansvar for ditt eget liv.

– Nå var det nettopp derfor jeg kom til deg svarte jeg og begynte å gråte. Fordi jeg ikke tror jeg klarer å ta det ansvaret lenger.

Men det var håpløst , jeg fikk finne hjelp et annet sted.

Jeg tok frem lommeboken og ville betale, men merket at pengene ikke gav noen mening.. Jeg så ikke forskjell på dem.. Som et barn stod jeg der og ikke klarte å skille dem fra hverandre.. – Ta det du skal ha her, jeg klarer ikke å tenke sa jeg

At hun ikke reagerte på det jeg sa til henne er en ting, men at hun ikke reagerte på oppførselen min, det skremmer meg den dag i dag.

– Dette ordner seg sa hun. Gå hjem og sov, og kom tilbake om noen dager om du ikke føler deg bedre.

I ren desperasjon kastet jeg meg på telefonen å ringte en prest da jeg kom hjem.

– Du MÅ hjelpe meg, jeg er i NØD! En oppgitt stemme i andre enden sa noe om å ikke ha tid, og kanskje om noen dager.. NEI! skrek jeg . – jeg må ha hjelp nå, og du bare har å komme!. Det gikk han til slutt med på, og vi avtalte et sted å treffes.

Han satt nærmest å trippet for dette hadde han egentlig ikke tid til.

– jeg prøvde å fortelle hva som plaget meg, men alt ble bare en usammenhengdene grøt.. Jeg gråt voldsomt, tok hendene hans i mine og sa

– Be for meg!! Be for min sønn! Be for min mor! Be om et mirakel!

Det gjorde han.

Så sendte han meg hjem, forsikret meg om at Gud var med meg og bla bla…

Det var stille i leiligheten da jeg kom hjem. Min mor hadde fulgt min sønn i seng, og jeg gikk inn til han. Satte meg på sengekanten, tok hans hender i mine og sa, nå ber vi sammen. Så sa jeg kjære Gud gi oss et Mirakel!. Amen. Det må ha virket veldig skremmende..

Så tok jeg en sovetabelett mens jeg forbannet alle leger og prester i verden som ikke var i stand til å ta imot et menneske i total krise..

Søndag kveld 07.12.08.

 

Dagen som ble borte

Mandag morgen 08.12.08

Jeg hadde stått opp som vanlig, vi hadde hatt dårlig tid. Jeg skulle følge min sønn til skolen. Jeg hadde virket stresset men vanlig, dessuten var vi sent ute. Jeg hadde møtt Maria, hun hadde også vert sent ute, hun skulle kjøre ungene sine til skolen. Ville min sønn sitte på? Jeg hadde takket ja. Jeg hadde smilt.

Jeg virket normal.

Så hadde jeg nok ordnet meg som vanlig, forberedt meg til en ny dag. Det var hektiske tider, vi gikk mot Jul.

Jeg hadde nok som vanlig gått til kjøpesenteret denne dagen. Jeg hadde gått inn i heisen, møtt en dame fra banken.

Jeg hadde smilt.

Jeg hadde virket som vanlig.

– På et senere tidspunkt skulle denne damen komme til å si.. – om jeg bare hadde visst… Men jeg visste ikke, hun virket som vanlig.

jeg hadde trykket på en knapp i heisen, jeg skulle helt opp.

Jeg hadde smilt…

Jeg  hadde virket normal..

Men ingenting var normalt eller vanlig denne dagen.

For nå hadde jeg klatret helt  opp på taket av kjøpesenteret, gått ut på kanten, og hoppet rett i døden…

 

 

Fortsettelse HER 

 

 

HVIS JEG SNAKKER

 

 

 

Jeg skal egentlig skrive

 

men jeg gjør alt annet enn det

Bare stirrer inn i skjermen

den er tom

det står ingenting der

 

jeg tenker på alt jeg skulle gjort

jeg skulle støvsuge

jeg skulle vaske

jeg må ut å handle

er ikke vinduene veldig skitne nå?

 

 Kroppen verker

Her er ryggen din

Her er bekkenet ditt

Her er foten din

Her er armen din

Jeg vil ha fred

 

Det går ikke over

Jeg må holde ut

 bare leve 

holde ut smertene

Leve

men jeg lever ikke

jeg er bare i live

jeg eksisterer

 

Jeg skulle bedt om hjelp 

i det minste når det står på som verst

men jeg orker ikke

jeg orker ikke det engang

jeg gjør det heller selv

for så å bli sengeliggende etterpå.

 

Sånn får det bli

Jeg vil ikke be om hjelp

 

hjelp har jeg dårlig erfaring med

i hodet mitt er ikke kroppen min skadet

i tankene mine er alt som før

i hodet mitt er jeg frisk

sterk

som før

Jeg snakker ikke om det

sier det ikke høyt

det man ikke deler det eksisterer ikke

 

Jeg tenker sånn

som et barn

som det barnet jeg engang var

hvis du ikke sier det til noen så er det ikke ekte

sprøtt

jeg vet

 

men det fungerer

 

det fungerer til det ikke fungerer lenge

 

det lagres i kroppen til det blir til depresjon

alt man ikke får ut og snakker om lagres et sted

det lagres i hodet og blir til depresjon

 

Jeg kan uansett ikke snakke meg ut av en skadet kropp 

så da snakker jeg ikke

det hjelper ikke likevel

Jeg kan ikke skru tiden tilbake

får det ikke ugjort

kroppen er som den er

og det hjelper ikke å snakke

å snakke har jeg dårlig erfaring med

så jeg sier ingenting

Jeg er redd for å bryte sammen

bryte helt sammen og aldri komme meg ut igjen

 der har jeg vært en gang

dit skal jeg ikke mer

 

så da lagrer jeg det inni meg

slik at det ikke blir ekte

slik at det ikke eksisterer

jeg skjønner det selv

det er et gammelt mønster

jeg vet det

Jeg kan råde andre

 råde andre til ikke å gjøre som meg

 

jeg kunne gitt deg et råd

kunne sagt jeg vet at kroppen er som den er

 at du ikke kan snakke deg ut av fysiske smerter

men at det likevel kan lette på noe i den psykiske smerten at du snakker om det

At du forteller hvordan du egentlig har det til noen som tar imot på en fornuftig måte

 

hvis det finnes en sånn

 

Jeg kan si det til deg

men jeg klarer ikke å leve etter det selv

jeg klarer ikke å følge mine egne råd

klarer ikke å lære av livet

jeg vet det

 

Det er destruktivt

og det er ødeleggende

og det gjør alt så mye verre

 Det er et gammelt mønster

 

jeg vet det

jeg er fullstendig klar over det

Alt henger sammen.

 

For da jeg engang for veldig lenge siden snakket om hvordan jeg egentlig hadde det

så brøt det et helvete løst

et helvete som aldri fikk lov til å gå over

 

Så det som skulle hjelpe

det gjorde det verre

og da hjelper det ikke for meg å være voksen

for det bor et barn inni meg fremdeles

som er livredd for at det samme skal skje igjen

 

 hvis jeg snakker

hvis jeg skriver

 

Så da stirrer jeg heller inn i den tomme skjermen

og gjør alt annet enn å skrive

 

 

Livet

 

 

Jeg har fått beskjed om å ikke slutte å skrive

 

og jeg skal høre på dere

 

Ikke gi meg

 

men fortsette

 

fortsette videre

 

dette har den siste tiden vært veldig vanskelig

 

i lang tid har det vært vanskelig

 

det merker dere

 

 det forteller dere meg

takk for det

 

det er godt å vite at dere savner å lese det jeg skriver

 

det betyr mye 

 

særlig når livet går i svart

 

for det gjør det innimellom 

 

eller

 

kanskje ikke bare innimellom

 

livet er ganske tungt hele tiden

 

jeg savner den friske kroppen min

 

den som var sterk

 

den som fungerte

 

den som var fin

 

ofte tenker jeg at nå er det bare hodet igjen

 

Og da må jeg bruke det

 

 fortsette å skrive

 

for det er alt jeg har

 

For når kroppen ødelegges snur livet

 

og det er en sorg

 

det er en veldig stor sorg

 

også skammer jeg meg

 

midt i all sorgen så skammer jeg meg

 

For det er krig i Europa

 

og folk er på flukt

 

folk er redde

 

folk mister sine

 

mister sine hjem

 

men allikevel sørger jeg 

 

jeg sørger over alt jeg kunne gjøre før

 

Danse

 

løpe

 

sykle

 

gå på ski

 

svømme

 

reise 

 

kjenne sand under tærne

 

vasse i strandkanten

 

noe av det gjorde jeg aldri

 

så gjør det

 

gjør det mens du kan

 

for det er en sorg å miste det

 

Jeg savner det

 

muligheten

 

 

ØYE FOR ØYE

 

 

 

Min sønn kom med et sitat her en kveld som jeg har tenkt mye på

Kanskje fordi det er veldig veldig sant,

eller fordi det sa noe om mitt eget liv på mange måter.

jeg vet ikke,

men uansett så gikk det liksom rett inn hos meg,

vi satt å snakket om alt mulig,

men så kom vi inn på dette med

 

krig,

hat,

hevn,

osv…

 

selv har jeg brukt størsteparten av livet mitt på å hate,

være bitter,

og ikke minst så har jeg gått med hevntanker.

 

dette er skumle saker altså..

bærer du på hevntanker

så holder du dine sår åpne

ting får aldri leges

og du bare fortsetter å blø

 

Hvis du går rundt i livet og er bitter på noe som engang skjedde

så kommer du ikke videre på en måte,

det stenger for livet ditt her og nå.

og det preger ikke bare deg selv,

men alle rundt deg,

særlig dine nærmeste.

 

Du kan si du har lagt ting bak deg,

men så har du ikke det allikevel,

for ting setter seg dypt

hatet og bitterheten bærer du med deg

og det preger deg og dine hver eneste dag

 

Selv måtte jeg bli hele 33 år før jeg klarte å tilgi

tilgi det utilgivelige,

tilgi selv om vedkommende ikke angret.

For meg handler ikke tilgivelse om å godta en handling

for meg handler det kun om en ting

frihet..

 

frihet fra en person,

en hendelse,

en opplevelse,

frihet til å leve…

 

Hvis du bærer med deg bitterhet og hat slår du livet ditt ihjel

og da ender du opp som taperen

Hat og bitterhet kan spise et menneske helt opp,

du kan bli syk av det,

ikke bare i sinnet,

men også fysisk

i verste fall kan du ende opp som drapsmann.

eller som meg

som holdt på å drepe meg selv

 

Begge deler er det allerede mange som har gjort

og det fortsetter å skje

det skjer hele tiden

 

Jeg har tenkt mye på akkurat det,

  for det kunne like gjerne vært meg.

 

det er mye man ikke kan forsvare,

men det er ikke så vanskelig å forklare det,

eller å forstå det.

 

Mennesker som går til krig mot et helt land for å hevne seg på alle de har mistet..

en sønn eller datter som dreper sine foreldre etter årevis med omsorgssvikt på den ene eller andre måten,

et mobbeoffer som har fått nok,

som går amok i skolegården,

skyter ned og dreper uskyldige elever..

 vi kan forstå det.

vi kan forklare det.

Men vi kan ikke forsvare det.

og heller ikke godta det

selvfølgelig ikke.

 

hevnen er gjerne søt

men bare for en veldig veldig kort stund

for seier oppnådd med vold det er et nederlag

det er kun midlertidig..

 

eller som min sønn sa det

 

øye for øye og verden blir blind…

(Gandhi)

 

TIL EN FEIG FAEN

 

 

Jeg hadde fått en oppgave til neste gang

jeg skulle skrive et brev til han

overgriperen kalte hun han

overgriper

det var et merkelig ord

å begripe noe hadde jeg hørt om

men overgriper

jeg likte ikke det ordet

hun fikk det til å høres ut som han var en bra mann

bedre enn meg

visste mer liksom

begrep mer

Du skal ikke sende det sa hun

bare skriv det

behold det selv

riv det i stykker

eller gi det til meg

jeg tror det vil være Terapeutisk for deg

 

jeg var 12 år

jeg visste ikke hva terapeutisk var for noe heller

men det var et fint ord

jeg likte det

det var et voksent ord

det hørtes viktig ut

Og veldig veldig klokt

så jeg lot som om jeg forstod det

at jeg skjønte betydningen av det

 

-Du har gått til meg en stund nå sa hun 

 og det tok lang tid før du begynte å si noe 

husker du det?

at du bare kom hit å ikke sa et eneste ord?

jeg hadde nikket bekreftende

selvfølgelig husket jeg det

jeg hadde aldri gått dit for min egen del

fordi jeg ville det selv

fordi det skulle hjelpe meg

jeg gikk dit fordi jeg måtte gå dit

fordi de voksne hadde bestemt det

for at andre skulle slappe av

tro at det var et håp 

tro at jeg skulle få det bedre

for at andre skulle ha det bra 

-Men når du først begynte å si noe fortsatte hun 

så merket jeg at du var veldig flink til å uttrykke deg

du er veldig beskrivende

og veldig moden

 

overgriper

uttrykke

terapeutisk

beskrivende

Moden

 

jeg pugget ordene i hodet 

og skrev de ned når jeg kom hjem

ord jeg ikke forsto

jeg visste jeg var annerledes

unormal

og sikkert veldig dum

 så det var viktig å lære hva ordene betydde

så jeg kunne skjule hvor dum jeg var

 -Det er positivt sa hun

at du er flink til å uttrykke deg

da får du det ut

alle tanker

alle følelser

så slipper du å gå med det alene

jeg syntes hun var dum

hun forvirret meg

brukte ord jeg ikke forsto

-Du skriver dagbok fremdeles?

Jeg nikket igjen

-Jeg vil at du skal skrive et brev gjentok hun

skriv et brev til han

Jeg husker at jeg syntes det var en dårlig ide

At det var dumt å skrive et brev til noen uten å sende det

egentlig det dummeste jeg hadde hørt

men siden det var Terapeutisk

og fordi jeg likte det ordet

et voksent og viktig ord som jeg ikke forsto

så gjorde jeg det

jeg skrev det samme dagen

 jeg satte meg ned for å skrive

jeg skrev et terapeutisk brev

til mannen jeg hatet

til han jeg ønsket å drepe

inderlig og intenst ønsket jeg det

 at han skulle dø

at han skulle lide

dø sakte

være redd

kjenne smerte

veldige smerter

havne i helvete å brenne til evig tid

 og lide for alltid

svarte tanker fra en jente på 12 år

jeg husker de var tunge å bære

men jeg skrev brevet

 og jeg gråt mens jeg skrev det

la det i en konvolutt

gav det til damen på ppt

og fikk det tilbake

22 år senere..

(brevet er flettet inn i boken)

 

Det gikk sånn

TIL…

 

Jeg prøver å skrive et brev til deg

men jeg vet ikke hva jeg skal kalle deg

Det du skal være for meg

det er du ikke

så jeg orker ikke å skrive det

 jeg vil ikke si det heller

jeg hater navnet ditt

så jeg orker ikke å skrive det heller 

eller å si det

jeg orker ikke tenke på det engang

så jeg begynner sånn

 

Til et Gråskinn, En feig faen

 

Du skulle tatt meg på fanget

strøket meg over håret

kysset bort mine tårer

beskyttet meg

og elsket meg

plastret mine skrubbsår

ønsket meg velkommen, og vært stolt av meg

Men du tok meg aldri på fanget

strøk meg aldri over håret

du kysset ikke bort mine tårer

 du passet ikke på meg

eller plastret mine sår

du lot meg blø

du dro meg etter håret

kjørte rundt med meg i fylla

og kalte meg en liten fristerinne

du gjorde alt vondt og vanskelig

du er en grusom mann

en som jeg bare hater

Og som har prentet i meg all ondskap som finnes i verden

hvor alt er bare svart

 og alt er bare hat

jeg skulle vært stor nå

men det er jeg ikke

og det er din skyld

jeg er ikke stor

Jeg er liten

jeg er en liten jente 

med en gråt i blikket

som aldri fikk leve ut

men som ble kvalt i fødselen fordi det var upassende for deg

jeg skulle vært stor nå

men jeg er bare liten

og jeg er redd hele tiden

jeg er en liten jente

som går med innbitte små barneskritt

på en syltynn is

med lommene fulle av murstein.

 

Du kan følge bloggen videre på Facebook   HER  og Instagram HER

 

 

 

KJERRINGTANKER OG STILLHET

 

Vi går snart inn i et nytt år

så derfor prøver jeg å skrive av meg noe som har preget meg veldig i året som er gått.

Det hadde vært fint ikke sant?
Å skrive av seg ting

På en slik måte at de faktisk ble borte

Jeg prøver i alle fall

For dette har virkelig plaget meg
Egentlig plaget det meg så mye at jeg sluttet å skrive

ble stille lenge
Gav litt opp på en måte

Men så kom jeg på det igjen
Hvorfor jeg startet å skrive in the first place
Og det var jo akkurat dette

For å opplyse
Bevisstgjøre
Vekke mennesker
Mennesker som sover
Som ikke skjønner
Og som gjør ting verre
Når de egentlig skal hjelpe

 

Ok
Jeg skal forklare

 

For en tid tilbake skrev jeg dette innlegget

Jeg skrev om håpløsheten man møter,

når man prøver å ta ansvar for livet sitt,

søke hjelp, prøve å finne et håp,

hvor håpløst det er å ligge nede,

når du ikke orker mer,

men likevel må reise deg igjen,

på nytt og på nytt og på nytt.

Alene

 

Det vondeste med dette innlegget var ikke det jeg skrev
Ikke min historie

Men kommentaren jeg fikk fra en leser
Et helsepersonell

Kommentaren slo meg helt ut
Nettopp fordi det kom fra et menneske som jobber i systemet
Et menneske som skal hjelpe
Som skal forstå
Som skal vite bedre

 

Men nok en gang tok et helsepersonell håpet i fra meg
Det gav meg avmakt
Følelsen av at det ikke nytter
at det er håpløst

 

For når de som er satt til, og lønnet for å hjelpe skjønner mindre enn det du skjønner selv
Da er det ingenting å hente

 

Ingen kan egentlig klandres for å ikke vite bedre
Folk har den forstanden de har

Men i en så livsviktig jobb som disse menneskene tross alt har
Så forventer jeg mer
Og det må vi forvente
For uforstand i denne sammenheng
Får ofte dødelige utfall

 

Hvis du ikke har lest innlegget jeg sikter til kan du lese det her

Nå er det sånn at mannen i gata ofte forstår mer enn de som skal forstå,

så derfor tenker jeg at jeg ikke trenger å forklare hvorfor kommentaren fylte meg med oppgitthet.

 

Men en annen leser som blogger selv,

skjønte det,

og reagerte såpass mye på det at hun valgte å skrive et innlegg om det.
Hun kaller seg ” kjerringtanker ” er egentlig politiker men blogger ved siden av.

 

Her er innlegget hennes

 

“Innlegget til Monicha, 21 måter å dø på gjør inntrykk. 

Innleggene til Monicha gjør som regel det.
Hun skildrer hvordan hun som psykiatrisk pasient opplever å komme inn på akutten med selvmordstanker.
Hun kjenner spørsmålene på blokka.
Forklarer hvordan hun opplever at spørsmålene er mer stilt fordi de må stilles

og dokumenteres at de har blitt stilt enn for at de skal bidra til at hun får hjelp.

 

“Spørsmål uten betydning

Svar uten betydning

For hva du svarte betød Ingenting

Det var uansett Ingen som snakket med deg om det etterpå

Det ble uansett ikke fulgt opp

Ikke tatt alvorlig

Det var bare ord”

 

 

Det som kanskje gjør enda mer inntrykk enn Monicas korte, råe setninger som forklarer på en brutalt ærlig måte hvordan Monica føler det er kommentaren Marianne la igjen i kommentarfeltet under dette blogginnlegget i går.

 

“Fint skrevet Monicha men trist at dette er din opplevelse. Dersom ein klient fortel meg at de ikkje vil leve lengre, har plan og metode blir de ikkje glømt og arkivert. De blir følgt opp og vi jobber i tett samarbeid med fastlege og psykiatrien. ❤”

 

Her er tydelig en fagperson som føler behov for å rettferdiggjøre seg og systemet.

  Trist at dette er din opplevelse.

Når man uttrykker seg slik nedvurderer man den andres beretning. 

Jeg har hørt det uttrykket brukt så mange ganger av folk i maktposisjoner som vil bortforklare et system som ikke fungerer etter intensjonen.

Monica forteller hvordan hun opplever det.

Hvis du har lyst til å unnskylde for hvordan Monicha ble behandlet så kan du i det minste si Trist at du opplevde dette når du ba om hjelp. 

 For når du Marianne definerer  det som en opplevelse Monicha har,

din opplevelse sier du indirekte at det var ikke egentlig slik.

Det var bare Monicha som opplevde det slik.

Akkurat som om hun har innbilt det seg, eller hallusinert.

Og det som er enda verre,

du flyttet med den setningen umerkelig ansvaret for den dårlige oppfølgingen,

jeg mener opplevelsen, vekk fra fagmiljøet og systemet og over på pasienten eller klienten om du vil.

 

Dersom ein klient fortel meg at de ikkje vil leve lengre, har plan og metode blir de ikkje glømt og arkivert. 

 forteller Marianne oss.
Men hva hvis de ikke forteller det?

Monica forteller jo i sitt innlegg at hun har et ønske om ikke å leve lenger.

At hun ber om hjelp fordi hun er engstelig for å sette planene ut i livet. 

Hun forteller leseren at hun der og da vet 21 måter hun kan ta livet sitt på. 21 metoder.
Likevel svarer hun Nei når behandleren spør om hun har konkrete selvmordsplaner.

Burde hun ikke som behandler fange opp selvmordsønske selv om det ikke blir uttalt?

….

 

Helt tilfeldig ble jeg gjort oppmerksom på innlegget fra Kjerringtanker fra en annen leser, og TAKK GUD for det! 

Det er dette som hjelper,

det er dette som redder,

det er dette som gir håp!

Og det er nettopp slike mennesker vi trenger!

våkne mennesker,

med vettet og hjertet i behold!

Så takk til kjerringtanker, noen kjerring er du ikke!

 

Takk for mennesker som deg,

og takk for alle andre fine vettuge lesere der ute som faktisk forstår det jeg skriver,

det er mennesker som dere som gir meg håpet tilbake, når de som  egentlig skal gi meg det, har tatt det ifra meg

det er dessverre ikke første gang

 

Så med dette lille hjertesukket fra meg ønsker jeg dere alle et riktig God Nytt år!

Og for Guds skyld, vær våkne og ta godt vare på hverandre!! ❤️

 

 

 

 

KATTER TIL GLEDE OG BESVÆR!

 

 

En vinterkveld for seks år siden, kom det tuslende en ukjent katt inn på tunet vårt

Jeg koste litt med den, og tenkte ikke mye mer over det

katter tusler jo rundt.

Neste morgen var han fremdeles der,

og neste dag,

og neste. 

 

Han fikk ikke mat eller noe for jeg regnet jo med at noen eide den.. 

 

Men han ble værende utenfor hos oss allikevel 

 

Etter noen dager la jeg ut bilder av han, og etterlyste eier på Sosiale medier.

 

Jeg fant til slutt ut av det, og kjørte pus hjem. 

 

Det tok ca 10-15 min å kjøre han, så det var et stykke unna. 

 

Men…

Pus kom tilbake ganske fort.

Jeg kjørte han hjem igjen.

Men .

Han kom tilbake.

Slik holdt vi det gående en hel evighet 

 

Etter mye om og men fikk jeg katten kastrert etter avtale med eier, og i håp om at han skulle slutte å vandre. 

Det skjedde ikke

Pus kom tilbake.

Etter en tid ble katten omplassert, og fikk et nytt hjem. 

Meeen.

 

Pus kom tilbake til meg.

 

Eieren flyttet og tok katten med seg. 

Men..

Joda 

Pus kom tilbake igjen

 

Ja..

Sånn har vi altså holdt det gående i seks år..

 

Ettersom vi alltid har hatt rasekatter og to stykker samtidig, følte jeg det ble vanskelig å ta inn enda en katt. 

 

Men så ble plutselig to katter til en da vi mistet vår kjære snowflake til sykdom.. 

 

Så da bestemte vi oss for at denne røde pusen som uansett og allikevel kom tilbake til oss skulle få viljen sin og flytte inn til oss. 

 

Han er en stor katt på sju kilo, og er nå blitt sju år. 

 

Han er utrolig snill, leken, og ekstremt kosete. 

Vi elsker han!

♥️

 

Problemet er bare at lille Mozart på 4 år ikke er like begeistret. 

Continue reading “KATTER TIL GLEDE OG BESVÆR!”

JEG VIL BARE SOVE

Jeg ser på klokka ,

den er fem.

klokka er fem om morgenen, og jeg har vært våken i to døgn.

Men nå føler jeg meg ikke trøtt lenger,

nå er jeg bare i oppløsning.

Det kjennes som at jeg ikke orker mer.

Men det må jeg.

Jeg er nødt til å orke

Å ikke orke er ikke et alternativ,

det vet jeg jo,

men det visste du også,

vi snakket mye om det,

du og jeg,

om å ikke orke,

ikke orke å leve med smerter

ikke orke å holde ut et vanskelig liv,

ikke orke å våkne med hylende smerter i kroppen,

ikke orke å leve med dem om dagen,

 ikke orke å sove med dem,

Drømme med dem

ikke orke livet,

ikke orke et liv uten kvalitet.

vi snakket mye om det,

det husker du

jeg vet at det ikke er et alternativ å gi opp,

det visste også du.

du visste det veldig godt.

men så gav du opp allikevel.

Og jeg forstår deg,

jeg forstår deg så inderlig godt.

jeg forstår deg hver eneste dag,

men å gi opp er ikke et alternativ, 

Det er derfor jeg er her,

og jeg må være her til livet selv bestemmer at jeg ikke skal være på jorden mer.

Så jeg gir ikke opp,

fordi det ikke er et alternativ og Fordi jeg vet at gleden kommer tilbake,

selv når man lever med smerter,

så kommer gleden tilbake.

Det ville den gjort også for deg

Nå drømmer jeg om deg.

Før gruet jeg meg til å sovne,

Men nå gruer jeg meg til å våkne.

vanligvis når jeg sover har jeg mareritt,

vanvittige mareritt,

ofte handler det om å være innesperret i et torturkammer,

hvor jeg blir slått og 

skjært i med kniver,

eller saget i med motorsag,

jeg dør aldri i disse drømmene

selv om det er det eneste jeg ønsker

Jeg har alltid et vanvittig sterkt døds ønske

et ønske om at de endelig skal klare å ta livet av meg,

hvem de nå er disse som torturerer meg i drømmen

men jeg får liksom ikke dø

jeg får ikke fred, 

det bare fortsetter og fortsetter inn i det uendelige.

jeg kan våkne gjennomsvett, og gråtende,

Og i full panikk.

Men så skjønner jeg at det er smertene som spiller meg et puss

Og er glad for at det bare var en drøm.

Men jeg er utslitt,

Og tappet for krefter,

Mer trøtt og uopplagt enn da jeg la meg.

Utslitt,

selv om jeg har sovet.

Fordi jeg ikke får fred.

Jeg synes det er vanskelig når kroppen aldri klarer å slappe av,

Å vite at jeg aldri skal føle noe velvære i kroppen mer,

det er et tap,

Og det er en sorg.

livet er tatt ifra meg på et vis,

Og jeg får ikke fred i søvne en gang.

 Dette er virkeligheten,

Dette er min virkelighet. 

Nå i det siste har jeg allikevel fått fred fra disse tortur drømmene. 

Nå drømmer jeg om deg.

det er vel en uke siden det startet nå,

siden du begynte å komme til meg i drømmene,

hver eneste natt så kommer du.

så nå er det endelig fint å sove.

Det er fint fordi da er jeg endelig sammen med deg.

Men marerittene slipper jeg likevel ikke.

For nå er marerittet omvendt,

nå er det et mareritt å være våken,

grusomt å våkne å være takknemlig,

og lykkelig over at jeg har deg hos meg igjen.

Men så går det noen sekunder også husker jeg at du ikke er her.

du er borte og jeg får aldri se deg mer. 

Det har gått noen år siden du var hos meg i drømmene,

det var en periode like etter du døde at du kom til meg i drømmene,

så ble du borte,

men nå er du tilbake igjen,

Så jeg gruer meg ikke lenger til å sovne,

jeg gleder meg,

for da kommer du ,

da kan jeg endelig snakke med deg igjen,

jeg kan le med deg igjen,

Jeg bare orker ikke å våkne med denne grusomme følelsen flere ganger,

For den sitter der hele dagen.

Sorgen over at du ikke er her

du er faktisk borte.

Det er mulig jeg er treg i oppfattelsen,

men det har ikke gått skikkelig opp for meg før nå ,

At du faktisk er borte.

Men jeg tror ikke jeg har klart å kjenne på det før,

ikke orket å erkjenne at du er død.

Jeg la et stort svart lokk over sorgen da du døde.

For jeg hadde ingen rundt meg å sørge sammen med.

når et menneske dør har man vanligvis mennesker rundt seg å sørge sammen med,

 Da pappaen til barnet mitt døde var det på samme måte,

på grunn av situasjonen stod jeg utenfor.

jeg måtte bære den sorgen alene,

Men det går faktisk ikke,

jeg tror ikke noen mennesker kan klare det.

Uten at noe blir ødelagt inni seg.

Så mistet jeg min beste venninne, og

Igjen sto jeg alene, 

Jeg sørget over henne alene,

vi hadde ingen felles venner,

Og hun bodde langt unna,

og jeg var alene igjen.

Også døde du.

Jeg vet ikke hvor mange man klarer å miste av de som står en helt nærmest

 uten å “ta skade av det”

   men man kan klare mye,

så lenge man har mennesker rundt seg som står i samme situasjon,

 man er som regel tross alt ikke alene

man har folk rundt seg, folk som stiller på,

som står sammen,

som vil en godt,

som hjelper deg igjennom.

som redder deg. 

Men jeg var alene, 

Jeg hadde ingen å sørge sammen med. 

Jeg har knapt vært på graven,

kun et fåtall ganger,

bare en gang etter at steinen kom opp faktisk

“snakk med den døde”

sier mange,

“gå på graven å snakk med han”

Men jeg kan ikke snakke til en stein,

det er uvirkelig,

og for meg er det bare en stein med navnet ditt på.

og du er ikke der uansett, du er et helt annet sted.

Og du kan ikke høre meg,

så hva hjelper det? Så jeg skriver heller til deg,

jeg vet du ikke kan lese det.

Men allikevel.

Det er jo skrive jeg alltid gjør

 Du kommer til meg i drømmen,

så jeg vil bare sove,

Bare sove hele tiden

Ikke våkne med den grusomme taps følelsen

eller sorgen som nå har kommet til meg med full styrke

helt sånn nådeløst og uten forvarsel

 Og jeg var ikke forberedt.

så nå får jeg ikke sove,

jeg får ikke sove fordi disse drømmene har gitt meg en bunnløs sorg,

jeg bærer den med meg konstant hele dagen.

Og nå får jeg ikke sove.

Men jeg vil bare sove,

jeg vil sove å være sammen med deg

Og jeg vil ikke våkne. 

Jeg vil sove

jeg vil bare sove.