Det vondeste med dette innlegget var ikke det jeg skrev Ikke min historie
Men kommentaren jeg fikk fra en leser Et helsepersonell
Kommentaren slo meg helt ut Nettopp fordi det kom fra et menneske som jobber i systemet Et menneske som skal hjelpe Som skal forstå Som skal vite bedre
Men nok en gang tok et helsepersonell håpet i fra meg Det gav meg avmakt Følelsen av at det ikke nytter at det er håpløst
For når de som er satt til, og lønnet for å hjelpe skjønner mindre enn det du skjønner selv Da er det ingenting å hente
Ingen kan egentlig klandres for å ikke vite bedre Folk har den forstanden de har
Men i en så livsviktig jobb som disse menneskene tross alt har Så forventer jeg mer Og det må vi forvente For uforstand i denne sammenheng Får ofte dødelige utfall
Hvis du ikke har lest innlegget jeg sikter til kan du lese det her
Nå er det sånn at mannen i gata ofte forstår mer enn de som skal forstå,
så derfor tenker jeg at jeg ikke trenger å forklare hvorfor kommentaren fylte meg med oppgitthet.
Men en annen leser som blogger selv,
skjønte det,
og reagerte såpass mye på det at hun valgte å skrive et innlegg om det. Hun kaller seg ” kjerringtanker ” er egentlig politiker men blogger ved siden av.
Her er innlegget hennes
“Innlegget til Monicha, 21 måter å dø på gjør inntrykk.
Innleggene til Monicha gjør som regel det. Hun skildrer hvordan hun som psykiatrisk pasient opplever å komme inn på akutten med selvmordstanker. Hun kjenner spørsmålene på blokka. Forklarer hvordan hun opplever at spørsmålene er mer stilt fordi de må stilles
og dokumenteres at de har blitt stilt enn for at de skal bidra til at hun får hjelp.
“Spørsmål uten betydning
Svar uten betydning
For hva du svarte betød Ingenting
Det var uansett Ingen som snakket med deg om det etterpå
Det ble uansett ikke fulgt opp
Ikke tatt alvorlig
Det var bare ord”
Det som kanskje gjør enda mer inntrykk enn Monicas korte, råe setninger som forklarer på en brutalt ærlig måte hvordan Monica føler det er kommentaren Marianne la igjen i kommentarfeltet under dette blogginnlegget i går.

“Fint skrevet Monicha men trist at dette er din opplevelse. Dersom ein klient fortel meg at de ikkje vil leve lengre, har plan og metode blir de ikkje glømt og arkivert. De blir følgt opp og vi jobber i tett samarbeid med fastlege og psykiatrien. ❤”
Her er tydelig en fagperson som føler behov for å rettferdiggjøre seg og systemet.
Trist at dette er din opplevelse..
Når man uttrykker seg slik nedvurderer man den andres beretning.
Jeg har hørt det uttrykket brukt så mange ganger av folk i maktposisjoner som vil bortforklare et system som ikke fungerer etter intensjonen.
Monica forteller hvordan hun opplever det.
Hvis du har lyst til å unnskylde for hvordan Monicha ble behandlet så kan du i det minste si Trist at du opplevde dette når du ba om hjelp.
For når du Marianne definerer det som en opplevelse Monicha har,
din opplevelse sier du indirekte at det var ikke egentlig slik.
Det var bare Monicha som opplevde det slik.
Akkurat som om hun har innbilt det seg, eller hallusinert.
Og det som er enda verre,
du flyttet med den setningen umerkelig ansvaret for den dårlige oppfølgingen,
jeg mener opplevelsen, vekk fra fagmiljøet og systemet og over på pasienten eller klienten om du vil.
Dersom ein klient fortel meg at de ikkje vil leve lengre, har plan og metode blir de ikkje glømt og arkivert.
forteller Marianne oss. Men hva hvis de ikke forteller det?
Monica forteller jo i sitt innlegg at hun har et ønske om ikke å leve lenger.
At hun ber om hjelp fordi hun er engstelig for å sette planene ut i livet.
Hun forteller leseren at hun der og da vet 21 måter hun kan ta livet sitt på. 21 metoder. Likevel svarer hun Nei når behandleren spør om hun har konkrete selvmordsplaner.
Burde hun ikke som behandler fange opp selvmordsønske selv om det ikke blir uttalt?
….
Helt tilfeldig ble jeg gjort oppmerksom på innlegget fra Kjerringtanker fra en annen leser, og TAKK GUD for det!
Det er dette som hjelper,
det er dette som redder,
det er dette som gir håp!
Og det er nettopp slike mennesker vi trenger!
våkne mennesker,
med vettet og hjertet i behold!
Så takk til kjerringtanker, noen kjerring er du ikke!
Takk for mennesker som deg,
og takk for alle andre fine vettuge lesere der ute som faktisk forstår det jeg skriver,
det er mennesker som dere som gir meg håpet tilbake, når de som egentlig skal gi meg det, har tatt det ifra meg
det er dessverre ikke første gang
Så med dette lille hjertesukket fra meg ønsker jeg dere alle et riktig God Nytt år!
Og for Guds skyld, vær våkne og ta godt vare på hverandre!! ❤️
