DEN STORE SKYLDFØLELSEN

 

Jeg har skrevet mye om selvmord siste tiden,

og jeg har mye på hjertet

jeg kunne snakket om dette i evigheter..

Det som tynger meg mest etter min opplevelse av han jeg mistet er skyldfølelsen,

her tror jeg mange kan kjenne seg igjen.

Alt jeg skulle sagt og gjort,

hvis jeg bare ikke hadde sagt,

hvis jeg bare hadde gjort,

jeg skulle ikke gjort ditt, jeg skulle heller gjort datt..

 

Jeg vet ikke om det hadde gjort noen forskjell,

men allikevel synger det inne i meg

 

DET ER DIN SKYLD!

 

Tanken er grusom,

og hos meg slipper den ikke taket.

 

Det var den første tanken som slo meg da han døde.

 

Den første tanken var akkurat det

 

Det er min skyld.

 

Jeg sa det også,

 

foran familien hans,

 

da jeg gråt over han på bårehuset.

 

“Det er min skyld”

 

“Jeg klarte ikke å redde han”

 

“Å tilgi meg”

 

sa jeg til han

 

“jeg skulle ha reddet deg”

 

Jeg husker at moren hans holdt rundt meg

 

“Monicha,

det er ikke din skyld,

 

du var den som alltid var der,

 

det er ikke din skyld”

 

 

Det hjalp vel litt

 

der og da…

 

 

Nå er det flere år siden

men fremdeles synger det inne i meg

 

Det er din skyld

 

Begravelsen var tung.

 

Mens andre sørget,

 

så var jeg sint

 

ikke utad,

 

men inne i meg var jeg bare sint,

 

jeg var rasende

 

 

kirken var stappfull av mennesker

 

Jeg hadde lyst å reise meg,

 

brøle til alle

 

“HVOR VAR DERE NÅR HAN TRENGTE DERE”?

 

“HVORFOR SITTER DERE Å GRÅTER NÅ”?

 

“NÅ ER DET FOR SENT”!

 

Jeg hatet alt og alle,

 

ikke familien hans

 

men alle andre rundt

 

Hvor var dere?

 

Jeg var så sint der jeg satt i kirken,

 

at jeg måtte gå ut,

 

 

forlate hele greiene,

 

sette meg i bilen,

 

og vente til vi skulle kjøre til gravstedet.

Jeg måtte ut

jeg måtte ha luft

i en verden uten han,

 

og med alt dette raseriet så ble det vanskelig å puste.

Men vel ute slo tanken meg igjen

 

Det er jo din skyld,

 

hvorfor er du sint på dem?

Jeg var rasende på hjelpeapparatet

 

de sviktet når de skulle hjelpe

 

Men det hjalp ikke å kjefte

 

for inne i meg sang det

 

Ikke kjeft på dem

 

Det er din skyld.

 

Jeg har nesten ikke besøkt graven,

 

men når jeg besøker den sier jeg hver gang til han

 

“Tilgi meg,

 

jeg klarte ikke å redde deg,

det er min skyld”

 

“Å la meg få skru tiden tilbake,

 

la meg få gjøre dette om igjen,

 

la meg få gjøre det igjen,

 

la meg få redde deg fra dette”

 

i mitt tilfelle har jeg aldri vært sint på han

 

Jeg er bare sint på meg selv

 

Det er jeg fremdeles

 

hvorfor skyldfølelsen er så stor hos meg

 

og hvorfor den nekter å slippe taket skriver jeg om i boken min.

Men jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre

 

hvordan jeg skal få denne tanken vekk

 

Så fortell meg dere som opplever det samme

 

hvordan kommer man seg vekk fra dette?

 

For fremdeles så synger det inne i meg

 

DET ER DIN SKYLD

du kan følge bloggen videre på Instagran HER

Og på facebook HER

KLAR TALE (SELVMORD)

 

 

Her koker det etter innleggene jeg la ut om selvmord

det ikke bare koker, det koker over!

Jeg kan bare registrere et fåtall av f.eks delinger før jeg ikke har kontroll lenger, ting kan spres raskt på nett, men dette har tross alt vært en positiv spredning, koket har og vært positivt.

( For det meste)

Jeg får et lass av tilbakemeldinger, særlig fra helsepersonell, mennesker som har opplevd dette i nærmeste familie, eller har vært der selv.

 

Jeg er glad for at jeg blir

hørt

 

at jeg kan være til støtte og hjelp for andre

og at menneskene som jobber med dette sier jeg har mye å lære dem

 

selv om det i seg selv egentlig er trist.

 

Man vet aldri helt hvordan det man skriver blir mottatt ,og det verste som kan skje er å  tråkke på noen, eller å bli  missforstått

Dette er tross alt et veldig alvorlig og vondt tema.

Særlig for de som har mistet sine, eller på andre måter har kjent eller kjenner det på kroppen.

 

Jeg hadde en samtale med en dame som kontaktet meg etter innleggene, for å takke meg og å bruke dette videre i arbeidet sitt om hun fikk lov.

Det fikk hun selvfølgelig

det er hele poenget med skrivingen

 

å nå ut. 

 

Litt skummelt er det på et vis når en blottlegger seg og sprer ting for alle vinder, folk har den forstanden,  kunnskapen og de erfaringene de har, og det er her man kan bli missforstått.

Men svaret hennes hjalp meg veldig:

“Det skal noe til å missforstå deg, dette er klar tale”

 

Tusen takk <3

 

EXIT

 

 

Da har også jeg sett serien alle

snakker om 

og har du ikke sett den enda så gjør det nå!

denne serien passet også veldig godt nå etter de to siste innleggene mine

denne var helt on point! 

jeg elsket den!

Dette er en historie basert på virkeligheten

At jeg elsket den betyr ikke at jeg støtter det som skjer her,

det er det forhåpentligvis de færreste av oss som gjør.

 

men dette er virkeligheten, og derfor elsket jeg den!

 

Det er så godt når sannheter kommer opp og frem i lyset, og vi kan få et innblikk og en større forståelse av hva som rører seg rundt oss.

 

ellers inneholder den mye humor 

svart humor

Og det liker jeg.

Slik blir det når man opplever harde ting i livet,

det blir en overlevelses mekanisme,

og en nødvendighet for å bearbeide,

og å komme seg igjennom ting.

 

Hvis du ikke har hørt eller lest om denne serien vil jeg ikke spoile noe med å fortelle så mye om hva den handler om,

jeg vil bare oppfordre alle til å se den.

Se virkeligheten

virkeligheten bak en perfekt fasade.

 

Er det noe vi mennesker tviholder på så er det nettopp dette

Fasade

og jo verre ting er på innsiden desto viktigere blir det å holde fasaden.

Skjule sannheten

Så ingen vet og ingen ser

skammen og alt det grusomme som kan ramme oss alle sammen.

Det er en alvorlig serie,

( Men ikke en grine serie )

men jeg felte en tåre, 

ser dere den så kan dere kanskje tippe hvor jeg gjorde det, hvis ikke er det bare å spørre i etterkant

😉

 

 Jeg lo mye, og jeg ønsket meg mer når serien var slutt.

dette er bra saker!

og heldigvis så kommer det en sesong 2

Hvis du synes at historien er hard, så sier de at virkeligheten var verre, kanskje får vi se litt av det i sesong 2,

jeg vet ikke.

men mye er kuttet ned på for å ikke avsløre personene bak figurene i rollene.

Serien kan du se på NRK TV

og alle episodene i sesong 1 ligger ute.

Så du bare se den!

 

du kan følge bloggen videre på Facebook HER

Instagram HER

Eller følg den direkte HER

DERFOR ER SELVMORD FREMDELES TABU

 

Fenomenet har eksistert siden de første menneskene satte sine ben på jorden

 

vi lever nå i 2019

 

Tenk litt på det

 

vi lever i 2019

 

Jorden er gammel,

 

menneskene har vært her lenge

 

men dette er fremdeles tabu

 

Tenk litt på det

 

Jeg snakker om selvmord.

Temaet som ikke skal snakkes om,

som er tabu å snakke om,

som skal hysjes ned,

og dysses vekk,

fortrenges og glemmes.

 

KOM IGJEN DA FOLKENS!

 

La oss snakke om det

 

og snakke om det

og snakke om det igjen

til vi har snakket det i hjel,

og til det ikke lenger er Tabu!

Det er på tide at vi knuser denne muren nå!

 

knus den!

riv den ned!

Dette skal høres!

ropes ut!

Snakkes om!

 

Det skulle vært gjort for lenge siden

Hvis du ønsker at dette ikke skal skje,

at selvmordstallene skal gå ned,

at familier og venner og den som sliter ikke skal rammes av dette, så MÅ vi snakke om det.

Det finnes ingen andre løsninger på problemet enn å øke kunnskapen rundt det, og da må vi snakke om det

så snakk om det!

Det er tross alt et helt vanlig fenomen, og det skjer hele tiden.

Og det vil fortsette å skje så lenge vi opprettholder tabuet,

så lenge vi opprettholder stigmaet og tabuet rundt alle psykiske lidelser,

Det er fremdeles tabu bare rundt det å ha det vanskelig, og det er der det hele starter.

 

Det er tabu

 

Dette skulle sjokkere oss!

 

Tenk at det er tabu fremdeles

 

Tenk litt på det

 

Jeg sier ikke at vi ikke har kommet noen veg,

vi har kommet litt lenger,

men ikke langt,

ikke i det hele tatt

Jeg har før skrevet om en som sto meg veldig nært,

en jeg elsket,

men som endte med å ta livet sitt,

mens han var innlagt..

Han ville ha hjelp,

han ønsket å leve,

han ville ikke forlate noen

ikke sitt barn,

sin familie,

sitt liv,

og han ville heller ikke forlate meg.

Han ønsket virkelig ikke det.

Det eneste han ønsket var å ha det bra,

å bli lykkelig igjen

han ville ha hjelp,

men han ble ikke møtt,

ikke forstått

jeg vet det,

for jeg var der

Jeg var rasende på avdelingen og de som jobbet der da dette skjedde,

jeg gikk til angrep på dem,

snakket med dem,

snakket med psykologen

snakket med avdelingen

 

” vi så det ikke”

 

” vi skjønte det ikke”

 

“Det var ingen av oss som kunne gjort noe”

 

“JOOOO, det var det!!!”

 

Jeg husker at jeg brølte til psykologen hans,

” klart dere kunne det, og hvis dere ikke kan det så må dere bytte jobb”!!

 

Man blir selvfølgelig aldri hørt på denne måten, mennesker liker aldri å bli kjeftet på, bli møtt med raseri, eller å høre at de gjør en dårlig jobb, at de svikter, ikke kan det de driver med.

 

” Vi gjorde så godt vi kunne for å hjelpe han” sa psykologen hans til meg.

 

Jeg husker at jeg svarte

 

” Javel, og hvordan synes du selv det fungerte?”

 

Jeg var kanskje hard

Men jeg var knust av sorg

I dag er det tre år siden

Jeg sørger fremdeles

Det vil jeg vel alltid gjøre

selvmord er alltid

 

unødvendig

 

meningsløst

 

og en eneste stor tragedie for absolutt alle involverte

 

men det kan unngås!

 

det er en lang veg fra en flyktig selvmords tanke, eller et døds ønske, en måte å flykte på, når livet blir for vanskelig

dette er en veldig vanlig og normal tanke, en tanke de aller fleste har i løpet av livet.

Men det er en lang veg fra en slik tanke, til du krysser grensen,

til livet går i svart,

til du er på et sted hvor du ikke lenger ser

Din familie,

 

dine barn,

 

dine dyr,

 

eller hva det nå er som stopper deg fra å faktisk ta livet av deg.

 

vi har alle en slik sperre

og nå er vi tilbake til det jeg skrev om i det siste innlegget mitt

nå er vi tilbake til der et menneske er hvor det ikke lenger er et friskt og reelt valg.

jeg vet det, for det skjedde med meg.

jeg ønsket aldri å forlate denne verden

ikke mitt barn

ikke min familie

ikke mine venner

ikke jobben min

ikke noe

og ikke noen

Jeg søkte selv hjelp

men jeg fikk den ikke

og til slutt gikk det i svart

til slutt gikk det så langt at jeg gikk inn i en psykose

 

jeg er så glad for å leve

leve og fortelle

det er en gave i seg selv

at jeg kanskje kan nå ut

fortelle sannheten bak alt dette ” mystiske”

som ikke er noe mystisk i det hele tatt

men veldig vanlig

og dessverre fremdeles tabu.

 

selvmord vekker mange følelser i folk, og det er et vanskelig tema for mange.

mennesker som har mistet sine på denne måten skriver ofte f.eks på facebook

“i dag er det 15 år siden mamma/pappa, valgte å forlate oss”

” I dag er det 5 år siden min datter/sønn valgte å forlate oss”

Det stikker meg i hjertet hver eneste gang, og nå er vi tilbake til det jeg igjen skrev om i siste innlegg.

At det ikke er et reelt valg

Jeg leser mye bitterhet bak ordene

-Du forlot meg

-Var jeg ikke verdt å leve for?

– Du stikker av, og lar oss andre sitte igjen med dritten

Det er helt normalt, og menneskelig å være sint på den som tar livet sitt

å bli bitter

være rasende

føle seg sviktet

 

noen ganger når foreldre eller barn tar livet sitt så ender barna igjen eller foreldrene opp med å selv ta livet av seg

sorgen blir for stor

men det som skremmer meg mest er at grunnen ofte er at de ikke klarer å leve med dette:

 

“skammen”

 

” jeg vil ikke være den jenta/gutten som har en mor/far som tok livet av seg”

 

” Nå er jeg moren/faren til han/hun som tok livet sitt”

 

“hva vil folk tenke om meg nå”?

 

det er ikke sjelden jeg har hørt dette

og det smerter meg

men det er sånn

fordi det er stigma, fordi det er tabu

 

Og det er tabu fordi vi opprettholder det,

 

selv de som sliter er med på å opprettholde det.

 

Det er ikke uvanlig at mennesker som har prøvd å ta livet sitt, eller som sliter med depresjoner, angst, eller hva det måtte være. sier

 

“ikke si det til noen”

 

Eller at mennesker som faktisk tar ansvar for sitt eget liv

oppsøker hjelp

legger seg inn

går i terapi

Sier:

 

” Jeg går til psykolog,

men ikke si det til noen”

 

“Jeg har vært innlagt, men ikke si det til noen”

 

“jeg har/har hatt selvmordstanker, men ikke si det til noen”

 

 

Kom igjen da!

 

hvis et menneske opplever

f.eks

traume

vold

Brann

Overgrep

Vanskjøttelse

osv. osv

Ville det ikke da være både rart og helt unormalt å ikke få ettervirkninger av dette?

 

ville det ikke være unormalt og til og med uro vekkende om en ikke fikk en reaksjon i ettertid?

 

Hvis du hadde hørt noen si

 

” Jeg brakk armen, og måtte på sykehuset å gipse,

Men ikke si det til noen”

 

” Jeg ble påkjørt å lå i koma noen måneder,

  Men ikke si det til noen”

 

Hva ville du tenke da?

 

Jeg hadde en samtale med en mann en gang som ikke ville leve lenger fordi datteren hans hadde tatt livet sitt

 

” sorgen er ikke det verste sa han, det er skammen”

 

jeg husker jeg spurte om han ville følt det på samme måte hvis hun døde av kreft

 

“nei”  svarte han

 

“det er ikke noe skam i å få kreft, det velger man ikke selv”

 

men på samme måte som en ikke velger å få kreft

så er det heller ingen som velger å ha det vanskelig psykisk

 

ingen velger å dø av en kreft sykdom

 

blir den oppdaget og behandlet i tide, så overlever man.

 

 på samme måte er det med psykisk sykdom,

 

skader etter traumer,

 

eller andre store påkjenninger

så hva er forskjellen her?

 

Sannheten er

 

INGENTING!

 

Tenk litt på det

 

 

Du kan følge bloggen videre på Facebook HER

og på instagram HER

 

SELVMORD ER IKKE ET VALG

 

 

 

 

 

– Jeg klarer ikke å leve lenger, men jeg vil heller ikke dø, skjønner du?

 

Han så på meg.

 

” Ja, jeg skjønner”, svarte jeg, og forstod godt hva han sa.

 

Hadde han levd i dag, er jeg overbevist om at han ville sett tilbake på den tunge tiden med gru.

Men også glede over at han  kom seg igjennom det, og med livet i behold.

Slik ble det dessverre ikke.

Da han døde hørte jeg folk si

“Han valgte å ta sitt eget liv”

” Han valgte å dø”

“Han ville ikke leve lenger”

 

Jeg vet at alt dette er feil, det er ikke bare feil, det er også en stor løgn.

 

At mennesker ikke skjønner mer provoserer meg grenseløst.

 

Og akkurat slike holdninger, og uvitenhet virker ikke akkurat forebyggende mot selvmord.

Du blir ikke sett, ikke forstått, ikke fanget opp, selv  når et menneske er innlagt kan dette skje.

så hva er det egentlig som skjer her?

En skal være veldig forsiktig med å legge skylden på den personen som ikke er blant oss lenger.

En må være forsiktig med å legge skyld og ansvar på den som strever med livet, og som ikke klarer å bære ansvaret selv.

Hjelp heller å være med å bære.

ikke vær redd for å snakke om selvmord, og selvmordstanker.

mange tror at ved å snakke om det så setter man griller i hodet på folk, sånn er det ikke. Det er helt motsatt. Ved å snakke om det og ved å spørre om det, så er du en som SER, en som LYTTER, en som BRYR DEG.

Er du usikker så kan du spørre slik:

 

Har du tanker om at du ikke vil leve lenger?

 

Hvor lenge har du hatt det slik?

 

Har du lagt noen konkrete planer om hvordan du eventuelt vil gjøre det?

 

 

Kontakt hjelp om nødvendig, og vær tilstede. Bare å være der kan ofte og være nok

husk at din oppgave som f.eks venn er nettopp kun bare det.

Så vær det

vær en venn

ved å redde en person fra å ta sitt eget liv så redder en ikke bare denne personen, en redder også familie og venner fra smerte, sorg, skyldfølelse, og ofte skam.

jeg vet hvordan det er når det tårner seg opp.

Angsten overtar mer og mer av hverdagen.

en låses fast i seg selv og kommer ikke løs.

Depresjonens avmakt kommer nærmere og nærmere.

En blir hudløs og sårbar.

Det er forvirring, og frustrasjon.

Er jeg god nok for mine nærmeste eller er jeg det ikke?

Jeg er ikke god nok.

De vil få det bedre uten meg.

Alt blir bedre uten meg.

Så har vi det gående.

Tankekjør og angsthelvete.

Jeg leste det i en artikkel engang, og det er sant,

Jeg vet hvordan det er

jeg har vært der selv

mange mange ganger.

Derfor vet jeg også dette:

Selvmord er IKKE et valg

les det

gjenta det

understrek det

husk det

les det igjen

til det sitter spikret

og du aldri noensinne glemmer det

selvmord er ikke et valg!

 

Dette er viktig informasjon, ikke bare er det viktig, men det kan også være til stor trøst for de som sitter igjen.

Beslutningen om å ta sitt liv blir nemlig ikke tatt på en måte som du og jeg tar valg på når vi er friske

 

handlingen blir tatt i dyp fortvilelse, i et angsthelvete, i forvirring, i rus, i dyp depresjon, etter opplevd tap, i livskriser, etter utallige timer, dager og år med mobbing, krenkelser, overgrep, eller andre former for terror.

Eller slik det var for meg i psykose.

 

Kan vi da snakke om selvmord som et reelt valg?

 

Hvis mobbingen opphørte, depresjonen lettet, psykosen avtok, krenkelsene ikke fant sted, rusen ikke tok kvelertak, den gamle ikke var forvirret- kanskje hadde ikke personen da gjort en slik fatal handling.

Selv tilsynelatende oppegående psykologer, og psykiatere kan komme med uttalelser som

” Til syvende og sist er det opp til hver enkelt av oss om vi orker å bære vekten av vårt eget liv”

Eller som etter at han jeg har skrevet om døde,( mens han var innlagt) og jeg gikk til angrep på avdelingen hvor han var sa til meg

” Hvis et menneske virkelig ønsker å dø, så er det fint lite vi kan gjøre”

 

Altså… helsepersonell med lange utdannelser uttaler seg som om personen har et reelt fritt valg, og at valget er tatt på et klokt beslutningsgrunnlag…

 

Hva mangler her?

er det livserfaring?

er det intelligens?

hva er det?

Etter et selvmord sier folk ofte at de ikke kan skjønne det

han/hun som hadde familie, hus, barn, osv, osv,

som om depresjonen spør om du har familie, jobb, osv før den sniker seg innpå deg

en depresjon spør ikke, den kommer

angsten spør heller ikke, den kommer

Etter ulykken min i 2008 sa en dame til meg

” Jeg skjønner ikke at du kunne, du som er så pen, du som har egen bedrift, hus, og barn, det kunne aldri skjedd med meg”

 

” Jo, det kunne det,” svarte jeg ” og det kan det , jeg håper ikke at det skjer, men sånt kan skje oss alle”

Hun likte selvfølgelig ikke svaret, men det er sant, så derfor sa jeg det.

 

livet ditt kan endre seg på 2 sekunder, vi vet aldri helt hva som kan ramme oss i fremtiden, hva som kan skje oss, og hvordan vi vil reagere.

 

Jeg trodde ikke det kunne ramme meg heller

men det gjorde det

og heldigvis lever jeg i dag!

Selv kunne jeg vært død på 11. året nå, hvis jeg var død i dag ville vel folk sagt det samme om meg

 

– Hun valgte å ta livet sitt

 

– Hun ville ikke leve lenger

 

– Hun valgte å dø

 

Folk kaller selvmord for et valg

 

jeg kaller det psykiatriens, og omgivelsenes

Ansvarsfraskrivelse

 

Du kan følge bloggen videre på Facebook HER

og Instagram HER

UTDRAG FRA BOKEN

 

 

 

– 2016-

 

Han satt å leste manuskript da jeg kom inn fra badet

jeg hadde printet ut noen sider fra boken og lagt de på stuebordet,

jeg hadde glemt å rydde det vekk før han kom.

Jeg syntes det var ekkelt,

følte meg dum,

dette skulle være en  slags date, og nå satt han der å leste de private ordene mine.

” Åh nei, drit i det da ” sa jeg ” legg det vekk”

det føltes altfor privat,

som om han leste dagboken min,

uten lov.

Jeg gikk mot han å prøvde å ta arkene fra han, “please da, gi deg, bare gi meg de der, ikke les det, det er ikke ferdig, og det er dårlig skrevet,

bare …

ikke les det”

Jeg fikk en klump i magen,

ble redd for hvor mye han egentlig hadde lest,

jeg hadde vært lenge på badet, og han kunne ha fått med seg mye,

altfor mye.

” Nå klarer jeg ikke slutte å lese ” sa han ,

han så på meg..

“kom, vi setter oss i sofaen”

han tok meg i hånda,

” men jeg skal lese dette ferdig” sa han bestemt

Han kom ikke til å gi seg,

og jeg ville ikke krangle, han hadde det vondt nok fra før, så jeg gav opp.

lot han lese, selv om det egentlig føltes som et overtramp..

– Jeg har seriøse problemer tenkte jeg,

klarer ikke å sette grenser,

og lar folk tråkke over meg,

var det det som skjedde her nå?

jeg var usikker.

Jeg hentet kaffe, og lot han lese

Han så opp på meg

“Monicha… seriøst? “

han var blank i øynene

var det tårer?

jeg var usikker,

og egentlig redd,

ville han forlate meg nå?

gå i fra meg når han ble kjent med meg?

mine innerste tanker,

jeg fikk hjertebank.

” ikke spør ” sa jeg bare.

Det var du som ville lese det, jeg sa du ikke skulle..

Han la fra seg bunken med mine innerste tanker på bordet,

jeg så på bunken med dritt,

hvor mange sider var det egentlig der..

30? 50?

jeg visste ikke, men han hadde lest alt sammen, og med altoppslukende nesten litt for stor interesse..

” Dette er gull” sa han å så på meg

” Det er dritt, men det er gull” Monicha seriøst!?”

“det er ikke gull ” sa jeg

Egentlig ville jeg gråte,

gråte og kaste han ut,

slette meg selv fra hukommelsen hans og fortsette livet som om dette aldri hadde skjedd

jeg hadde kjent han i 20 år, og han hadde kjent meg..

eller

” kjent” meg..

Men nå kjente han meg på en helt annen måte,

nå visste han for mye,

nå kom han til å forlate meg.

” Du skulle ikke ha lest det der” Det var vanskelig å møte blikket hans, jeg ønsket bare å forsvinne.

Han tørket en tåre, og tok hånden min.

” unnskyld” sa han mens jeg kjente blikket hans brenne inn i siden min,

” jeg bare begynte å lese, også klarte jeg ikke å slutte.”

” jah” svarte jeg stille mens jeg så ned.

” jeg vet jo at du skriver bok, også jeg ble nysgjerrig,

Og jeg trodde jeg visste hva du skrev om

men dette her?”

” jah ” sa jeg igjen mens jeg fremdeles så ned

” Dette er gull gjentok han, jeg hater å lese, men dette er gull”

Jeg ristet på hodet,

skjønte egentlig ikke helt hva han mente, det var tåke i hodet mitt,

tåke,

frykt,

og angst.

Nå satt han der å bare visste ting som jeg egentlig ikke var klar for at han skulle vite.

” vi skulle snakke om deg” sa jeg.

Han hadde vært dypt deprimert etter at han hadde skadet seg i en ulykke, og derfor nå ikke klarte å gjøre alle de tingene som gav han adrenalin og glede i livet..

Fart,

spenning,

trening,

adrenalin,

han måtte ha det for å fungere som menneske..

nå var det borte for han,

i alle fall føltes det sånn sa han,

og legene hadde gitt han lite håp for at han skulle bli helt bra igjen.

det hadde gått så langt at han hadde prøvd å ta sitt eget liv.

” vi skulle snakke om deg” gjentok jeg.

” Nå skjønner jeg hvorfor du er så god å snakke med om alt som er vanskelig,

hvordan du bare forstår meg uten at jeg trenger å forklare,

uten å bli sliten,

hvordan du bare skjønner meg,

jeg skjønner det nå”

” du skulle ikke lest det der, gjentok jeg, vi skulle snakke om deg”

Så da gjorde vi det,

vi snakket om han,

i flere timer snakket vi om han,

og jeg prøvde så godt jeg kunne å overbevise han om at livet er verdt å kjempe for,

at man er nødt til å reise seg,

uansett hvor mørkt det ser ut

om ikke for seg selv,

så for alle rundt seg som trenger en,

som vil føle de går til grunne hvis vi dør,

det var feil valg av ord,

men han var såpass oppe psykisk at jeg trodde jeg kunne snakke om det,

at andre trenger oss,

det var feil valg av ord,

helt sikkert.

“jeg trenger at du lever,

jeg trenger virkelig det,

skjønner du?”

jeg skulle sikkert ikke sagt det,

det ble nok bare til belastning for han å høre akkurat det,

jeg vet ikke,

kanskje var det egoistisk?

fordi jeg var så inderlig forelsket i han?

jeg vet ikke.

” hvis du dør” sa jeg å så på han.. “

hvis du dør, hva skal jeg gjøre da?, hva skal jeg gjøre uten deg?”

“Du skal skrive” sa han og nikket

Hadde jeg bare visst det den dagen at to måneder senere var han død..

Da skulle vi snakket om meg

Jeg skulle fortalt han om meg

Vi skulle snakket om meg ..

 

Nå er bloggsiden på Facebook HER 

Og Instagram HER

 

 

 

#selvmord #depresjon #selvmordsforsøk #selvmordstanker

 

 

SOL UTE, SORG INNE, OG HYTTEBOK FRÅ HELVETE!

 

 

 

 

 

Denne sommeren har vært lang,

veldig lang,

varmt vær,

eller ikke varmt heller,

brennhett

og ulevelig…

grusom spør du meg.

 

Men nå er jeg ikke som resten av Norges befolkning,

bor du i Norge skal du elske sommer og sol,

og er det ikke sol i Norge om sommeren,

så reiser man til syden!

Det er sånn det skal være,

det er det som er normalt.

Liker du ikke varme somre er du gal

Så der har du meg,

 

jeg er gal.

 

Egentlig handler det ikke så mye om verken sommer eller sol,

det handler om noe helt annet,

men det skal jeg ikke gå innpå her og nå.

 

Men denne sommeren ble nok ekstra hard da jeg tok et litt for langt og

litt for hardt dypdykk inn i min ganske så svarte sjel,

 

selv gransking og gjenoppleving av ting du helst bare vil slette og glemme kan være skumle saker altså,

 

så ikke gjør som meg,

 

  IKKE gjør sånt alene…

 

 

Jeg snakker selvfølgelig om boken min som jeg hadde stålsatt meg for skulle ferdigstilles i sommer,

 

det var målet mitt for sommeren.

 

Bli ferdig med boken som aldri uansett hva jeg gjør komme til å bli helt ferdig.

 

Men når du sitter der i bok boblen din og graver deg ned i gammel dritt som du ikke alltid

 

bare kan glemme men som faktisk må bearbeides og ikke bare det,

 

 

men som og må ut i offentligheten fordi det er så ekstremt viktig,

 

så passer det ikke med en brennende sol,

 

og trykkende varme,

 

og lykkelige mennesker som fryder seg over hvor deilig sommeren er.

 

Det passer bare ikke.

 

Regn og torden og kulde hadde passet helt perfekt!

 

Det hadde passet bedre med hvordan jeg hadde det på innsiden.

 

 Så mens andre reiste på ferie,

 

la ut bilder av vellykkede brune seg,

 

veltrente rumper, og føtter i sand,

 

satt jeg inne og gråt

 

Jeg gråt i 14 dager,

 

fra jeg våknet om morgenen til jeg la meg igjen om kvelden.

 

Så sov jeg i en uke..

 

Ikke først da skjønte jeg at jeg ble nødt til å ta en pause.

Ja..

 

det var sommeren sånn kort oppsummert,

 

svart,

 

tung,

 

og trasig.

 

Det er ikke det,

 

jeg har hatt fine stunder og.

 

Heldigvis!

 

og igjen kan jeg takke min elskede kusine, og hennes familie for det!

 

 

 

Så til denne hytteboken fra helvete..

 

Jeg hadde ikke hørt et eneste ord om denne boken

 

Men så følger jeg ikke med helt heller

 

som sagt..

 

jeg er ikke som alle andre

 

Jeg registrerte den bare liggende åpnet på et bad da jeg var på besøk hos noen

 

Jeg så bare tittelen

 

  og bare den i seg selv fenget meg

 

Hytte og helvete i samme setning passet meg nemlig perfekt!

 

Hytte forbinder jeg med

 

tur

 

fjell

 

gåing

 

svetting

 

smerter

 

gnagsår

 

våte sokker

 

slit,..

 

for ikke å snakke om telt….

 

 telt helvete…

 

Men som sagt igjen,

 

jeg er ikke som alle andre.

 

Jeg er ikke Norsk på den måten,

 

kanskje ikke på noen måte når jeg tenker etter.

 

 

Men altså,

 

jeg registrerte bare boken,

 

tittelen,

 

og det var det.

 

Så nå når jeg var på besøk hos min aller kjæreste kusine

 

som jeg har nevnt tidligere kom jeg

 

over denne boken i en bokhandel

 

Jeg leste bakpå og tenkte

 

” Dette er jo meg!!

 

 

 

Denne MÅ jeg ha 

 

 

Så jeg kjøpte den,

 

og begynte å lese den på bussen på vei hjem,

 

boken tok meg fra første setning,

 

og det skjer nesten aldri for meg.

 

Jeg leser forresten lite for jeg synes det er så mye ræl som blir skrevet..

 

Jeg beklager,

 

men det er jo bare en ærlig sak.

 

Jeg lo høyt for meg selv der jeg satt å leste på bussen, og tenkte..

” Dette går ikke,

 

jeg kan ikke sitte å hyle av latter alene på bussen som en annen tulling”

 

 Så jeg måtte fint bare legge den tilbake i veska,

 

og vente de fem timene det tok før jeg var hjemme,

 

det var fem veldig lange timer.

 

Og det forteller litt om hvor morsom denne boken er.

 

Jeg har ikke lest den helt ferdig enda,

 

men jeg har ledd fra første setning til der hvor jeg er nå.

 

Boken inneholder 327 sider,

 

og i skrivende stund har jeg kommet til side 215.

 

At jeg har ledd er forresten ganske underdrevet,

 

jeg har hylt av latter!

 

Vi snakker tårer,

 

og skikkelig trim av magemusklene!

 

Denne boken er å blir en skatt for meg!

 

Jeg ELSKER den!!!

 

Dessuten trengte jeg sårt å få lov til å le,

 

sånn skikkelig latterkrampe le!

 

Som sagt er jeg ikke helt ferdig med den,

 

men jeg er sikker på at jeg kommer til å elske resten og.

 

Are Kalvø forresten..

 

han er en type jeg bare så vidt har registrert,

 

og ikke funnet spesielt morsom før,

 

dessuten skriver han på Nynorsk,

 

Ikke grautmål slik jeg måtte skrive det fra 1. Til 4. Klasse.

 

  Til vi flyttet og jeg måtte lære meg å skrive bokmål.

 

Heldigvis!

 

Jada!

 

jeg vet at patriotene her hvor jeg bor kommer til å hate meg for å si noe negativt om Nynorsk

 

Men det er jo og tross alt min ærlige mening,

 

så sånn er det

 

 Kalvø derimot skriver denne boken så klokkerent og så morsomt at jeg registrerte ikke

nynorsken etter side tre.

 

Jeg koser meg stort med denne,

 

hyler av latter og kjenner meg så inderlig igjen i så mye at det er en sann fryd!

 

Tenk det!

 

Det finnes faktisk mennesker som meg!

 

Mennesker som ikke er som alle andre!

 

Les denne boken, og nyyyyyyt!!!!!

 

 

Du kan fælge bloggen videre på Facebook   HER    Instagram   HER   eller følg den direkte   HER

MENS DU SOV PÅ JOBB

(Fortsettelse på ” De skitne dukkene)

 

I dag har jeg inngått en avtale om å besøke et sted jeg har unngått i 20 år

Jeg skal ikke gå dit alene
Jeg skal ha med meg en person jeg stoler på
En som kan tåle mine reaksjoner
Hvis de skulle komme

Jeg har visst det lenge
At en dag så må jeg gå inn i dette huset
Etter stengetid

Jeg har vært der flere ganger i voksen alder

Men bare utenfor

Stedet er en barnehage

Jeg kjenner en jente som gikk i
denne barnehagen

En gang for lenge siden

Jeg husker noen damer som jobbet der da.

Jenta hadde brunt hår
Med lange korketrekkere i
Det har hun fremdeles

Hun virket tøff
Fant på mange rampestreker
Og fikk derfor mye kjeft

Hun brukte å stikke av fra barnehagen
Opptil flere ganger gjorde hun det

Det ble leteaksjoner etter henne
Stor oppstandelse, og enda mer kjefting

Jenta var den første som ble skrevet inn i denne barnehagen
Da barnehagen var helt nybygget
Jenta har en bror
Han er et år eldre enn henne
Og de begynte der samtidig

Hun på småbarnsavdelingen
Og broren på den store

Men jenta ble sett på som et problem
Hun fikk kjeft nesten hver eneste dag
Hun kunne strippe forran de andre barna
Og hun hadde kunnskap om sex

kunnskap et barn ikke har

Jenta som en dag ble observert
lekende med to dukker
Jenta som viste hvordan noen voksne kan gjøre med et barn
Ting som ikke er lov
Ting som dreper livet

Husker dere henne?
Husker dere at dere reagerte
Men at dere valgte å se vekk
Valgte å overse det
Valgte å sove?
Husker dere henne?

Husker dere hvor slitsom dere mente hun var?

Husker dere hvor mye dere kjeftet på henne?

Husker dere det?

Jenta som skrek etter omsorg
Etter oppmerksomhet
Etter å bli sett
Hørt og forstått
Men som ble oversett
Og bare ble kjeftet på

Jenta som viste alle tegnene i læreboken på overgrep
Husker dere henne?

Jeg husker henne veldig godt
Jeg husker henne hver eneste dag
Jeg har husket henne hele livet
Jeg husker sviket
Jeg husker smerten i magen
Og hvordan det gjorde denne jenta enda mer utagerende

Jeg husker henne godt

For jenta er meg

Og mens dere sov på jobb

Så mistet denne jenta alt
Mens dere sov på jobb
Gikk livet hennes tapt
Dere kunne ha reddet denne jenta
Veldig tidlig kunne dere reddet henne
Dere kunne reddet et liv
Men dere valgte å se en annen vei
Dere valgte å beskytte dere selv
Dere valgte å sove

Den dagen på dukkerommet
Den dagen mistet denne jenta troen på seg selv
Hun mistet troen på sine egne følelser
Hun mistet sin personlighet
Den dagen mistet hun håpet
Den dagen gikk livet hennes tapt

Husker dere henne?

Jeg møtte en av dere igjen i voksen alder
Året var 2005
Husker du den dagen?

Husker du hva du sa?
Jeg husker det godt.

” Du var ikke enkel å ha med å gjøre da du gikk i barnehagen,

Du fant på mye rart, og du stakk av hele tiden,

det var veldig slitsomt”

Mitt lille barn satt ved siden av meg, og lo godt
Syntes det var morsomt at mammaen hans hadde vært rampete.

Det satt flere rundt bordet på benken.
Flere voksne, og flere barn

Så jeg kunne ikke si noe
Ikke bli rasende
Selv om jeg egentlig ønsket det

Jeg ville gråte
Eller skrike
” Du sviktet meg! “
Men det kunne jeg ikke

Jeg hadde håpet at du hadde våknet
Jeg hadde håpet at du hadde våknet for lenge siden
Det er på høy tid
Og det er altfor sent

Det som skjedde med meg er ikke din skyld
Du visste vel ikke hvordan du skulle reagere
Du visste vel ikke bedre

Men du kunne ha reddet meg..

Det var det flere som kunne ha gjort

” Du var vanskelig” sa du mens du lo

Men husker du at jeg ikke lo?

Husker du at jeg ristet på hodet?

Husker du hva jeg svarte?

” Det finnes ikke vanskelige barn,
Men det finnes barn som har det vanskelig”

Husker du henne nå?

Husker du den dagen?

Jeg har ikke glemt den dagen

Jeg har ikke glemt noe av det

Og jeg glemmer heller ikke at jeg tenkte stille for meg selv

Du sover fremdeles..

 

Følg bloggen videre på facebook HER  Instagram HER

JEG ER LEI MEG FOR AT DU OPPLEVER ( fortsettelse på ” løp” )

Du kunne nok ikke løpt den gangen Jeg skulle gjerne ønsket at du kunne det

Men du løper nå gjør du ikke?

Det kan jeg dessverre ikke svarte jeg

Kroppen min er ødelagt

Jeg lo

Nå gjør du det igjen sa hun

Hva da?

Du løper Bruker humor Du flykter

Jeg vet det.. Uten humor hadde jeg ikke levd i dag

Men jeg skjønte jo hva du mente

At jeg løper At jeg flykter

Jeg har flyktet hele livet Men jeg kan ikke løpe fra meg selv

Lukk øynene sa hun

Nei

Jeg orker ikke det der

Kanskje engang

Men jeg er ikke klar for det der

Ikke nå

Hvorfor ikke det ville hun vite

Jeg kan ikke, og jeg vil ikke gå i terapi poliklinisk Jeg kan ikke sitte her å gjennoppleve alle traumene For så å bli sluppet ut igjen i verden. I en verden hvor jeg må være sterk

I en verden hvor jeg må være mor

Veninne, datter, søster osv

For jeg vet ikke hva som skjer med meg da

Du av alle må da vel skjønne at det ikke går?

Du av alle må da skjønne at hvis jeg skal gjøre dette her, så må jeg være innlagt

Jeg må ha noen som kan ta imot meg når ting begynner å leve igjen

Når reaksjonene kommer

Kanskje det ikke skjer noe som helst

Men hva om det gjør det?

Hvem skal hjelpe meg da?

Nei sa hun bare.. Nå er det slik at vi gjør dette poliklinisk Vi har ikke slike tilbud som du ønsker deg.

Da kommer vi ikke lenger svarte jeg

For Norsk psykiatri har ikke kommet lenger

Jeg forteller deg hva jeg trenger

Jeg forteller deg det med klare ord hva jeg trenger for å klare å komme meg videre i livet

Jeg forteller deg hva jeg trenger for å kvitte meg med spøkelsene fra fortiden

Men du hører ikke etter

Og ikke skjønner du det heller

Dette jeg nå forteller deg er faktisk veldig viktig!

Men du hører meg ikke

Og du skjønner meg ikke

For du har kun tatt en utdannelse

Og du retter deg kun etter regler Regler som ikke fungerer

Og du mangler det viktigste av alt Livserfaring!

Jeg er lei meg for at du opplever det slik svarte hun

Jeg er lei meg for at du opplever at jeg ikke kan hjelpe deg slik du selv mener at du trenger det.

Hun så på klokken

Vi må dessverre avslutte nå Jeg har to barn jeg må hente i barnehagen om 30 minutter

Har du noe mer du vil si sånn på slutten av denne samtalen?

Ja svarte jeg

Jeg er lei meg for at DU OPPLEVER at du har to barn som du må hente i barnehagen.

Men ikke glem at det kun er DIN opplevelse, og ikke en sannhet!

Dessuten kommer jeg aldri tilbake hit, så ikke sett opp noen ny time til meg.

Hvorfor ikke det?

Fordi

Jeg har nulltoleranse for idioter!

Sa jeg før jeg reiste meg opp og smelte døren hardt igjen bak meg da jeg gikk.

LØP!!

 

Hvis vi skal gjøre dette må du lukke øynene sa hun

Jeg sukket tungt
Ville gråte
Jeg ville ikke
Men jeg måtte
Fordi hun sa det

Så jeg lukket øynene

Jeg ble kvalm

Redd

Livredd

Jeg visste ikke hva som kom til å skje

Jeg hadde ikke kontroll

Så jeg åpnet øynene igjen

Nei, sa hun

Lukk øynene

Jeg lukket de motvillig igjen

Du er trygg her
Bare hold øynene lukket

Nå er du liten

Du står utenfor huset hans

Hva tenker du?

Jeg svarte ikke

Hva ser du?

Jeg svarte ikke

Jeg taklet ikke følelsene som kom
Ville ikke føle noe
Ikke finne ord
Eller sette ord på det

Så jeg åpnet øynene igjen

Lukk øynene igjen sa hun

Jeg ristet på hodet
Begynte å gråte

Det er greit

Vi prøver igjen senere
En annen dag
Er det greit?

Nei svarte jeg

Ok, vi tar den samtalen en annen gang

Men i dag er du her
I dag er du voksen
Hva ville du sagt til den lille jenta i dag?

Jeg gråt enda mer

Før jeg svarte..

Løp!!