(fortsettelse.. utdrag fra boken “En Gudløs verden av Monicha beate winther)
Mandag morgen 08.12.08
Min mor våkner, hun registrerer at jeg er borte.
– Så gikk hun altså på jobb allikevel, tenker hun.
Hun skulle jo ikke det. Hun var jo så sliten..
Hun må skynde seg ned å avlaste meg..
Telefonen ringer..
Det er fra legekontoret.
Benediktes stemme er i den andre enden.
– Du må komme med en gang! Monicha ligger her livløs i en ambulansen. Hun er alvorlig skadet..
Panikken brer seg i henne.
Hun kaster seg inn i bilen, kjører ned til legesenteret. Ambulansen er borte, jeg er ikke der…
– Du må kjøre med det samme! Kjør opp til fotballbanen oppe ved skolene, ambulansen er der oppe med henne, hun må sendes i helikopter til Førde!
Benedikte er oppskaket.
Inn i bilen igjen, kjøre til fotballbanen.. Der ligger jeg .. jenta hennes. Det kjæreste i livet, blå i ansiktet.
Hun registrerer med gru den ene armen min, den er brukket,den er i feil stilling.. beinsplintene stikker ut.
– MONICHA! DU MÅ KJEMPE FOR LIVET!!
Hun gråter. Er skrekkslagen.
Jeg nikker..
TA BORT TRYKKET PÅ FOTEN MIN! skriker jeg. MAMMA! SI DE MÅ TA BORT TRYKKET PÅ FOTEN MIN!
– Det er ingen som trykker på foten din gråter hun, men du er alvorlig skadet!
Monicha du må kjempe for livet!
– Vi vet ikke hva som har skjedd sier ambulansesjoføren til henne. Hun ble funnet på bakken utenfor kjøpesenteret. Vi trodde hun hadde besvimt, men hun er så skadet, hele kroppen hennes er knust, og hun har store indre blødninger!
– Å GUD! hun må ha hoppet!! Panikken brer seg igjen.
– Hoppet? Hvorfor sier du det?
– Hun er så forferdelig deprimert! Få henne på sykehus NÅ! kom dere av gårde! Berg livet hennes!
Hun skriker til helikoptermannskapet. Hun får ikke vært lenge hos meg før helikopteret letter og drar avgårde med meg til Førde sentralsykehus. Hun står igjen på bakken og gråter mens ambulansesjoføren holder rundt henne.
Han gråter han og..
Jeg husker smertene.. uendelige grufulle smerter… lyden av helikopter .. og stressede stemmer..
Jeg kommer til Førde sentralsykehus med knust bekken, brukket rygg, knuste kneskåler, brukket lårhals, brukket nakke, knust hel, begge armer og begge bein er brukket, brukket kragebein, brekte ribbein, brukne brystbein, hull i pusterøret, punkterte lunger, store indre blødninger og mange indre organer er spiddet opp av mitt eget skjelett. Kroppen er i respirasjonsvikt.. Og i ferd med å blø ut. De setter på en grind og stabiliserer bekkenet, fort fort, så gir de meg flere liter blod. Før de sender meg videre i all hast til Haukeland Sykehus..
De ser på hverandre, rister sorgtungt på hodene og sier, dette går aldri bra..
Hjemme går min mor rundt seg selv, i totalt mørke, i svarte sekunder, i en verden som raser på alle kanter. Hun kaster seg på telefonen ringer til Else, forteller i panikk. Else videreformidler litt til butikkene rundt, får dem til å henge opp en plakat på den stengte butikkporten som aldri ble åpnet. Får en dame til å komme fort for å holde sin egen butikk åpen, så løper hun opp til mamma, det er ikke langt, det tar tre minutter.
Hun holder rundt henne, ser mamma inn i øyne og sier. Vi ber! Nå ber vi for Monicha! Hun skal klare seg. Se på meg. Nå ber vi!
Gutten… hva med gutten… Mamma er i sjokk. Hun ringer Siri, og sier det har skjedd en ulykke, kan du ta med gutten hennes hjem..? Jeg må til Førde! Så kjører de sammen til Førde hvor mamma får se meg i bare noen få minutter før de drar avgårde med meg til Haukeland..
Det er panikkens dag… En dag i totalt mørke.. En dag hvor ting bare skjer, som gjennom kaos.. Mamma kjører til Siri, får hentet gutten.. Han ser på henne fra bilsetet,
– Hvor er mamma?
hun greier ikke å svare.. fokuserer på vegen, må hjem fort.
De er hjemme på et blunk, han spør igjen. Hvor er mamma?
Min mor blør innvendig av ordene..
– Mamma er på sykehus
Han sperrer opp øynene.
Vi så et helikopter, var det henne?
hun holder rundt den lille kroppen, og gråter..
Mamma..
kommer det fra gutten, han gråter sårt.
kommer hun hjem til Jul da?
Dette er for grusomt, for hjerterått. Hvordan kunne du Monicha? En liten farløs gutt, og nå kanskje uten mor, skal han ikke få ha noen? Monicha, hvordan kunne du? Tankene er fryktelige. Hun tar gutten på fanget..
– Jeg vet ikke kjære. Men du har meg! Du vil alltid ha meg! JEG går aldri i fra deg!
Nyheten om at noe har skjedd har nådd ut.. Hanna ringer til Katrine og de kommer. Siri kommer også.- Hva er det egentlig som har skjedd? Siri sitter hos mamma på kjøkkenet. Mamma gråter. Hanna og Katrine blir sittende i stua med min sønn, de skrur volumet på tvn høyt på, så gutten ikke skal få med seg alt det fæle som skjer på kjøkkenet.
– Det er min feil! Kommer det fra mamma. NEI! det er ikke din feil. Siri ser bestemt på henne. Dette er ingens feil! Det var en syk handling! Selvfølgelig er det ikke din feil.
– Men jeg taklet det så dårlig fortsatte hun, jeg skulle tatt signalene, jeg vet jo bedre.. Det er min feil.
Dette har du ikke noen skyld i! Dessuten skal hun klare seg! Hun skal leve!
Mamma ser på Siri.. – Lov meg at hun klarer seg! kan du love meg det?
– JA! svarer Siri. Det lover jeg!
Siri er sykepleier, hun kontakter nå et kriseteam i kommunen. De lover å komme.
Kaoset er et faktum. Krisen er ulidelig. Mamma ringer sykehuset. Er hun kommet? hvordan går det?
– Vi har henne her ja, men…
hun er så skadet.. vi vet ikke..
HOLD HENNE I LIVE! DERE HAR Å HOLDE HENNE I LIVE!! DET ER JOBBEN DERES!
hun skriker til dem i telefonen.
– Vi skal gjøre vårt beste kommer det fra stemmen i røret.. men hun er så inderlig skadet, vi kan desverre ikke love noe. Og om hun skulle klare seg, så vet vi ikke.. Vi tror ikke.. Vi vet ikke hvordan utfallet vil bli.
JEG SKAL TA DET SOM KOMMER!! BARE HUN LEVER!! HUN MÅ LEVE!!
DERE HOLDER HENNE I LIVE! HØRER DU DET! LOV MEG AT HUN LEVER!
– Det kan vi ikke love, kommer det igjen..
Jeg må reise til Bergen! Jeg drar nå med det samme! Mamma er desperat etter å dra .. Siri vil ta med seg gutten hjem, han kan være hos oss, sier hun. han må jo på skolen..
Mamma tenker et kort sekund, men bestemmer seg fort for å ta han med, det er det eneste rette. Hun kan ikke la han være igjen, med en mamma på sykehus, som kanskje ikke klarer seg. som går hjemme og laget seg fantasier i hodet om hvordan det er, og hva som har skjedd.. Som får høre ting av andre som ikke er sant.. Han må være med, han må få vite sannheten, han må ha rett informasjon. Han må være med på denne prosessen, selv hvor grusomt det enn er. Han må være med!
Hun sender besøket hjem.
– Lov meg at dere ber for Monicha sier hun.
– Jeg lover kommer det fra Katrine
Så pakker hun, det mest nødvendige. Hun har ikke lenger tid til å vente på et kriseteam som aldri kommer.
De kom ikke da, de kom ikke senere, ikke den dagen, ikke den kvelden, ikke om noen dager , eller om noen måneder. De bare uteble.. De kom aldri…
Men den som kom var Ragnar. Mammas eks kjæreste. Ragnar var det nermeste jeg noen gang hadde kommet en slags far. Han kom inn i livet mitt da jeg var rundt 9 år. Vi hadde flyttet til han. Vi delte noen år med han, før bruddet var et faktum. Men han hadde bestandig holdt fast ved meg og min bror. Dessuten var han nå medeier i butikken min, men det var ikke derfor han kom. Han var oppriktig livredd..
Hun pakker for å reise, det mest nødvendige..
Tar med dyne og pute til gutten så han kan sove i bilen. Det blir en lang tur.. En tur med paniske tanker, en tur i bønner og tårer. En tur i kaos. Ute snør det tett, og noen ganger kan hun nesten ikke se vegen fremfor seg.
– Du må ikke gråte mormor kommer det fra gutten i baksetet. Mamma skal ikke dø, hun skal leve, det vet jeg.
– Vet du det? mamma blir overrassket over at han fremdeles er våken, de har kjørt et godt stykke nå.
– Ja det vet jeg. Vi ba nemlig om et mirakel.
– Et mirakel? Når gjorde dere det?
– I går kveld, kommer det fra gutten, før han sovner i baksetet..
Ved et kjøkkenbord på den andre siden av jorden,nærmere bestemt Sydney Australia, sitter det en mann med hodet begravd i sine hender. Han gråter.. Den ellers så handlekraftige mannen er nå plutselig satt helt ut av handling. Han er i sjokk. Han skulle reise vekk denne dagen, han skulle på en konferanse og holde et foredrag for en hel masse mennesker. Det var hans foredrag, og bare han som kunne innholdet i det..
Men han har fått en telefon fra sin mor..
Din søster har prøvd å ta sitt eget liv.. Hun har hoppet, jeg vet ikke om hun vil klare seg..
Hans kone løper rundt han, pakker i panikk. Bestiller en envegs bilett til Norge. koste hva det koste vil. Det spiller ingen rolle. Hun vrenger sitt hode, tenker kjapt, ringer en ansatt.
– Du må ta det oppdraget til Sven! Jeg sender deg en fil, du får bare lære deg innholdet fort!
Det kunne han ikke..
– Du gjør som jeg sier! Du tar det oppdraget! Gjør du ikke det, har du ikke jobb lenger!
Han gjør som hun sier.
Så kjører hun sin gråtende mann til flyplassen. Sjekker han inn på flyet, og får han avgårde, Reis! Din familie trenger deg! Og husk at jeg elsker deg.
Så tar han fatt på den lange reisen.. tretti svarte timer, tretti timer i ensomhet, tretti timer alene med sine tanker, sin redsel, fortvilet og livredd i tretti timer uten å vite hva som venter..
(“Har du noen gang tenkt på hvor lenge et menneske kan klare seg uten søvn?,.. svaret er 50 timer. 50 timer før det begynner å vise psykotiske trekk”.)
08.12.2008
(utdrag fra boken “En gudløs Verden” av Monicha Beate Winther)
Jeg hadde hatt butikk i tre år. Butikken min var en drøm jeg hadde fått satt ut i livet. Eller det var i alle fall det som hadde vert meningen. Men å drive butikk alene skulle vise seg å være en langt større oppgave enn jeg noensinne kunne drømt om, pluss enda litt mer enn det.. Jeg trodde jeg visste i alle fall litt av hva jeg gikk til.. Jeg hadde ikke peiling. Men selv om jeg ikke hadde økonomi til å ansette noen fast, ikke kunne ta fri eller ta med sønnen min på ferier, så elsket jeg hvert sekund. Det vil si, jeg elsket det til jeg ikke elsket det lenger, men da var det også slutt. Jeg hadde akkurat utvidet butikken, og flyttet til et større lokale da tingene for alvor begynte å hope seg opp.. Det ene førte det andre med seg, og til slutt hadde jeg så mye ansvar og så mye å tenke på, at jeg ikke klarte å fullføre en eneste tankerekke. Kundene sviktet, omsetningen dalte, og regningene hopet seg opp. Jeg fikk store problemer med å sove og fikk ikke i meg mat.
Det er egentlig utrolig hva folk ikke får med seg, overser, eller ikke bryr seg om. Ikke at det hadde gjort noen forskjell om noen virkelig hadde spurt meg hvordan jeg hadde det, sånn egentlig.. Ting går liksom greit. Og man skal fikse sin egen shit. Det gjorde jeg altså ikke. Etterhvert skjønte jeg selv at det bar ille avgårde med meg. Så jeg mannet meg opp og prøvde å skaffe hjelp.
Jeg hadde nå gått i 7 døgn uten mat, uten å sove, og allikevel var jeg på jobb..
– jaha, og hva kan jeg hjelpe deg med? Den oversminkede barbiedukken av en lege så på meg med naive altfor blå linse øyne..
– Jeg vil be om at du legger meg inn på sykehus. Gjerne psykiatrisk svarte jeg
– HVA? hvorfor det?
Jeg fortalte om situasjonen min og om hvordan jeg hadde mistet søvnen, og at jeg ikke klarte å spise uten at maten vokste i munnen på meg.
– Jeg holder på å miste grepet. Du må hjelpe meg!
Jeg var så sliten at jeg følte hvert ord ble en kraftanstrengelse uten sidestykker, jeg kaldsvettet på ryggen og hjertet hamret så fort at jeg var overbevist om at hun kunne høre det.
Hun stirret inn i dataskjermen..
– Aah, men jeg ser jo her at du har vert ute en vinternatt før du.
– Javel? hva vil du frem til?
– Se på meg svarte hun. Du er sterk! dette fikser du ikke sant. Du skal få noe å sove på. Du trenger ingen innleggelse. Hun rakte meg en teit resept, som om noen tabletter skulle være svaret på alt.
– Jeg vil snakke med en annen lege, du forstår tydeligvis ikke hva jeg sier sa jeg.
– Det fungerer nok ikke sånn, hun så på meg med de falske blåfargede øynene. Og din sønn?
– Min mor er hos meg nå, så hun passer han, svarte jeg kort
– jaja men da har du i vert fall tatt ansvar for han, og sørget for at han har det bra nå som du trenger å hente deg litt inn igjen.
Denne damen har neimen ikke mye mellom øra tenkte jeg mens avmaktsfølelsen bredde seg inni meg. Jeg må ha sett på henne med verdens sinteste øyne, for hun nermest hoppet i stolen.
– Hør her, tatt ansvar for min sønn? Skjønner du ikke at det verste som kan skje min sønn, er at det kan skje meg noe!? Og det er nettopp det jeg sier, jeg er redd jeg er i ferd med å bli alvorlig syk!
hun kan umulig ha forstått alvoret i hva jeg sa. Hun bare kikket på meg med Barbie blikket sitt å sa.
– Du har selv ansvar for ditt eget liv.
– Nå var det nettopp derfor jeg kom til deg svarte jeg og begynte å gråte. Fordi jeg ikke tror jeg klarer å ta det ansvaret lenger.
Men det var håpløst , jeg fikk finne hjelp et annet sted.
Jeg tok frem lommeboken og ville betale, men merket at pengene ikke gav noen mening.. Jeg så ikke forskjell på dem.. Som et barn stod jeg der og ikke klarte å skille dem fra hverandre.. – Ta det du skal ha her, jeg klarer ikke å tenke sa jeg
At hun ikke reagerte på det jeg sa til henne er en ting, men at hun ikke reagerte på oppførselen min, det skremmer meg den dag i dag.
– Dette ordner seg sa hun. Gå hjem og sov, og kom tilbake om noen dager om du ikke føler deg bedre.
I ren desperasjon kastet jeg meg på telefonen å ringte en prest da jeg kom hjem.
– Du MÅ hjelpe meg, jeg er i NØD! En oppgitt stemme i andre enden sa noe om å ikke ha tid, og kanskje om noen dager.. NEI! skrek jeg . – jeg må ha hjelp nå, og du bare har å komme!. Det gikk han til slutt med på, og vi avtalte et sted å treffes.
Han satt nærmest å trippet for dette hadde han egentlig ikke tid til.
– jeg prøvde å fortelle hva som plaget meg, men alt ble bare en usammenhengdene grøt.. Jeg gråt voldsomt, tok hendene hans i mine og sa
– Be for meg!! Be for min sønn! Be for min mor! Be om et mirakel!
Det gjorde han.
Så sendte han meg hjem, forsikret meg om at Gud var med meg og bla bla…
Det var stille i leiligheten da jeg kom hjem. Min mor hadde fulgt min sønn i seng, og jeg gikk inn til han. Satte meg på sengekanten, tok hans hender i mine og sa, nå ber vi sammen. Så sa jeg kjære Gud gi oss et Mirakel!. Amen. Det må ha virket veldig skremmende..
Så tok jeg en sovetablett mens jeg forbannet alle leger og prester i verden som ikke var i stand til å ta imot et menneske i total krise..
Søndag kveld 07.12.08.
Dagen som ble borte
Mandag morgen 08.12.08
Jeg hadde stått opp som vanlig, vi hadde hatt dårlig tid. Jeg skulle følge min sønn til skolen. Jeg hadde virket stresset men vanlig, dessuten var vi sent ute. Jeg hadde møtt Maria, hun hadde også vert sent ute, hun skulle kjøre ungene sine til skolen. Ville min sønn sitte på? Jeg hadde takket ja. Jeg hadde smilt.
Jeg virket normal.
Så hadde jeg nok ordnet meg som vanlig, forberedt meg til en ny dag. Det var hektiske tider, vi gikk mot Jul.
Jeg hadde nok som vanlig gått til kjøpesenteret denne dagen. Jeg hadde gått inn i heisen, møtt en dame fra banken.
Jeg hadde smilt.
Jeg hadde virket som vanlig.
– På et senere tidspunkt skulle denne damen komme til å si.. – om jeg bare hadde visst… Men jeg visste ikke, hun virket som vanlig.
jeg hadde trykket på en knapp i heisen, jeg skulle helt opp.
Jeg hadde smilt…
Jeg hadde virket normal..
Men ingenting var normalt eller som vanlig med denne dagen.
Nå var jeg oppe på taket av kjøpesenteret, gikk ut på kanten, og hoppet rett i døden…
For fire dager siden våknet jeg med store hevelser i ansiktet, jeg tenkte jeg sikkert hadde spist eller vert borti noe som hadde gitt meg en allergisk reaksjon, og at det ville gå over like fort som det kom.
Det ga seg litt utover dagen, men var likevel tydelig å se.
Neste dag var det på samme måte
Også neste, og neste.
Den fjerde dagen våknet jeg med en så kraftig hodepine at jeg ble liggende i sengen til klokken var over tre på dagen,
Jeg var kun ute av sengen for å spy, jeg tålte ingen lyder uten å måtte brekke meg.
Jeg tålte heller ikke lys, og ble liggende i sengen med solbriller på!
Da jeg omsider klarte å bevege meg litt ut , ringte jeg legevakten
Jeg fikk komme inn med det samme, og ble grundig undersøkt.
Jeg var hos legen i nesten tre timer
( Ja hun var grundig )
Hun ringte til slutt sykehuset da hun var usikker på hva dette kunne være for noe.
De bestemte seg for å avvente å se, og at jeg måtte ringe med det samme hvis det ble verre, eller ikke ville gi seg.
Hun gav meg noe smertestillende, og sendte meg hjem med medisiner, og kvalmestillende.
Vel hjemme og lykkelig over at jeg fikk være hjemme så ringer telefonen
” Jeg tror jeg har gjort en feil ” hørte jeg i den andre enden.
” Jeg snakket med en kollega om deg, og han mener bestemt at du skal legges inn i dag, da han frykter hjerneblødning, dessuten er det Monicha Winther, hadde han sagt, og med henne tar vi ingen sjanser” 🙈
Sååååå, da var det bare å pakke den altfor velkjente sykehusbagen, og reise tilbake til altfor kjente trakter hvor alle kjenner meg, og vet hvem jeg er.. 🙈
Så nå er jeg her igjen da, i en sykehusseng, med veneflon, og velkjente og høyt hatede lukter og lyder.
Jeg har nå vært igjennom utallige prøver
CT, og MR av hodet ( kan ta MR likevel hvis du kjenner meg og reagerte på det )
Masse blodprøver, undersøkelser, og alt som hører med.
Hjerneblødning er et skremmende ord,
enda litt mer skremme enn hjerteinfarkt faktisk
Men det har jeg jo hatt, og det henger jo sammen, dessuten er det min kropp, så hvorfor ikke..🙈
Men jeg har faktisk ikke vært redd i det hele tatt.
Ikke for meg selv.
Men jeg blir bekymret for familien min, og for hvor ødelagt de må bli av all dramatikken som har vært rundt meg. ( For det har jo vært veldig mye)
Jeg merket det godt når sykepleierne og legene spurte om jeg var veldig redd.
Og jeg svarer
” Redd? Hvorfor skulle jeg være redd? ” 🙈🙈
Anyway…
Alle prøvesvar har vært helt fine, og alt alvorlig er nå utelukket!! ♥️
Så nå skal de bare finne ut av hevelsene, og få bukt med kvalmen, og smertene
Jeg vil bare si en ting
Mennesker med migrene har min fulle respekt!
Selv har jeg aldri vært plaget av hodepine noen gang.
Og kan ikke huske å ha hatt en sånn skallebank siden selvpåførte tømmermenn i russetiden!
Men dette her er det mest grusomme jeg har opplevd
Det er faktisk så ille når det står på, at jeg heller skulle være død!
Når du verker til du spyr, ikke tåler lyder, eller lys, nei fyttikatta så grusomt.
Nå er jeg godt smertelindret og håper de finner ut hva dette kommer av, og at jeg snart får reise hjem!
Jadda… Alltid drama fra denne jenta!
Ha en nydelig dag, og ta godt vare på hverandre! ♥️
