Jeg har begynt å skrive igjen,

jeg prøver hardt å bli ferdig med et nesten umulig prosjekt.

Det er fryktelig vanskelig,

for det er tung materie.

Derfor har det blitt lange pauser,

og jeg har ønsket å gi opp flere ganger.

Eller ikke ønsket,

det er feil ord.

Men jeg har vært i ferd med å gi opp mange ganger.

Men for meg er det for viktig til å legge vekk og bare gi opp,

jeg er helt nødt til å fortelle min historie,

og det slutter aldri å overraske meg at dere ikke har glemt meg,

men stuper over det jeg skriver,

og sluker det rått,

og ikke minst roper høyt om at jeg skal fortsette å skrive.

Det er tungt å sitte alene å skrive,

særlig når det ikke er rom for diktning,

men at det jeg skriver faktisk handler om meg,

det er terapi

 men terapi skal man helst ikke sitte med alene,

men jeg har jo dere,

og det driver meg videre,

at jeg ser at det betyr noe for dere at jeg forteller.

Så tusen takk!