Jeg har begynt å skrive igjen,
jeg prøver hardt å bli ferdig med et nesten umulig prosjekt.
Det er fryktelig vanskelig,
for det er tung materie.
Derfor har det blitt lange pauser,
og jeg har ønsket å gi opp flere ganger.
Eller ikke ønsket,
det er feil ord.
Men jeg har vært i ferd med å gi opp mange ganger.
Men for meg er det for viktig til å legge vekk og bare gi opp,
jeg er helt nødt til å fortelle min historie,
og det slutter aldri å overraske meg at dere ikke har glemt meg,
men stuper over det jeg skriver,
og sluker det rått,
og ikke minst roper høyt om at jeg skal fortsette å skrive.
Det er tungt å sitte alene å skrive,
særlig når det ikke er rom for diktning,
men at det jeg skriver faktisk handler om meg,
det er terapi
men terapi skal man helst ikke sitte med alene,
men jeg har jo dere,
og det driver meg videre,
at jeg ser at det betyr noe for dere at jeg forteller.
Så tusen takk!
6 kommentarer
❤
jeg syns det er viktig at man skal få plass til å snakke/skrive om det man har på hjertet. så kommer de som vil lytte og støtte. så jeg syns absolutt du skal fortsette med det. og ved å skrive så kanskje du ikke føler deg så alene, men kanskje det er flere i samme båt som kan relatere seg til det eller bare kan komme med noen kloke ord. uansett vil jeg ønske deg lykke til videre og håper at du kommer til å være et fjes som dukker opp oftere på blogglisten.
Tusen takk 🥰
Hmmm, skal godt gjøres å glemme deg da! 😀 Men ja, jeg synes virkelig du skal fortsette og skrive historien din. Disse pausene dine er nok veldig riktig og viktige vil jeg tro. Men ikke glem at andre som meg, og yngre kvinner igjen med, eller uten barn virkelig setter pris på at du fortsetter 😎💫🥰🤩. Jeg har ihvertfall troen på deg, og det håper jeg du vet! Så bruk for alle del sommeren og tiden din videre, til og tenke/ skrive.
Det kan være terapi å skrive. Om man har/får støtte MENS man skriver, altså underveis.
En annen slags terapi åpenbarer seg når trykksaken evt. er utgitt. For først da er det svart på hvitt. Og man kan være/er åpen om ting og tang. Først DA kan blogglesere bidra, og det blir terapi. (Underveis kan de ‘bare’ oppmuntre.) Lykke til.
Jeg heier på deg! Du får det til😊