(Utdrag fra dagbøker)
Jeg er 23 år og innlagt på Modum Bad
Norges Rolls-Royce innen faget sitt
Det beste Norge har å tilby innen psykiatri
Jeg ble søkt inn hit for lenge siden
etter å ha mast på legen min, om å henvise meg hit
Det er så lenge siden at jeg egentlig hadde gitt opp håpet om å få komme hit
Det gikk 2 år
Før jeg fikk plass
Alle pasientene her er delt inn i grupper
grupper med forskjellige navn
alt ettersom hvorfor, og hva de er her for
Jeg synes egentlig ikke noe om det,
men det er en bagatell
Jeg er i
“kobbergruppen”
gruppen for overgrepsofre
Jeg skal være her i 3 måneder
Jeg har nå vært her i 2
Jeg er oppgitt
Misfornøyd
og veldig veldig skuffet
Jeg måtte gråte meg til en samtale med Sjefen på huset
Eller ikke gråte
det er faktisk en løgn
Jeg gråter jo aldri lenger dessverre
det føles som at jeg har mistet tårene mine
Skrudd av følelsene
Hvis det gir mening
Jeg har faktisk ikke felt en eneste tåre siden jeg kom hit
Så at jeg maste meg til en samtale med sjefen er det rette ordet,
eller det som er sant
Det er helt uvanlig å få noe samtale med han
og det er visst ikke vanlig at pasientene ber om det heller
Men jeg klarte likevel å få trumfet det igjennom til slutt
Jeg har akkurat vært inne på kontoret hans
og nå sitter jeg på rommet mitt å skriver
jeg må skrive
det er bare sånn det er
Hadde jeg ikke gjort det
vet jeg faktisk ikke om jeg hadde vært i live i dag.
Men nå har jeg hatt den samtalen som var så viktig for meg
inne på kontoret til
Overhodet
på Modum
“Det store kloke hodet”
Jeg har nettopp fortalt han hele livshistorien min
Jeg fortalte han alt sammen
jeg fortalte om alle angst periodene jeg har hatt
alle depresjonene
om isolasjonen
Til og med om den aller tyngste perioden
perioden i livet hvor jeg ikke klarte noe
ikke dusje
ikke stelle meg
ikke hente post
ikke spise
ikke snakke med noen
den tiden der..
jeg fortalte om den og
Den tiden hvor døden virket som en eneste stor forlokkende løsning på å få fred
Fred fra marerittene
Fred fra flash back
Fred fra angsten
Fred fra depresjonen
perioden i livet mitt som bare var fullstendig svart
absolutt hele tiden
Jeg har nettopp fortalt han absolutt alt
Alt jeg aldri har sagt til noen
Ikke til en eneste levende sjel har jeg fortalt det til
Jeg fortalte om alle svikene
om alle som hadde sett
Alle som hadde forstått
men som hadde snudd ryggen til meg,
Om de voksne
i barnehagen
som visste om det
som så det
som skjønte det
men som valgte å overse det
Jeg fortalte om alle gangene jeg hadde tryglet om hjelp senere i livet
men som aldri hadde fått det allikevel
Og at Modum nå var mitt siste håp
Men at det til min store skuffelse har vist seg å ikke være til noe hjelp for meg det heller
At gruppeterapien er til direkte skade for meg
At det er skadelig for meg å sitte å høre på ekstreme
grufulle historier
om overgrep i detaljer
Og at noen har så groteske historier
at jeg av og til lurer på om de virkelig kan være sanne.
jeg vet jo at det skjer,
men å sitte der å høre på det, ned til den minste grufulle detaljen,
mens jeg ser mennesker lide seg igjennom det de forteller om
Jeg vil aldri klare å legge disse historiene og disse menneskene i fra meg
Jeg har ikke godt av det
Jeg er for ung til det og
Men jeg tror ikke det der kan være godt for noen
Man kan vel ta de detaljene når man snakker alene med psykologen sin her?
Han svarte ikke på det
Det dere holder på med der i den gruppeterapien er direkte farlig!
jeg klarer ikke å være med på det lenger,
det må jeg faktisk få slippe
For det ødelegger meg!
jeg er 23 år, yngst av alle
og den eldste i gruppen min er nærmere 70
vi er mange i gruppen og folk kommer og går hele tiden.
Det er vanskelig at det ikke er en fast gruppe
Du blir kjent med noen
også reiser de
også kommer det inn en ny.
du må forholde deg til så mange mennesker,
og så mange historier i løpet av disse tre månedene
at det er til å bli helt sprø av.
Jeg skjønner ikke at dette skal være regelen i en sånn gruppe som den jeg er i.
Jeg sa i fra til han at dette er helt utrolig
Jeg sa det til han at jeg ikke forstår måten de tenker på.
Det er ikke terapeutisk
Det virker helt motsatt
hva med
trygghet,
tilknytning,
relasjons vansker,
tillit..
Hver gang det kommer en ny person inn,
må alle fortelle historien sin på nytt,
også til mennesker du aldri ville betrodd deg til.
Men det må du gjøre her
om igjen, og om igjen.
Jeg har sagt ifra til de som jobber i gruppen min
at jeg ikke skjønner at kobbergruppen av alle grupper
Ikke er en fast, og stabil gruppe
slik mange av de andre gruppene er.
De som kommer samtidig
og reiser samtidig
Slik som
“Spisegruppa”
” Tur gruppa”
og mange flere av disse symptom gruppene
For det er jo det de er ikke sant
symptomgrupper!?
jeg skal vedde sjela mi på at de fleste i spisegruppa,
kommer tilbake og er i kobbergruppa etterpå.
Hvis de overlever da
Jeg er faktisk i den eneste gruppen her,
som ikke er en symptom gruppe
men som faktisk skal jobbe med det som er roten til alle disse symptomene de andre gruppene har
Jeg har vært her i to måneder nå.
Jeg skal være her i tre måneder
Jeg har bare en måned igjen.
Nå må du gjøre noe
Finne på noe smart
Så jeg kan få litt utav dette oppholdet som jeg har ventet på så lenge
Denne siste dyrebare måneden jeg har igjen
Det var hele håpet mitt for denne samtalen
En endring
at du legger tilrette for
en hjelp som er bra for meg
Og ikke til skade
Du er tross alt sjefen her
Så derfor kjempet jeg meg til å få denne samtalen
Jeg har virkelig mast om denne samtalen,
Veldig lenge.
Jeg var inne på kontoret hans lenge
Det var godt å få fortalt alt som har vært
og alt som er vanskelig i livet mitt
å bare få lov til å snakke uten at han avbrøt meg.
Og det å få forklare,
og begrunne
det som ble så feil for meg under oppholdet mitt her
Han var stille
han lot meg få tømme meg,
han bare lyttet
Og det likte jeg
Jeg var akkurat ferdig med å tømme meg for all frustrasjon,
han nikket til meg,
Men så begynte han å snakke
” Det med gruppeterapi er bra for deg,
enten du føler det eller ikke
og det blir Ingen endring på det
det er obligatorisk,
Så det kan du ikke
bestemme selv”
Det er en mening med at gruppen din ikke er stabil,
historier og detaljer virker triggende,
slik at det som plager deg kommer ut,
at du kan kjenne deg igjen osv.
Jeg ristet på hodet
At det kommer inn nye,
og at du må fortelle historien
din på nytt er bra for deg,
for jo flere ganger du sier det,
jo bedre.
Jeg ristet på hodet igjen
Jeg føler ingenting når jeg forteller,
avbrøt jeg.
Det er jo hele problemet.
Jeg er ikke i kontakt med følelsene mine angående overgrepene,
jeg har skrudd av,
etter jeg kom inn hit,
Så har jeg skrudd av,
fordi de andres historier er helt MAKABRE!
Så det er ikke bra for meg!
Jo dette er bare bra for deg fortsatte han
“Dessuten så skal du vite at
det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere.
Jeg kjente skuffelsen som en hard klump i magen,
en iskald,
hard,
og kald klump.
Det første du sa der er fullstendig feil sa jeg
Slik dere jobber her er til stor skade
for meg!
Sa jeg
Jeg blir så skuffa
Sa jeg og sukket
At du som psykiater kan si noe sånt,
Og i tillegg være enig i det.?
Er du det?
Mener du virkelig at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere?
Mener du det sånn helt seriøst?
Han nikket
Det sank inni meg
” Vet du hva sa jeg
Jeg synes dette livet er bare trist
Her er det mennesker med virkelige problemer
Mennesker som sliter med livene sine
Fordi andre har skadet dem
Mennesker som ikke orker tanken på å fortsette livet sitt
Og DU er sjefen her?
DU er sjefen her!
På Modum av alle steder
Det er bare å søke hjelp
Ikke sant?
Vi har det så fint i Norge
Vi kan jo bare søke hjelp
For det finnes jo så god hjelp å få
Eller?
Han nikket
Du er enig i det og eller?
spurte jeg oppgitt.
Ja, det finnes absolutt god hjelp å få svarte han
Jeg sukket
Dette gjør alt bare enda verre
Jeg synes dette er bare trist
For her sitter du
Du har først tatt en lang og krevende utdannelse for å bli lege
Også har du tatt flere år til for å bli psykiater
men har du egentlig skjønt noe som helst?
Du har høy status
Du har god lønn
Du blir sett opp til
Du har sikkert et godt selvbilde
Men for meg,
som du er lønnet til å hjelpe,
så er din utdanning ikke verdt noe som helst
Ikke noe
Ingenting
Du sier at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere
Du blir kanskje mer empatisk
Du blir kanskje en bedre venn
Du blir kanskje klokere
Mer utholdende
Men de aller fleste bli helt ødelagt
Det er folk som går inn og ut av psykiatrien
Mange hele livet
De går inn og ut av psykiatrien,
hører du hva jeg sier?
Jeg hører deg
Svarte han
Ja?
Det må du
For dette er viktig!
Vet du hvorfor de går inn og ut av psykiatrien?
Vet du hvorfor noen går til psykolog hele livet?
Vet du hvorfor det er de samme pasientene som kommer igjen og igjen
HELE LIVET???
Jeg så på han
Han ristet på hodet
Kjenner jeg blir litt i selvforsvar her nå svarte han
Selvfølgelig bli du det,
svarte jeg og hevet stemmen,
det gjorde jeg aldri,
men nå gjorde jeg det,
nå hadde jeg fått nok,
jeg hadde fått så nok av “den gode hjelpen” som finnes
men som jeg aldri hadde funnet,
og nå satt jeg her på Modum Bad det beste stedet av alt i Norge.
Du går i selvforsvar fordi det IKKE skal komme noen å si til deg at du gjør en dårlig jobb,
At det kanskje er noe helt vesentlig du kanskje ikke har skjønt!?
Du som tross alt er psykiater.
Du som er sjefen på Modum Bad
Ingen skal komme å tråkke deg på tærne,
og ingen skal fortelle deg at en pasient kanskje kan ha noe å lære deg!
Han åpnet munnen,
og ville stoppe meg.
Bare gir deg helt ned
Kom deg helt ned på jorda sa jeg
For dette jeg skal si deg nå
Det er veldig viktig!
Jeg ble veldig overrasket over meg selv,
Og måten jeg snakket til han på,
men jeg var sint
det er de samme pasientene som kommer igjen
Er det de samme pasientene fordi det er så god hjelp å få?
Hvis dette var sant ville det jo ikke være sånn!
Men det er sånn
Fordi de ikke får hjelp!
De samme pasientene kommer igjen og igjen fordi de har et håp
noen går til psykolog hele livet.
HELE LIVET!
Hører du ikke selv at det er noe som skurrer her?
Han snurpet sammen munnen
Tydelig sint
Tydelig irritert
Og veldig i selvforsvar
Bare sitt der å vær
såret,
sint
Eller hva du nå enn er
Sa jeg
Men den utdanningen din,
og den statusen du har her på Modum
Den betyr null og ingenting for meg.
For i mine øyne er du bare en mann
Du er bare en mann,
som ikke har forstått noe som helst.
Og sånt orker jeg ikke
Jeg orker faktisk ikke å kaste bort min dyrebare tid,
på mennesker som deg
Jeg har ikke tid til det
Ikke når jeg er her
Ikke når jeg kommer hit med et håp om å møte mennesker som forstår
Som skal hjelpe
Det har jeg faktisk ikke tid til
For jeg har et liv jeg skal leve
Og det begynner å haste for meg
Jeg har allerede kastet bort mange år på å eksistere
Men jeg trenger å leve
Men det har jeg ikke klart
Fordi jeg har opplevd så mye vondt
Som har gjort meg så sterk ikke sant?
Og jeg har fått så GOD hjelp her i landet
Hører du at det skurrer?
Ser du hvor feil det er?
Han sa ikke noe.
Selvfølgelig ser du ikke det
Sa jeg
Selvfølgelig skjønner du ikke hva jeg sier
Fordi du er bare en mann
Som har en tittel
Som har gitt deg en status
Som gir deg god lønn
Men som ikke forstår noe som helst
Og som ikke kan hjelpe noen som helst!
Jeg skriver meg ut
Sa jeg
Skriv meg ut!
også fortsetter jeg å skrive
Fordi det er det ENESTE som hjelper meg
Så du mener at det ikke finnes hjelp å få her i Norge i psykiatrien?
Spurte han
Kanskje hvis man er dum
Svarte jeg
Eller fullstendig ødelagt
Noen mennesker er så ødelagte at de får diagnoser som psykisk utviklingshemmet
Eller hjerneskadet,
er du klar over det,
at det kan bli så ille??
Men de var født helt friske!
De ble bare totalt ødelagt som barn,
fordi de hadde ødelagte foreldre,
Som igjen hadde ødelagte foreldre.
Ja det..
ja det skjer dessverre sa han, men du er ikke der
Nei, svarte jeg,
men det kunne jeg jo blitt,
hvis jeg ikke skrev,
hvis jeg ikke hadde hatt min mor.
For bare et
menneske kan være nok til å berge mye,
ET eneste
menneske!
Men
det finner jeg jo aldri blant de som faktisk skal hjelpe!
Jeg trekker forresten tilbake det siste der sa jeg om de aller mest ødelagte menneskene
For den siste gruppa der får ikke hjelp i det hele tatt
De blir puttet på en institusjon sammen med mennesker som faktisk har en hjerneskade.
For det blir de jo veldig friske av
Eller??
Fordi det finnes så god hjelp å få her i Norge!
Jeg kan snakke for meg selv
Og jeg har ALDRI fått noe hjelp.
Jeg har måttet hjelpe meg selv
Men de beste årene i livet mitt de vil gå ifra meg.
Og om jeg mener at ingen får hjelp i dette landet eller ikke,
så blir det en lang,
og helt annen diskusjon.
krevende blir den og, hvis jeg skal ta den med DEG!
Men det jeg mener
Det er at DU ikke kan hjelpe noen
Du kan iallefall ikke hjelpe meg!
Nå er du veldig sint sa han
Det er klart at jeg er sint!
Jeg har ropt og skreket etter hjelp hele livet.
Hele livet!
Helt fra jeg var veldig liten!
Men Ingen ser
Og Ingen hører
Også oppdager jeg at sjefen på Modum er en Idiot han også!
Det er da klart jeg er sint!
Skriv meg ut!
Sa jeg høyt,
tror jeg ropte det,
før jeg gikk ut av kontoret hans og smelte døren bak meg så hardt igjen,
at jeg hørte noe falle ned fra veggen der inne.
Flott tenkte jeg
Håper det var noe veldig dyrebart og uerstattelig som gikk i tusen knas der inne!
For det var akkurat det som hadde skjedd inni meg
Utskrevet ble jeg ikke,
Jeg kunne jo skrevet meg ut selv,
men jeg hadde et håp.
Så da satt jeg der en måned til
Og ble matet med groteske historier.
Fordi det skulle være så bra for meg
(Historiene fra pasientene de puttet jeg i min egen søppelsekk.
den var tyngre da jeg reiste hjem
enn da jeg kom inn,
og selv om
Jeg har tømt det meste av min egen sekk i dag, så bærer jeg med meg historiene til disse menneskene,
og de plager meg, og
de hjemsøker meg, den dag i dag.)
(Modum har endret terapi formen sin i dag,
det hjelper ikke meg.
Men jeg er takknemlig for at de senere, altfor sent, skjønte at dette ikke var en bra måte å jobbe på,
slik jeg har skjønt det har Modum i dag en egen Traumeavdeling, som viser seg å ha veldig gode resultater.
Det hjelper heller ikke meg.
Men det er godt de har endret på den måten å jobbe på, slik det var da jeg var der)
