Del 3. NÅR FARGENE FORSVINNER

(Utdrag fra dagbøker) 

 

 

Jeg er 23 år og innlagt på Modum Bad

 

Norges Rolls-Royce innen faget sitt

 

Det beste Norge har å tilby innen psykiatri

 

 Jeg ble søkt inn hit for lenge siden

 

etter å ha mast på legen min, om å henvise meg hit

 

Det er så lenge siden at jeg egentlig hadde gitt opp håpet om å få komme hit

 

 Det gikk 2 år

 

Før jeg fikk plass

 

 

Alle pasientene her er delt inn i grupper

 

grupper med forskjellige navn

 

alt ettersom hvorfor, og hva de er her for

 

Jeg synes egentlig ikke noe om det,

 

men det er en bagatell

 

Jeg er i

“kobbergruppen”

 

gruppen for overgrepsofre

 

Jeg skal være her i 3 måneder

 

Jeg har nå vært her i 2

 

Jeg er oppgitt

 

Misfornøyd

 

og veldig veldig skuffet

 

 

Jeg måtte gråte meg til en samtale med Sjefen på huset

 

Eller ikke gråte

 

det er faktisk en løgn

 

Jeg gråter jo aldri lenger dessverre

 

det føles som at jeg har mistet tårene mine

 

 

Skrudd av følelsene  

 

Hvis det gir mening

 

Jeg har faktisk ikke felt en eneste tåre siden jeg kom hit 

 

 

Så at jeg maste meg til en samtale med sjefen er det rette ordet,

eller det som er sant

 

 

 Det er helt uvanlig å få noe samtale med han

 

og det er visst ikke vanlig at pasientene ber om det heller

 

 

Men jeg klarte likevel å få trumfet det igjennom til slutt

 

 

 Jeg har akkurat vært inne på kontoret hans 

 

og nå sitter jeg på rommet mitt å skriver

 

jeg skrive

 

det er bare sånn det er

 

Hadde jeg ikke gjort det

 

vet jeg faktisk ikke om jeg hadde vært i live i dag.

 

 

Men nå har jeg hatt den samtalen som var så viktig for meg 

 

inne på kontoret til 

 

Overhodet

 

Modum

 

“Det store kloke hodet”

 

 

 

Jeg har nettopp fortalt han hele livshistorien min

 

Jeg fortalte han alt sammen

 

jeg fortalte om alle angst periodene jeg har hatt

 

alle depresjonene

 

om isolasjonen

 

   Til og med om den aller tyngste perioden

 

perioden i livet hvor jeg ikke klarte noe

 

ikke dusje

 

ikke stelle meg

 

ikke hente post

 

ikke spise

 

ikke snakke med noen

 

den tiden der..

 

 

jeg fortalte om den og 

 

 

Den tiden hvor døden virket som en eneste stor forlokkende løsning på å få fred

 

Fred fra marerittene

 

Fred fra flash back

 

Fred fra angsten 

 

Fred fra depresjonen

 

perioden i livet mitt som bare var fullstendig svart

 

absolutt hele tiden

 

Jeg har nettopp fortalt han absolutt alt

 

Alt jeg aldri har sagt til noen

 

Ikke til en eneste levende sjel har jeg fortalt det til

 

Jeg fortalte om alle svikene

 

om alle som hadde sett

 

Alle som hadde forstått

 

men som hadde snudd ryggen til meg, 

 

Om de voksne

i barnehagen

som visste om det

som så det

som skjønte det

men som valgte å overse det

 

 

 Jeg fortalte om alle gangene jeg hadde tryglet om hjelp senere i livet

 

men som aldri hadde fått det allikevel

 

Og at Modum nå var mitt siste håp

 

 

Men at det til min store skuffelse har vist seg å ikke være til noe hjelp for meg det heller

 

At gruppeterapien er til direkte skade for meg

 

At det er skadelig for meg å sitte å høre på ekstreme

 

 grufulle historier

 

om overgrep i detaljer 

 

 Og at noen har så groteske historier

 

at jeg av og til lurer på om de virkelig kan være sanne.

 

 

jeg vet jo at det skjer, 

 

men å sitte der å høre på det, ned til den minste grufulle detaljen,

 

mens jeg ser mennesker lide seg igjennom det de forteller om

 

Jeg vil aldri klare å legge disse historiene og disse menneskene i fra meg

 

 Jeg har ikke godt av det

 

Jeg er for ung til det og 

 

Men jeg tror ikke det der kan være godt for noen

 

Man kan vel ta de detaljene når man snakker alene med psykologen sin her?

 

 

Han svarte ikke på det

 

 

Det dere holder på med der i den gruppeterapien er direkte farlig!

 

jeg klarer ikke å være med på det lenger,

 

det må jeg faktisk få slippe

 

For det ødelegger meg!

 

jeg er 23 år, yngst av alle

 

og den eldste i gruppen min er nærmere 70

 

vi er mange i gruppen og folk kommer og går hele tiden.

 

Det er vanskelig at det ikke er en fast gruppe

 

Du blir kjent med noen

 

også reiser de

 

også kommer det inn en ny.

 

du må forholde deg til så mange mennesker,

 

og så mange historier i løpet av disse tre månedene

 

at det er til å bli helt sprø av.

 

 

 Jeg skjønner ikke at dette skal være regelen i en sånn gruppe som den jeg er i.

 

Jeg sa i fra til han at dette er helt utrolig

 

Jeg sa det til han at jeg ikke forstår måten de tenker på.

 

Det er ikke terapeutisk

 

Det virker helt motsatt 

 

hva med

 

trygghet,

 

tilknytning,

 

relasjons vansker,

 

tillit..

 

Hver gang det kommer en ny person inn,

 

må alle fortelle historien sin på nytt,

også til mennesker du aldri ville betrodd deg til.

 

Men det du gjøre her

om igjen, og om igjen.

 

Jeg har sagt ifra til de som jobber i gruppen min 

 

at jeg ikke skjønner at kobbergruppen av alle grupper 

 

Ikke er en fast, og stabil gruppe

 

slik mange av de andre gruppene er.

 

De som kommer samtidig

og  reiser samtidig

Slik som

 

“Spisegruppa” 

 

 ” Tur gruppa”

 

og mange flere av disse symptom gruppene 

 

For det er jo det de er ikke sant

symptomgrupper!?

 

jeg skal vedde sjela mi på at de fleste i spisegruppa,

 

kommer tilbake og er i kobbergruppa etterpå.

 

Hvis de overlever da

 

Jeg er faktisk i den eneste gruppen her,

 

som ikke er en symptom gruppe

 

men som faktisk skal jobbe med det som er roten til alle disse symptomene de andre gruppene har

 

Jeg har vært her i to måneder nå.

 

Jeg skal være her i tre måneder

 

Jeg har bare en måned igjen.

 

Nå må du gjøre noe

 

Finne på noe smart 

 

Så jeg kan få litt utav dette oppholdet som jeg har ventet på så lenge

 

Denne siste dyrebare måneden jeg har igjen

 

Det var hele håpet mitt for denne samtalen

 

En endring

 

at du legger tilrette for

en hjelp som er bra for meg

 

Og ikke til skade

 

Du er tross alt sjefen her

Så derfor kjempet jeg meg til å få denne samtalen

 

Jeg har virkelig mast om denne samtalen,

 

Veldig lenge.

 

Jeg var inne på kontoret hans lenge

 

Det var godt å få fortalt alt som har vært

 

og alt som er vanskelig i livet mitt

 

å bare få lov til å snakke uten at han avbrøt meg.

 

Og det å få forklare,

 

og begrunne

 

det som ble så feil for meg under oppholdet mitt her

 

Han var stille

 

han lot meg få tømme meg,

 

han bare lyttet

 

Og det likte jeg

 

Jeg var akkurat ferdig med å tømme meg for all frustrasjon,

 

han nikket til meg,

 

 Men så begynte han å snakke

 

 

” Det med gruppeterapi er bra for deg, 

 

enten du føler det eller ikke

 

og det blir Ingen endring på det

 

det er obligatorisk,

 

Så det kan du ikke

bestemme selv”

 

Det er en mening med at gruppen din ikke er stabil,

 

historier og detaljer virker triggende,

 

slik at det som plager deg kommer ut,

 

at du kan kjenne deg igjen osv.

 

 

Jeg ristet på hodet

 

 

At det kommer inn nye,

og at du må fortelle historien 

din på nytt er bra for deg,

 

for jo flere ganger du sier det,

 

jo bedre.

 

Jeg ristet på hodet igjen

 

Jeg føler ingenting når jeg forteller,

 

avbrøt jeg.

Det er jo hele problemet.

 

Jeg er ikke i kontakt med følelsene mine angående overgrepene,

 

jeg har skrudd av,

 

etter jeg kom inn hit, 

 

Så har jeg skrudd av,

 

fordi de andres historier er helt MAKABRE!

 

Så det er ikke bra for meg!

 

 

 Jo dette er bare bra for deg fortsatte han

 

Dessuten så skal du vite at

 

 det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere.

 

 

Jeg kjente skuffelsen som en hard klump i magen,

 

en iskald,

 

hard,

og kald klump.

 

Det første du sa der er fullstendig feil sa jeg

 

Slik dere jobber her er til stor skade

 

for meg!

Sa jeg

 

 

 

Jeg blir så skuffa

Sa jeg og sukket

 

 

At du som psykiater kan si noe sånt,

 

Og i tillegg være enig i det.?

 

Er du det?

 

Mener du virkelig at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere?

 

Mener du det sånn helt seriøst?

 

Han nikket

 

Det sank inni meg

 

” Vet du hva sa jeg

Jeg synes dette livet er bare trist

 

Her er det mennesker med virkelige problemer

 

Mennesker som sliter med livene sine

 

Fordi andre har skadet dem

 

Mennesker som ikke orker tanken på å fortsette livet sitt

 

Og DU er sjefen her?

DU er sjefen her!

 

På Modum av alle steder

 

 Det er bare å søke hjelp
Ikke sant?

 

Vi har det så fint i Norge

 

Vi kan jo bare søke hjelp

 

For det finnes jo så god hjelp å få

 

Eller?

 

Han nikket

 

Du er enig i det og eller?

 

spurte jeg oppgitt.

 

Ja, det finnes absolutt god hjelp å få svarte han

 

Jeg sukket

 

Dette gjør alt bare enda verre

 

Jeg synes dette er bare trist

 

For her sitter du

 

Du har først tatt en lang og krevende utdannelse for å bli lege

 

Også har du tatt flere år til for å bli psykiater

 

men har du egentlig skjønt noe som helst?

 

Du har høy status

 

Du har god lønn

 

Du blir sett opp til

 

Du har sikkert et godt selvbilde

 

 

Men for meg,

som du er lønnet til å hjelpe,

 

så er din utdanning ikke verdt noe som helst

 

Ikke noe

 

Ingenting 

 

Du sier at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere

 

Du blir kanskje mer empatisk

 

Du blir kanskje en bedre venn

 

Du blir kanskje klokere

 

Mer utholdende

 

 

Men de aller fleste bli helt ødelagt

 

Det er folk som går inn og ut av psykiatrien

 

Mange hele livet

 

De går inn og ut av psykiatrien,

 

hører du hva jeg sier?

 

 

Jeg hører deg

Svarte han

 

Ja?

 

Det må du

For dette er viktig!

 

 

Vet du hvorfor de går inn og ut av psykiatrien?

 

 

Vet du hvorfor noen går til psykolog hele livet?

 

 

Vet du hvorfor det er de samme pasientene som kommer igjen og igjen

 

 

HELE LIVET???

 

 

Jeg så på han

 

Han ristet på hodet

 

Kjenner jeg blir litt i selvforsvar her nå svarte han

 

Selvfølgelig bli du det,

 

svarte jeg og hevet stemmen,

 

det gjorde jeg aldri,

 

men nå gjorde jeg det,

 

nå hadde jeg fått nok,

 

jeg hadde fått så nok av “den gode hjelpen” som finnes

 

men som jeg aldri hadde funnet,

 

og nå satt jeg her på Modum Bad det beste stedet av alt i Norge. 

 

 

Du går i selvforsvar fordi det IKKE skal komme noen å si til deg at du gjør en dårlig jobb, 

 

 

At det kanskje er noe helt vesentlig du kanskje ikke har skjønt!?

 

 

Du som tross alt er psykiater.

 

Du som er sjefen på Modum Bad

 

Ingen skal komme å tråkke deg på tærne,

 

og ingen skal fortelle deg at en pasient kanskje kan ha noe å lære deg!

 

Han åpnet munnen,

 

og ville stoppe meg.

 

 

Bare gir deg helt ned

 

Kom deg helt ned på jorda sa jeg

 

For dette jeg skal si deg nå

 

 

Det er veldig viktig!

 

Jeg ble veldig overrasket over meg selv,

 

Og måten jeg snakket til han på,

 

men jeg var sint

 

det er de samme pasientene som kommer igjen

 

 

Er det de samme  pasientene fordi det er så god hjelp å få?

 

 

Hvis dette var sant ville det jo ikke være sånn!

 

Men det er sånn

 

Fordi de ikke får hjelp!

 

De samme pasientene kommer igjen og igjen fordi de har et håp

 

noen går til psykolog hele livet.

 

HELE LIVET!

 

 

Hører du ikke selv at det er noe som skurrer her?

 

Han snurpet sammen munnen

 

Tydelig sint

 

Tydelig irritert

 

Og veldig i selvforsvar

 

Bare sitt der å vær 

 

såret,

 

sint

 

Eller hva du nå enn er

 

Sa jeg

 

Men den utdanningen din,

 

og den statusen du har her på Modum

 

Den betyr null og ingenting for meg.

 

For i mine øyne er du bare en mann

 

Du er bare en mann,

 

som ikke har forstått noe som helst.

 

Og sånt orker jeg ikke

 

Jeg orker faktisk ikke å kaste bort min dyrebare tid,

 

på mennesker som deg

 

Jeg har ikke tid til det

 

Ikke når jeg er her

 

Ikke når jeg kommer hit med et håp om å møte mennesker som forstår

 

Som skal hjelpe

 

Det har jeg faktisk ikke tid til

 

For jeg har et liv jeg skal leve

 

Og det begynner å haste for meg

 

 

Jeg har allerede kastet bort mange år på å eksistere

 

Men jeg trenger å leve

 

Men det har jeg ikke klart

 

Fordi jeg har opplevd så mye vondt

 

Som har gjort meg så sterk ikke sant?

 

Og jeg har fått så GOD hjelp her i landet

 

Hører du at det skurrer?

 

Ser du hvor feil det er?

 

Han sa ikke noe.

 

Selvfølgelig ser du ikke det

Sa jeg

 

Selvfølgelig skjønner du ikke hva jeg sier

 

Fordi du er bare en mann

 

Som har en tittel

 

Som har gitt deg en status

 

Som gir deg god lønn

 

Men som ikke forstår noe som helst

 

Og som ikke kan hjelpe noen som helst!

 

Jeg skriver meg ut

 

Sa jeg

 

Skriv meg ut!

 

også fortsetter jeg å skrive

 

Fordi det er det ENESTE som hjelper meg

 

 

Så du mener at det ikke finnes hjelp å få her i Norge i psykiatrien?

 

Spurte han

 

Kanskje hvis man er dum

Svarte jeg

 

Eller fullstendig ødelagt

 

Noen mennesker er så ødelagte at de får diagnoser som psykisk utviklingshemmet

 

Eller hjerneskadet,

er du klar over det,

at det kan bli så ille??

 

 

Men de var født helt friske!

 

 

De ble bare totalt ødelagt som barn,

fordi de hadde ødelagte foreldre, 

Som igjen hadde ødelagte foreldre.

 

 

Ja det..

 

ja det skjer dessverre sa han, men du er ikke der

 

 

Nei, svarte jeg,

 

men det kunne jeg jo blitt,

 

hvis jeg ikke skrev,

 

hvis jeg ikke hadde hatt min mor.

 

For bare et

menneske kan være nok til å berge mye,

 

ET eneste

menneske!

 

Men

det finner jeg jo aldri blant de som faktisk skal hjelpe!

 

Jeg trekker forresten tilbake det siste der sa jeg om de aller mest ødelagte menneskene

 

For den siste gruppa der får ikke hjelp i det hele tatt

 

 

De blir puttet på en institusjon sammen med mennesker som faktisk har en hjerneskade.

 

 

For det blir de jo veldig friske av

 

 Eller??

 

Fordi det finnes  så god hjelp å få her i Norge!

 

Jeg kan snakke for meg selv

 

Og jeg har ALDRI fått noe hjelp.

 

 

Jeg har måttet hjelpe meg selv

 

 

Men de beste årene i livet mitt de vil gå ifra meg.

 

 

Og om jeg mener at ingen får hjelp i dette landet eller ikke,

 

så blir det en lang,

 

og helt annen diskusjon.

 

krevende blir den og, hvis jeg skal ta den med DEG! 

 

Men det jeg mener

 

Det er at DU ikke kan hjelpe noen

 

Du kan iallefall ikke hjelpe meg!

 

Nå er du veldig sint sa han

 

 

Det er klart at jeg er sint!

 

Jeg har ropt og skreket etter hjelp hele livet.

 

Hele livet!

 

Helt fra jeg var veldig liten!

 

Men Ingen ser

 

Og Ingen hører

 

 

Også oppdager jeg at sjefen på Modum er en Idiot han også!

 

Det er da klart jeg er sint!

 

Skriv meg ut!

 

Sa jeg høyt,

 

tror jeg ropte det,

 

før jeg gikk ut av kontoret hans og smelte døren bak meg så hardt igjen,

 

at jeg hørte noe falle ned fra veggen der inne.

 

Flott tenkte jeg

 

Håper det var noe veldig dyrebart og uerstattelig som gikk i tusen knas der inne!

 

For det var akkurat det som hadde skjedd inni meg

 

Utskrevet ble jeg ikke, 

 

Jeg kunne jo skrevet meg ut selv,

 

men jeg hadde et håp. 

 

Så da satt jeg der en måned til 

 

 

Og ble matet med groteske historier. 

 

 

Fordi det skulle være så bra for meg

 

 

(Historiene fra pasientene de puttet jeg i min egen søppelsekk.

 

den var tyngre da jeg reiste hjem

enn da jeg kom inn,

 

og selv om 

Jeg har tømt det meste av min egen sekk i dag, så bærer jeg med meg historiene til disse menneskene,

og de plager meg, og

de hjemsøker meg, den dag i dag.)

 

 

(Modum har endret terapi formen sin i dag,

 

det hjelper ikke meg.

 

Men jeg er takknemlig for at de senere, altfor sent, skjønte at dette ikke var en bra måte å jobbe på,

 

slik jeg har skjønt det har Modum i dag en egen Traumeavdeling, som viser seg å ha veldig gode resultater.

 

Det hjelper heller ikke meg.

 

Men det er godt de har endret på den måten å jobbe på, slik det var da jeg var der)

 

 

 

Facebook HER   Instagram HER 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg