Bling bling Juletre

 

Disse trærne har jeg fått mye skryt for,

veldig dekorative og enkle å lage!

Lyst på ditt eget bling tre?

 

Dette trenger du:
– Limpistol eller annen sterk  lim
– Litt harde ark/papp/plakat
– Saks
– Bling

Jeg kjøpte billig bling på Nille, men europris har også dette til en rimelig pris, der selger de både billig limpistol og billige blingruller, i både gull og sølv har jeg sett.

Jeg kjøpte plakater på Panduro som var harde og stødige nok for min del.

Du kan og kjøpe ferdige kjegler av isopor om du foretrekker det.

 

Plakaten klippet jeg til, og rullet den sammen til en kjegle

så klippet jeg en bling remse på 12, slik at det blir 6 på hver side

dette syntes jeg ble passelig

Så brettet jeg den sammen og limte på slik som dette

 

så fortsatte jeg å lime på bling hele vegen rundt

Når jeg kom helt rund festet jeg en ny runde helt rundt

og begynte da å lime på bling over to under

slik som dette

så er det bare å gjenta til du er helt oppe

Du kan feste på perler og en toppstjerne/evnt annen pynt om du måtte ønske det

Lykke til! 🙂

 

facebook HER  instagram HER

#juletre  #bling  #julepynt  #førjul  #advent 

 

Tomme hoder med makt

 

Nå har det vært stille fra meg en stund, og det merkes har jeg skjønt,

litt fint å bli savnet og. 

Jeg har fått endel spørsmål om noe er galt siden jeg ikke har oppdatert bloggen på en stund, 

og det er det vel forsåvidt..

 

Jeg har opplevd endel i det siste som rett og slett  har vært  skremmende. 

så skremmende at jeg valgte å ta en pause fra bloggen. 

 

det hele startet med en telefonsamtale forrige Torsdag, 

 

-Hallo, det er fra politiet, kan du møte på stasjonen i morgen? 

vi har noe vi må snakke med deg om!

 

jeg fikk ikke vite hva det gjaldt, for slikt kan de ikke opplyse om på telefonen.

Jeg møter som avtalt hos politiet på Fredag,

og får meg litt av et sjokk..!!

 

– Du er mistenkt for å ha kommet med drapstrusler over telefonen til en ansatt i en ( la oss kalle det bedrift) nær deg!

……… 

Drapstrusler???

JEG?

Komme med drapstrusler??

MEG?

Hvis det er noen som vet hvordan det er å bli truet på livet, så er det meg

Å leve under drapstrusler, og kjenne på kroppen hvordan det føles,

 det vet jeg faktisk litt om.

Og noe jeg absolutt aldri kunne drømme om å utsette et annet menneske for

Aldri!

Min første reaksjon var å bli helt paff!

Så begynte jeg å le av hele greia. 

for det første så er det jo fullstendig absurd,

og for det andre ganske så tragikomisk.

Politiet skjønte ganske fort at dette var noe jeg absolutt ikke hadde gjort,

bad meg om å glemme hele greia,

og strøk meg ut av saken

Like etter at jeg kom ut fra stasjonen møtte jeg en venninne,

jeg fortalte henne litt sjokkert hva som hadde skjedd

hun reagerte med å le godt,

 vi lo godt av hele suppa begge to.

 

Jeg skulle kanskje børstet av meg idiotstøvet og bare gått videre,

men noen ganger er ikke dette like enkelt.

for så kommer tankene…

Noen har jo faktisk gjort dette,

 

Det er ikke greit at folk gjør slike ting,

og bare slipper unna med det,

også mistenker de MEG?

Jeg fortjener faktisk en forklaring. 

 

Først sier de at noen trodde det var meg pga stemmen i telefonen.

så spør de om jeg har noen fiender,

om jeg vet om noen som er ute etter meg,

noen som ønsker å skade meg…??

Ikke rart man blir forvirret!!

Og redd!

dessuten blir du helt satt ut av hele situasjonen,

klarer de ikke å tenke?

Det er jo slike ting som gjør folk syke,

Mistenksomme

paranoide..

Det er ikke greit 

Det er ikke greit at jeg blir gående å mistenke folk 

lete i hode å lage meg tanker om hva som kan ha skjedd

Det er ikke greit at folk gjør slike ting

Det er ikke greit for den som fikk denne trusselen

Det er ikke greit at folk mistenker meg

Det er ikke greit for noen av oss!

Jeg ville ha et møte hos politiet med alle involverte samlet,

så jeg fikk vite hva som egentlig hadde skjedd

det gikk ikke denne bedriften med på.  

Dessuten avviste de politiets påstander i saken,

la skylden på politiet og gjorde meg enda mer forvirret.

Når du får servert to versjoner sier det seg selv at det er noen som lyger. 

Jeg skjønner jo at det var grunnen til å ikke ville ha et møte med meg og politiet.

Hva galt har jeg noensinne gjort dem??

ingenting!

aldri!

Det er ikke meg!

Heldigvis har jeg venner som vet at dette er helt absurd,

så kan jeg faktisk klare å le litt av det. 

Hvis noen skulle gitt seg ut for å være meg så er det veldig alvorlig.

Men det sårer meg faktisk mye mer at noen faktisk kan tro at jeg ville gjøre noe sånt.

Sånt kan føre til falske rykter som i verste fall kan ødelegge et menneske. 

 

Så skjønner jeg etterhvert at jeg blir mistenkt pga bloggen og det jeg har delt her 

Kjenner jeg blir oppgitt 

Lei 

Jeg er lei av mennesker som ikke klarer å sette seg inn i andres situasjon,

som ikke greier å forstå mer enn bare akkurat det de selv har opplevd. 

Jeg er lei av mennesker som aldri har hatt noe motgang,

fordi de blir svake av det,

dumme av det,

tomme i hodet av det

empatiløse av det.

Mennesker som ikke skjønner mer ,

mennesker som leser bloggen min og ikke skjønner hva jeg skriver

Jeg har fått høre ting som

” jeg visste ikke at du har en spiseforstyrrelse”! 

Men så leste jeg bloggen din.

Hvis noen har lest bloggen min  og dette er hva de sitter igjen med så begynner jeg å tvile på om jeg i det hele tatt kan skrive..

Jeg har ikke en spiseforstyrrelse i dag 

Jeg har hatt det. 

Men det er 20 år siden nå, 

ikke at det er så innmari viktig men jeg trodde det var tydelig

 

Eller når jeg får høre at jeg selv har valgt situasjonen min i dag 

at det er min egen feil at jeg lever med smerter fordi jeg prøvde å ta livet mitt,

fordi jeg valgte å dø

Da kjenner jeg at jeg får lyst å gi opp

er det egentlig håp for menneskeheten lenger da?

Hvis jeg faktisk hadde mistet livet den dagen så er det akkurat det folk ville sagt

Hun valgte å ta sitt eget liv 

Hun orket ikke mer

Det var en feig handling… 

Grusomt å tenke på, 

Og det er virkelig veldig trist.

Lenger har vi ikke kommet,

folk flest skjønner ikke mer. 

 

som jeg skrev så vil det bestandig finnes skadedyr i blant oss, det vil alltid være mennesker rundt oss som ikke vet bedre.

som blir til stor skade for andre mennesker.

Og de finnes overalt, på absolutt alle arbeidsplasser og i alle samfunnslag 

Jeg lever tross alt i dag med en ødelagt kropp fordi to tomme hoder med makt, 

ikke hadde den forstanden de så sårt trengte for å hjelpe meg.

Dessuten har jeg nå i 10 år levd med at folk har trodd at jeg ønsket å dø

jeg har prøvd å fortelle, men det er ganske håpløst.

noen mennesker vil aldri forstå uansett.

 

Selv om dette ikke er typen personer jeg ville valgt å menge meg med,

eller velge å ha i livet mitt

selv om jeg skjønner at det hele bunner i uvitenhet,

så blir jeg faktisk såret,

og jeg blir sint, 

det går inn på meg allikevel

og det skremmer meg at noen fremdeles ikke skjønner  mer,

at vi ikke vil komme noe lenger. 

Det skremmer meg å se hva tomme hoder kan gjøre av skade

og hvilken makt de faktisk har

 

Etter at jeg begynte å blogge har jeg blitt kontaktet av mennesker fra hele landet,

de aller fleste kommer med fine tilbakemeldinger på det jeg skriver,

andre ønsker å dele sin historie med noen som forstår.

men det finnes mange forskjellige personligheter der ute, 

og ikke alle “bekjentskaper” er like gode å få innpå livet sitt

Jeg har nemlig opplevd endel skremmende ting,

og noen gjør så godt de kan for å knekke meg

Om disse hendelsene har noe med drapstrusselen å gjøre vet jeg ikke

men det er klart man gjør seg sine tanker.

men jeg kan ikke la syke mennesker, og tomme hoder  få lov å verken knekke meg

eller stoppe meg i å skrive.

Så nå er jeg tilbake igjen som før.

Jeg har valgt å fokusere på det sunne og fornuftige i mennesker,

og håper at de aller fleste er det

at det ikke er uforstand, og uvitenheten som skal få gå seirende ut,

og i alle fall ikke

La tomme hoder få makt. 

 

facebook HER    Instagram HER

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Verdens beste Sjokoladekake (Lavkarbo)

 

 

Denne kaken er KRIMINELT god!!

Og det beste av alt! Den er Lavkarbo <3 

 

 

DETTE  TRENGER DU :

 

100 gr Mandelmel

100-130 tagatesse ( evnt sukrin) 

Juster etter hvor søt du vil ha den 

120 gr smør

20 gr kakao

 3 egg

1 Vaniljestang

2 ts Bakepulver

1/2 dl Sterk kaffe

1/2 dl fløte

2 ts Johannesbrødkjernemel (Kjøpes på helsekost)

1 SS Splenda

 Denne oppskriften er nok til en formkake. Vil du ha en rund kake dobler du oppskriften.

SLIK GJØR DU :

 

slå på ovnen, ha mandelmel,splenda,johannesbrødkjernemel,bakepulver og kakao i en bolle.

Smelt smør, og smør formen.

ha egg og sukrin i en bolle

snitt vaniljestangen og ha frøene i sammen med egg og sukrin

miks dette til eggedosis.

mål opp kaffe og fløte ( 1 dl tilsammen)

tilsett alt vekselvis i eggedosisen.

hakk gjerne litt sukkerfri sjokolade og bland inn om du ønsker det

konsistensen på røren kan virke litt rar, men resultatet blir supert!

  Stekes på 175 grader i ca 30-35 minutter. 

Avkjøl kaken på rist.

 

SJOKOLADEKREM!

100 g romtemperert smør

60 g Sukrinmelis

3-4 SS Splenda

2 SS Kakao

5-6 SS Kaffe

 

ha kremen i en sprøytepose og pynt kaken når den er avkjølt.

NAM NAM!

Facebook HER  Instagram HER


 

Min favoritt av fettkaffe! ☕💞

Jeg har testet ut litt forskjellige oppskrifter på fett kaffe,

og har nå funnet min absolutte favoritt! 💕

 

 

Fettkaffe høres helt grusomt ut, men det smaker helt fantastisk! 

 

Dette trenger du til en stor kopp

                                                           

2 dl Kaffe

2 egg 

1 stor ss meierismør (usaltet)

1 ts natreen flytende

Noen dråper vanilje 

1/2 dl kremfløte 

litt kakaopulever

 

Slik gjør du det:

 

Ha egg, smør, søtt,og vanilje i en blender

Bruk kaffe som er ca 72°c,

ikke bruk kokende kaffe, da kan du risikere at eggene blir kokt

Har du en kaffemaskin er dette perfekt!

Hell kaffen i sammen med resten av ingrediensene.

bland godt sammen.

Hell over i en kopp 

NB! dette er oppskrift til en stor kopp/krus 

Har du maskin med melke steamer kan du steame fløten på toppen <3

Ta litt Kakaopulver å strø litt over kaffen. 

Helt Fantastisk godt! 

 

facebook HER   Ny Instagram HER   

 

Funksjonell Mat

 

 

fortsettelse.. Hva skjedde egentlig 08.12.2008 utdrag fra Boken

(fortsettelse.. utdrag fra boken “En Gudløs verden av Monicha beate winther)

Mandag morgen 08.12.08

Min mor våkner, hun registrerer at jeg er borte.

– Så gikk hun altså på jobb allikevel, tenker hun.

Hun skulle jo ikke det. Hun var jo så sliten..

Hun må skynde seg ned å avlaste meg..

Telefonen ringer..

Det er fra legekontoret.

Benediktes stemme er i den andre enden.

– Du må komme med en gang! Monicha ligger her livløs i en ambulansen. Hun er alvorlig skadet..

Panikken brer seg i henne.

Hun kaster seg inn i bilen, kjører ned til legesenteret. Ambulansen er borte, jeg er ikke der…

– Du må kjøre med det samme! Kjør opp til fotballbanen oppe ved skolene, ambulansen er der oppe med henne, hun må sendes i helikopter til Førde!

Benedikte er oppskaket.

Inn i bilen igjen, kjøre til fotballbanen.. Der ligger jeg .. jenta hennes. Det kjæreste i livet, blå i ansiktet.

Hun registrerer med gru den ene armen min, den er brukket,den er i feil stilling.. beinsplintene stikker ut.

MONICHA! DU MÅ KJEMPE FOR LIVET!!

Hun gråter. Er skrekkslagen.

Jeg nikker..

TA BORT TRYKKET PÅ FOTEN MIN! skriker jeg. MAMMA! SI DE MÅ TA BORT TRYKKET PÅ FOTEN MIN!

– Det er ingen som trykker på foten din gråter hun, men du er alvorlig skadet!

Monicha du må kjempe for livet!

– Vi vet ikke hva som har skjedd sier ambulansesjoføren til henne. Hun ble funnet på bakken utenfor kjøpesenteret. Vi trodde hun hadde besvimt, men hun er så skadet, hele kroppen hennes er knust, og hun har store indre blødninger!

– Å GUD! hun må ha hoppet!! Panikken brer seg igjen.

– Hoppet? Hvorfor sier du det?

– Hun er så forferdelig deprimert! Få henne på sykehus ! kom dere av gårde! Berg livet hennes!

Hun skriker til helikoptermannskapet. Hun får ikke vært lenge hos meg før helikopteret letter og drar avgårde med meg til Førde sentralsykehus. Hun står igjen på bakken og gråter mens ambulansesjoføren holder rundt henne.

Han gråter han og..

Jeg husker smertene.. uendelige grufulle smerter… lyden av helikopter .. og stressede stemmer..

Jeg kommer til Førde sentralsykehus med knust bekken, brukket rygg, knuste kneskåler, brukket lårhals, brukket nakke, knust hel, begge armer og begge bein er brukket, brukket kragebein, brekte ribbein, brukne brystbein, hull i pusterøret, punkterte lunger, store indre blødninger og mange indre organer er spiddet opp av mitt eget skjelett. Kroppen er i respirasjonsvikt.. Og i ferd med å blø ut. De setter på en grind og stabiliserer bekkenet, fort fort, så gir de meg flere liter blod. Før de sender meg videre i all hast til Haukeland Sykehus..

De ser på hverandre, rister sorgtungt på hodene og sier, dette går aldri bra..

Hjemme går min mor rundt seg selv, i totalt mørke, i svarte sekunder, i en verden som raser på alle kanter. Hun kaster seg på telefonen ringer til Else, forteller i panikk. Else videreformidler litt til butikkene rundt, får dem til å henge opp en plakat på den stengte butikkporten som aldri ble åpnet. Får en dame til å komme fort for å holde sin egen butikk åpen, så løper hun opp til mamma, det er ikke langt, det tar tre minutter.

Hun holder rundt henne, ser mamma inn i øyne og sier. Vi ber! Nå ber vi for Monicha! Hun skal klare seg. Se på meg. Nå ber vi!

Gutten… hva med gutten… Mamma er i sjokk. Hun ringer Siri, og sier det har skjedd en ulykke, kan du ta med gutten hennes hjem..? Jeg må til Førde! Så kjører de sammen til Førde hvor mamma får se meg i bare noen få minutter før de drar avgårde med meg til Haukeland..

Det er panikkens dag… En dag i totalt mørke.. En dag hvor ting bare skjer, som gjennom kaos.. Mamma kjører til Siri, får hentet gutten.. Han ser på henne fra bilsetet,

– Hvor er mamma?

hun greier ikke å svare.. fokuserer på vegen, må hjem fort.

De er hjemme på et blunk, han spør igjen. Hvor er mamma?

Min mor blør innvendig av ordene..

– Mamma er på sykehus

Han sperrer opp øynene.

Vi så et helikopter, var det henne?

hun holder rundt den lille kroppen, og gråter..

Mamma..

kommer det fra gutten, han gråter sårt.

kommer hun hjem til Jul da?

Dette er for grusomt, for hjerterått. Hvordan kunne du Monicha? En liten farløs gutt, og nå kanskje uten mor, skal han ikke få ha noen? Monicha, hvordan kunne du? Tankene er fryktelige. Hun tar gutten på fanget..

– Jeg vet ikke kjære. Men du har meg! Du vil alltid ha meg! JEG går aldri i fra deg!

Nyheten om at noe har skjedd har nådd ut.. Hanna ringer til Katrine og de kommer. Siri kommer også.- Hva er det egentlig som har skjedd? Siri sitter hos mamma på kjøkkenet. Mamma gråter. Hanna og Katrine blir sittende i stua med min sønn, de skrur volumet på tvn høyt på, så gutten ikke skal få med seg alt det fæle som skjer på kjøkkenet.

– Det er min feil! Kommer det fra mamma. NEI! det er ikke din feil. Siri ser bestemt på henne. Dette er ingens feil! Det var en syk handling! Selvfølgelig er det ikke din feil.

– Men jeg taklet det så dårlig fortsatte hun, jeg skulle tatt signalene, jeg vet jo bedre.. Det er min feil.

Dette har du ikke noen skyld i!  Dessuten skal hun klare seg! Hun skal leve!

Mamma ser på Siri.. – Lov meg at hun klarer seg! kan du love meg det?

– JA! svarer Siri. Det lover jeg!

Siri er sykepleier, hun kontakter nå et kriseteam i kommunen. De lover å komme.

Kaoset er et faktum. Krisen er ulidelig. Mamma ringer sykehuset. Er hun kommet? hvordan går det?

– Vi har henne her ja, men…

hun er så skadet.. vi vet ikke..

HOLD HENNE I LIVE! DERE HAR Å HOLDE HENNE I LIVE!! DET ER JOBBEN DERES!

hun skriker til dem i telefonen.

– Vi skal gjøre vårt beste kommer det fra stemmen i røret.. men hun er så inderlig skadet, vi kan desverre ikke love noe. Og om hun skulle klare seg, så vet vi ikke.. Vi tror ikke.. Vi vet ikke hvordan utfallet vil bli.

JEG SKAL TA DET SOM KOMMER!! BARE HUN LEVER!! HUN MÅ LEVE!!

DERE HOLDER HENNE I LIVE! HØRER DU DET! LOV MEG AT HUN LEVER!

– Det kan vi ikke love, kommer det igjen..

Jeg må reise til Bergen! Jeg drar nå med det samme! Mamma er desperat etter å dra .. Siri vil ta med seg gutten hjem, han kan være hos oss, sier hun. han må jo på skolen..

Mamma tenker et kort sekund, men bestemmer seg fort for å ta han med, det er det eneste rette. Hun kan ikke la han være igjen, med en mamma på sykehus, som kanskje ikke klarer seg. som går hjemme og laget seg fantasier i hodet om hvordan det er, og hva som har skjedd.. Som får høre ting av andre som ikke er sant.. Han må være med, han må få vite sannheten, han må ha rett informasjon. Han må være med på denne prosessen, selv hvor grusomt det enn er. Han må være med!

Hun sender besøket hjem.

– Lov meg at dere ber for Monicha sier hun.

– Jeg lover kommer det fra Katrine

Så pakker hun, det mest nødvendige. Hun har ikke lenger tid til å vente på et kriseteam som aldri kommer.

De kom ikke da, de kom ikke senere, ikke den dagen, ikke den kvelden, ikke om noen dager , eller om noen måneder. De bare uteble.. De kom aldri…

Men den som kom var Ragnar. Mammas eks kjæreste. Ragnar var det nermeste jeg noen gang hadde kommet en slags far. Han kom inn i livet mitt da jeg var rundt 9 år. Vi hadde flyttet til han. Vi delte noen år med han, før bruddet var et faktum. Men han hadde bestandig holdt fast ved meg og min bror. Dessuten var han nå medeier i butikken min, men det var ikke derfor han kom. Han var oppriktig livredd..

Hun pakker for å reise, det mest nødvendige..

Tar med dyne og pute til gutten så han kan sove i bilen. Det blir en lang tur.. En tur med paniske tanker, en tur i bønner og tårer. En tur i kaos. Ute snør det tett, og noen ganger kan hun nesten ikke se vegen fremfor seg.

– Du må ikke gråte mormor kommer det fra gutten i baksetet. Mamma skal ikke dø, hun skal leve, det vet jeg.

– Vet du det? mamma blir overrassket over at han fremdeles er våken, de har kjørt et godt stykke nå.

– Ja det vet jeg. Vi ba nemlig om et mirakel.

– Et mirakel? Når gjorde dere det?

– I går kveld, kommer det fra gutten, før han sovner i baksetet..

Ved et kjøkkenbord på den andre siden av jorden,nærmere bestemt Sydney Australia, sitter det en mann med hodet begravd i sine hender. Han gråter.. Den ellers så handlekraftige mannen er nå plutselig satt helt ut av handling. Han er i sjokk. Han skulle reise vekk denne dagen, han skulle på en konferanse og holde et foredrag for en hel masse mennesker. Det var hans foredrag, og bare han som kunne innholdet i det..

Men han har fått en telefon fra sin mor..

Din søster har prøvd å ta sitt eget liv.. Hun har hoppet, jeg vet ikke om hun vil klare seg..

Hans kone løper rundt han, pakker i panikk. Bestiller en envegs bilett til Norge. koste hva det koste vil. Det spiller ingen rolle. Hun vrenger sitt hode, tenker kjapt, ringer en ansatt.

– Du må ta det oppdraget til Sven! Jeg sender deg en fil, du får bare lære deg innholdet fort!

Det kunne han ikke..

– Du gjør som jeg sier! Du tar det oppdraget! Gjør du ikke det, har du ikke jobb lenger!

Han gjør som hun sier.

Så kjører hun sin gråtende mann til flyplassen. Sjekker han inn på flyet, og får han avgårde, Reis! Din familie trenger deg! Og husk at jeg elsker deg.

Jeg elsker deg! husk det! Jeg venter på deg her! jeg elsker deg!

Så tar han fatt på den lange reisen.. tretti svarte timer, tretti timer i ensomhet, tretti timer alene med sine tanker, sin redsel, fortvilet og livredd i tretti timer uten å vite hva som venter..

 

Følg meg gjerne videre på Instagram HER

 

 

Hva skjedde egentlig 08.12.08.

(“Har du noen gang tenkt på hvor lenge et menneske kan klare seg uten søvn?,.. svaret er 50 timer. 50 timer før det begynner å vise psykotiske trekk”.)

08.12.2008

 

(utdrag fra boken “En gudløs Verden” av Monicha Beate Winther)

 

Jeg hadde  hatt butikk i tre år. Butikken min var en drøm jeg hadde fått satt ut i livet. Eller det var i alle fall det som hadde vert meningen. Men å drive butikk alene skulle vise seg å være en langt større oppgave enn jeg noensinne kunne drømt om, pluss enda litt mer enn det.. Jeg trodde jeg visste i alle fall litt av hva jeg gikk til.. Jeg hadde ikke peiling. Men selv om jeg ikke hadde økonomi til å ansette noen fast, ikke kunne ta fri eller ta med sønnen min på ferier, så elsket jeg hvert sekund. Det vil si, jeg elsket det til jeg ikke elsket det lenger, men da var det også slutt. Jeg hadde akkurat utvidet butikken, og flyttet til et større lokale da tingene for alvor begynte å hope seg opp.. Det ene førte det andre med seg, og til slutt hadde jeg så mye ansvar og så mye å tenke på, at jeg ikke klarte å fullføre en eneste tankerekke. Kundene sviktet, omsetningen dalte, og regningene hopet seg opp. Jeg fikk store problemer med å sove og fikk ikke i meg mat.

Det er egentlig utrolig hva folk ikke får med seg, overser, eller ikke bryr seg om. Ikke at det hadde gjort noen forskjell om noen virkelig hadde spurt meg hvordan jeg hadde det, sånn egentlig.. Ting går liksom greit. Og man skal fikse sin egen shit. Det gjorde jeg altså ikke. Etterhvert skjønte jeg selv at det bar ille avgårde med meg. Så jeg mannet meg opp og prøvde å skaffe hjelp.

Jeg hadde nå gått i 7 døgn uten mat, uten å sove, og allikevel var jeg på jobb..

– jaha, og hva kan jeg hjelpe deg med? Den oversminkede barbiedukken av en lege så på meg med naive altfor blå linse øyne..

– Jeg vil be om at du legger meg inn på sykehus. Gjerne psykiatrisk svarte jeg

– HVA? hvorfor det?

Jeg fortalte om situasjonen min og om hvordan jeg hadde mistet søvnen, og at jeg ikke klarte å spise uten at maten vokste i munnen på meg.

– Jeg holder på å miste grepet. Du må hjelpe meg!

Jeg var så sliten at jeg følte hvert ord ble en kraftanstrengelse uten sidestykker, jeg kaldsvettet på ryggen og hjertet hamret så fort at jeg var overbevist om at hun kunne høre det.

Hun stirret inn i dataskjermen..

– Aah, men jeg ser jo her at du har vert ute en vinternatt før du.

– Javel? hva vil du frem til?

– Se på meg svarte hun. Du er sterk! dette fikser du ikke sant. Du skal få noe å sove på. Du trenger ingen innleggelse. Hun rakte meg en teit resept, som om noen tabletter skulle være svaret på alt.

– Jeg vil snakke med en annen lege, du forstår tydeligvis ikke hva jeg sier sa jeg.

– Det fungerer nok ikke sånn, hun så på meg med de falske blåfargede øynene. Og din sønn?

– Min mor er hos meg nå, så hun passer han, svarte jeg kort

– jaja men da har du i vert fall tatt ansvar for han, og sørget for at han har det bra nå som du trenger å hente deg litt inn igjen.

Denne damen har neimen ikke mye mellom øra tenkte jeg mens avmaktsfølelsen bredde seg inni meg. Jeg må ha sett på henne med verdens sinteste øyne, for hun nermest hoppet i stolen.

– Hør her, tatt ansvar for min sønn? Skjønner du ikke at det verste som kan skje min sønn, er at det kan skje meg noe!? Og det er nettopp det jeg sier, jeg er redd jeg er i ferd med å bli alvorlig syk!

hun kan umulig ha forstått alvoret i hva jeg sa. Hun bare kikket på meg med Barbie blikket sitt å sa.

– Du har selv ansvar for ditt eget liv.

– Nå var det nettopp derfor jeg kom til deg svarte jeg og begynte å gråte. Fordi jeg ikke tror jeg klarer å ta det ansvaret lenger.

Men det var håpløst , jeg fikk finne hjelp et annet sted.

Jeg tok frem lommeboken og ville betale, men merket at pengene ikke gav noen mening.. Jeg så ikke forskjell på dem.. Som et barn stod jeg der og ikke klarte å skille dem fra hverandre.. – Ta det du skal ha her, jeg klarer ikke å tenke sa jeg

At hun ikke reagerte på det jeg sa til henne er en ting, men at hun ikke reagerte på oppførselen min, det skremmer meg den dag i dag.

– Dette ordner seg sa hun. Gå hjem og sov, og kom tilbake om noen dager om du ikke føler deg bedre.

I ren desperasjon kastet jeg meg på telefonen å ringte en prest da jeg kom hjem.

– Du MÅ hjelpe meg, jeg er i NØD! En oppgitt stemme i andre enden sa noe om å ikke ha tid, og kanskje om noen dager.. NEI! skrek jeg . – jeg må ha hjelp nå, og du bare har å komme!. Det gikk han til slutt med på, og vi avtalte et sted å treffes.

Han satt nærmest å trippet for dette hadde han egentlig ikke tid til.

– jeg prøvde å fortelle hva som plaget meg, men alt ble bare en usammenhengdene grøt.. Jeg gråt voldsomt, tok hendene hans i mine og sa

– Be for meg!! Be for min sønn! Be for min mor! Be om et mirakel!

Det gjorde han.

Så sendte han meg hjem, forsikret meg om at Gud var med meg og bla bla…

Det var stille i leiligheten da jeg kom hjem. Min mor hadde fulgt min sønn i seng, og jeg gikk inn til han. Satte meg på sengekanten, tok hans hender i mine og sa, nå ber vi sammen. Så sa jeg kjære Gud gi oss et Mirakel!. Amen. Det må ha virket veldig skremmende..

Så tok jeg en sovetablett mens jeg forbannet alle leger og prester i verden som ikke var i stand til å ta imot et menneske i total krise..

Søndag kveld 07.12.08.

 

Dagen som ble borte

Mandag morgen 08.12.08

Jeg hadde stått opp som vanlig, vi hadde hatt dårlig tid. Jeg skulle følge min sønn til skolen. Jeg hadde virket stresset men vanlig, dessuten var vi sent ute. Jeg hadde møtt Maria, hun hadde også vert sent ute, hun skulle kjøre ungene sine til skolen. Ville min sønn sitte på? Jeg hadde takket ja. Jeg hadde smilt.

Jeg virket normal.

Så hadde jeg nok ordnet meg som vanlig, forberedt meg til en ny dag. Det var hektiske tider, vi gikk mot Jul.

Jeg hadde nok som vanlig gått til kjøpesenteret denne dagen. Jeg hadde gått inn i heisen, møtt en dame fra banken.

Jeg hadde smilt.

Jeg hadde virket som vanlig.

– På et senere tidspunkt skulle denne damen komme til å si.. – om jeg bare hadde visst… Men jeg visste ikke, hun virket som vanlig.

jeg hadde trykket på en knapp i heisen, jeg skulle helt opp.

Jeg hadde smilt…

Jeg  hadde virket normal..

Men ingenting var normalt eller som vanlig med denne dagen.

Nå var jeg oppe på taket av kjøpesenteret, gikk ut på kanten, og hoppet rett i døden…

 

 

Fortsettelse HER 

facebook HER  Instagram HER

Mitt favoritt brød på lavkarbovis!

 

Jeg har prøvd meg litt frem med forskjellige oppskrifter på lavkarbo brød, 

med litt varierende resultat, her er oppskriften på det absolutt beste brødet!

Jeg bruker å kle brødformen med bakepapir, og smøre det med meierismør

til slutt hakker jeg mandler/hasselnøtter/valnøtter og maldonsalt og strør  på toppen.

skikkelig Godt 🙂 

 

Oppskriften får du her:

 

4 stk            egg

1 ts             bakepulver

1 halv boks creme fraiche 

3 ss            solsikkeolje

60 g ram     fibrex/ evnt kruskakli

40 gram      linfrø

50 gram      sesamfrø

50 gram     solsikkekjerner 

 

Slik gjør du:

 

Ha eggene i en bolle.

Tilsett solsikkeolje og Crème fraîche, og visp alt sammen.

Bland alt det tørre ( bortsett fra bakepulver) sammen i en annen bolle.

Hell dette oppi bollen med det våte. Rør sammen,

Bakepulveret rører du inn til slutt.

Ha røren i en medium stor brødform, som enten er smurt eller er dekket med bakepapir.

Stekes på nederste rille i ovnen, i ca. 55 min avhengig av ovn, ved 180 grader. Avkjøl på rist.

 

 Flere ingredienser HER

 

facebook HER  Instagram HER

Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve

 foto:Tiziana M

 

I fjor på denne tiden lå jeg hardt skadet på sykehus etter en trafikkulykke

mer smerter, 

mer sykehus.

Det var allikevel ikke det verste, det var det som  egentlig hadde skjedd

og hvordan det skjedde, det var det som knuste meg

Nå reiser jeg meg ikke mer, skrev jeg til svar på meldinger fra venner

Jeg har ikke mer vilje, eller lyst i meg til å fortsette ,

ikke nå,

ikke denne gangen,

ikke etter dette

Jeg har ingen glede av å leve i disse smertene,

det er ingen som kan kreve dette av meg,

ingen andre hadde orket det,

og nå orker jeg ikke mer. 

så nå velger jeg døden, så får folk rundt meg velge å forstå det eller ikke. 

Jeg vil ikke mer, jeg har reist meg for siste gang.

 

Det var alvorlige ord.

 

men det var ingen som reagerte..

jeg vet ikke hvorfor, men det fikk meg til å føle at jeg ikke hadde noen verdi,

at hvis jeg ønsket å dø så fikk jeg fint bare gjøre det

det fikk bli mitt eget problem

 

Ikke reagerte de på sykehuset heller,

dette fikser du

dette ordner seg, 

livet går videre.

For meg føltes det ikke sånn

jeg tenkte at livet var over,

at jeg ikke kom til å klare å reise meg igjen

det hadde blitt for mye, det var nok for lenge siden om det ikke bare skulle skje enda mer

det var det ingen som skjønte, 

ikke før jeg gråt meg til å få snakke med en psykiater så skjønte de det

at jeg mente alvor. 

 

Det var ikke plass til meg, ikke var det nødvending heller, jeg var jo bare nedbrutt

vi legger ikke inn nedbrutte mennesker i psykiatrien fikk jeg til svar

neivel? hvem legger dere inn da?

det fikk jeg aldri noe svar på,

jeg fikk til slutt en kriseseng, og de lovet å ta vare på meg,

det var det likevel ingen som gjorde.

jeg vil ikke leve sa jeg

allikevel fikk jeg ha både saks, strikkepinner, og belte med meg på rommet.

jeg ville ikke leve

men jeg fikk fri utgang, kunne gå så langt jeg ville, og det gjorde jeg og. Jeg ble borte i mange timer, 

og da jeg var tilbake var det ingen som lurte på hvor jeg hadde vært, eller hadde savnet meg.

de merket det ikke,

Jeg var usynlig.

jeg kunne sitte på rommet i timevis alene, og det var ingen som kom for å snakket med meg,

ikke en eneste person.

Ville jeg dø så kunne jeg det, det hadde jeg alle muligheter til

spørs om de hadde merket det hvis jeg døde.

Jeg har tenkt mye på dette, og hvor alvorlig dette faktisk er

folk tar livet av seg mens de er innlagt,

det har skjedd mange ganger, og det kommer til å skje igjen.

hjemme sitter gjerne familie og venner og tenker og tror at det finnes god hjelp å få,

at nå kan de slappe av, 

nå skjer det ikke noe

det skjer ikke noe så lenge man er innlagt

men jeg vet noe annet, 

jeg vet hvor dårlig det faktisk kan være, og hvor lite hjelp man kan oppleve å få. 

 

Jeg sa i fra, jeg fortalte om min opplevelse, og hvor dårlig jeg mente det var

Sånn skal det ikke være fikk jeg til svar

vi må se på rutinene våre

se om vi kan gjøre noen endringer

det skremmer meg å tenke på.

Jeg skal ikke ta håpet fra andre mennesker, og det er kanskje ikke slik overalt

men det er mye som er altfor dårlig,

dessuten er det mulig at de så det, kanskje de så at jeg egentlig ikke ønsket å dø,

for jeg ønsket jo ikke å dø, jeg ville bare ikke leve.

 

 

facebook HER  Instagram HER

 

 

 

 

 

kjøttsuppe

Ekstremt god kjøtt suppe!! 

( lavkarbo) 

400-500 gram kjøttdeig/evnt annet kjøtt du måtte ha

1 Boks seterømme

1 dl Fløte

1 boks hakka tomater ( landlord har minst karbo)

1 Paprika ( den grønne har minst karbo)

3 stk  Champinjong

1/2 Squash

1 buljong terning 

krydre etter smak

Slik gjør du:

stek kjøttet/kjøttdeig ( ha dette i en gryte)

tilsett buljong, fløte, hakket tomat, og rømme

kutt opp grønnsakene og stek disse 

bland alt sammen i en gryte, og la suppa koke i ca 5 min.

ha i litt vann om du synes den blir for tykk

Superlett, tar liten tid, og best av alt

Den er Supergod!!

Jeg pyntet med paprika i alle farger for øyets skyld 😉

( kan droppes om du går på streng diett)

   Du kan følge bloggen på Instagram  HER   Facebook HER 

   og direkte HER

Soma Hälsoprodukter//Soma Hälsoprodukter

Et lite sjokk!

I dag våknet jeg opp til 2500 lesere!!! 

whaaat??

hva skjer?

det er over alle forventninger!

Jeg er bare så uendelig takknemlig for alle fine tilbakemeldingene dere kommer med!

Det betyr mye!

Kanskje mye mer enn dere tror! 

Takk for at dere leser, det er veldig viktig! 

Nå har jeg etterhvert fått nyss i at helsepersonell også leser bloggen med stor interesse, 

ingenting er mer godt enn det. 

Hvis jeg kan være en stemme for noen, eller bidra til at barn blir fanget opp tidlig

så er jeg evig takknemlig for det! 

Tusen takk alle sammen!! 

 

facebook HER Instagram HER