Jeg var vel rundt 16-17 år da jeg sluttet å gråte,
jeg hadde skrudd av, skrudd av følelsene mine, sånn utenpå viste jeg aldri følelser
var bare helt flat,
det fantes ingen oppturer,
ingen nedturer.
Jeg var bare helt flat hele tiden.
Følelsene hadde jeg begravd et sted under det svarte tårnet som hadde vokst litt større for hvert år som gikk
et tårn av svarte følelser,
lag på lag lå de svarte følelsene oppå hverandre
Jeg fikk ikke sove,
og hvis jeg greide å sove så hadde jeg mareritt,
grusomme mareritt hver eneste natt,
mareritt som fulgte etter meg om dagen og gjorde det vanskelig å legge seg om kvelden
jeg gjorde hva som helst for å slippe å legge meg.
Mamma hadde merket en endring hos meg, hun var bekymret
jeg gikk ikke med på noe av det hun foreslo,
jeg var tverr og jeg var vanskelig
kun en eneste stor bekymring, jeg var vanskelig nå igjen
og selv om jeg hadde skrudd av følelsene mine, så oppdaget jeg det en dag
sånn på riktig,
hvor bekymret hun var.
hun satt foran meg i stua, og gråt
-Du trenger hjelp Monicha, skjønner du ikke det?
Jeg hadde bestemt meg for at jeg aldri mer skulle sette mine bein på et psykologkontor.
Jeg måtte være ferdig nå,
skulle livet bare dreie seg om dette?
var det sånn det skulle bli?
Og selv om jeg ikke ville det,
så gikk jeg til slutt med på det
jeg gikk med på det slik at mamma ikke skulle gråte,
ikke bekymre seg
og fordi hun skulle tro at det fremdeles fantes et håp for meg
det var derfor jeg gikk.
Jeg var der,
men jeg åpnet meg ikke,
Jeg satt hos psykologen og var stille,
jeg var stille,
hun var mye stille hun og,
og hvis noen etterhvert begynte å si noe så var det som regel alltid henne,
fikk jeg spørsmål brukte jeg lang tid på å svare, og det var nesten aldri med lyd
jeg bare nikket bekreftende, ristet på hode, eller heiste på skuldrene,
Det var greit de gangene vi snakket om her og nå ting, da kunne jeg snakke
men når hun ville ha meg til å snakke om det løy jeg å svarte
Det er jeg ferdig med,
jeg har lagt det bak meg
det har vært rettssak og alt mulig,
det er over det nå.
jeg har gått videre.
Det var selvfølgelig ikke sant, og det visste hun
jeg hadde bare forklart meg, fortalt alt sammen til politiet, og til retten
jeg hadde stått der på utsiden av meg selv, og fortalt alt sammen, alle detaljer,
alt sammen, jeg fortalte det som om det var den enkleste ting i verden
helt iskaldt, og helt uten følelser,
men jeg snakket aldri om det.
Det hadde jeg ikke tenkt å gjøre nå heller
dessuten stolte jeg ikke på psykologer,
de kunne finne på hva som helst
gå til politiet
bli sinte på meg
starte en rettssak
begynne å gråte slik at jeg fikk dårlig samvittighet og ville trøste dem
eller ødelegge livet mitt,
Når jeg kom hjem og fikk spørsmål om hvordan det hadde gått,eller om jeg syntes jeg hadde noe utbytte av det
sa jeg bare
Fint!
Psykologen var begynt å gå lei,
hun var lei av at jeg bare satt der og aldri snakket
-Du må nesten snakke om det,
du er stor nå,
hvis du ikke snakker om det så er det nesten ikke noen vits i at du kommer hit,
jeg har andre pasienter
jeg har andre pasienter som trenger meg
jeg satt bare der, jeg satt der og tok opp andre sin tid
Det ville jeg ikke,
jeg ville ikke være til bry,
eller stå i veien for andre, så jeg prøvde å forklare
Jeg glemmer ikke den dagen,
den dagen jeg reiste meg opp av stolen,
den fortvilte kjeftingen min, som egentlig var et rop om hjelp
og hennes uprofesjonelle måte å reagere på
jeg glemmer det ikke
Jeg hadde reist meg opp fra stolen og skreket
– Du kan ikke hjelpe meg!
det er ingen som kan hjelpe meg!
jeg er ødelagt og det er ingenting noen kan gjøre for å endre på det!
Hvis du tar et lite barn og knuser det i tusen biter så er det ødelagt!
Ferdig!
Jeg kommer aldri til å få det noe bedre, det vil alltid være sånn
Skjønner du ikke det?
Uansett hva jeg gjør så vil jeg aldri bli bra nok
jeg vil alltid være skitten
Jeg kan skrubbe huden til jeg blør
men jeg blir aldri ren
Skjønner du ikke det?
Jeg vil ikke snakke om det
hvis jeg snakker om det , så kommer alle følelsene tilbake
alt det vonde kommer tilbake!
Skjønner du ikke det?
Jeg tør ikke snakke om det
for hvis jeg snakker om det, så gjennopplever jeg det
og det kan jeg ikke
for du har en klokke fremfor deg, som du stadig sitter å ser på
du sitter å ser på den fordømte klokka di hele tiden,
du har en viss avmålt tid som du har satt av til meg
og når den tiden er ute, så har jeg kanskje allerede begynt å føle ting igjen
jeg har kanskje begynt å gjenoppleve ting,
også sender du meg bare ut i verden igjen, fordi din dyrebare tid er ute
din viktige tid av betalt omsorg for meg er ute,
mens jeg må ut i verden
helt alene, å være to år igjen, med alt det innebar for meg da jeg var liten
Skjønner du ikke det?
Jeg får ikke sove
jeg klarer ikke å tenke
jeg kan ikke konsentrere meg
Mens du bare drar hjem, du drar bare hjem til ditt trygge liv
mens du tror og tenker at i dag gjorde du en god jobb
du gjorde en god jobb fordi du fikk en vanskelig pasient til å snakke om det
Uten å tenke på det faktum at det du egentlig har gjort, er å sende en liten og livredd toåring ut i verden
helt alene!
Så NEI!
Jeg vil ikke snakke om det!
sist jeg snakket om det så ble jeg sinnsyk!
Jeg var 13 år og sinnsyk
jeg ble Psykotisk!
Jeg trenger at det aldri har skjedd meg noe!
og det finnes ingenting i verden du kan gjøre for å endre på det
Så du kan ikke hjelpe meg
ingen kan hjelpe meg!
– Nå setter du deg ned!
Hun var sint,
da tenker jeg at vi ikke kommer noe lenger
hun satt der mens hun så på meg med illsinte øyne
i hennes øyne var jeg kun en ting, vanskelig.
Hun skulle selvfølgelig gitt meg et tilbud
et tilbud om innleggelse,
jeg skjønner det ikke i dag, at hun ikke forsto bedre
at hun ikke la meg inn på et sykehus for ungdom
et sted hvor jeg kunne følt meg trygg mens jeg snakket om det
men det gjorde hun ikke
hun bare avsluttet det, det var best sånn
jeg ble for vanskelig for henne
hun orket meg ikke
så jeg fikk ikke hjelp nå heller
hun skulle ha skjønt bedre
så kanskje ting hadde stoppet der
men det gjorde hun ikke
Hun valgte heller å avslutte det,
hun avsluttet det når jeg endelig hadde begynt å åpne meg,
sagt hva jeg trengte
ropt om hjelp
men det så hun ikke,
hørt det ikke
skjønte det ikke
Desverre…
#ptsd
