jeg har blitt det mennesket som fikk meg til å gråte da jeg var yngre
den gamle damen som spiste alene på kafe
den gamle mannen som satt på en benk i parken og gråt
den ensomme som danset alene på dansegulvet
eller sto på tribunen og heiet uten noen ved sin side
den som tente et lys for seg selv på bursdagen sin

nå er jeg blitt det mennesket selv
mennesket jeg ikke klarte å se på da jeg var yngre
mennesket som knuste hjertet mitt
mennesket jeg aldri glemte

nå er det meg
selv om jeg ikke er så gammel enda
er jeg her nå
og selv om det finnes mennesker rundt meg
er jeg likevel alene

jeg er henne
jeg er han
den ensomme gamle
Det var meg.

Jeg kommer sikkert til å få motbør for dette — og det får så være.

Denne saken har dukket opp i feeden min så mange ganger at jeg som kristen ikke lenger kan tie.

For dette handler ikke bare om tro, men om menneskelighet. Og jeg er grunnleggende uenig i det som blir sagt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er ikke til det beste for noen — ikke for moren, som skal bære en livslang smerte, og ikke for barnet, som kanskje blir født inn i uønskethet og lidelse.
Å påstå noe annet, er naivt, kunnskapsløst — og veldig farlig.

«Ethvert menneske er ukrenkelig», sies det. Javel. Men noen mennesker blir krenket fra den dagen de blir født.
Og vi kunne forhindret det. Vi kunne berget det livet som var igjen — men vi løftet Bibelen som våpen og ropte «Det er drap!».

Nei. Noen ganger er det et mye større drap å tvinge et liv frem, enn å la det gå.

Til deg, Ingrid Olina: Du er bare én skjebne, én erfaring, én voldtekt unna å forstå noe annet.

Og til mine kristne venner:
Tilgi dem, Far.
For de vet virkelig ikke hva de gjør.