(Utdrag fra dagbøker)
Helt siden jeg flyttet til Bærum
har livet vært godt å leve
Det har vært mange deilige år
Men så kom alt det mørke jeg trodde jeg hadde lagt bak meg krypende tilbake
Sterkere, Dypere, mer skremmende, og svartere enn noen gang.
Det trodde jeg ikke var mulig
Jeg er 22 år
Og Livet er svart
Så svart at jeg har sluttet å jobbe
Droppet min store kjærlighet
Ikke fordi jeg ikke elsker han
men for å sette han fri
Sette han fri fra meg
Jeg kommer til å angre på det
hvis jeg lever
Han vil ikke at det skal være slutt
Det vil ikke jeg heller
men han må få leve et godt liv
og det får han ikke med meg
Ikke når alt er svart
For livet er bare svart
Jeg har dumpet alle vennene mine
Og jeg har isolert meg
Flyttet hjem
Vekk fra Bærum
Og alt som har gitt meg glede
Men jeg er ikke glad lenger
Jeg er redd
Så jeg har flyttet hjem
Eller hjem, og hjem..
Jeg vet ikke hvor hjem er lenger
Jeg har flyttet så mange ganger
At hjem er bare der hvor mamma er
Hun skal flytte tilbake til Sandane
Tilbake til Sogn og Fjordane
Der hvor jeg vokste opp
Hun fikk et godt jobbtilbud der
Så nå er huset i Molde solgt
Og hun flytter tilbake til Sandane
Jeg er glad jeg slipper Molde
Det er altfor mange vonde minner der
Men jeg vil ikke tilbake til Sandane heller
Men sånn blir det bare nå
Jeg vil være der hvor mamma er
Jeg må føle meg trygg
Jeg vet at jeg er voksen
men akkurat nå
Så er jeg ikke voksen
Nå er jeg bare liten
Og jeg er redd hele tiden
Og jeg vil føle meg trygg
Så jeg har flyttet
Men jeg kommer til å angre på det
Hvis jeg lever
Jeg har gått inn i et svart hull
Og blitt værende der
Jeg vil ikke være her
i dette svarte hullet
Jeg vil ut
Men jeg kommer ikke løs
jeg sitter fast
Livet mitt har stoppet opp
Det er satt på pause
Jeg har forkastet alt
All fremtid som ville blitt god
Og alle som gav meg glede
Jeg kommer til å angre på det
hvis jeg lever
Men livet er svart
Det finnes ingen lyspunkt
Det finnes ingen glede
Jeg klarer ikke se fremover
Fremover finnes ikke nå
Jeg tør ikke se fremover
For det er bare mørke der fremme
Mamma spurte meg hva som skulle til for at jeg kunne få det bedre
Jeg angrer på svaret mitt
En mor skal ikke høre sånt
Det må være helt grusomt for henne
Men det er ærlig
Og det er sant
Så derfor svarte jeg som jeg gjorde
“Jeg trenger å høre at det er greit at jeg får slippe nå
At det er greit at jeg ikke klarer mer
At det går bra med deg
Og med alle andre
hvis jeg blir borte
At det er greit at jeg dør
Det eneste jeg vil er
å få slippe
Jeg har prøvd dette livet
Jeg har prøvd å leve det
Men jeg klarte det ikke
Så la meg få slippe
For jeg klarer ikke mer
det er det som må til
for at jeg skal få det bedre”
Hun ble redd
Veldig redd
Og hun svarte meg
” Monicha,
du er det kjæreste jeg har,
Det går IKKE bra med meg hvis du blir borte
det skal ALDRI skje!
Vi skal klare dette
Vi skal klare dette sammen”
Men jeg klarer ikke dette
Og vi kan heller ikke klare dette sammen
Men hun må huske denne samtalen
Og hun må leve med den
Hvis jeg ikke lever
Og det kan jeg ikke gjøre imot henne
For hun kommer ikke til å glemme den
Hvis jeg ikke lever
Jeg har begynt hos psykolog igjen
Et siste forsøk har jeg tenkt
Men dessverre er det
bortkastet
Det er bortkastet tid og penger
Det blir ikke noe bedre
Det blir bare verre
Hun avslørte hvor dum hun var, allerede i første setning
“Det er så mye å ta tak i her
så mye forferdelig som har skjedd deg
så jeg vet ikke hvor vi skal begynne
alt dette
og du er bare 22 år”
Hun ødela alt i den første setningen
Så jeg tenker at hun er en idiot hun også
Er det bare mennesker uten livserfaring som blir psykologer?
For en farlig ting å si til en ung jente som ikke ser noe lys noe sted
Eller til hvem som helst som er langt nede
Som sitter med et kaos inni seg
Med et lass av traumer som aldri har blitt bearbeidet
Som ikke ser muligheten til å komme seg videre
fordi det er for mye
Jeg vet at det er mye
det er jo derfor livet er svart,
det var jo derfor jeg gikk til henne
Det føles som å skulle rydde et gigantisk
rote hus
Huset til en ekstrem samler
En Horder
Bare at
alt rotet
alt kaoset
Og alt søppelet
er inni et menneske
Det er inni meg
Det virker helt umulig
For hva skal du kaste?
Og hva skal du ta vare på?
Men det er enklere å rydde et digert forsøplet, kaotisk hus
For der kan du kaste
og der kan du glemme
Godt å bli kvitt søppelet
Sånn er det ikke med traumer
De må bearbeides
De må snakkes ihjel
jeg må
iallefall gjøre det
Fordi
jeg trenger det
For jeg har tiet traumene ihjel
Og da blir det nesten umulig
Å åpne dem opp igjen
Jeg tør det nesten ikke heller
Men
Det er det
jeg må
Og det sa jeg også til henne
Men hun svarte, som den Idioten hun er
“Du er 22 år
Og har allerede opplevd mer enn mange gjør i løpet av et helt liv.”
Hun sa det oppgitt
som om jeg ble for krevende for henne,
at det ville bli
For slitsomt for henne
For henne!
Jeg svarte henne tilbake
Og jeg vet at det var frekt
“DU
har tydeligvis aldri opplevd noe”
hun tok håpet i fra meg
Så nå er det ikke noe vits
Jeg kan like godt la det være
Ikke snakke om det allikevel
men jeg synes jeg svarte henne fornuftig etterpå
” Vi kan vel starte med begynnelsen,
med det første minnet jeg har
Også jobber vi oss fremover til dagen i dag?”
Det var en sår bønn om hjelp
Men hun mente det ikke var lurt
At sånt ikke var nødvendig
Medisiner var tingen
Også kunne vi snakke om dagen i dag
Men
det er ikke det jeg trenger!
Jeg kan snakke med hvem som helst om dagen i dag
jeg trenger da ingen psykolog til det
Jeg trenger å fortelle
Alt jeg husker
Alt jeg har opplevd
Men hun mener det ikke er lurt
Så vi må ta hensyn til henne
Mine behov er ikke viktig
Så det blir ikke noe
“terapi”
Ikke nå heller
Så da er hun en Idiot hun også
Jeg kunne virkelig fått hjelp denne gangen
som så mange mange ganger før
Hadde jeg bare møtt på riktig person bak tittelen
Men det gjorde jeg dessverre ikke
ikke denne gangen heller
Jeg møtte en Idiot,
en Idiot nå igjen
Jeg er 22 år
Og jeg synes jeg svarte fornuftig
” Vi kan vel starte på begynnelsen”?
Men det jeg trenger er ikke viktig
Fordi hun mener det ikke er lurt.
(fortsettelse følger i morgen)
Facebook HER
Instagram HER
