Jeg begynte å skrive dagbok da
jeg var 13 år,
jeg skrev dagbok på oppfordring fra PPT.
Det var kanskje det eneste riktige de sa og gjorde den gangen,
iallfall det eneste som ble til noen slags form for hjelp for meg.
Hadde jeg ikke gjort som de sa den gangen ville jeg kanskje ikke sittet her i dag.
Da jeg begynte å skrive bok var disse dagbøkene til stor hjelp for meg,
dagbøker,og gamle brev jeg har skrevet.
Noen av brevene ble aldri sent, og noen har jeg klart å få tilbake,
så takk til alle mennesker som tar vare på brevene de får,
som ikke kaster dem, men gjemmer de på et trygt sted.
Og takk til meg selv som ikke rev i stykker og kastet de jeg selv skrev men aldri sendte fra meg.
Mange av tekstene i dagbøkene er skrevet med så liten skrift at jeg måtte bruke forstørrelsesglass for å greie å tyde dem.
Alle tankene,
følelsene,
beskrivelsen min av verden,
en verden det var veldig farlig å befinne seg i.
Jeg gikk lenge til PPT
og begynte til slutt å snakke,
men det var bare enstavelsesord som kom ut av meg,
jeg husker det godt,
hvordan jeg satt der inne på kontoret til psykologen å så ned på skoene mine,
og hvisket,
og at det nærmest var umulig å høre hva jeg sa.
– Snakk høyere
-Jeg hører ikke hva du sier
-Få opp stemmen
-Hæ?
-Hva sa du?
-Du må snakke høyt og tydelig! Det må du lære deg!
Jeg var 13 år og til irritasjon fordi jeg ikke snakket høyt nok ,
fordi jeg ikke snakket høyt og tydelig om det som var farlig å snakke om,
det som var farlig å føle noe om.
jeg var en vanskelig unge,
en vanskelig jente som kastet bort psykologens viktige tid, en barnepsykolog
som hadde andre ting å drive med enn å sitte med en håpløs unge som ikke snakket.
For meg var det farlig å snakke om det,
det var farlig å skrive om det og,
derfor ble stemmen liten,
og skriften ble liten
den ble bitte bitte liten.
Jeg hadde alltid lås på dagbøkene mine,
jeg låste dem,
la dem i et låst skrin,
som igjen ble lagt i en låst kiste,
allikevel var jeg livredd,
livredd for at noen skulle bryte seg inn,
bryte seg inn å finne dem.
Jeg låste alltid døren til rommet mitt når jeg skrev,
jeg satt der bak den låste døren, med hamrende hjerte, og dunking i hodet mens jeg skrev ned alt det farlige.
jeg skrev og la det vekk
skrev og la det vekk
Det skjedde ikke en eneste gang at jeg leste over det jeg hadde skrevet,
det turte jeg ikke,
ikke før det hadde gått lang tid,
faktisk gikk det så lang tid at jeg var blitt voksen og selv hadde fått barn,
og selv om jeg var blitt voksen,
og alt var lenge siden så var det helt grusomt.
Grusomt å lese,
grusomt å sitte der å lese de hemmelige og godt bevarte dagbøkene,
Dagbøker fulle av flekker,
flekker etter tårer,
tørkede tårer fra en jente som angret på at det hun hadde sagt,
som gikk med øyne i nakken, fordi hun ventet på å bli drept,
at noe farlig var i ferd med å skje
som var til irritasjon for barnepsykologer, og de fleste andre rundt
Som ikke klarte å snakke høyt nok om det som var ulovlig,
Som ble mobbet på skolen fordi hun ikke hadde gym
Jenta det var noe feil med
som ikke var bra nok, og som aldri ville bli det.
Tårer fra en jente på 13 år
med hviskende stemme og liten skrift.
følg min historie videre på facebook HER og instagram DER
