Jeg hadde visst det hele tiden. 

Annonsørinnhold

Spar opptil 69%: Salg på Johaug, Under Armour, Twentyfour +++

Allerede som veldig liten visste jeg det.

Jeg kunne kjenne det i hele meg, 

og jeg kjente på det hele tiden.

Jeg var feil.

Jeg husker fremdeles det inderlige ønske jeg gikk rundt med, 

jeg ønsket å være en annen, 

hvem som helst annen,

bare jeg slapp å være meg.

Hvem som helst andre,

Men selv om jeg visste at jeg var feil,

at det var noe galt med meg,

så gikk jeg med et håp i magen,

et håp om at jeg kanskje ikke var feil allikevel.

” alle gjør sånn” hadde han sagt. 

“alle gjør det,

men ingen sier noe om det.

det er ulovlig”

det er ulovlig å si noe om det til noen

selv om alle gjør det

det er helt ulovlig å si det til noen

og du..

” Det er helt normalt”

Jeg var feil,

Jeg var annerledes,

Jeg var den eneste jenta i hele verden som ikke tålte det.

Som kjente på at dette var galt, 

at det var farlig

at det ikke var normalt

Jeg var ikke som de andre barna i barnehagen,

de andre barna lekte og lo.

De var avslappet,

lykkelige

de hadde det bra.

Dessuten hadde han jo rett, 

det var ingen som snakket om det,

det var ingen som sa noe om det.

Men alle hadde det sånn. 

Og alle tålte det,

de tålte det alle sammen.

Alle

Alle..

bare ikke jeg.

Allikevel var det noe jeg følte på,

for selv om det var vanlig,

og selv om alle hadde det sånn

og selv om alle de andre tålte det

så var det likevel noe

det var noe..

et håp

inne i meg

et håp om at jeg ikke trengte å ha det sånn

et håp om å få slippe

et håp om at mine følelser var rett

Så jeg bestemte meg for å si noe, 

jeg skulle si det til de voksne i barnehagen

Jeg husker fremdeles gleden i magen den dagen jeg våknet og skulle i barnehagen.

for første gang så gledet jeg meg til å gå dit.

Jeg var ikke trøtt

Jeg somlet ikke med klærne

Jeg bare hoppet ut av senga, 

jeg var lykkelig

fikk på meg alle klærne helt selv

helt uten hjelp

jeg tøyset,

smilte,

og lo ved frokostbordet.

Det gjorde jeg nesten aldri

Jeg somlet som regel,

jeg var trøtt,

grinete

og jeg ville ikke i barnehagen

det ville jeg aldri

Men ikke i dag

i dag skulle det skje noe stort

I dag fikk jeg kanskje vite at jeg ikke var feil allikevel

Det var hvilestund, og stille på dukkerommet da det skjedde.

jeg satt alene med to barnehage tanter inne på dukkerommet.

Jeg hadde vært urolig med vilje,

jeg hadde forstyrret de andre barna slik at jeg ble tatt ut av hvilestunden,

Det var vanlig prosedyre

Jeg var heldig!

I dag var det nemlig ikke bare en barnehage tante, men to stykker

som ble med meg inn.

Nå satt jeg der med to voksne,

to voksne som skulle fortelle meg at jeg ikke var feil.

Jeg kunne jo ikke være feil.?

De måtte si det nå. 

jeg gledet meg til å høre det!

frydet meg i magen ved tanken.

Så godt det skulle bli!

Men..

Jeg klarte ikke å si noe, 

jeg kunne ikke ordene, 

jeg visste ikke hva det het.

Jeg ble plutselig bare veldig redd,

desperat etter å finne ordene..

men så gjorde jeg noe,

Jeg tok to dukker å begynte å leke den farlige leken med dem

damene satt å så på meg

to voksne øyne som fulgte nøye med på leken.

to voksne øyne rettet mot meg,

dukkene,

og den farlige leken.

Den ene dukken er han sa jeg, den andre dukken er meg

så gjorde jeg det slik med dukkene som han hadde gjort med meg

det dunket fælt i hodet mens jeg lekte,

 jeg var redd i magen,

veldig redd.

allikevel var jeg lykkelig i magen og.

Nå skulle de si det snart, 

de skulle snart si at jeg ikke var feil,

at jeg skulle slippe å besøke han mer

at jeg var helt riktig slik som jeg var.

jeg kikket opp på dem

de var så rare i ansiktene sine,

veldig veldig rare.

Så plutselig reiste den ene barnehage tanten seg fort opp,og gikk ut av rommet

hun sa ikke noe, 

bare reiste seg fort opp å gikk ut, 

hun reiste seg så fort opp at jeg skvatt til,

det gjorde den redde følelsen i magen enda større

Så reiste den andre seg opp og, men hun begynte å synge, hun nynnet og sang

også gikk hun fra meg hun og.

De bare reiste seg å gikk

De gikk ifra meg begge to

De forlot meg bare, som om ingenting hadde skjedd

de gikk bare ifra meg,

og lot meg sitte der

de lot meg sitte igjen på dukkerommet helt alene

alene med meg selv, 

de skitne dukkene,

og en verkende visshet 

om at jeg var feil..

Følg bloggen og min historie videre på facebook HER  eller Instagram HER