Jeg hadde ingen planer om å snakke noe mer med PPT .
Jeg skulle møte hos en psykolog fikk jeg beskjed om
Det hadde kommet et brev til oss i posten,
jeg visste ikke så mye om psykologer,
eller hva de drev med,
men noe hadde jeg hørt
Broren til en venninne hadde snakket om en som gikk til psykolog,
og han var gal,
det hadde jeg hørt.
Det var visst ikke nok at jeg hadde fortalt det jeg ikke hadde lov til ,
nå skulle jeg være gal i tillegg.
Det var heller ikke nok at jeg hadde røpet hemmeligheten,
mistet kontrollen over den,
og nå hadde fått panikk
Jeg skulle snakke om det også
Det kom ikke på tale.
“Jeg går ikke til den psykolog Merra” ! sa jeg til mamma den dagen vi hadde fått time.
“Vi får ta denne timen nå, så ser vi hvordan det går, det er sikkert veldig bra for deg”
hun greide til slutt å få lokket meg med seg,
men jeg hadde bestemt meg,
allerede dagen da mannen fra PPT hadde forlatt huset vårt, så hadde jeg bestemt meg.
Jeg skulle aldri mer si noe om dette, ikke til noen.
“Dette blir første og siste gangen jeg går hit” sa jeg til mamma da vi var fremme hos PPT.
” Da sier du det til henne”
Jeg gikk inn alene
“Du skjønner at du blir nødt til å komme hit,
det er veldig viktig for deg at du får snakket med noen om dette.
Du kan ikke gå å bære på sånt alene.”
Damen jeg ble nødt til å snakke med så på meg,
jeg syntes hun hadde altfor triste øyne,
så triste at jeg ble sittende å synes synd på henne.
Jeg fortalte at hun ikke trengte å være lei seg,
at jeg ikke kom til å dukke opp på kontoret hennes flere ganger,
og at jeg ikke hadde tenkt å snakke om det.
“Jeg tenker det er viktig for deg, at du kommer hit
det er vi voksne som vet best i sånne saker,
dette vet jeg alt om,
jeg har lang erfaring”
Det er nok derfor du ser så gammel og trist ut tenkte jeg ,
og ble nå helt sikker på at jeg ikke skulle komme dit flere ganger.
“kan vi ikke bare glemme det da”?
jeg bad så fint jeg kunne, men det hjalp ikke,
det gikk hun ikke med på.
” Det kan vi ikke,
dessuten er dette så alvorlig at vi blir nødt til å anmelde det til politiet”
Politiet?
Jeg hatet henne,
jeg hatet skolen fordi de hadde ringt hjem til oss,
og jeg hatet mamma som hadde kontaktet PPT,
jeg hatet hele verden.
nå skulle politiet få vite om hemmeligheten min og.?
Resten av timen gråt jeg,
og når jeg ikke gråt så var jeg helt stille.
Hun fikk snakke hun som syntes at det var så viktig å snakke,
for meg var ingenting viktig lenger.
Nå kom politiet til å få vite om det,
og når de fikk vite det,
ville det ikke ta lang tid før han fikk vite det,
og når han fikk vite det..
da ble jeg drept.!
det hadde han lovet..
eller enda verre,
han kunne drepe mamma,
eller broren min,
katten min.
Kjære gud bad jeg inni meg
Kjære gud hvis du finnes, la han drepe meg. Det går helt fint, det gjør ikke noe,
ikke la han skade noen andre,
la han drepe meg.
Jeg skulle ikke si et eneste ord mer til henne,..
Og det gjorde jeg ikke heller,
ikke på veldig veldig lenge,
Jeg har ikke tall på hvor mange timer og måneder jeg satt inne på kontoret til den damen uten å si et eneste ord.
Jeg bare gråt,
jeg gråt eller så var jeg helt stille,
jeg var stille mens jeg satt der å stirret ned på skoene mine,
opp i taket,
eller på et bilde på veggen.
snakke var det hun som gjorde
jeg fikk ikke med meg alt hun sa, bare ord som
“Dette er oss voksne sitt ansvar”
“Dette skal du ikke bære på alene”
“Du må stole på meg”
“Det er ikke din skyld”
“Du kan snakke med meg”
“Du må snakke om dette”
“Nå må du snakke Monicha”
“Nå snakker du”
“Når skal du begynne å snakke”?
“Snakk”
“Greit, Hvis du ikke har tenkt å snakke med meg, så må du skrive,
skriv dagbok
Det fikk jeg med meg, og det gjorde jeg
Heldigvis…
