Jeg teller,

På fingrene..

 

Fredag, Lørdag, Søndag,

Mandag,Tirsdag Onsdag,

Torsdag ,Fredag, Lørdag

 Søndag..

 

10 dager

 

Jeg er her fremdeles,

Det er blitt Pinse, 

Og jeg vil hjem.

 

Bort fra sykehus,

hvitkledde mennesker,

luktene,

oksygen masker,

veneflon,

 

Og duren av håndsprit på  veggen hver gang noen går inn og ut av rommet..

 

Alt sammen,

Jeg vil hjem.

 

10 dager er ikke lenge,

10 dager er ingenting,

Det er bare 10 dager

 

Men det føles lenge,

Jeg kjenner dette 

sykehuset litt for godt,

Alle gangene,

Alle etasjene

Alle kriker

og kroker,

Og menneskene som

jobber her.

 

Legene,

assistentene,

sykepleierne,

hjelpepleierne,

fysioterapeutene,

De som vasker her, 

portørene,

resepsjonistene,

Og damene i kiosken.

 

10 dager er ikke lenge,

De hilser.

Monicha!

Er du her?

igjen?

Takk for sist!

Hvordan går det med deg nå?

 

De husker meg, 

De vet hva jeg heter,

De husker navnet mitt.

 

Jeg husker ikke alle dem.

Så rart å se deg uten

rullestol…

kjente deg nesten ikke igjen når du er oppe

Når du går 

 

 

Du har kastet krykkene..

Er det mye smerter?

Hva har skjedd siden sist,…

Hvor lenge er det siden?

Er det 8?

Kan det være 10?

 

Nei så lenge kan det ikke være?

Er det 8,?

 

De tenker, 

Teller på fingrene, teller,

2008, 2009….

 

” Det er 12 ‘ svarer jeg

12 år 

Jeg trenger ikke telle

Det sitter spikret

 

Alt sammen 

Det Sitter spikret

for alltid

 

Alt sammen bortsett fra det

som ble borte,

det som forsvant

 

inn i koma,

 

morfin,

 

narkose,

 

Og døden.

Nei,

ikke døden,

døden ble ikke borte,

døden sitter spikret, 

Mest av alt, 

Men jeg klarte meg, heldigvis

Tenk at jeg klarte meg

 

jeg fikk en ny sjanse.

 

Det er 12 år siden.

 

Du lå her lenge,

er det virkelig 12 år?

 

Nei, det kan ikke stemme,

Du var her lenge.

4 måneder?

 

Eller noe?

 

Nei var det lenger? 

 

Det kan ikke være 12 år allerede..

 

2008, 2009, 2010, 2011, 2012…

De teller…

Høyt,

på fingrene..

 

” Det er 12 år,

 

6 måneder,

Et halvt år var jeg her.

Jeg lå her

Flatt på ryggen,

Svarer jeg

 i 6 måneder

 

10 dager er ikke lenge,

10 dager er ingenting.

 

Men det føles lenge.

Og Jeg vil hjem.

 

Bort fra minnene.

Jeg kjenner ortopedisk 

avdeling

De som jobber der

Man blir godt kjent på 6 måneder

noen har sluttet siden den gang,

 noen er nye,

men jeg kjenner flere allikevel,

De som jobber her fremdeles,

 noen har skiftet avdeling

 

Man blir veldig personlig når man blir så lenge

Man blir venner,

man blir nære 
Vet ting man ellers ikke får vite

Og det er fint

 

Men å være tilbake 

er ikke fint

 

 Her bor det minner

Som jeg vil glemme

 

Men her kommer de tilbake

 

Og det er alt annet enn fint

 

Jeg ble endelig flyttet til

Nevrologisk avdeling

 

Men så kjenner jeg folk her også

 

Selvfølgelig

 

Det er ikke noe galt med folkene

De er fine,

hyggelige,

kjente

mennesker,

Men de er mennesker som trigger minner.

 

Fordi det er sånn det er. 

 

Det er ikke deres feil, det er

bare sånn det er.

Fordi det er slik det fungerer

 

Fine mennesker som aldri glemte meg.

Som husker meg,

Som forteller om meg i detaljer,

Ting jeg har glemt,

Om ting jeg har gjort,

Og ord jeg har sagt,

 

Og de forteller

Med entusiasme

Noen ganger ler de høyt

De har morsomme minner

de har morsomme minner om meg.

 

Noen ganger forteller de

Med tårer i øynene

Med sårhet, og med sorg,

 

De har ikke glemt meg.

Og det er fint

 

Det er godt

 

Og veldig veldig rørende 

Jeg satte spor,

Jeg var ikke et nummer i rekken, 

Jeg var et menneske

 

Men jeg vil ikke huske

Jeg vil hjem

 

Og jeg vil glemme

 

10 dager er ikke lenge

10 dager er ingenting.

 

Men det føles lenge, 

 

Og Jeg vil hjem..

 

(Dagens antrekk, levert av Helse Førde. Holder motet oppe!)