– Hadde jeg visst det jeg vet i dag, ville livet sett annerledes ut.
Du har sikkert hørt det før.
” Hvis jeg bare fikk leve om igjen, med den kunnskapen jeg har i dag.”
vi har nok alle vert der,
tenkt den tanken.
Hatt et intenst ønske om å snu tiden tilbake.
Jeg var 18 år, og misunte gamle mennesker,
de som satt på aldershjemmet og ventet på å dø.
De som var ferdig med å leve,
de som ikke hadde noe ansvar lenger,
hvor neste steg på agendaen var døden.
Jeg ville ikke bli voksen,
ville ikke ha ansvar
, fremtiden skremte meg.
Jeg bestemte meg derfor tidlig for at fremtiden ikke angikk meg.
Jeg husker fremdeles hvor befriende det var,
når jeg først hadde bestemt meg.
Det innebar at jeg slapp å gå på skolen,
slapp å ta en utdannelse,
slapp å stresse med eksamensnerver,
slapp å prestere,
slapp alle bekymringer man får som voksen,
slapp å jage etter en karriere,
slapp å bli noens kone,
kokk, bestevenn, alliert, elsker, mor…
Alt dette slapp jeg,
fremtiden angikk ikke meg,
jeg skulle jo ikke leve så lenge allikevel.
Jeg skulle bare leve her og nå,
leve for dagen i dag,
ikke tenke fremover,
ikke planlegge noe.
Morgendagen fantes ikke,
kun dagen i dag.
Sannheten er at jeg var syk.
Jeg var 18 år og hadde utviklet en alvorlig spiseforstyrrelse.
Kjæresten min hadde gått fra meg, og jeg var knust av sorg.
Dessuten var jeg ikke bra nok,
ikke pen nok,
ikke tynn nok,
hadde feil klær,
tenkte feil tanker,
sa de feile tingene.
Det var derfor han gikk,
eller..
det var iallefall det han la til grunn for at han gikk.
Jeg var for ung i hodet mitt den gangen til å se at han var en drittsekk,
at jeg fortjente bedre.
Men …
Jeg så ikke det.
Jeg bare sugde til meg ordene hans,
tok det som en sannhet og trodde på det.
Det skulle ta meg fem år før jeg var over han.
Jeg vet i dag at jeg egentlig ikke sørget over han,
jeg sørget over meg selv,
jeg savnet ikke han,
men den siste resten jeg hadde av selvtillit som han klarte å stjele i fra meg den dagen han gikk.
Jeg vet i dag, at det ikke var utelukkende hans feil at jeg ble syk,
det er det aldri,
det finnes alltid flere grunner til at sånt skjer.
Jeg fikk høyt fravær på skolen,
Trengte ikke å være der,
trengte ikke å lære noe,
Fremtiden angikk jo ikke meg,
den var kun til for alle andre…
I lange perioder var jeg hjemme om dagene,
mens andre gikk på skolen var jeg hjemme for å spise å spy.
Ellers var jeg fjern, tiltaksløs, og apatisk fordi jeg sultet meg.
Jeg kunne gå en uke uten å spise noe som helst.
Følelsesmessig var jeg helt flat,
jeg ble aldri skikkelig glad,
visste ikke hva det ville si å fryde seg over noe.
Verken på mine egne eller andres vegne.
Når kostholdet ditt består av kaffe og røyk sier det seg selv,
da blir man helt lost i hodet.
Jeg følte meg annerledes
skitten,
uren,
ekkel.
Når jeg så meg selv i speilet, var det kun en ting som møtte meg.
Avsky..
Hadde jeg bare visst den gangen,
at det er helt vanlig å avsky seg selv,
hate kroppen sin,
føle skam,
føle seg kvalt av skyld,
og gjerne utvikle en spiseforstyrrelse,
fordi ting ikke er bearbeidet,
ikke er snakket om,
bare lukket inne i seg selv,
gi seg selv straffen en annen skulle hatt,
bære på skammen som tilhører en annen.
For skammen tilhører ikke meg,
ikke straffen,
ikke skylden,
Det har den aldri gjort.
Men jeg gjorde den til min,
det hadde jeg gjort hele livet.
Allerede som veldig liten gjorde jeg det.
Jeg lærte tidlig at det fantes voksne man ikke kunne stole på.
og at farene truet på alle kanter.
Når dine egne grenser blir tatt i fra deg,
lenge før du har fått dem,
da er det vanskelig å leve,
sette grenser for seg selv
og for andre.
Hadde jeg bare visst det den gangen,
Så ville livet sett helt annerledes ut
i dag…
Du kan følge historien min på Instagram HER eller på Facebook HER
#skam #spiseforstyrrelser #fremtiden #livet #ung #skyld #overgrep #kjærlighetssorg #MeToo