– 2016-

 

 

Han satt å leste manuskript da jeg kom inn fra badet

jeg hadde printet ut noen sider fra boken og lagt de på stuebordet,

jeg hadde glemt å rydde det vekk før han kom.

Jeg syntes det var ekkelt,

følte meg dum,

dette skulle være en  slags date, og nå satt han der å leste de private ordene mine.

” Åh nei, drit i det da ” sa jeg ” legg det vekk”

det føltes altfor privat,

som om han leste dagboken min,

uten lov.

Jeg gikk mot han å prøvde å ta arkene fra han, “please da, gi deg, bare gi meg de der, ikke les det, det er ikke ferdig, og det er dårlig skrevet,

bare …

ikke les det”

Jeg fikk en klump i magen,

ble redd for hvor mye han egentlig hadde lest,

jeg hadde vært lenge på badet, og han kunne ha fått med seg mye,

altfor mye.

” Nå klarer jeg ikke slutte å lese ” sa han ,

han så på meg..

“kom, vi setter oss i sofaen”

han tok meg i hånda,

” men jeg skal lese dette ferdig” sa han bestemt

Han kom ikke til å gi seg,

og jeg ville ikke krangle, han hadde det vondt nok fra før, så jeg gav opp.

lot han lese, selv om det egentlig føltes som et overtramp..

– Jeg har seriøse problemer tenkte jeg,

klarer ikke å sette grenser,

og lar folk tråkke over meg,

var det det som skjedde her nå?

jeg var usikker.

Jeg hentet kaffe, og lot han lese

Han så opp på meg

“Monicha… seriøst? “

han var blank i øynene

var det tårer?

jeg var usikker,

og egentlig redd,

ville han forlate meg nå?

gå i fra meg når han ble kjent med meg?

mine innerste tanker,

jeg fikk hjertebank.

” ikke spør ” sa jeg bare.

Det var du som ville lese det, jeg sa du ikke skulle..

Han la fra seg bunken med mine innerste tanker på bordet,

jeg så på bunken med dritt,

hvor mange sider var det egentlig der..

30? 50?

jeg visste ikke, men han hadde lest alt sammen, og med altoppslukende nesten litt for stor interesse..

” Dette er gull” sa han å så på meg

” Det er dritt, men det er gull” Monicha seriøst!?”

“det er ikke gull ” sa jeg

Egentlig ville jeg gråte,

gråte og kaste han ut,

slette meg selv fra hukommelsen hans og fortsette livet som om dette aldri hadde skjedd

jeg hadde kjent han i 20 år, og han hadde kjent meg..

eller

” kjent” meg..

Men nå kjente han meg på en helt annen måte,

nå visste han for mye,

nå kom han til å forlate meg.

” Du skulle ikke ha lest det der” Det var vanskelig å møte blikket hans, jeg ønsket bare å forsvinne.

Han tørket en tåre, og tok hånden min.

” unnskyld” sa han mens jeg kjente blikket hans brenne inn i siden min,

” jeg bare begynte å lese, også klarte jeg ikke å slutte.”

” jah” svarte jeg stille mens jeg så ned.

” jeg vet jo at du skriver bok, også jeg ble nysgjerrig,

Og jeg trodde jeg visste hva du skrev om

men dette her?”

” jah ” sa jeg igjen mens jeg fremdeles så ned

” Dette er gull gjentok han, jeg hater å lese, men dette er gull”

Jeg ristet på hodet,

skjønte egentlig ikke helt hva han mente, det var tåke i hodet mitt,

tåke,

frykt,

og angst.

Nå satt han der å bare visste ting som jeg egentlig ikke var klar for at han skulle vite.

” vi skulle snakke om deg” sa jeg.

Han hadde vært dypt deprimert etter at han hadde skadet seg i en ulykke, og derfor nå ikke klarte å gjøre alle de tingene som gav han adrenalin og glede i livet..

Fart,

spenning,

trening,

adrenalin,

han måtte ha det for å fungere som menneske..

nå var det borte for han,

i alle fall føltes det sånn sa han,

og legene hadde gitt han lite håp for at han skulle bli helt bra igjen.

det hadde gått så langt at han hadde prøvd å ta sitt eget liv.

” vi skulle snakke om deg” gjentok jeg.

” Nå skjønner jeg hvorfor du er så god å snakke med om alt som er vanskelig,

hvordan du bare forstår meg uten at jeg trenger å forklare,

uten å bli sliten,

hvordan du bare skjønner meg,

jeg skjønner det nå”

” du skulle ikke lest det der, gjentok jeg, vi skulle snakke om deg”

Så da gjorde vi det,

vi snakket om han,

i flere timer snakket vi om han,

og jeg prøvde så godt jeg kunne å overbevise han om at livet er verdt å kjempe for,

at man er nødt til å reise seg,

uansett hvor mørkt det ser ut

om ikke for seg selv,

så for alle rundt seg som trenger en,

som vil føle de går til grunne hvis vi dør,

det var feil valg av ord,

men han var såpass oppe psykisk at jeg trodde jeg kunne snakke om det,

at andre trenger oss,

det var feil valg av ord,

helt sikkert.

“jeg trenger at du lever,

jeg trenger virkelig det,

skjønner du?”

jeg skulle sikkert ikke sagt det,

det ble nok bare til belastning for han å høre akkurat det,

jeg vet ikke,

kanskje var det egoistisk?

fordi jeg var så inderlig forelsket i han?

jeg vet ikke.

” hvis du dør” sa jeg å så på han.. “

hvis du dør, hva skal jeg gjøre da?, hva skal jeg gjøre uten deg?”

“Du skal skrive” sa han og nikket

Hadde jeg bare visst det den dagen at to måneder senere var han død..

Da skulle vi snakket om meg

Jeg skulle fortalt han om meg

Vi skulle snakket om meg ..

 

Nå er bloggsiden på Facebook HER 

Og Instagram HER

 

 

 

#selvmord #depresjon #selvmordsforsøk #selvmordstanker