– Skjønner du ikke det?

Jeg var vel rundt 16-17 år da jeg sluttet å gråte,

jeg hadde skrudd av, skrudd av følelsene mine, sånn utenpå viste jeg aldri følelser

var bare helt flat,

det fantes ingen oppturer,

ingen nedturer.

Jeg var bare helt flat hele tiden.

Følelsene hadde jeg begravd et sted under det svarte tårnet som hadde vokst litt større for hvert år som gikk

et tårn av svarte følelser,

lag på lag lå de svarte følelsene oppå hverandre

Jeg fikk ikke sove,

og hvis jeg greide å sove så hadde jeg mareritt,

grusomme mareritt hver eneste natt,

mareritt som fulgte etter meg om dagen og gjorde det vanskelig å legge seg om kvelden

jeg gjorde hva som helst for å slippe å legge meg.

Mamma hadde merket en endring hos meg, hun var bekymret

jeg gikk ikke med på noe av det hun foreslo,

jeg var tverr og jeg var vanskelig

kun en eneste stor bekymring, jeg var vanskelig nå igjen

og selv om jeg hadde skrudd av følelsene mine, så oppdaget jeg det en dag

sånn på riktig,

hvor bekymret hun var.

hun satt foran meg i stua, og gråt

-Du trenger hjelp Monicha, skjønner du ikke det?

Jeg hadde bestemt meg for at jeg aldri mer skulle sette mine bein på et psykologkontor.

Jeg måtte være ferdig nå,

skulle livet bare dreie seg om dette?

var det sånn det skulle bli?

Og selv om jeg ikke ville det,

så gikk jeg til slutt med på det

jeg gikk med på det slik at mamma ikke skulle gråte,

ikke bekymre seg

og fordi hun skulle tro at det fremdeles fantes et håp for meg

det var derfor jeg gikk.

Jeg var der,

men jeg åpnet meg ikke,

Jeg satt hos psykologen og var stille,

jeg var stille,

hun var mye stille hun og,

og hvis noen etterhvert begynte å si noe så var det som regel alltid henne,

fikk jeg spørsmål brukte jeg lang tid på å svare, og det var nesten aldri med lyd

jeg bare nikket bekreftende, ristet på hode, eller heiste på skuldrene,

Det var greit de gangene vi snakket om her og nå ting, da kunne jeg snakke

men når hun ville ha meg til å snakke om det løy jeg å svarte

Det er jeg ferdig med,

jeg har lagt det bak meg

det har vært rettssak og alt mulig,

det er over det nå.

jeg har gått videre.

Det var selvfølgelig ikke sant, og det visste hun

jeg hadde bare forklart meg, fortalt alt sammen til politiet, og til retten

jeg hadde stått der på utsiden av meg selv, og fortalt alt sammen, alle detaljer,

alt sammen, jeg fortalte det som om det var den enkleste ting i verden

helt iskaldt, og helt uten følelser,

men jeg snakket aldri om det.

Det hadde jeg ikke tenkt å gjøre nå heller

dessuten stolte jeg ikke på psykologer,

de kunne finne på hva som helst

gå til politiet

bli sinte på meg

starte en rettssak

begynne å gråte slik at jeg fikk dårlig samvittighet og ville trøste dem

eller ødelegge livet mitt,

Når jeg kom hjem og fikk spørsmål om hvordan det hadde gått,eller om jeg syntes jeg hadde noe utbytte av det

sa jeg bare

Fint!

Psykologen var begynt å gå lei,

hun var lei av at jeg bare satt der og aldri snakket

-Du må nesten snakke om det,

du er stor nå,

hvis du ikke snakker om det så er det nesten ikke noen vits i at du kommer hit,

jeg har andre pasienter

jeg har andre pasienter som trenger meg

jeg satt bare der, jeg satt der og tok opp andre sin tid

Det ville jeg ikke,

jeg ville ikke være til bry,

eller stå i veien for andre, så jeg prøvde å forklare

Jeg glemmer ikke den dagen,

den dagen jeg reiste meg opp av stolen,

den fortvilte kjeftingen min, som egentlig var et rop om hjelp

og hennes uprofesjonelle måte å reagere på

jeg glemmer det ikke

Jeg hadde reist meg opp fra stolen og skreket

– Du kan ikke hjelpe meg!

det er ingen som kan hjelpe meg!