hits

Monicha Winther | monichawinther.blogg.no

Frem og tilbake

  • 19.04.2018 - 15:12

 

 

Daaaah er jeg hjemme igjen

nok en gang..

Veldig mye frem og tilbake her for tiden for å si det sånn 

Trodde jeg var ferdig for en stund nå

Men allerede i morgen må jeg tilbake på 

Sykehuset igjen.

Med så mange skader i kroppen 

Følger det veldig mange operasjoner 

Men det er tross alt hele ti år siden jeg ble skadet nå

Så jeg skulle vært ferdig med alt for lenge siden 

Men nå er det ikke sånn dessverre 

 

Litt kan jeg nok skylde på det utrolig 

Trege systemet her i landet 

(nei, det er ikke bra nok)

 

Og noe er kommet senere

Altså senskader og belastningsskader  

Mye har allikevel forbedret seg i løpet av disse ti årene

Både i kroppen min

Og i legestanden 

 

Så i juni får jeg komme til en spesialist som skal se på bekkenskadene mine

Som forøvrig var 100% dødelige ;) men jeg er jo her! heldigvis :)

Bloggen er fortiden under oppdatering her hos meg 

Noe som var litt på tide

 

Så mens dette pågår kan det være litt ustabilt her inne 

Så vet dere hvorfor 

Hvis dere skulle få problemer med å lese noe 

Da ses vi snart 

Og nyt sola som endelig er kommet!! :)) 

 

 

Hull på en verkebyll

  • 17.04.2018 - 01:12

 

(2. fortsettelse på skrevet i blod hugget i stein)

 

Den gamle damen satt å lyttet til meg

Lyttet til ordene mine

Sorgen min

Hulkene mine

Jeg hadde ikke grått på veldig lang tid 

Ikke felt en eneste tåre

Ikke på flere år 

Men jeg gråt nå

Og jeg gråt voldsomt 

Jeg var utrøstelig

 

Når du aldri gråter

Og det først får lov til å løsne

Så har det ingen ende

Du bare gråter og det føles som at du dør

 

Det var bare vondt

Det var vondt å fortelle 

Vondt å kjenne på det

Vondt å gråte 

Vondt å sørge

Jeg husker at jeg tenkte 

at jeg aldri skulle ha snakket om det

Bare holdt det inne

Slik jeg holdt inne alt  annet 

Det var bedre å kvele det

Ikke kjenne på det

Ikke tenke på det 

Men nå var det for sent 

Hun hadde stukket hull på en verkebyll

Og nå ville det ut 

Og det fikk bare komme

For jeg klarte ikke å stoppe det

Men jeg angret så inderlig 

At jeg hadde latt henne få lov til å stikke et hull

at jeg hadde sluppet henne inn

 

-Nå dør jeg sa jeg 

-Jeg dør nå

Jeg så på henne gjennom tårene

Og sa

-Kjære Gud  la meg få dø nå

-Jeg orker ikke mer 

 

Jeg kunne se det på henne 

At hun led med meg 

Levde seg helt inn i ordene mine

De forpinte bitre ordene mine

Hun gråt med meg

Mens hun holdt seg til brystet

-Kjære jenta mi

Nå brister hjertet mitt

 

det var nok ikke historien i seg selv

men smerten hun så i meg

som fikk henne til å reagere

 

hun tok rundt den utrøstelige kroppen min

 

Prøvde så hardt hun kunne

Å trøste meg 

Mens jeg fortalte 

Hvordan en jente i klassen 

Hadde stjålet han i fra meg 

Hvordan hun triumferende

Hadde spradet rundt i genseren hans

Den jeg bestandig hadde gått med 

Hvordan han bare stakk av

Uten et ord

Bare forsvant 

Ut av livet mitt 

Som om det vi hadde sammen

Aldri hadde betydd noe

Som om det var ingenting 

Hvordan han bare kunne gå fra meg

Og rett inn i armene på en annen

 

Hun hadde sendt meg en lapp i klasserommet 

Jeg husket det godt

Den grusomme lappen 

 

I THINK I LOVE SOME BOY

 

Jeg hadde hatet henne

Men jeg skjønte det da

Hvordan ting hang sammen 

Men jeg smilte og sa

-Bare ta han

-jeg bryr meg ikke 

 

Jeg fortalte den gamle damen det, jeg hadde snakket om det til henne før, bare at nå var det ikke bare en lekse, det var med følelser 

Jeg fortalte det mens jeg angret 

Angret på at jeg i det hele tatt hadde begynt å snakke om det 

Det var lenge siden 

Men det var fremdeles like vondt 

Jeg satt der og gråt

mens jeg følte meg dum fordi jeg gråt over noe

Som var lenge siden 

som ikke skulle hatt noen betydning mer

som skulle ha gått over

som for andre ville vært over for lenge siden

men jeg gråt over en

Som ikke brydde seg om meg 

Som behandlet meg dårlig

En gang for lenge siden

Bitre tårer og bitre ord

Fortalte hvordan han kom bort til meg på en fest

Han var der sammen med henne

 

-Jeg vil ha tilbake smykket mitt 

-Hun skal ha det nå

 

Han sa det som om det var den enkleste ting i verden

Som om jeg var luft

Ingen følelser 

Ingen dårlig samvittighet 

Ingenting 

 

Jeg hadde tatt av meg smykket 

Lagt det i hånden hans

Hånden som hadde strøket meg over kinnet 

Som alltid hadde holdt i min

 

Han hadde bare sett dumt på meg

vært utålmodig

ønsket seg bort fra meg

Som om det vi hadde sammen 

Aldri hadde eksistert 

Ikke hadde noen begynnelse 

Ingen ende

Det var ingenting 

Som om det aldri hadde vært 

 

Jeg gråt ut den bitre fortellingen

Mens hun led med meg 

Hun led med meg mens jeg fortalte 

Om hvor mye jeg hadde sørget 

hvor sterkt jeg hadde ønsket han tilbake

etter det korte forholdet med jenta i klassen

 

hvordan jeg hadde betrodd meg til bestevenninnen min

Hun som var den eneste jeg hadde 

Som jeg trodde jeg kunne stole  

 

 hun som hadde trøstet meg 

Forstått meg og vært tilstede for meg 

 

Bestevenninnen min som hadde vært en god veninne, som hadde 

stått ved min side, trøstet og støttet meg igjennom alt 

 

Helt til den dagen

Hun kom hjem til meg 

Satte seg på sengen min

Og sa

 

-Monicha ,Jeg må fortelle deg noe

 

-Nå er det jeg som er sammen med han

 

Jeg gråt mens jeg fortalte det

Kunne nesten ikke snakke

 

Snakke om hvordan vennskapet var blitt ødelagt 

Hvordan den skjøre tilitten min til andre

var blitt Knust i tusen biter 

Og hvordan sjelen min den dagen

Ble gjort om

Til stein. 

 

gjennom kaos

  • 16.04.2018 - 17:21

 

Noen ganger tar livet noen rare vendinger 

Men det er vel litt sånn 

Livet er det som skjer mens du planlegger noe helt annet 

Jeg har tenkt denne tanken opptil flere ganger 

Egentlig helt siden jeg flyttet tilbake hit hvor jeg bor nå i dag

tilbake hvor alt startet

tilbake til der hvor jeg vokste opp 

Da jeg flyttet tilbake hit bodde jeg i Bærum

et sted med herlige mennesker

friheten rundt meg

og hvor byen bare var en togtur unna 

å komme tilbake til bygda den gangen 

var litt av en overgang 

jeg hadde aldri gjort det hadde jeg bare stolt på mine egne følelser

ikke tenkt at omstendighetene "tvang" meg til å gjøre det

Det skulle være midlertidig 

Men som sagt

Livet er det som skjer når du planlegger andre ting 

Og midlertidig ble til 20 år

det er 20 år jeg aldri får tilbake

 

Jeg har angret hele tiden 

noe man alltid gjør

når man ikke lytter til seg selv

ikke følger det man vet i sitt hjerte er det rette for seg selv

 

I dag ser tingene heldigvis annerledes ut

og nå har jeg dessuten fått en enda dypere grunn til å endre på det

 

dette er ikke noe som vil skje over natten 

og det krever mye planlegging og ikke minst en hel del praktiske ting som må ordnes

Jeg har så smått allerede begynt  å "tømme huset" for ting jeg ikke trenger mer

og Jo mindre det er å dra på jo bedre er det 

Egentlig er det helt utrolig hvor mye man klarer å samle på

men det er ikke før man begynner å rydde i ting at man faktisk ser det..

eller når en flytter

noe jeg har vært med på ganske mange ganger før

alt kan fort føles som et kaos

men kaos er godt å komme ut av

sånn etterpå

når du er ferdig

 

Endel blir rett og slett kastet

Andre ting selger jeg og jeg vil derfor komme til å legge ut noe av dette  på bloggen

Så hvis du ser noe du liker når den tid kommer er det bare å sende meg en melding

jeg legger ut link til hvor jeg kan kontaktes

Jeg sender gjerne :) 

 

egentlig har jeg mer enn nok med boken min og all jobben dette fører med seg

å skrive bok handler ikke bare om å skrive,

det er så mye mye mer enn det

 

 og egentlig kan det sammenlignes litt

når du skriver rydder du opp i kaoset inne i deg

iallfall for min del

som ikke dikter

men som skriver om meg selv

boken har gitt meg mye allerede

og jeg håper den vil hjelpe andre mennesker og

jeg er glad jeg aldri sluttet å skrive

uten skrivingen hadde jeg nok ikke vært den jeg er i dag

og heller ikke lært

at det viktigste du kan gjøre for å oppnå ekte lykke

det er å gjøre

det du vet sånn innerst inne

er det rette for deg selv

 

                          <3

 

facebook HER   Instagram HER

 

 

Tilbake blikk

  • 15.04.2018 - 15:12

 

 

Da er det Søndag og jeg er hjemme igjen! :)

Jeg fikk lyst til å komme med noen ord tilbake til alle dere som er så flinke til å kontakte meg :)

Jeg har bodd veldig mange steder i løpet av livet

dette har ført til at jeg føler jeg kan dele opp livet i flere liv

det blir som å leve mange liv liksom

når du bor på samme stedet hele livet tror jeg livet blir en slags grøt

at alt går i samme tralten, og du opplever og erfarer på en måte ikke så mye heller

man utvider liksom  ikke horisonten så veldig med å se de samme folka hele tiden, og å gjøre de samme tingene hele livet

 

noe jeg har lagt spesielt godt merke til er hvor store forskjeller det er fra sted til sted

nå tenker jeg på ting som

mentalitet

intelligens

humor

sjalusi

kultur

osv osv

folk er forskjellige overalt selvfølgelig

men ikke SÅ forskjellige heller

man blir den man blir ut fra erfaringer og opplevelser

men det avhenger også i veldig stor grad av hvor man vokser opp

jeg har ofte tenkt at jeg har flyttet altfor mye

men nå i dag er jeg veldig glad for det

jeg har snakket meg litt vekk her nå allerede..

Det jeg ville si er at etter jeg startet å blogge

har jeg blitt kontaktet av mange som jeg kjente før i tiden

disse møtene og samtalene har vært gull verdt for meg

det er så fint å snakke om ting som skjedde før

hvordan jeg opplevde det,

og hvordan andre opplevde det

jeg husker ting andre hadde glemt

og andre husker ting jeg hadde glemt

det vil si

glemt det har vi jo ikke

når vi frisker opp hverandres minner

er dette utrolig spennende

og veldig viktig og ikke minst avgjørende for historien min

og for boken som jeg skriver på

Takket være dere vil jeg kunne skrive boken så sann som overhode mulig

 

så til alle dere som engang kjente meg

og som har vert med på å farge livet mitt

og den jeg er i dag. 

Tusen Takk :)

 

facebook  HER       Inatagram HER

 

#bok #minner #sannhet #livet

Du er ikke han..

  • 08.04.2018 - 18:42

(3. fortsettelse på "skrevet i blod, hugget i stein")

 

-Du vet at du kan få fjernet det der med laser ikke sant?

hun hadde strøket fingrene sine over navnet på armen min mens hun sa det, 

-mmhmmm. svarte jeg

 

egentlig ble jeg alltid litt irritert 

Hvis noen kommenterte det 

På en negativ måte

 

- hvorfor det egentlig

 hvorfor skal jeg fjerne det?

 

-fordi det er teit,

fordi det er lenge siden

fordi du skal gifte deg med en helt annen 

en vakker dag..

det er mange som har gjort sånne teite ting før deg vet du,

tatovert navnet til typen på rumpa si eller noe annet idiotisk,

alle driter seg ut vet du

men de fjerner det jo igjen.

Helt seiøst Monicha

jeg mener det

fortsatte hun

... Du kan ikke gå rundt i livet med det der på armen 

Det er utrolig teit! 

 

-Nå er ikke dette en tatovering sa jeg å snudde meg rundt på ryggen

 

vi lå på magen i sengen min hjemme i Bærum å drakk øl

 

-nei sa hun og lo høyt

Det der er faktisk mye verre

 

-Joda jeg skal få det fjernet sa jeg

 

Det var en løgn

 

jeg hadde ingen planer om å fjerne det.

ikke nå

ikke i morgen

eller noen gang i fremtiden

det skulle bare få stå der

 

jeg tenkte at forskjellen på meg og andre var at jeg ikke syntes det var teit

at jeg aldri hadde angret på det

At jeg egentlig  bare elsket det 

hvordan bokstavene kom til syne hver sommer

når jeg ble brun

jeg hadde ingen ønsker om å fjerne det

Teit eller ikke 

Det brydde jeg meg lite om 

 

dessuten trengte jeg det på en måte

kanskje for å minne meg selv på at jeg aldri skulle falle så hardt for noen igjen

at kjærligheten ikke var noe for meg

at den skremte meg

slik alt annet i livet skremte meg

 

-hva har typene dine sagt til at du har det navnet der da? 

jeg heiste på skuldrene igjen 

-bryr meg ikke 

svarte jeg

-Noen har kommentert det

Andre ikke

Men samme det

Jeg bryr meg ikke 

 

det var sant

 

jeg var en drittsekk

egentlig skulle jeg holdt meg singel

helt til han var glemt

ikke involvert meg i andre gutter

men

jeg hadde såret flere

straffet dem for noe som ikke var deres skyld

Ikke at det var hans skyld heller 

Eller noens skyld 

Det var bare sånn det var 

Det var slik det hadde blitt

Dessuten var det  ikke sånn at jeg aldri forelsket meg mer

Det var bare alltid noe som manglet

 

Jeg hadde virkelig prøvd å glemme han

 

Glemme hvordan han holdt rundt meg 

Glemme øynene hans

Det skøyeraktige  smilet hans

Latteren hans

Stemmen hans

Den helt spesielle måten han beveget seg på

Og lukten av han

Den helt unike lukten av han

lukten av himmelen tenkte jeg

 

Jeg hadde prøvd 

Prøvd å glemme 

Allikevel ble jeg stående helt paralysert hver gang jeg kjente en lukt som kunne minne om han

Noens øyne

Eller et blikk

eller noe annet som vekket et minne 

Det var nok veldig dobbelt 

Jeg ønsket å glemme 

Samtidig ikke 

Uansett så hadde jeg ikke klart det 

 

Ikke til nå

 

Jeg ventet liksom fremdeles på at det skulle gå over

Det skulle gått over av seg selv 

Slik det alltid gjør 

Bare tiden får lov å gå

Alle husker jo sin første kjærlighet 

De som får oppleve den da

Men det slipper jo taket

Det går over

 

Nå var det gått seks år 

unormalt lang tid

Tiden hadde ikke hjulpet meg

Ikke vært noen venn på den måten 

Ordene til den gamle damen i Molde kom tilbake til meg 

-Du har skrevet han i blod

Hugget han inn i stein 

 

Kanskje var det min feil

At jeg ikke hadde sluppet taket

holdt fast på noe som aldri hadde vært mitt

Jeg hadde bestemt meg for å glemme 

Det hadde jeg gjort flere ganger 

Allikevel var jeg ærlig nok

Eller ond nok 

Til å svare kjærestene mine når de merket at noe var galt 

 

At jeg følelsesmessig ikke var helt tilstede 

 

 

De hadde jo merket det

Bedt  meg om et svar 

Et svar på hva de gjorde galt

Eller hva som var galt med dem

 

Jeg skulle ordlagt meg på en annen måte

skjønt at det såret veldig 

Men jeg hadde vært ærlig

eller kanskje ond nok til å være ærlig 

for jeg svarte like sårende hver eneste gang 

 

-Du er ikke han 

 

 

facebook HER  Instagram HER

 

#kjærlighet #forelskelse #kjærlighetssorg #sorg #denstorekjærligheten

 

 

 

Noen spor.

  • 02.04.2018 - 14:02

 

Jeg begynner å merke at jeg har satt noen spor

det er igrunn ganske utrolig..

Jeg skrev ikke et eneste innlegg i hele Februar

allikevel ble jeg ikke glemt..

det vil si..

jeg skrev mange innlegg

de ble bare ikke publisert..

De kommer når jeg tør for å si det sånn.

Takk for at dere savner meg når jeg er stille

og for at dere fremdeles sender meg meldinger

uten dere hadde jeg sikkert gitt opp å skrive for lenge siden

uten lesere har det liksom ingen hensikt

jeg ønsker jo å nå inn til noen

så tusen takk :)

 

Skrevet i blod, hugget i stein

  • 01.04.2018 - 14:52

 

 

" Du vet at du ødelegger livet ditt ikke sant?"

jeg hadde blitt tynnere, egentlig var jeg døende på innsiden

men det var ikke derfor hun sa det.

Jeg hadde nettopp fortalt henne om sorgen 

den som aldri ville slippe taket.

Kanskje var det veldig sammensatt

at det ikke bare handlet om han

men allikevel,

han minnet om en tid hvor jeg bare var lykkelig

ung og stormede forelsket

og det eneste jeg hadde opplevd av ekte kjærlighet

med han handlet det ikke bare om tiltrekning eller andre overfladiske ting

det var bare kjærlighet

slik den er ment til å være

bare helt ekte og sann

slik Gud hadde ment det liksom

sånn helt  i fra begynnelsen av.

Jeg hadde hatt mange kjærester etter han

men ingen hadde betydd noe

ikke sånn egentlig

det hadde vært andre grunner for dem

ensomhet

et ønske om å være forelsket

et ønske om å ha noen

et vakkert ytre

status

den som var mest populær

 

" Det er ikke jeg som ødelegger livet mitt, det er livet som har ødelagt meg " hadde jeg svart

jeg var bitter

jeg hatet livet

egentlig hadde jeg ikke følt på så mye annet siden jeg var 16 år

Etter at jeg sluttet å gråte 

etter det hadde jeg bare hatt en ekte følelse

hat

egentlig så hatet jeg alt og alle rundt meg

jeg hatet skolen

jeg hatet vennene mine

jeg hatet alle som snakket til meg

hvis noen sa noe feil til meg,

stemplet jeg dem som idioter og snakket ikke mer til dem

mens den egentlige grunnen var

 at jeg hatet meg selv

jeg så ikke en eneste positiv kvalitet ved meg selv

følte meg generelt som et ordentlig misfoster

den følelsen var så gjennomtrengende at den overskygget det meste

gikk på bekostning av hele min hverdag

hindret meg i å leve et normalt liv

ha faste rutiner

Være på skolen 

være i jobb

være i et forhold

holde på vennskap

generelt være i relasjon med andre mennesker

det klarte jeg ikke

Jeg snakker ikke om dårlig selvtillit

for her var det en vesentlig stor forskjell

Det er stor forskjell på å ha dårlig selvtillit en gang i blant

eller dårlige dager hvor man helst ikke vil se i et speil,

sånt er normalt

det skjer med oss alle

særlig med jenter

Det er ikke spøk å føle et så intenst hat mot seg selv

for de generelle rådene man slenger ut til de som

"bare har en dårlig dag"

vil ikke gli inn hos en som faktisk hater seg selv

jeg hadde fått høre det så mange ganger at det nå var blitt til mine egne tanker

Var fullstendig manipulert av mitt eget negative tankemønster 

hvis noen kom med en krass kommentar

ang utseende mitt

eller min personlighet

så var det hugget i stein

det var en sannhet

Et faktum 

noe som gjaldt for evig tid

kom noen med komplimenter derimot

gikk det inn det ene øret og ut det andre

det tok jeg som en løgn

jeg var ikke mottagelig på en flekk

jeg ble heller provosert, og syntes mennesker var frekke som kunne lyge meg rett opp i fjeset

det skulle blinket noen varsellamper for lenge siden

 

den gamle damen hadde blitt som en mentor for meg

vi bodde i et stort hus i Molde

Og hun leide den ene leiligheten der,

jeg gikk bare ned en trapp, og rett inn til henne

hun hadde alltid tid

var gammel og vis

kom alltid med gode råd

gav meg trøstende svar

jeg hadde trengt henne mye

Satt der i timevis

egentlig skulle jeg vært ute med folk på min egen alder

i stedet brukte jeg tiden min hos henne

det var mye bedre

da følte jeg meg ikke ensom

dama var over 70 år

men jeg tenkte hun var på min alder

en som hadde levd mye

visste mye

forsto hva jeg snakket om uten at jeg måtte anstrenge meg 

Eller bruke teskje metoden

 

"hva var det som var så spesielt med han egentlig, verden er full av flotte gutter, og du har hele livet på å finne en annen, en som fortjener deg" 

Jeg fortalte det en gang til 

Egentlig hadde hun hørt det før 

Jeg ble liksom aldri ferdig med å snakke om han

Så jeg fortalte det på nytt igjen 

Hvordan jeg holdt på å besvime første gangen jeg så han

Hvordan jeg hadde snakket om han konstant til vennene mine 

Hvordan jeg målbevisst hadde gått ut for å finne han

Hvordan jeg skar navnet hans inn i hånden min så blodet rant

"se" sa jeg å rakte frem hånden 

Det står her fremdeles 

Han hadde mistet moren sin veldig tidlig 

Han nærmest flyttet inn til oss 

Bodde i sengen min

Jeg var knapt 15 år 

Hvordan vi fikk lov til det skjønner jeg ikke 

Jeg vet at mamma fikk en veldig morsfølelse for han

Men allikevel 

Hun hadde stusset på det, når jeg sa det 

Lurt på hvordan jeg med mine opplevelser hadde klart det 

For meg var ikke det noe vanskelig 

"jeg elsket han, og det var naturlig for meg, han hørte til hos oss" 

Hun ristet på hodet 

" jeg bare tålte ikke å miste han , det var det eneste jeg ikke tålte "

hun nikket oppgitt av svaret mitt

som om jeg var for ung til å forstå alvoret i hva jeg holdt på med

som om jeg ikke visste hva denne sorgen skulle komme til å gjøre med meg

langt inn i fremtiden

Det gjorde jeg ikke heller

" du vet at du ødelegger livet ditt, ikke sant?

du har skrevet han i blod, og hugget han inn i stein,

du kommer ikke videre da"

 

jeg svarte at det kunne være det samme, heller død enn dette her hadde jeg lagt til

det verste er at jeg faktisk mente det

"det er nå du skal si noe smart

slik bare du kan"

hun var stille lenge..

satt der med øynene lukket og var stille

hun var stille så lenge at jeg lurte på om hun hadde sovnet.

så lenge at jeg ble irritert

nok en bekreftelse på at jeg ikke betydde noe,

ikke var viktig.

Jeg husker at jeg reiste meg for å gå,'

da åpnet hun øynene å sa

" du vet det Monicha, at om du elsker noe, og du mister det, og det aldri kommer tilbake til deg,

så var det aldri ditt

men om du elsker noe som er ditt, og du mister det

så vil det alltid komme tilbake til deg."

For første gang noensinne så ble jeg sint på henne

Som om det skulle hjelpe meg å høre at han aldri hadde vært min

At det vi hadde aldri hadde betydd noe

Jeg hadde ikke felt en tåre på flere år 

Men jeg ønsket å gråte nå

Ordene hennes knuste meg bare 

Var ikke til hjelp på noen måte 

"sett deg ned igjen" sa hun

Sett deg ned igjen, kom å sitt her sammen med meg, også forteller du meg alt sammen 

Så det gjorde jeg 

Jeg satte meg ned 

Begynte å fortelle 

Alt sammen

hele historien 

Fra begynnelsen av 

Hvordan det hele startet 

Og hvordan det hadde tatt slutt

Og hvorfor det aldri slapp taket.. 

 

 

Instagram HER 

 

 

 

#kjærlighetssorg #brudd #sorg #selvhat #selvforakt #komplekser

En offentlig voldtekt

  • 30.03.2018 - 14:50

Noen ganger sier mennesker ting til oss som fester seg,

eller stiller oss spørsmål som får oss til å tenke.

Jeg ble servert et sånt spørsmål for ikke lenge siden,

det var like etter at jeg hadde startet bloggen..

Hun lurte på om om jeg hadde et støtteapparat rundt meg nå etter at jeg begynte å dele så personlige ting.

Det har jeg ikke.

Ikke har jeg følt at jeg har trengt det heller

Saken er jo den at jeg aldri kunne ha delt med hele verden alle disse tingene som jeg allerede har, og som jeg kommer til å dele

hvis jeg ikke følte meg sterk nok til å gjøre det, 

 hvis jeg sto midt oppi det

eller ikke var blitt klar over hvorfor ting gikk som de gjorde med meg

og hvorfor jeg gjentatte ganger tok så feil valg eller gikk i feil retning 

da hadde jeg ikke hatt noe å komme med 

ingen redskap til å hjelpe andre med heller.

Men jeg skjønner jo hva hun mener..

Det krever en sterk psyke å dele så personlige og private ting om seg selv.

Men jeg har valgt å gjøre det, 

fordi det er viktig for meg 

og ikke minst er det viktig for veldig mange andre.

Denne damen sa noe til meg som jeg festet meg veldig med.

og som dessuten er veldig beskrivende for hva som skjer når en velger å gjøre slik jeg har gjort det nå.

Det har jeg allerede fått merke på kroppen

folk behandler meg annerledes 

noen velger å unngå meg

noen har sluttet å hilse

noen har lagt meg for hat

og noen vil ikke kjenne meg lenger.

forstå det den som kan..

Andre igjen , ønsker å bli kjent med meg

har begynt å hilse på meg

har tatt kontakt igjen etter veldig mange år 

fordi brikkene har begynt å falle på plass

fordi de nå forstår litt mer av hvorfor ting var som de var

den gangen for lenge siden.

" Du må huske på det sa hun, at du nå utsetter deg selv for en offentlig voldtekt"

Det er nok helt riktig, 

men for meg så handler det om å reise seg,

det handler om å fortelle det jeg vet 

hva jeg vet om svik i barnehagene, på skolene, blant foreldre , i hjelpeapparatet, og den uendelige dumskap, og uvitenhet  som finnes blant folk generelt 

For dette lever i aller høyeste grad den dag i dag

og jeg vet ikke om vi har kommet så veldig mye lenger.

Det høres så fint ut alt sammen,

men virkeligheten er en annen.

Derfor er det viktig at noen sier ifra.

og derfor er ikke min " offentlige voldtekt"  så vanskelig å takle

selv om jeg står alene

det er å ikke fortelle, 

ikke å si noe

ikke å dele

det hadde vært mye verre,

 mye vondere å takle 

enn det jeg velger å gjøre nå. 

 

facebook HER   Instagram HER

 

 

 

#overgrep #selvbilde #blogg #konsekvenser #hatere #offentligperson 

Jeg vil snakke litt om døden

  • 02.03.2018 - 22:51

 

 

 

Nå har det utenkelige skjedd

igjen 

Jeg måtte ta farvel med enda en av mine kjære små. 

Jeg vet ikke hva det er med persere,

om de tåler mye mindre enn andre raser,

eller om det rett og slett er noe galt med meg.? 

Uansett så blir det ikke kjøpt flere katter her hos meg nå.

Jeg orker ikke å kjøpe meg mer sorg.

For det er slik det føles 

jeg kjøper meg sorg.

Denne gangen var det ikke hjertet, men tarmen som sviktet,

 hva som var årsaken fant vi dessverre aldri ut av. 

Jeg gjorde meg mange tanker på dyrlege kontoret. 

"Det er den rette avgjørelsen"

"Når det ikke er noe livskvalitet igjen, så er det best å få slippe"

Jeg ble sittende å tenke på hva forskjellen var.. 

Når et dyr ikke har noe livskvalitet,

så må vi la det få slippe,

da er det den rette avgjørelsen å ta. 

Noe annet ville være uhumant. 

Hva med oss mennesker?

Når et menneske ikke har noe livskvalitet igjen ,

og det ønsker å få dø,

kanskje til og med ta livet sitt

Da er det ikke rett

Da er det kun en ting

Feigt

Du er feig

Du er svak

Du er egoistisk 

Jeg har snakket litt om selvmord før,

og missforstå meg rett,

jeg skjønner forskjellen. 

Men allikevel 

Det var tanker jeg gjorde meg da jeg satt der for tredje gang og måtte ta farvel med min beste venn. 

En katt er en katt

Et menneske er noe annet 

Jeg forstår jo det

Det jeg likevel ikke forstår er at vi mennesker liksom ikke skal forstå hvorfor noen ønsker å få dø.

Og hvorfor slike tanker kan komme,

hvorfor skjønner vi ikke det?

Jeg tror de aller fleste egentlig skjønner det,

og veldig mange av oss har tenkt den tanken, av ulike grunner.

ikke tenkt tanken helt ut

men den har kommet

streifet forbi.

hadde vi bare brutt dette tabuet en gang for alle, ville selvmordstallene gått ned

hadde vi snakket om det

gitt forståelse for at sånne tanker kan komme

Jeg støtter ikke selvmord 

Absolutt ikke 

Ikke kommer jeg til å ta livet av meg selv heller, bare så vi har det helt klart. Ikke at jeg har noen ønsker om å dø lenger heller. 

Døden er ikke løsningen, 

Ikke for oss mennesker i alle fall. 

Riktig God Helg! :) 

 

facebook HER  Instagram HER

 

 

#døden #selvmord #perser

Kokende kaos

  • 24.01.2018 - 14:00

Hei Alle! :)

For å skille mellom min private Facebook og min offentlige side er det veldig fint om dere som ikke har kjent eller kjenner meg privat kan benytte dere av min blogg siden på Facebook til å sende meg meldinger HER

Setter veldig pris på alle alle tilbakemeldingene dere kommer med, men det blir veldig fort kaos og fullt i innboksen min på privaten.

På forhånd takk for forståelsen :)

Vi ses :)

 

 

 

Med sjela i håret

  • 22.01.2018 - 17:16

 

 

Jeg var vel knappe 17 år da jeg flyttet hjemmefra,

jeg skulle gå på skole å bo i kollektiv, eller hybelhus som vi kalte det den gangen.

Vi var fem jenter og to gutter  under samme tak. 

Jeg husker jeg gruet meg veldig,

ikke kjente jeg de andre heller. 

 men med stor kjærlighetssorg i hjertet som nektet å slippe taket,

 og en altfor stor livserfaring  som bare hadde fått mer og mer påfyll av negativ art etterhvert som årene hadde gått, 

hvor ingenting var snakket om, 

bearbeidet eller tilbakelagt, flyttet jeg. 

Jeg følte meg gammel,

Sliten,

mye eldre enn jeg er i dag. 

Jeg var en annerledes 17 åring

Og en som på ingen måte var klar til å forlate redet,

jeg var et barn,

bare veldig veldig gammel

Jeg ville det absolutt ikke 

Men jeg var helt nødt til det 

 jeg var nødt til å være 17, 

17 år og flytte hjemmefra

Dessuten var det helt vanlig for ungdommer på min alder,

og det var det jeg ønsket å være

Vanlig

Det var jeg ikke,

for inni meg der Monicha skulle være, med selvtillit, og trygghet i seg selv,  og med en egen personlighet,

der var det bare tomhet.. 

Det var ikke noe der,

 

bare en stor svart tomhet. 

Jeg visste ikke hvem jeg var, eller hvem  jeg skulle være.

Hadde liksom ingen egne personlighet 

Ingen egen vilje,

det var bare tomt

... 

Sannheten er at det var fullt,

det var så fullt av vanskelige følelser og sorg at det nå  var i ferd med å renne over.

Det gjorde det og,

men det skulle gå fem år

den gangen skjønte jeg ikke det

jeg tok på meg en maske.

Jeg ble hard,

og jeg ble kald,

jeg brydde meg liksom ikke om noe,

jeg måtte være tøff skulle jeg klare å overleve.

Så jeg flyttet i kollektivet, gruet meg voldsomt, og var sikker på at jeg kom til å dø.

 

Det endret seg raskt,

jeg ble fort kjent med de andre , og vi hadde det igrunn veldig veldig fint. 

 

Guttene var litt eldre enn oss, og så lenge de bodde i kollektivet  fant vi ikke på noe tull, 

Det var det vel ingen som turte, 

ikke tror jeg vi tenkte tanken heller

ikke før de hadde flyttet ut, og to nye jenter kom inn.

Plutselig var vi 7 jenter i et og samme hus...   

Det ble mye alkohol, lite lekser, og masse gutte besøk,

vi var høylytte og bråkete,

Så høylytte at politiet en dag kom

Det var ikke ille

Det var slik det skulle være 

Vi  var som  vi skulle 

slik ungdommer var, 

det var bare det,

at jeg var ikke som de andre 

De andre gikk på skolen, og de gjorde leksene sine,

det gjorde de alle sammen

Alle

alle, bare ikke meg. 

.........

 

Jeg sov. 

Jeg gikk i dvale

Jeg stod opp,

lot som jeg gikk på skolen, 

Og gikk hjem igjen og sov

Noe ganger våknet jeg ikke om morgenen heller

Kroppen orket ikke mer

JEG orket ikke mer

Når jeg sov slapp jeg å føle 

jeg slapp å tenke, 

slapp å kjenne på alt det svarte inni meg

...og på sorgen,

den inderlige sorgen. 

den som var i ferd med å drepe meg

For å være helt ærlig så husker jeg ikke at jeg gjorde  en eneste lekse det året,

altså.....

jeg må jo ha gjort det, for jeg fikk jo karakterer, og ikke var de dårlige heller, det eneste jeg husker var at jeg pugget til prøvene, og gjorde det bra i praksis. 

Men i dag når  jeg ser tilbake på det året tenker jeg alltid, 

det året der

det sov jeg bort...

 

Jeg var god på å skjule tingene mine 

det hadde jeg bestandig vært

alt man ikke snakker om det vet liksom ingen heller,

dessuten,

hva skulle jeg sagt om jeg skulle snakket om det... 

 for det var nå blitt så mye, at det var umulig å ta tak i det,

eller klare å se hvor jeg skulle begynne,

 

derfor var det  bedre å sove 

sove

være klovn

eller feste

 

Nå var det blitt så mye at det hadde blitt til tomhet,

til apati,

til ingenting.

Så jeg gjorde det om til søvn. 

 

 Jeg bodde i Molde,

og ikke for å si noe negativt  om den byen, 

 men det er og blir en veldig " Stiv"  by.

Er du ikke født og oppvokst der, så får du ikke så lett innpass der heller, 

Det er litt sånn....

enten er du med oss.... eller så er du imot oss,

og du må for Guds skyld ikke komme fra en bygd i nærheten.

For meg gikk overgangen rimelig glatt,  jeg ble fort sammen med en gutt fra Molde, og merket fort at han hadde stor "makt"  han ble inngangsbilletten min.

Jeg visste bare ikke den gangen da hva dette skulle komme til å koste meg. 

 

I Molde handlet det ikke så mye om HVEM  du var

det handlet om hvordan du så ut,

og om hvem du hang sammen med.

Det var tryggest slik,

da kunne de lettere sette deg i bås.

Og vite hvor du hørte hjemme. 

 

For meg var det strålende, 

jeg hadde jo ingen personlighet,

jeg fikk bli som de andre, 

Skolen gikk greit i begynnelsen, 

jeg fikk etterhvert  høre hvem jeg var og, 

jeg var Pen og Pulbar

det var visst positivt

da hadde du fått en slags status

 

Pen og pulbar var altså greia.. 

 

Da visste jeg det,

og for en tom jente uten personlighet var jo alt sånt greit å vite, 

etterhvert fikk jeg flere kallenavn,

jeg var 

"Ho med håret"

" Frøken strøken"

"Ho med kroppen"

 

Det var utseende, utseende, og utseende 

 

Spesielt håret mitt gav meg mye oppmerksomhet ,

og all positiv oppmerksomhet var bra,

jeg sugde det til meg,

og derfor ble håret veldig viktig for meg,

i veldig mange år skulle det fortsette å være viktig,

ikke bare for meg, men for alle andre og.

hver gang jeg flyttet til et nytt sted, og jeg snakket med gamle kjente på telefonen var det bestandig

"hvordan går det med deg da, du har vel fremdeles det håret ditt..?"

jeg hadde lyst til å skrike.. " jeg er ikke håret mitt!! "

men det var det jeg var, 

jeg var håret mitt.

Og selv om jeg ønsket å skrike, så svarte jeg alltid " nei, det kan jeg ikke, det er jo en del av sjelen min"

Det ble liksom sjelen  min,

det var det som var meg.

 

Jeg satt på cafe med noen venner første gang jeg fikk det vanskelige spørsmålet , det sitter i meg som en fryktelig greie, egentlig var det jo positivt, men det ble det ikke for meg. 

Det kom en gutt bort til bordet, en som kjente noen av de andre,

han satte seg ned og stirret intensivt på meg og sa 

" wow, og hvem er du?" 

Jeg husker ikke hva jeg svarte, eller om han fikk noe svar i det hele tatt. 

Jeg kunne svart Monicha

men..

istedet ble jeg bare sittende der å gruble..

 For hvem var jeg egentlig...?

jeg husker at det var det vanskeligste spørsmålet noen noen gang hadde stilt meg..

I dag vet jeg noe annet..

jeg vet hvem jeg er

jeg vet hvor verdien min sitter,

og ikke minst hva som bor i min sjel.

men den gang da,

så trodde jeg virkelig 

at jeg bare var

en Pen og Pulbar jente 

Med verdien i kroppen 

Personligheten i fjeset 

Og sjela i håret. 

 

Operert, Operert, Operert

  • 19.01.2018 - 17:01

 

foto:Tiziana M

 

Hallo Fredag! :) 

Yes, Nå skulle jeg egentlig vært på veg til Bergen..

Jeg opereres tidlig Mandag morgen, og ville derfor komme litt før så jeg fikk litt tid med favoritt mennesket mitt der,

meeen... grunnet veldig lite søvn i natt så orket jeg ikke å reise i dag allikevel, 

da blir det heller tidlig opp i morgen,

Til dere som har fulgt meg, og eller kjenner meg personlig, så vet dere at jeg nå skal opereres i foten..

denne har jeg egentlig tatt før, men ettersom den ble mislykket må jeg altså ta den om igjen.

Ting har grodd feil, må knekkes opp igjen, og masse æsj..

Men håpet er nå at jeg skal få mindre smerter i fremtiden, hadde det ikke vært for det hadde jeg seriøst trukket meg,

er det noen som er lei av sykehus så må det være meg....

Neida, det er mange som har det verre enn meg, og jeg er glad vi kan få hjelp når vi trenger det..

Så nå gleder jeg meg til dette er over,

og ikke minst å få treffe igjen fineste Elisabeth ! I love you 

Veldig korte innlegg fra meg siste tiden

men på grunn av tusen spørsmål om hva jeg skal nå osv så tenkte jeg det var greit med en liten oppdatering.

Så dette er altså det som skjer nå i nærmeste fremtid,

så får vi se når jeg må ta de siste operasjonene, 

og håpe på at det ikke blir så mange flere nå. 

Det holder nå.

Da ses vi muligens fra sykehuset neste gang, 

God Helg alle ! :) 

facebook HER  Instagram HER

 

#operertoperertoperert #operert #operasjon 

Nå vet jeg det!

  • 12.01.2018 - 12:26

 

Da er jeg tilbake fra Bergen 

Det ble en litt kortere tur enn jeg hadde tenkt meg, men sånn blir det noen ganger, flytteprosessen er ikke helt ferdig enda og mye gjenstår før jeg kan vaske ned leiligheten og klargjøre den for en ny leieboer.

Blir spennende å se hvem som flytter inn. 

Den 22.januar skal jeg tilbake på Haukeland sykehus og operere. 

Alle gode ting er 30 sa jeg, men det blir det dessverre ikke. Det viser seg at jeg må igjennom to operasjoner etter denne. Jeg er veldig lei, men akkurat nå må det være litt lov.

Den ene katten min ble forøvrig akutt syk mens jeg var borte, helt fryktelig å være borte når sånt skjer.  Så da ble det direkte til dyrlegen for å hente han der da jeg kom hjem. 

I natt har jeg sittet våken med en feber syk katt og har nesten ikke turt å sove. Det er helt utrolig hvor glad man blir i disse pelsdottene sine, og hvor redd man blir når de blir syke. 

Jeg har nå hatt fire persere, og etter å ha mistet to stykker til hjerte sykdom så har jeg nok blitt ekstra redd for dem. 

Jeg fikk lyst til å fortelle om en litt spesiell opplevelse jeg hadde i Bergen. Jeg var på en såkalt Pre. Pol undersøkelse nå, altså en for undersøkelse og planlegging av operasjonen som kommer. Dette innebærer masse prøver og samtaler med alle som skal ha med deg å gjøre i forbindelse med operasjonen. Et veldig bra opplegg, og hele dagen går på sykehuset. 

Jeg satt i samtale med en sykepleier og hun leste navnet mitt høyt

Så begynte hun å gjenta det flere ganger 

" det var noe veldig kjent med deg" sa hun

Jeg svarte at jeg hadde vært på sykehuset veldig mange ganger, og at det derfor ikke var så rart. 

" njaaaaa" sa hun å dro på det

Vi gjorde oss ferdige med undersøkelsene, og gikk igjennom alt jeg skulle huske på før og etter operasjonen. 

Da jeg reiste meg og skulle gå sa hun

" nei, nå vet jeg hvor jeg har deg fra! Du har en blogg ikke sant? Det er det! Jeg leser bloggen din!"

Sånne ting,  gjør livet litt lysere 

Det var utrolig fint :) 

 

facebook HER  Instagram HER

 

#blogg #lesere #perser 

Alle gode ting

  • 08.01.2018 - 21:07

 

Denne dagen har jeg brukt til å grue meg

Sukke og grue meg. 

Noen dager er rett og slett bare vanskelige. 

I morgen reiser jeg for å planlegge nok en operasjon. 

Jeg er oppe i 30 operasjoner nå

Jeg er bare så uendelig lei

Lei av smerter

Lei av sykehus 

Lei av hvitkledde mennesker

Sprøyter

og lukten av morfin 

Å operere går greit 

Jeg gruer meg ikke til sånt lenger

Jeg er blitt helt immun

Det er denne følelsen som kommer 

Det er den jeg gruer meg til 

Det går rimelig greit så lenge jeg er noenlunde i ro hjemme. 

Da holdes smertene i sjakk, ved hjelp av smerteplaster, og altfor mange piller

Det kan ikke være bra

Men jeg orker ikke uten

Det er å reise jeg gruer meg til 

Å skulle gå masse 

Å bli sliten i kroppen 

Det er sånn at da kjenner jeg det hele tiden 

Her er ryggen din

Her er bekkenet ditt

Her er beina dine

Da er smertehelvete i gang 

Det som før var gøy å gjøre, er erstattet med slitenhet og smerter. Hvor alt er bare travelt og vondt. 

Og jeg føler meg gammel

Som en 80 åring

En som ikke orker noenting 

Men

Alt er ikke bare svart, jeg skal nemlig  få treffe favoritt mennesket mitt i livet. 

Min kjære kusine 

Og det gleder meg stort 

Så får jeg bare håpe at dette blir den siste operasjonen jeg må igjennom 

La oss håpe det

At alle gode ting er 30

Vi ses 

 

facebook HER Instagram HER

Nytt år Nytt hus!!

  • 03.01.2018 - 00:44

 

 

 

Riktig godt nyttår alle sammen!

 

Håper dere har hatt en fin Jul, iallefall en bedre jul enn meg, her ble alle syke, og sov seg stort sett igjennom hele greia, og for en Juleelsker som meg var ikke dette særlig gøy, verken gøy eller godt. Julen ble rett og slett ganske ødelagt.

Jeg pynter hele huset 1. Desember og har Jul langt ut i Januar,...

Vanligvis,

men ikke i år.

Her er Julen nå vasket ut, og jeg syntes faktisk det var godt.

Det gjør jeg som regel ikke, jeg hater å pakke vekk Jula..

Men nå ble det ikke sånn denne gangen. 

Som jeg har fortalt før så har min sønn nå forlatt redet.

Flyttet på hybel..

Forhåpentligvis flytter han hjem igjen en periode, men sånt vet man jo aldri. 

Min mor har bodd i kjellerleiligheten min, men har nå kjøpt seg et nytt sted, og hun flytter ut nå as we speak..

I kveld satte vi oss i bilen å kjørte avgårde et lite flyttelass, hun har flyttet sånn litt etter litt, men nå kommer snart flyttebilen og tar med seg resten. 

For meg som er vant til å ha barnet mitt rundt meg 24/7 i 18 år, og min mor i nærmeste rekkevidde blir dette en veldig stor overgang..

Tomt og rart.. 

Men, livet går videre og det er bare å brette opp armene og stålsette seg for nye utfordringer og forhåpentligvis noen eventyr. 

Jeg har dessuten nok å henge fingrene i,

nå skal jeg først få den store ære å være litt interiør hjelp hos min mor,..

Hvilket jeg elsker å drive med! :)

Dessuten vil jeg nå få nok ro til å sette sammen boken min, og få gjort alvor utav det hele. 

Jeg har jo lovet mine lesere en bok, så da skal dere også få det. Hehe..

Snakk om å ha tro på seg selv,... Det er jo overhodet ikke sikker jeg får gitt den ut.. Jeg har ikke engang prøvd, jeg har trukket meg litt for hver gang.. 

Men jeg har noe veldig viktig å fortelle dere, verden trenger å vite det jeg vet, det er også derfor jeg gjør dette, det er derfor jeg ønsker å dele, 

Jeg vil dele mitt liv med dere alle sammen. Og jeg håper av hele mitt hjerte at det vil komme noen til nytte!

 

Jeg har i skrivende stund altså akkurat kommet hjem etter å ha pakket ut litt saker og ting i min mors nye hjem..

Flytting er et fæla slit, litt sånn krisetilstander...

Oppbrudd og masse følelser, pluss at man blir sliten til beinet... 

Men når det er sagt.. Jeg har knipset masse bilder av hennes nye hjem, men siden jeg glemte å spørre om lov til å dele disse på bloggen, så venter jeg litt med det.. 

Men..

Utsikten skal dere få!

Den er bare helt magisk!!!

Veldig mørkt, siden vi som sagt tok en impuls tur sene kvelden.. Og tatt med mobilkamera blir det ikke akkurat super kvalitet.

Men fy Søren!! Tro meg, den er helt fantastisk!!

Tenk å våkne opp til dette hver dag, og sitte ute om kvelden å nyte dette. 

Helt herlig!! :) 

 

facebook HER Instagram HER

#nyttår  

Monicha Winther

En ærlig blogg uten filter. Både i form av bilder, og fortellinger, fortellinger om meg. Jeg blogger om livet, slik jeg faktisk har levd det, helt usminket og ærlig. Jeg skriver bok om alt sammen. Ikke for noe annet enn at jeg ser det som min plikt å fortelle det jeg vet, og hva jeg har fått erfare. Mitt liv har vært alt annet enn A4, jeg skriver fordi jeg føler at jeg har noe å fortelle, noe å formidle videre, og mest av alt gjør jeg det for å hjelpe. Jeg blogger om livet mitt fra barn til voksen, forteller hva som skjer med et menneske når det blir " ødelagt" som liten, og som ikke blir sett i tide. Hva det gjør med deg, hva det kunne ha ført til, og hva det førte til for meg. Hva som fikk meg ut av alle overlevelses mekanismene jeg brukte, og hva som gjorde meg lykkelig til slutt. jeg skriver om faresignal folk må bli obs på, og hva de kan gjøre når de oppstår. Jeg gir råd jeg skulle ønske noen hadde gitt meg den gangen jeg ikke skjønte så mye selv. Jeg skriver og om mer overfladiske ting, ting som opptar oss alle, hverdagslige ting. Om produkter som faktisk fungerer, og om de som overhode ikke gjør det. Om interiør, , hudpleie, kosthold, prosjektet jeg er med på i Uganda, mine to persere, og ikke minst det jeg liker aller best baking. <3

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no