hits

Monicha Winther | monichawinther.blogg.no

Med sjela i håret

  • 22.01.2018 - 17:16

 

 

Jeg var vel knappe 17 år da jeg flyttet hjemmefra,

jeg skulle gå på skole å bo i kollektiv, eller hybelhus som vi kalte det den gangen.

Vi var fem jenter og to gutter  under samme tak. 

Jeg husker jeg gruet meg veldig,

ikke kjente jeg de andre heller. 

 men med stor kjærlighetssorg i hjertet som nektet å slippe taket,

 og en altfor stor livserfaring  som bare hadde fått mer og mer påfyll av negativ art etterhvert som årene hadde gått, 

hvor ingenting var snakket om, 

bearbeidet eller tilbakelagt, flyttet jeg. 

Jeg følte meg gammel,

Sliten,

mye eldre enn jeg er i dag. 

Jeg var en annerledes 17 åring

Og en som på ingen måte var klar til å forlate redet,

jeg var et barn,

bare veldig veldig gammel

Jeg ville det absolutt ikke 

Men jeg var helt nødt til det 

 jeg var nødt til å være 17, 

17 år og flytte hjemmefra

Dessuten var det helt vanlig for ungdommer på min alder,

og det var det jeg ønsket å være

Vanlig

Det var jeg ikke,

for inni meg der Monicha skulle være, med selvtillit, og trygghet i seg selv,  og med en egen personlighet,

der var det bare tomhet.. 

Det var ikke noe der,

 

bare en stor svart tomhet. 

Jeg visste ikke hvem jeg var, eller hvem  jeg skulle være.

Hadde liksom ingen egne personlighet 

Ingen egen vilje,

det var bare tomt

... 

Sannheten er at det var fullt,

det var så fullt av vanskelige følelser og sorg at det nå  var i ferd med å renne over.

Det gjorde det og,

men det skulle gå fem år

den gangen skjønte jeg ikke det

jeg tok på meg en maske.

Jeg ble hard,

og jeg ble kald,

jeg brydde meg liksom ikke om noe,

jeg måtte være tøff skulle jeg klare å overleve.

Så jeg flyttet i kollektivet, gruet meg voldsomt, og var sikker på at jeg kom til å dø.

 

Det endret seg raskt,

jeg ble fort kjent med de andre , og vi hadde det igrunn veldig veldig fint. 

 

Guttene var litt eldre enn oss, og så lenge de bodde i kollektivet  fant vi ikke på noe tull, 

Det var det vel ingen som turte, 

ikke tror jeg vi tenkte tanken heller

ikke før de hadde flyttet ut, og to nye jenter kom inn.

Plutselig var vi 7 jenter i et og samme hus...   

Det ble mye alkohol, lite lekser, og masse gutte besøk,

vi var høylytte og bråkete,

Så høylytte at politiet en dag kom

Det var ikke ille

Det var slik det skulle være 

Vi  var som  vi skulle 

slik ungdommer var, 

det var bare det,

at jeg var ikke som de andre 

De andre gikk på skolen, og de gjorde leksene sine,

det gjorde de alle sammen

Alle

alle, bare ikke meg. 

.........

 

Jeg sov. 

Jeg gikk i dvale

Jeg stod opp,

lot som jeg gikk på skolen, 

Og gikk hjem igjen og sov

Noe ganger våknet jeg ikke om morgenen heller

Kroppen orket ikke mer

JEG orket ikke mer

Når jeg sov slapp jeg å føle 

jeg slapp å tenke, 

slapp å kjenne på alt det svarte inni meg

...og på sorgen,

den inderlige sorgen. 

den som var i ferd med å drepe meg

For å være helt ærlig så husker jeg ikke at jeg gjorde  en eneste lekse det året,

altså.....

jeg må jo ha gjort det, for jeg fikk jo karakterer, og ikke var de dårlige heller, det eneste jeg husker var at jeg pugget til prøvene, og gjorde det bra i praksis. 

Men i dag når  jeg ser tilbake på det året tenker jeg alltid, 

det året der

det sov jeg bort...

 

Jeg var god på å skjule tingene mine 

det hadde jeg bestandig vært

alt man ikke snakker om det vet liksom ingen heller,

dessuten,

hva skulle jeg sagt om jeg skulle snakket om det... 

 for det var nå blitt så mye, at det var umulig å ta tak i det,

eller klare å se hvor jeg skulle begynne,

 

derfor var det  bedre å sove 

sove

være klovn

eller feste

 

Nå var det blitt så mye at det hadde blitt til tomhet,

til apati,

til ingenting.

Så jeg gjorde det om til søvn. 

 

 Jeg bodde i Molde,

og ikke for å si noe negativt  om den byen, 

 men det er og blir en veldig " Stiv"  by.

Er du ikke født og oppvokst der, så får du ikke så lett innpass der heller, 

Det er litt sånn....

enten er du med oss.... eller så er du imot oss,

og du må for Guds skyld ikke komme fra en bygd i nærheten.

For meg gikk overgangen rimelig glatt,  jeg ble fort sammen med en gutt fra Molde, og merket fort at han hadde stor "makt"  han ble inngangsbilletten min.

Jeg visste bare ikke den gangen da hva dette skulle komme til å koste meg. 

 

I Molde handlet det ikke så mye om HVEM  du var

det handlet om hvordan du så ut,

og om hvem du hang sammen med.

Det var tryggest slik,

da kunne de lettere sette deg i bås.

Og vite hvor du hørte hjemme. 

 

For meg var det strålende, 

jeg hadde jo ingen personlighet,

jeg fikk bli som de andre, 

Skolen gikk greit i begynnelsen, 

jeg fikk etterhvert  høre hvem jeg var og, 

jeg var Pen og Pulbar

det var visst positivt

da hadde du fått en slags status

 

Pen og pulbar var altså greia.. 

 

Da visste jeg det,

og for en tom jente uten personlighet var jo alt sånt greit å vite, 

etterhvert fikk jeg flere kallenavn,

jeg var 

"Ho med håret"

" Frøken strøken"

"Ho med kroppen"

 

Det var utseende, utseende, og utseende 

 

Spesielt håret mitt gav meg mye oppmerksomhet ,

og all positiv oppmerksomhet var bra,

jeg sugde det til meg,

og derfor ble håret veldig viktig for meg,

i veldig mange år skulle det fortsette å være viktig,

ikke bare for meg, men for alle andre og.

hver gang jeg flyttet til et nytt sted, og jeg snakket med gamle kjente på telefonen var det bestandig

"hvordan går det med deg da, du har vel fremdeles det håret ditt..?"

jeg hadde lyst til å skrike.. " jeg er ikke håret mitt!! "

men det var det jeg var, 

jeg var håret mitt.

Og selv om jeg ønsket å skrike, så svarte jeg alltid " nei, det kan jeg ikke, det er jo en del av sjelen min"

Det ble liksom sjelen  min,

det var det som var meg.

 

Jeg satt på cafe med noen venner første gang jeg fikk det vanskelige spørsmålet , det sitter i meg som en fryktelig greie, egentlig var det jo positivt, men det ble det ikke for meg. 

Det kom en gutt bort til bordet, en som kjente noen av de andre,

han satte seg ned og stirret intensivt på meg og sa 

" wow, og hvem er du?" 

Jeg husker ikke hva jeg svarte, eller om han fikk noe svar i det hele tatt. 

Jeg kunne svart Monicha

men..

istedet ble jeg bare sittende der å gruble..

 For hvem var jeg egentlig...?

jeg husker at det var det vanskeligste spørsmålet noen noen gang hadde stilt meg..

I dag vet jeg noe annet..

jeg vet hvem jeg er

jeg vet hvor verdien min sitter,

og ikke minst hva som bor i min sjel.

men den gang da,

så trodde jeg virkelig 

at jeg bare var

en Pen og Pulbar jente 

Med verdien i kroppen 

Personligheten i fjeset 

Og sjela i håret. 

 

Operert, Operert, Operert

  • 19.01.2018 - 17:01

 

foto:Tiziana M

 

Hallo Fredag! :) 

Yes, Nå skulle jeg egentlig vært på veg til Bergen..

Jeg opereres tidlig Mandag morgen, og ville derfor komme litt før så jeg fikk litt tid med favoritt mennesket mitt der,

meeen... grunnet veldig lite søvn i natt så orket jeg ikke å reise i dag allikevel, 

da blir det heller tidlig opp i morgen,

Til dere som har fulgt meg, og eller kjenner meg personlig, så vet dere at jeg nå skal opereres i foten..

denne har jeg egentlig tatt før, men ettersom den ble mislykket må jeg altså ta den om igjen.

Ting har grodd feil, må knekkes opp igjen, og masse æsj..

Men håpet er nå at jeg skal få mindre smerter i fremtiden, hadde det ikke vært for det hadde jeg seriøst trukket meg,

er det noen som er lei av sykehus så må det være meg....

Neida, det er mange som har det verre enn meg, og jeg er glad vi kan få hjelp når vi trenger det..

Så nå gleder jeg meg til dette er over,

og ikke minst å få treffe igjen fineste Elisabeth ! I love you 

Veldig korte innlegg fra meg siste tiden

men på grunn av tusen spørsmål om hva jeg skal nå osv så tenkte jeg det var greit med en liten oppdatering.

Så dette er altså det som skjer nå i nærmeste fremtid,

så får vi se når jeg må ta de siste operasjonene, 

og håpe på at det ikke blir så mange flere nå. 

Det holder nå.

Da ses vi muligens fra sykehuset neste gang, 

God Helg alle ! :) 

facebook HER  Instagram HER

 

#operertoperertoperert #operert #operasjon 

Nå vet jeg det!

  • 12.01.2018 - 12:26

 

Da er jeg tilbake fra Bergen 

Det ble en litt kortere tur enn jeg hadde tenkt meg, men sånn blir det noen ganger, flytteprosessen er ikke helt ferdig enda og mye gjenstår før jeg kan vaske ned leiligheten og klargjøre den for en ny leieboer.

Blir spennende å se hvem som flytter inn. 

Den 22.januar skal jeg tilbake på Haukeland sykehus og operere. 

Alle gode ting er 30 sa jeg, men det blir det dessverre ikke. Det viser seg at jeg må igjennom to operasjoner etter denne. Jeg er veldig lei, men akkurat nå må det være litt lov.

Den ene katten min ble forøvrig akutt syk mens jeg var borte, helt fryktelig å være borte når sånt skjer.  Så da ble det direkte til dyrlegen for å hente han der da jeg kom hjem. 

I natt har jeg sittet våken med en feber syk katt og har nesten ikke turt å sove. Det er helt utrolig hvor glad man blir i disse pelsdottene sine, og hvor redd man blir når de blir syke. 

Jeg har nå hatt fire persere, og etter å ha mistet to stykker til hjerte sykdom så har jeg nok blitt ekstra redd for dem. 

Jeg fikk lyst til å fortelle om en litt spesiell opplevelse jeg hadde i Bergen. Jeg var på en såkalt Pre. Pol undersøkelse nå, altså en for undersøkelse og planlegging av operasjonen som kommer. Dette innebærer masse prøver og samtaler med alle som skal ha med deg å gjøre i forbindelse med operasjonen. Et veldig bra opplegg, og hele dagen går på sykehuset. 

Jeg satt i samtale med en sykepleier og hun leste navnet mitt høyt

Så begynte hun å gjenta det flere ganger 

" det var noe veldig kjent med deg" sa hun

Jeg svarte at jeg hadde vært på sykehuset veldig mange ganger, og at det derfor ikke var så rart. 

" njaaaaa" sa hun å dro på det

Vi gjorde oss ferdige med undersøkelsene, og gikk igjennom alt jeg skulle huske på før og etter operasjonen. 

Da jeg reiste meg og skulle gå sa hun

" nei, nå vet jeg hvor jeg har deg fra! Du har en blogg ikke sant? Det er det! Jeg leser bloggen din!"

Sånne ting,  gjør livet litt lysere 

Det var utrolig fint :) 

 

facebook HER  Instagram HER

 

#blogg #lesere #perser 

Alle gode ting

  • 08.01.2018 - 21:07

 

Denne dagen har jeg brukt til å grue meg

Sukke og grue meg. 

Noen dager er rett og slett bare vanskelige. 

I morgen reiser jeg for å planlegge nok en operasjon. 

Jeg er oppe i 30 operasjoner nå

Jeg er bare så uendelig lei

Lei av smerter

Lei av sykehus 

Lei av hvitkledde mennesker

Sprøyter

og lukten av morfin 

Å operere går greit 

Jeg gruer meg ikke til sånt lenger

Jeg er blitt helt immun

Det er denne følelsen som kommer 

Det er den jeg gruer meg til 

Det går rimelig greit så lenge jeg er noenlunde i ro hjemme. 

Da holdes smertene i sjakk, ved hjelp av smerteplaster, og altfor mange piller

Det kan ikke være bra

Men jeg orker ikke uten

Det er å reise jeg gruer meg til 

Å skulle gå masse 

Å bli sliten i kroppen 

Det er sånn at da kjenner jeg det hele tiden 

Her er ryggen din

Her er bekkenet ditt

Her er beina dine

Da er smertehelvete i gang 

Det som før var gøy å gjøre, er erstattet med slitenhet og smerter. Hvor alt er bare travelt og vondt. 

Og jeg føler meg gammel

Som en 80 åring

En som ikke orker noenting 

Men

Alt er ikke bare svart, jeg skal nemlig  få treffe favoritt mennesket mitt i livet. 

Min kjære kusine 

Og det gleder meg stort 

Så får jeg bare håpe at dette blir den siste operasjonen jeg må igjennom 

La oss håpe det

At alle gode ting er 30

Vi ses 

 

facebook HER Instagram HER

Nytt år Nytt hus!!

  • 03.01.2018 - 00:44

 

 

 

Riktig godt nyttår alle sammen!

 

Håper dere har hatt en fin Jul, iallefall en bedre jul enn meg, her ble alle syke, og sov seg stort sett igjennom hele greia, og for en Juleelsker som meg var ikke dette særlig gøy, verken gøy eller godt. Julen ble rett og slett ganske ødelagt.

Jeg pynter hele huset 1. Desember og har Jul langt ut i Januar,...

Vanligvis,

men ikke i år.

Her er Julen nå vasket ut, og jeg syntes faktisk det var godt.

Det gjør jeg som regel ikke, jeg hater å pakke vekk Jula..

Men nå ble det ikke sånn denne gangen. 

Som jeg har fortalt før så har min sønn nå forlatt redet.

Flyttet på hybel..

Forhåpentligvis flytter han hjem igjen en periode, men sånt vet man jo aldri. 

Min mor har bodd i kjellerleiligheten min, men har nå kjøpt seg et nytt sted, og hun flytter ut nå as we speak..

I kveld satte vi oss i bilen å kjørte avgårde et lite flyttelass, hun har flyttet sånn litt etter litt, men nå kommer snart flyttebilen og tar med seg resten. 

For meg som er vant til å ha barnet mitt rundt meg 24/7 i 18 år, og min mor i nærmeste rekkevidde blir dette en veldig stor overgang..

Tomt og rart.. 

Men, livet går videre og det er bare å brette opp armene og stålsette seg for nye utfordringer og forhåpentligvis noen eventyr. 

Jeg har dessuten nok å henge fingrene i,

nå skal jeg først få den store ære å være litt interiør hjelp hos min mor,..

Hvilket jeg elsker å drive med! :)

Dessuten vil jeg nå få nok ro til å sette sammen boken min, og få gjort alvor utav det hele. 

Jeg har jo lovet mine lesere en bok, så da skal dere også få det. Hehe..

Snakk om å ha tro på seg selv,... Det er jo overhodet ikke sikker jeg får gitt den ut.. Jeg har ikke engang prøvd, jeg har trukket meg litt for hver gang.. 

Men jeg har noe veldig viktig å fortelle dere, verden trenger å vite det jeg vet, det er også derfor jeg gjør dette, det er derfor jeg ønsker å dele, 

Jeg vil dele mitt liv med dere alle sammen. Og jeg håper av hele mitt hjerte at det vil komme noen til nytte!

 

Jeg har i skrivende stund altså akkurat kommet hjem etter å ha pakket ut litt saker og ting i min mors nye hjem..

Flytting er et fæla slit, litt sånn krisetilstander...

Oppbrudd og masse følelser, pluss at man blir sliten til beinet... 

Men når det er sagt.. Jeg har knipset masse bilder av hennes nye hjem, men siden jeg glemte å spørre om lov til å dele disse på bloggen, så venter jeg litt med det.. 

Men..

Utsikten skal dere få!

Den er bare helt magisk!!!

Veldig mørkt, siden vi som sagt tok en impuls tur sene kvelden.. Og tatt med mobilkamera blir det ikke akkurat super kvalitet.

Men fy Søren!! Tro meg, den er helt fantastisk!!

Tenk å våkne opp til dette hver dag, og sitte ute om kvelden å nyte dette. 

Helt herlig!! :) 

 

facebook HER Instagram HER

#nyttår  

Plagede sinn

  • 26.12.2017 - 21:58

 

 

Nå er det seks år siden han begynte å plage meg,

seks år med en syk person i hælene,

det er overhode ikke gøy.

For sånn er det,

jeg har hatt en stalker etter meg i seks år.

Det føles mye lenger,

som en hel evighet.

Nå har han selvfølgelig begynt å stalke bloggen min og,

det måtte jeg jo regne med.

Jeg har valgt det helt selv.

Jeg har valgt selv å ha en offentlig blogg.

En blogg alle kan lese,

hele Norges befolkning,

forresten hele verden kan lese den..

Jeg merket det litt sånn snikende. 

Jeg kjenner ordene hans,

måten hans syke hode tenker på,

og hva han ønsker å oppnå.

Han har vert mye inne på bloggen min,

han har også kommet med kommentarer,

selvfølgelig som anonym,

slik alle nettroll og skadedyr gjør det.

Men uansett,

vet dere hva,

jeg orker ikke denne personen noe mer,

jeg ønsker han langt ut av livet mitt.

Politiet kan ikke hjelpe meg.

-Vi har lite greie på sånt,

dette er psykiatri,

du må kontakte psykisk helsevern på hans hjemsted.

Det gjorde jeg.

De gjorde ingenting..

I svarte stunder har jeg ønsket å utlevere han, 

gå ut med fullt navn på dette syke mennesket,

med bilde og alt..

Det er helt menneskelig,

de fleste ville tenke sånn 

Men jeg gjør det jo ikke,

Hittil har jeg slettet kommentarene hans etterhvert som de har kommet inn,

for å beskytte han mot seg selv,

Det gjør jeg ikke lenger, 

han får bare drite seg ut offentlig.

Jeg er lei av å beskytte et menneske som ikke har gjort noe annet enn å plage meg

ikke bare meg forresten,

men mine venner,

og bekjente,

og ukjente.

Nå beskytter jeg han ikke mer..

Ja..

jeg vet han er syk.

Jeg har prøvd å skaffe han hjelp. 

det førte ingen steder.

Men han er ikke mitt ansvar å beskytte,

jeg har mer enn nok å tenke på som det er

Kanskje er jeg heldig,

kanskje det finnes noe friskt  langt der inne i hans sinn som gjør at han slutter nå

hvis ikke får kommentarene hans bare stå.

Jeg orker ikke mer,

jeg er dessverre ikke bedre enn det.

Jeg har fått nok.

.............

 

Ikke et veldig koselig innlegg sånn i romjulen.

Men dette er livet mitt

jeg velger å si det som det er. 

Fortsatt god Jul da dere ;) 

 

facebook HER  Instagram HER

 

#plaget #stalker #nettroll #skadedyr #sykemennesker

 

En riktig deilig Jul

  • 23.12.2017 - 19:23

 

Nå er endelig Jula her igjen! 

Jeg har av ulike grunner tatt meg tidlig juleferie, det skal bli godt nå!

Bedre enn på lenge!

Vi ses snart igjen, og med disse bildene vil jeg ønske alle mine lesere en riktig deilig Jul! 

 

 

 

GOD JUL! 

facebook HER Instagram HER

 

#jul #julefeiring #julepynt #juletre 

 

 

Jeg visste ikke at det skulle gjøre så vondt

  • 13.12.2017 - 22:44

Tenk at barnet mitt er blitt voksen!!! 

Jeg vet ikke hvordan andre opplever det når barna blir voksne, så voksne at de flytter hjemmefra ...

jeg har jo hørt at det er rart når de flytter,

at det blir stille i huset, 

men smerten som kom ,den var jeg ikke forberedt på..

Riktignok er ikke 18 år så veldig voksent, men nå har han allikevel flyttet hjemmefra, 

ikke langt bort heldigvis, men allikevel.

Det er mulig det oppleves litt annerledes for meg enn det gjør for andre, jeg har nemlig vert alene med denne gutten siden han lå i magen.

Jeg er også alenemor vil du kanskje si,

jeg er sikkert ikke enig. 

Hvis du har en barnefar og deler på omsorgen så er du faktisk ikke alene, jeg snakker om å være alene hele tiden. Uten en pappa i livet.

Fordi barnefar er død.

Borte for alltid.

Det verste med dette er ikke at du ikke har en å dele bekymringene med, det verste er å ikke kunne dele gledene. 

For ikke å snakke om sorgen 

Sorgen over at han aldri fikk oppleve sin far, og omvendt.

Man blir ekstremt knyttet når man er alene om alt hele tiden, og siden jeg ikke har klart å finne en jeg syntes det var verdt å dele voksenlivet med, så blir jeg igjen alene. 

Dvs, jeg fant han i fjor. 

Men han døde han og. 

Noen ganger kan jeg lure på hva som er vitsen med alt.. 

Men det viktigste er at de har det bra uansett hvor de er , det er jo det vi ønsker oss, at barna skal ha det godt, og være lykkelige! Jeg er veldig takknemlig for det <3 

Så har jeg i vertfall fått til noe

gjort noe rett.

Men det er rart når de flytter, og hvor gammel man plutselig føler seg.

alle disse årene, hvor ble de av?

livet.

Hvor ble livet av?

Jeg har snakket en del med venner om akkurat dette, og om hvordan det er når barna flytter, vi er enige i at det er vondt, 

Men at det skulle gjøre så vondt 

Det var jeg ikke forberedt på. 

 

facebook HER  Instagram HER

 

 

#voksnebarn #18år #hybel

syke mennesker og lussekatter

  • 13.12.2017 - 18:47

 

 

Julen nærmer seg med stormskritt!!

Alle som kjenner meg vet at jeg elsker Julen!!

Jeg er nok godt over gjennomsnittet glad i denne høytiden, og hvert år får jeg spørsmål om jeg ikke kan komme hjem til folk å pynte ;)

jeg vet ikke helt hvorfor, men det er utrolig hyggelig at folk synes jeg er flink til å pynte. Det blir man kanskje og når man er så pyntesyk som det jeg er.

Veldig mange venter på bilder fra julehuset mitt, og det kommer!! :)

I dag er det Lucia, og enhver anledning til å bake griper jeg med begge hendene, så da ble det selvfølgelig lussekatter i dag!! Nammmm.

Førjulstiden i år har ikke vært god så langt for min del dessverre,

jeg kommer tilbake til hvorfor litt senere, men det finnes altså en grunn for at jeg har vært litt stille her en stund, jeg blir nemlig veldig plaget av diverse personer som ikke liker at jeg snakker høyt om vanskelige ting. 

Det finnes endel syke mennesker der ute. Og selv om jeg sier og virkelig mener at det ikke skal knekke meg, så er det ikke like enkelt å takle alt som kommer. Jeg er bare et menneske. 

Til dere som følger nøye med på bloggen, dere har nok lagt merke til endel syke kommentarer på bloggen. Disse slettes etterhvert, men det er kanskje dumt at jeg gjør det?

Jeg har fått endel meldinger fra lesere ang dette, så takk for at dere følger med å bryr dere. 

Jeg skal prøve å skrive litt om hva som har skjedd etter at jeg valgte å stikke hodet frem, ting må bare få roe seg litt først, og det håper jeg virkelig at det gjør! 

 

Da kommer det straks flere innlegg fra meg, og i mellomtiden skal det pyntes videre, og spises lussekatter :) 

Vi ses <3 

 

#lussekatter  #nettroll #ondehensikter

 

 

 

facebook HER  Instagram HER

 

 

De skitne dukkene

  • 08.12.2017 - 17:58

 

Jeg hadde visst det hele tiden. 

Allerede som veldig liten visste jeg det.

Jeg kunne kjenne det i hele meg, 

og jeg kjente på det hele tiden.

Jeg var feil.

Jeg husker fremdeles det inderlige ønske jeg gikk rundt med, 

jeg ønsket å være en annen, 

hvem som helst annen,

bare jeg slapp å være meg.

Hvem som helst andre,

en annen som ikke var feil.

Men selv om jeg visste at jeg var feil,

at det var noe galt med meg,

så gikk jeg med et håp i magen,

et håp om at jeg kanskje ikke var feil allikevel.

 

" alle gjør sånn" hadde han sagt. 

"alle gjør det,

men ingen sier noe om det.

det er ulovlig"

" Det er helt normalt"

 

Jeg var feil,

Jeg var annerledes,

Jeg var den eneste jenta i hele verden som ikke tålte det.

Som kjente på at dette var galt, 

at det var farlig

at det ikke var normalt

 

Jeg var ikke som de andre barna i barnehagen,

de andre barna lekte og lo.

De var avslappet, lykkelige

de hadde det bra.

 

Dessuten hadde han jo rett, 

det var ingen som snakket om det,

det var ingen som sa noe om det.

Men alle hadde det sånn. 

Og alle tålte det,

de tålte det alle sammen.

Alle

Alle, bare ikke jeg.

 

Allikevel var det noe jeg følte på,

for selv om det var vanlig, og selv om alle hadde det sånn

og selv om alle de andre tålte det

så var det likevel noe

et håp inni meg

et håp om at jeg ikke trengte å ha det sånn

et håp om å få slippe

et håp om at mine følelser var rett

 

Så jeg bestemte meg for å si noe, 

jeg skulle si det til de voksne i barnehagen

Jeg husker fremdeles gleden i magen den dagen jeg våknet og skulle i barnehagen.

for første gang så gledet jeg meg til å gå dit.

Jeg var ikke trøtt

Jeg somlet ikke med klærne

Jeg bare spratt ut av senga, 

jeg var lykkelig

fikk på meg alle klærne helt selv

helt uten hjelp

jeg tøyset, smilte, og lo ved frokostbordet.

Det gjorde jeg nesten aldri

Jeg somlet som regel, jeg var trøtt og grinete

og jeg ville ikke i barnehagen

Men ikke i dag

i dag skulle det skje noe stort

I dag fikk jeg kanskje vite at jeg ikke var feil allikevel

 

 

Det var hvilestund, og stille på dukkerommet da det skjedde.

jeg satt alene med to barnehage tanter inne på dukkerommet.

Jeg hadde vært urolig med vilje,

jeg hadde forstyrret de andre barna slik at jeg ble tatt ut av hvilestunden,

Det var vanlig prosedyre

 

Jeg var heldig!

I dag var det nemlig ikke bare en barnehage tante, men to stykker som ble med meg inn.

Nå satt jeg der med to voksne,

to voksne som skulle fortelle meg at jeg ikke var feil.

Jeg kunne jo ikke være feil.?

De måtte si det nå. 

jeg gledet meg til å høre det!

frydet meg i magen ved tanken.

Så godt det skulle bli!

 

Men..

Jeg klarte ikke å si noe, 

jeg kunne ikke ordene, 

jeg visste ikke hva det het.

Jeg ble plutselig bare veldig redd,

desperat etter å finne ordene..

 

men så gjorde jeg noe,

Jeg tok to dukker å begynte å leke den farlige leken med dem

damene satt å så på meg

to voksne øyne som fulgte nøye med på leken.

to voksne øyne rettet mot meg,

dukkene,

og den farlige leken.

 

Den ene dukken er han sa jeg, den andre dukken er meg

så gjorde jeg det slik med dukkene som han hadde gjort med meg

det dunket fælt i hodet mens jeg lekte,

 jeg var redd i magen,

veldig redd.

allikevel var jeg lykkelig i magen og.

Nå skulle de si det snart, 

de skulle snart si at jeg ikke var feil,

at jeg skulle slippe å besøke han mer

at jeg var helt riktig slik som jeg var.

jeg kikket opp på dem

de var så rare i ansiktene sine,

veldig veldig rare.

Så plutselig reiste den ene barnehage tanten seg fort opp,og gikk ut av rommet

hun sa ikke noe, 

bare reiste seg fort opp å gikk ut, 

hun reiste seg så fort opp at jeg skvatt til,

det gjorde den redde følelsen i magen enda større

Så reiste den andre seg opp og, men hun begynte å synge, hun nynnet og sang

også gikk hun fra meg hun og.

De bare reiste seg å gikk

De gikk ifra meg begge to

De forlot meg bare, som om ingenting hadde skjedd

de gikk bare ifra meg, og lot meg sitte der

de lot meg sitte igjen på dukkerommet helt alene

alene med meg selv, 

de skitne dukkene,

og en verkende visshet 

om at jeg var feil..

 

facebook HER  Instagram HER

 

 

 

 

#overgrep #svik #barn #barnehage

Bling bling Juletre

  • 28.11.2017 - 17:08

 

Disse trærne har jeg fått mye skryt for,

veldig dekorative og enkle å lage!

Lyst på ditt eget bling tre?

 

Dette trenger du:
- Limpistol eller annen sterk  lim
- Litt harde ark/papp/plakat
- Saks
- Bling

Jeg kjøpte billig bling på Nille, men europris har også dette til en rimelig pris, der selger de både billig limpistol og billige blingruller, i både gull og sølv har jeg sett.

Jeg kjøpte plakater på Panduro som var harde og stødige nok for min del.

Du kan og kjøpe ferdige kjegler av isopor om du foretrekker det.

 



Plakaten klippet jeg til, og rullet den sammen til en kjegle

så klippet jeg en bling remse på 12, slik at det blir 6 på hver side

dette syntes jeg ble passelig

Så brettet jeg den sammen og limte på slik som dette

 

så fortsatte jeg å lime på bling hele vegen rundt

Når jeg kom helt rund festet jeg en ny runde helt rundt

og begynte da å lime på bling over to under

slik som dette

så er det bare å gjenta til du er helt oppe

Du kan feste på perler og en toppstjerne/evnt annen pynt om du måtte ønske det

Lykke til! :)

 

facebook HER  instagram HER

#juletre  #bling  #julepynt  #førjul  #advent 

 

Tomme hoder med makt

  • 26.11.2017 - 19:27

 

Nå har det vært stille fra meg en stund, og det merkes har jeg skjønt,

litt fint å bli savnet og. 

Jeg har fått endel spørsmål om noe er galt siden jeg ikke har oppdatert bloggen på en stund, 

og det er det vel forsåvidt..

 

Jeg har opplevd endel i det siste som rett og slett  har vært  skremmende. 

så skremmende at jeg valgte å ta en pause fra bloggen. 

 

det hele startet med en telefonsamtale forrige Torsdag, 

 

-Hallo, det er fra politiet, kan du møte på stasjonen i morgen? 

vi har noe vi må snakke med deg om!

 

jeg fikk ikke vite hva det gjaldt, for slikt kan de ikke opplyse om på telefonen.

Jeg møter som avtalt hos politiet på Fredag,

og får meg litt av et sjokk..!!

 

- Du er mistenkt for å ha kommet med drapstrusler over telefonen til en ansatt i en ( la oss kalle det bedrift) nær deg!

......... 

Drapstrusler???

JEG?

Komme med drapstrusler??

MEG?

Hvis det er noen som vet hvordan det er å bli truet på livet, så er det meg

Å leve under drapstrusler, og kjenne på kroppen hvordan det føles,

 det vet jeg faktisk litt om.

Og noe jeg absolutt aldri kunne drømme om å utsette et annet menneske for

Aldri!

Min første reaksjon var å bli helt paff!

Så begynte jeg å le av hele greia. 

for det første så er det jo fullstendig absurd,

og for det andre ganske så tragikomisk.

Politiet skjønte ganske fort at dette var noe jeg absolutt ikke hadde gjort,

bad meg om å glemme hele greia,

og strøk meg ut av saken

Like etter at jeg kom ut fra stasjonen møtte jeg en venninne,

jeg fortalte henne litt sjokkert hva som hadde skjedd

hun reagerte med å le godt,

 vi lo godt av hele suppa begge to.

 

Jeg skulle kanskje børstet av meg idiotstøvet og bare gått videre,

men noen ganger er ikke dette like enkelt.

for så kommer tankene...

Noen har jo faktisk gjort dette,

 

Det er ikke greit at folk gjør slike ting,

og bare slipper unna med det,

også mistenker de MEG?

Jeg fortjener faktisk en forklaring. 

 

Først sier de at noen trodde det var meg pga stemmen i telefonen.

så spør de om jeg har noen fiender,

om jeg vet om noen som er ute etter meg,

noen som ønsker å skade meg...??

Ikke rart man blir forvirret!!

Og redd!

dessuten blir du helt satt ut av hele situasjonen,

klarer de ikke å tenke?

Det er jo slike ting som gjør folk syke,

Mistenksomme

paranoide..

Det er ikke greit 

Det er ikke greit at jeg blir gående å mistenke folk 

lete i hode å lage meg tanker om hva som kan ha skjedd

Det er ikke greit at folk gjør slike ting

Det er ikke greit for den som fikk denne trusselen

Det er ikke greit at folk mistenker meg

Det er ikke greit for noen av oss!

Jeg ville ha et møte hos politiet med alle involverte samlet,

så jeg fikk vite hva som egentlig hadde skjedd

det gikk ikke denne bedriften med på.  

Dessuten avviste de politiets påstander i saken,

la skylden på politiet og gjorde meg enda mer forvirret.

Når du får servert to versjoner sier det seg selv at det er noen som lyger. 

Jeg skjønner jo at det var grunnen til å ikke ville ha et møte med meg og politiet.

Hva galt har jeg noensinne gjort dem??

ingenting!

aldri!

Det er ikke meg!

Heldigvis har jeg venner som vet at dette er helt absurd,

så kan jeg faktisk klare å le litt av det. 

Hvis noen skulle gitt seg ut for å være meg så er det veldig alvorlig.

Men det sårer meg faktisk mye mer at noen faktisk kan tro at jeg ville gjøre noe sånt.

Sånt kan føre til falske rykter som i verste fall kan ødelegge et menneske. 

 

Så skjønner jeg etterhvert at jeg blir mistenkt pga bloggen og det jeg har delt her 

Kjenner jeg blir oppgitt 

Lei 

Jeg er lei av mennesker som ikke klarer å sette seg inn i andres situasjon,

som ikke greier å forstå mer enn bare akkurat det de selv har opplevd. 

Jeg er lei av mennesker som aldri har hatt noe motgang,

fordi de blir svake av det,

dumme av det,

tomme i hodet av det

empatiløse av det.

Mennesker som ikke skjønner mer ,

mennesker som leser bloggen min og ikke skjønner hva jeg skriver

Jeg har fått høre ting som

" jeg visste ikke at du har en spiseforstyrrelse"! 

Men så leste jeg bloggen din.

Hvis noen har lest bloggen min  og dette er hva de sitter igjen med så begynner jeg å tvile på om jeg i det hele tatt kan skrive..

Jeg har ikke en spiseforstyrrelse i dag 

Jeg har hatt det. 

Men det er 20 år siden nå, 

ikke at det er så innmari viktig men jeg trodde det var tydelig

 

Eller når jeg får høre at jeg selv har valgt situasjonen min i dag 

at det er min egen feil at jeg lever med smerter fordi jeg prøvde å ta livet mitt,

fordi jeg valgte å dø

Da kjenner jeg at jeg får lyst å gi opp

er det egentlig håp for menneskeheten lenger da?

Hvis jeg faktisk hadde mistet livet den dagen så er det akkurat det folk ville sagt

Hun valgte å ta sitt eget liv 

Hun orket ikke mer

Det var en feig handling... 

Grusomt å tenke på, 

Og det er virkelig veldig trist.

Lenger har vi ikke kommet,

folk flest skjønner ikke mer. 

 

som jeg skrev så vil det bestandig finnes skadedyr i blant oss, det vil alltid være mennesker rundt oss som ikke vet bedre.

som blir til stor skade for andre mennesker.

Og de finnes overalt, på absolutt alle arbeidsplasser og i alle samfunnslag 

Jeg lever tross alt i dag med en ødelagt kropp fordi to tomme hoder med makt, 

ikke hadde den forstanden de så sårt trengte for å hjelpe meg.

Dessuten har jeg nå i 10 år levd med at folk har trodd at jeg ønsket å dø

jeg har prøvd å fortelle, men det er ganske håpløst.

noen mennesker vil aldri forstå uansett.

 

Selv om dette ikke er typen personer jeg ville valgt å menge meg med,

eller velge å ha i livet mitt

selv om jeg skjønner at det hele bunner i uvitenhet,

så blir jeg faktisk såret,

og jeg blir sint, 

det går inn på meg allikevel

og det skremmer meg at noen fremdeles ikke skjønner  mer,

at vi ikke vil komme noe lenger. 

Det skremmer meg å se hva tomme hoder kan gjøre av skade

og hvilken makt de faktisk har

 

Etter at jeg begynte å blogge har jeg blitt kontaktet av mennesker fra hele landet,

de aller fleste kommer med fine tilbakemeldinger på det jeg skriver,

andre ønsker å dele sin historie med noen som forstår.

men det finnes mange forskjellige personligheter der ute, 

og ikke alle "bekjentskaper" er like gode å få innpå livet sitt

Jeg har nemlig opplevd endel skremmende ting,

og noen gjør så godt de kan for å knekke meg

Om disse hendelsene har noe med drapstrusselen å gjøre vet jeg ikke

men det er klart man gjør seg sine tanker.

men jeg kan ikke la syke mennesker, og tomme hoder  få lov å verken knekke meg

eller stoppe meg i å skrive.

Så nå er jeg tilbake igjen som før.

Jeg har valgt å fokusere på det sunne og fornuftige i mennesker,

og håper at de aller fleste er det

at det ikke er uforstand, og uvitenheten som skal få gå seirende ut,

og i alle fall ikke

La tomme hoder få makt. 

 

facebook HER    Instagram HER

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Verdens beste Sjokoladekake (Lavkarbo)

  • 15.11.2017 - 23:08

 

 

Denne kaken er KRIMINELT god!!

Og det beste av alt! Den er Lavkarbo <3 

 

 

DETTE  TRENGER DU :

 

100 gr Mandelmel

100-130 tagatesse ( evnt sukrin) 

Juster etter hvor søt du vil ha den 

120 gr smør

20 gr kakao

 3 egg

1 Vaniljestang

2 ts Bakepulver

1/2 dl Sterk kaffe

1/2 dl fløte

2 ts Johannesbrødkjernemel (Kjøpes på helsekost)

1 SS Splenda

 Denne oppskriften er nok til en formkake. Vil du ha en rund kake dobler du oppskriften.

SLIK GJØR DU :

 

slå på ovnen, ha mandelmel,splenda,johannesbrødkjernemel,bakepulver og kakao i en bolle.

Smelt smør, og smør formen.

ha egg og sukrin i en bolle

snitt vaniljestangen og ha frøene i sammen med egg og sukrin

miks dette til eggedosis.

mål opp kaffe og fløte ( 1 dl tilsammen)

tilsett alt vekselvis i eggedosisen.

hakk gjerne litt sukkerfri sjokolade og bland inn om du ønsker det

konsistensen på røren kan virke litt rar, men resultatet blir supert!

  Stekes på 175 grader i ca 30-35 minutter. 

Avkjøl kaken på rist.

 

SJOKOLADEKREM!

100 g romtemperert smør

60 g Sukrinmelis

3-4 SS Splenda

2 SS Kakao

5-6 SS Kaffe

 

ha kremen i en sprøytepose og pynt kaken når den er avkjølt.

NAM NAM!

Facebook HER  Instagram HER


 

Supre Lavkarbo tips! :)

  • 15.11.2017 - 16:34

 

 

                                                                                                                                   (annonselenker)            

Nå har jeg testet ut endel av disse varene!! :) 

Kjenner ingen forskjell for å være helt ærlig! Sjokoladen er dessuten ekstemt god! 

Super deilig å kunne bruke syltetøy igjen og! 

Nå er det dessuten nedsatte varer til oss lavkarbo elskere!!

Så ble litt hamstring på meg til Jul ;) 

Jeg fant disse HER

Noen som har andre tips ? Let me Know! :)

facebook HER  Instagram HER

#lavkarbo  #lavkarbotips 

Min favoritt av fettkaffe! <3

  • 14.11.2017 - 17:25

jeg har testet ut litt forskjellige oppskrifter på fett kaffe,

og har nå funnet min absolutte favoritt! <3 

 

Fettkaffe høres helt grusomt ut, men det smaker helt fantastisk!  foto:bulletproof

dette trenger du til en stor kopp                                                                 

2 dl Kaffe

2 egg 

1 stor ss meierismør (usaltet)

1 ts natreen flytende

Noen dråper vanilje 

1/2 dl kremfløte 

litt kakaopulever

Slik gjør du det:

Ha egg, smør, søtt,og vanilje i en blender

Bruk kaffe som er ca 72°c, ikke bruk kokende kaffe, da kan du risikere at eggene blir kokt

Har du en kaffemaskin er dette perfekt!

Hell kaffen i sammen med resten av ingrediensene.

bland godt sammen.

Hell over i en kopp 

NB! dette er oppskrift til en stor kopp/krus 

Har du maskin med melke steamer kan du steame fløten på toppen <3

Ta litt Kakaopulver å strø litt over fettkaffen. 

Helt Fantastisk godt! :) 

 

Lavkarbo pasta og masse annet godt kjøper jeg HER

facebook HER  Instagram HER   

Tips HER

Monicha Winther

En ærlig blogg uten filter. Både i form av bilder, og fortellinger, fortellinger om meg. Jeg blogger om livet, slik jeg faktisk har levd det, helt usminket og ærlig. Jeg skriver bok om alt sammen. Ikke for noe annet enn at jeg ser det som min plikt å fortelle det jeg vet, og hva jeg har fått erfare. Mitt liv har vært alt annet enn A4, jeg skriver fordi jeg føler at jeg har noe å fortelle, noe å formidle videre, og mest av alt gjør jeg det for å hjelpe. Jeg blogger om livet mitt fra barn til voksen, forteller hva som skjer med et menneske når det blir " ødelagt" som liten, og som ikke blir sett i tide. Hva det gjør med deg, hva det kunne ha ført til, og hva det førte til for meg. Hva som fikk meg ut av alle overlevelses mekanismene jeg brukte, og hva som gjorde meg lykkelig til slutt. jeg skriver om faresignal folk må bli obs på, og hva de kan gjøre når de oppstår. Jeg gir råd jeg skulle ønske noen hadde gitt meg den gangen jeg ikke skjønte så mye selv. Jeg skriver og om mer overfladiske ting, ting som opptar oss alle, hverdagslige ting. Om produkter som faktisk fungerer, og om de som overhode ikke gjør det. Om interiør, , hudpleie, kosthold, prosjektet jeg er med på i Uganda, mine to persere, og ikke minst det jeg liker aller best baking. <3

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no