Vi går snart inn i et nytt år

så derfor prøver jeg å skrive av meg noe som har preget meg veldig i året som er gått.

Det hadde vært fint ikke sant?
Å skrive av seg ting

På en slik måte at de faktisk ble borte

Jeg prøver i alle fall

For dette har virkelig plaget meg
Egentlig plaget det meg så mye at jeg sluttet å skrive

ble stille lenge
Gav litt opp på en måte

Men så kom jeg på det igjen
Hvorfor jeg startet å skrive in the first place
Og det var jo akkurat dette

For å opplyse
Bevisstgjøre
Vekke mennesker
Mennesker som sover
Som ikke skjønner
Og som gjør ting verre
Når de egentlig skal hjelpe

 

Ok
Jeg skal forklare

 

For en tid tilbake skrev jeg dette innlegget

Jeg skrev om håpløsheten man møter,

når man prøver å ta ansvar for livet sitt,

søke hjelp, prøve å finne et håp,

hvor håpløst det er å ligge nede,

når du ikke orker mer,

men likevel må reise deg igjen,

på nytt og på nytt og på nytt.

Alene

 

Det vondeste med dette innlegget var ikke det jeg skrev
Ikke min historie

Men kommentaren jeg fikk fra en leser
Et helsepersonell

Kommentaren slo meg helt ut
Nettopp fordi det kom fra et menneske som jobber i systemet
Et menneske som skal hjelpe
Som skal forstå
Som skal vite bedre

 

Men nok en gang tok et helsepersonell håpet i fra meg
Det gav meg avmakt
Følelsen av at det ikke nytter
at det er håpløst

 

For når de som er satt til, og lønnet for å hjelpe skjønner mindre enn det du skjønner selv
Da er det ingenting å hente

 

Ingen kan egentlig klandres for å ikke vite bedre
Folk har den forstanden de har

Men i en så livsviktig jobb som disse menneskene tross alt har
Så forventer jeg mer
Og det må vi forvente
For uforstand i denne sammenheng
Får ofte dødelige utfall

 

Hvis du ikke har lest innlegget jeg sikter til kan du lese det her

Nå er det sånn at mannen i gata ofte forstår mer enn de som skal forstå,

så derfor tenker jeg at jeg ikke trenger å forklare hvorfor kommentaren fylte meg med oppgitthet.

 

Men en annen leser som blogger selv,

skjønte det,

og reagerte såpass mye på det at hun valgte å skrive et innlegg om det.
Hun kaller seg ” kjerringtanker ” er egentlig politiker men blogger ved siden av.

 

Her er innlegget hennes

 

“Innlegget til Monicha, 21 måter å dø på gjør inntrykk. 

Innleggene til Monicha gjør som regel det.
Hun skildrer hvordan hun som psykiatrisk pasient opplever å komme inn på akutten med selvmordstanker.
Hun kjenner spørsmålene på blokka.
Forklarer hvordan hun opplever at spørsmålene er mer stilt fordi de må stilles

og dokumenteres at de har blitt stilt enn for at de skal bidra til at hun får hjelp.

 

“Spørsmål uten betydning

Svar uten betydning

For hva du svarte betød Ingenting

Det var uansett Ingen som snakket med deg om det etterpå

Det ble uansett ikke fulgt opp

Ikke tatt alvorlig

Det var bare ord”

 

 

Det som kanskje gjør enda mer inntrykk enn Monicas korte, råe setninger som forklarer på en brutalt ærlig måte hvordan Monica føler det er kommentaren Marianne la igjen i kommentarfeltet under dette blogginnlegget i går.

 



“Fint skrevet Monicha men trist at dette er din opplevelse. Dersom ein klient fortel meg at de ikkje vil leve lengre, har plan og metode blir de ikkje glømt og arkivert. De blir følgt opp og vi jobber i tett samarbeid med fastlege og psykiatrien. ❤”

 

Her er tydelig en fagperson som føler behov for å rettferdiggjøre seg og systemet.

  Trist at dette er din opplevelse.. 

Når man uttrykker seg slik nedvurderer man den andres beretning. 

Jeg har hørt det uttrykket brukt så mange ganger av folk i maktposisjoner som vil bortforklare et system som ikke fungerer etter intensjonen.

Monica forteller hvordan hun opplever det.

Hvis du har lyst til å unnskylde for hvordan Monicha ble behandlet så kan du i det minste si Trist at du opplevde dette når du ba om hjelp. 

 For når du Marianne definerer  det som en opplevelse Monicha har,

din opplevelse sier du indirekte at det var ikke egentlig slik.

Det var bare Monicha som opplevde det slik.

Akkurat som om hun har innbilt det seg, eller hallusinert.

Og det som er enda verre,

du flyttet med den setningen umerkelig ansvaret for den dårlige oppfølgingen,

jeg mener opplevelsen, vekk fra fagmiljøet og systemet og over på pasienten eller klienten om du vil.

 

Dersom ein klient fortel meg at de ikkje vil leve lengre, har plan og metode blir de ikkje glømt og arkivert. 

 forteller Marianne oss.
Men hva hvis de ikke forteller det?

Monica forteller jo i sitt innlegg at hun har et ønske om ikke å leve lenger.

At hun ber om hjelp fordi hun er engstelig for å sette planene ut i livet. 

Hun forteller leseren at hun der og da vet 21 måter hun kan ta livet sitt på. 21 metoder.
Likevel svarer hun Nei når behandleren spør om hun har konkrete selvmordsplaner.

Burde hun ikke som behandler fange opp selvmordsønske selv om det ikke blir uttalt?

….

 

Helt tilfeldig ble jeg gjort oppmerksom på innlegget fra Kjerringtanker fra en annen leser, og TAKK GUD for det! 

Det er dette som hjelper,

det er dette som redder,

det er dette som gir håp!

Og det er nettopp slike mennesker vi trenger!

våkne mennesker,

med vettet og hjertet i behold!

Så takk til kjerringtanker, noen kjerring er du ikke!

 

Takk for mennesker som deg,

og takk for alle andre fine vettuge lesere der ute som faktisk forstår det jeg skriver,

det er mennesker som dere som gir meg håpet tilbake, når de som  egentlig skal gi meg det, har tatt det ifra meg

det er dessverre ikke første gang

 

Så med dette lille hjertesukket fra meg ønsker jeg dere alle et riktig God Nytt år!

Og for Guds skyld, vær våkne og ta godt vare på hverandre!! ❤️