(28. Mai 2020)
Jeg sperret opp
øynene i det
hun hevet sengen min opp i luften
hun hadde akkurat Sagt noe veldig fint.
Det fineste ordet i verden
I alle fall det fineste ordet på syv dager
Si det igjen
Sa jeg
Mens jeg så på henne og smilte
Jeg hadde ikke smilt en eneste gang etter at jeg kom inn på sykehuset,
ikke før nå,
Ikke kjent på noe glede,
ikke for noe,
ikke for humor,
ikke for små glimt,
ikke for noe.
Det hadde gått syv dager
Syv dager med steinansikt.
Det merket jeg nå.
En slags frydefull barnslig glede.
HÅP!
Si det
Gjentok jeg
hun ble utilpass
Og det var kanskje ikke så rart
For jeg hørtes veldig teit ut,
umoden,
eller kanskje bare dum.
men jeg maste likevel
Som et barn,
et masete og travelt barn.
Og det var akkurat det jeg følte meg som,
Et barn.
Sårbar,
liten,
Og på desperat jakt etter trygghet.
Bare si det igjen
Si det!
Det du sa
Akkurat nå
Akkurat slik som du sa det
Like lett
Og like sant
Si det!
Bare en gang til!
Hjelpe meg sang det inni meg
Jeg FØLER meg jo
ikke som et barn
jeg ER jo et barn.
Like naiv
Like uvitende
Like blåøyd
Like forventningsfull
og masete
Jeg hørte det selv
Sånn travel barnslig og masete som et stort barn i regress.
Det gjorde hun også
Hva er det jeg skal si?
Spurte hun og ønsket seg nok litt vekk fra den merkelige stemningen
Jeg brydde meg ikke
Du sa
Dette er
MIDLERTIDIG!
Jeg kikket på henne med sikkert like naive øyne utenpå som de føltes ut inni.
Å sa jeg det?
Sukket hun
Men det vet vi jo ikke enda,
noen ganger snakker jeg før jeg tenker.
Hun ristet angrende på hodet
Og med et lite unnskyld i blikket
Men vi må håpe,
og vi må ha troen på det! Fortsatte hun
Jeg fikk lyst til å gråte.
Det hadde vært så selvsagt, når hun sa det.
så åpenbart
som om det var sant.
Det var så sant når hun sa det
Bare helt sant
Helt rent
Og helt ekte
100% sant!
Jeg ER et barn tenkte jeg igjen.
Jeg er et barn som tror at hvis man bare sier en ting mange nok ganger så blir det sant.
Eller hvis du bare tror på noe skikkelig hardt nok
Så blir det sant!
Du sa at det var midlertidig gjentok jeg
Og hørte den barnslige skuffelsen i stemmen min igjen
Jeg orker ikke mer
Sa jeg å så på henne.
Dere gir meg et håp,
Også knuser dere det bare igjen
Etterpå
Slutt å gi meg håp.
Hvis håp ikke finnes,
så ikke gi meg det.
Gi meg heller harde brutale fakta da,
så har jeg i det minste en sannhet,
en sannhet
med to store stygge strek under.
Da har jeg noe ekte å forholde meg til.
Det er jo sånn livet er uansett
ikke sant!?
Harde brutale fakta
Det kan jeg
Hardt og kaldt
Med noen brutale traumatiske og livstruende greier oppå toppen der
Sa jeg å viftet med armene.
Hun lo
Det er det jeg KAN skjønner du
Det klarer jeg å forholde meg til
Det er det jeg er vant til
At det ikke finnes noen glede
Ingen lykke
Ikke noe håp
Bare harde kalde fakta
Om at livet er over
Og at det aldri skal komme noen glade dager mer
Det er et språk som jeg forstår.
Men si det som det er bare
Og vær ÆRLIG.
Hvis det er sånn at livet mitt er over nå,
så forteller du meg det.
Hun sukket og ristet på
hodet
Moniiiiichaaaa
Sa hun med sår stemme
Navnet mitt fløt ut som en stor sorg i stemmen hennes
Det fantes ikke noe håp i det navnet
helt uten håp var det når det ble sagt på denne måten.
Moniiiiichaaaaa
gjentok hun
Hun strøk meg på armen.
Jeg orker ikke mer gjentok jeg
Hvis det ikke er sant at dette er midlertidig
Så er jo livet mitt over,
Du skjønner det ikke sant?
Hun ristet på hodet.
Det er ikke over
Det er mange som lever med dette
Og de klarer seg bra med det
IKKE JEG
sa jeg å så på henne,
det er faktisk
FULLSTENDIG UAKTUELT
Du ville ikke levd fint med dette du heller
Ingen lever fint med det
Fint med dette finnes ikke
Det er en løgn
Det er en løgn vi forteller både oss selv og andre,
for å ikke knekke oss selv eller andre som har det sånn.
Men fint?
Selvfølgelig et det ikke fint.
Dette er ikke noe liv for noen
Ingen lever fint med dette
Det skjønner jo alle
De bare finner måter å overleve på
Fordi det
MÅ
man
Og fordi det
SKAL
man
Men leve fint med det?
NEI
Og hvis du virkelig mener det
Så skal du få se meg inn i øynene og si det igjen
Si det
At folk lever fint med dette
Men vær
ÆRLIG
Hun hadde tårer i øynene
Situasjonen var ubehagelig
Ukonfortabel,
men fin allikevel
Jeg var nok altfor direkte
Desperat
Redd
Fortvila
Moniiiichaaaa
kom det igjen
like sårt og håpløst som sist.
Jeg blir så grepet av deg,
Off
sa hun å tørket vekk en tåre,
du gir meg sånne frysninger, noen ganger.
Så grep hun meg i armen
trykket den hardt
nikket og sa
Nå sier vi dette sammen
1.2.3.
DET ER MIDLERTIDIG!
♥️
