♥

Jeg ser på klokka ,

den er fem.

klokka er fem om morgenen, og jeg har vært våken i to døgn.

Men nå føler jeg meg ikke trøtt lenger,

nå er jeg bare i oppløsning.

Det kjennes som at jeg ikke orker mer.

Men det må jeg.

Jeg er nødt til å orke

Å ikke orke er ikke et alternativ,

det vet jeg jo,

men det visste du også,

vi snakket mye om det,

du og jeg,

om å ikke orke,

ikke orke å leve med smerter

ikke orke å holde ut et vanskelig liv,

ikke orke å våkne med hylende smerter i kroppen,

ikke orke å leve med dem om dagen,

 ikke orke å sove med dem,

Drømme med dem

ikke orke livet,

ikke orke et liv uten kvalitet.

vi snakket mye om det,

det husker du

jeg vet at det ikke er et alternativ å gi opp,

det visste også du.

du visste det veldig godt.

men så gav du opp allikevel.

Og jeg forstår deg,

jeg forstår deg så inderlig godt.

jeg forstår deg hver eneste dag,

men å gi opp er ikke et alternativ, 

Det er derfor jeg er her,

og jeg må være her til livet selv bestemmer at jeg ikke skal være på jorden mer.

Så jeg gir ikke opp,

fordi det ikke er et alternativ og Fordi jeg vet at gleden kommer tilbake,

selv når man lever med smerter,

så kommer gleden tilbake.

Det ville den gjort også for deg

Nå drømmer jeg om deg.

Før gruet jeg meg til å sovne,

Men nå gruer jeg meg til å våkne.

vanligvis når jeg sover har jeg mareritt,

vanvittige mareritt,

ofte handler det om å være innesperret i et torturkammer,

hvor jeg blir slått og 

skjært i med kniver,

eller saget i med motorsag,

jeg dør aldri i disse drømmene

selv om det er det eneste jeg ønsker

Jeg har alltid et vanvittig sterkt døds ønske

et ønske om at de endelig skal klare å ta livet av meg,

hvem de nå er disse som torturerer meg i drømmen

men jeg får liksom ikke dø

jeg får ikke fred, 

det bare fortsetter og fortsetter inn i det uendelige.

jeg kan våkne gjennomsvett, og gråtende,

Og i full panikk.

Men så skjønner jeg at det er smertene som spiller meg et puss

Og er glad for at det bare var en drøm.

Men jeg er utslitt,

Og tappet for krefter,

Mer trøtt og uopplagt enn da jeg la meg.

Utslitt,

selv om jeg har sovet.

Fordi jeg ikke får fred.

Jeg synes det er vanskelig når kroppen aldri klarer å slappe av,

Å vite at jeg aldri skal føle noe velvære i kroppen mer,

det er et tap,

Og det er en sorg.

livet er tatt ifra meg på et vis,

Og jeg får ikke fred i søvne en gang.

 Dette er virkeligheten,

Dette er min virkelighet. 

Nå i det siste har jeg allikevel fått fred fra disse tortur drømmene. 

Nå drømmer jeg om deg.

det er vel en uke siden det startet nå,

siden du begynte å komme til meg i drømmene,

hver eneste natt så kommer du.

så nå er det endelig fint å sove.

Det er fint fordi da er jeg endelig sammen med deg.

Men marerittene slipper jeg likevel ikke.

For nå er marerittet omvendt,

nå er det et mareritt å være våken,

grusomt å våkne å være takknemlig,

og lykkelig over at jeg har deg hos meg igjen.

Men så går det noen sekunder også husker jeg at du ikke er her.

du er borte og jeg får aldri se deg mer. 

Det har gått noen år siden du var hos meg i drømmene,

det var en periode like etter du døde at du kom til meg i drømmene,

så ble du borte,

men nå er du tilbake igjen,

Så jeg gruer meg ikke lenger til å sovne,

jeg gleder meg,

for da kommer du ,

da kan jeg endelig snakke med deg igjen,

jeg kan le med deg igjen,

Jeg bare orker ikke å våkne med denne grusomme følelsen flere ganger,

For den sitter der hele dagen.

Sorgen over at du ikke er her

du er faktisk borte.

Det er mulig jeg er treg i oppfattelsen,

men det har ikke gått skikkelig opp for meg før nå ,

At du faktisk er borte.

Men jeg tror ikke jeg har klart å kjenne på det før,

ikke orket å erkjenne at du er død.

Jeg la et stort svart lokk over sorgen da du døde.

For jeg hadde ingen rundt meg å sørge sammen med.

når et menneske dør har man vanligvis mennesker rundt seg å sørge sammen med,

 Da pappaen til barnet mitt døde var det på samme måte,

på grunn av situasjonen stod jeg utenfor.

jeg måtte bære den sorgen alene,

Men det går faktisk ikke,

jeg tror ikke noen mennesker kan klare det.

Uten at noe blir ødelagt inni seg.

Så mistet jeg min beste venninne, og

Igjen sto jeg alene, 

Jeg sørget over henne alene,

vi hadde ingen felles venner,

Og hun bodde langt unna,

og jeg var alene igjen.

Også døde du.

Jeg vet ikke hvor mange man klarer å miste av de som står en helt nærmest

 uten å “ta skade av det”

   men man kan klare mye,

så lenge man har mennesker rundt seg som står i samme situasjon,

 man er som regel tross alt ikke alene

man har folk rundt seg, folk som stiller på,

som står sammen,

som vil en godt,

som hjelper deg igjennom.

som redder deg. 

Men jeg var alene, 

Jeg hadde ingen å sørge sammen med. 

Jeg har knapt vært på graven,

kun et fåtall ganger,

bare en gang etter at steinen kom opp faktisk

“snakk med den døde”

sier mange,

“gå på graven å snakk med han”

Men jeg kan ikke snakke til en stein,

det er uvirkelig,

og for meg er det bare en stein med navnet ditt på.

og du er ikke der uansett, du er et helt annet sted.

Og du kan ikke høre meg,

så hva hjelper det? Så jeg skriver heller til deg,

jeg vet du ikke kan lese det.

Men allikevel.

Det er jo skrive jeg alltid gjør

 Du kommer til meg i drømmen,

så jeg vil bare sove,

Bare sove hele tiden

Ikke våkne med den grusomme taps følelsen

eller sorgen som nå har kommet til meg med full styrke

helt sånn nådeløst og uten forvarsel

 Og jeg var ikke forberedt.

så nå får jeg ikke sove,

jeg får ikke sove fordi disse drømmene har gitt meg en bunnløs sorg,

jeg bærer den med meg konstant hele dagen.

Og nå får jeg ikke sove.

Men jeg vil bare sove,

jeg vil sove å være sammen med deg

Og jeg vil ikke våkne. 

Jeg vil sove

jeg vil bare sove.