Jeg var vel knappe 17 år da jeg flyttet hjemmefra,

jeg skulle gå på skole å bo i kollektiv, eller hybelhus som vi kalte det den gangen.

Vi var fem jenter og to gutter  under samme tak. 

Jeg husker jeg gruet meg veldig,

ikke kjente jeg de andre heller. 

 men med stor kjærlighetssorg i hjertet som nektet å slippe taket,

 og en altfor stor livserfaring  som bare hadde fått mer og mer påfyll av negativ art etterhvert som årene hadde gått, 

hvor ingenting var snakket om, 

bearbeidet eller tilbakelagt, flyttet jeg. 

Jeg følte meg gammel,

Sliten,

mye eldre enn jeg er i dag. 

Jeg var en annerledes 17 åring

Og en som på ingen måte var klar til å forlate redet,

jeg var et barn,

bare veldig veldig gammel

Jeg ville det absolutt ikke 

Men jeg var helt nødt til det 

 jeg var nødt til å være 17, 

17 år og flytte hjemmefra

Dessuten var det helt vanlig for ungdommer på min alder,

og det var det jeg ønsket å være

Vanlig

Det var jeg ikke,

for inni meg der Monicha skulle være, med selvtillit, og trygghet i seg selv,  og med en egen personlighet,

der var det bare tomhet.. 

Det var ikke noe der,

 

bare en stor svart tomhet. 

Jeg visste ikke hvem jeg var, eller hvem  jeg skulle være.

Hadde liksom ingen egen personlighet 

Ingen egen vilje,

det var bare tomt

…

Sannheten var at det var fullt,

det var så fullt av vanskelige følelser og sorg at det nå var i ferd med å renne over.

Det gjorde det og,

men det skulle gå fem år

den gangen skjønte jeg ikke det

jeg tok på meg en maske.

Jeg ble hard,

og jeg ble kald,

jeg brydde meg liksom ikke om noe,

jeg måtte være tøff skulle jeg klare å overleve.

Så jeg flyttet i kollektivet, gruet meg voldsomt, og var sikker på at jeg kom til å dø.

 

 

Det endret seg raskt,

jeg ble fort kjent med de andre , og vi hadde det igrunn veldig veldig fint. 

 

Guttene var litt eldre enn oss, og så lenge de bodde i kollektivet  fant vi ikke på noe tull, 

Det var det vel ingen som turte, 

ikke tror jeg vi tenkte tanken heller

ikke før de hadde flyttet ut, og to nye jenter kom inn.

Plutselig var vi 7 jenter i et og samme hus…   

Det ble mye alkohol, lite lekser, og masse gutte besøk,

vi var høylytte og bråkete,

Så høylytte at politiet en dag kom

Det var ikke ille

Det var slik det skulle være 

Vi  var som  vi skulle 

slik ungdommer var, 

det var bare det,

at jeg var ikke som de andre 

De andre gikk på skolen, og de gjorde leksene sine,

det gjorde de alle sammen

Alle

alle, bare ikke meg. 

………

 

Jeg sov. 

Jeg gikk i dvale

Jeg stod opp,

lot som jeg gikk på skolen, 

Og gikk hjem igjen og sov

Noe ganger våknet jeg ikke om morgenen heller

Kroppen orket ikke mer

JEG orket ikke mer

Når jeg sov slapp jeg å føle 

jeg slapp å tenke, 

slapp å kjenne på alt det svarte inni meg

…og på sorgen,

den inderlige sorgen. 

den som var i ferd med å drepe meg

For å være helt ærlig så husker jeg ikke at jeg gjorde  en eneste lekse det året,

altså…..

jeg må jo ha gjort det, for jeg fikk jo karakterer, og ikke var de dårlige heller, det eneste jeg husker var at jeg pugget til prøvene, og gjorde det bra i praksis. 

Men i dag når  jeg ser tilbake på det året tenker jeg alltid, 

det året der

det sov jeg bort…

 

Jeg var god på å skjule tingene mine 

det hadde jeg bestandig vært

alt man ikke snakker om det vet liksom ingen heller,

dessuten,

hva skulle jeg sagt om jeg skulle snakket om det… 

 for det var nå blitt så mye, at det var umulig å ta tak i det,

eller klare å se hvor jeg skulle begynne,

 

derfor var det  bedre å sove 

sove

være klovn

eller feste

 

Nå var det blitt så mye at det hadde blitt til tomhet,

til apati,

til ingenting.

Så jeg gjorde det om til søvn. 

 

 Jeg bodde i Molde,

og ikke for å si noe negativt  om den byen, 

 men det er og blir en veldig ” Stiv”  by.

Er du ikke født og oppvokst der, så får du ikke så lett innpass der heller, 

Det er litt sånn….

enten er du med oss…. eller så er du imot oss,

og du må for Guds skyld ikke komme fra en bygd i nærheten.

For meg gikk overgangen rimelig glatt,  jeg ble fort sammen med en gutt fra Molde, og merket fort at han hadde stor “makt”  han ble inngangsbilletten min.

Jeg visste bare ikke den gangen da hva dette skulle komme til å koste meg. 

 

I Molde handlet det ikke så mye om HVEM  du var

det handlet om hvordan du så ut,

og om hvem du hang sammen med.

Det var tryggest slik,

da kunne de lettere sette deg i bås.

Og vite hvor du hørte hjemme. 

 

For meg var det strålende, 

jeg hadde jo ingen personlighet,

jeg fikk bli som de andre, 

Skolen gikk greit i begynnelsen, 

jeg fikk etterhvert  høre hvem jeg var og, 

jeg var Pen og Pulbar

det var visst positivt

da hadde du fått en slags status

 

Pen og pulbar var altså greia.. 

 

Da visste jeg det,

og for en tom jente uten personlighet var jo det greit å vite, 

etterhvert fikk jeg flere kallenavn,

jeg var 

“Ho med håret”

” Frøken strøken”

“Ho med kroppen”

 

Det var utseende, utseende, og utseende 

 

Spesielt håret mitt gav meg mye oppmerksomhet ,

og all positiv oppmerksomhet var bra,

jeg sugde det til meg,

og derfor ble håret veldig viktig for meg,

i veldig mange år skulle det fortsette å være viktig,

ikke bare for meg, men for alle andre og.

hver gang jeg flyttet til et nytt sted, og jeg snakket med gamle kjente på telefonen var det bestandig

“hvordan går det med deg da, du har vel fremdeles det håret ditt..?”

jeg hadde lyst til å skrike.. ” jeg er ikke håret mitt!! “

men det var det jeg var, 

jeg var håret mitt.

Og selv om jeg ønsket å skrike, så svarte jeg alltid ” nei, det kan jeg jo ikke, det er en del av sjelen min”

Det ble liksom sjelen  min,

det var det som var meg.

 

Jeg satt på cafe med noen venner første gang jeg fikk det vanskelige spørsmålet , det sitter i meg som en fryktelig greie,

egentlig var det jo positivt,

men det ble det ikke for meg. 

Det kom en gutt bort til bordet, en som kjente noen av de andre,

han satte seg ned og stirret intensivt på meg og sa 

” wow, og hvem er du?” 

Jeg husker ikke hva jeg svarte, eller om han fikk noe svar i det hele tatt. 

Jeg kunne svart Monicha

men..

istedet ble jeg bare sittende der å gruble..

 For hvem var jeg egentlig…?

jeg husker at det var det vanskeligste spørsmålet noen noen gang hadde stilt meg..

 

I dag vet jeg noe annet..

 

jeg har fremdeles håret mitt men ikke fordi det er sjelen min

Jeg vet hvor verdien min sitter,

og ikke minst hva som bor i min sjel.

 

men den gang da,

så trodde jeg virkelig 

at jeg bare var

 

en Pen og Pulbar jente 

Med verdien i kroppen 

Personligheten i fjeset 

Og sjela i håret.