(foto: Monique Smart.)

 

Her om dagen kom jeg over et dikt på facebook

vi har vel alle hørt det kjente sitatet 

fra diktet

“Du må ikke sove”

skrevet av Arnulf Øverland i 1937

“Du skal ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv” 

Budskapet til Øverland den gang, var nok å vekke folket

få dem til å se Nazismens sanne vesen

ikke sitte hjemme å “sove” 

være likegyldige til andres lidelser

 Dette diktet er jo like aktuelt i dag og vil fortsette å være det så lenge det finnes mennesker på jorden 

……

Men uansett..

diktet jeg kom over handlet om noe litt annet

for meg er det sjelden et dikt klarer å treffer meg

men dette gikk rett inn

Det traff meg veldig

og det gjør det nok for veldig veldig mange

det handler om å vekke oss

gjøre oss bevisste

bare på en litt annen måte

jeg tror mange av oss trenger en vekker også her

personlig skulle jeg ønsket noen hadde gjort meg bevisst på dette 

Veldig tidlig 

 

om det hadde vært mulig.

 

Jeg har snakket litt om ordets kraft tidligere

hva ord kan gjøre med både oss selv

og med andre

 

ord som blir sagt til et barn går rett inn

Men er de vonde,og det blir mer vonde enn gode ord så fester de seg

 

ord ble iallfall værende hos meg

Slik det gjør for veldig mange

dessverre sitter de ofte hele livet

 

 for selv om menneskene som sier disse ordene blir fjernet ifra deg

Så forblir ordene hos deg

De bli der

som en sannhet

 

iallfall ble det sånn for meg

fordi jeg selv gjorde dem til en sannhet 

 jeg fortsatte nemlig å si disse ordene til meg selv

 

ubevisst

 

men allikevel

 

når jeg ble eldre var det litt på samme måten

ettersom jeg allerede hadde en sårbarhet i meg

gikk de negative rett inn

de positive ordene fløt forbi 

de tok jeg som en løgn

mens de negative ble til sannhet

 

 Selv har jeg brukt nesten hele livet på å hate meg selv

vært min egen mobber

 

et lite barn elsker seg selv naturlig fra det er lite

men krenkes et barn for mye

slutter det til slutt å elske seg selv

 

for meg gikk det

fra krenkelser

som ble gjort og sagt

til å bli

en sannhet

 en sannhet jeg til slutt fortalte meg selv

det ble

en ubevisst vane,

 

en innstilling jeg hadde til meg selv, 

 

til et selvdestruktivt

selvbilde 

 

For det du forteller deg selv hver eneste dag 

det blir til slutt en sannhet

en sannhet du lar få lov til å ødelegge deg selv

en sannhet som egentlig er en løgn

slik dette diktet forteller det så godt

 

DU SKAL IKKE TÅLE

Du skal ikke tåle så inderlig vel

den urett du stadig gjør mot deg selv.

Du dømmer deg hardere enn alle de andre

Og oftest deg selv du  aller helst klandre

 

Når du ligger nede og skal lengre ned,

og tenker en avgrunn er like ved,

da står du der som din kaldeste dommer,

og dømmer deg selv ned dit kun mørket kommer.

 

Du skal ikke tåle så 

inderlig vel,

den urett du stadig gjør mot deg selv.

 

Ta deg i hånden, og hold om den lille

som bor inni deg, og som alltid er stille.

 

Ta vare på den inni deg som er liten,

og beskytt deg selv med den sterkeste biten,

 

den som forteller at du nå er fri, 

for dommen du gav deg, var ren fantasi

 

 

(Åse Gulbrandsen 2018)

diktet er delt med tillatelse.

 

 

Du kan fortsette å følge

bloggen på Facebook

HER  og på Instagram  HER

 

 foto:Tiziana M

 

I fjor på denne tiden lå jeg hardt skadet på sykehus etter en trafikkulykke

mer smerter, 

mer sykehus.

Det var allikevel ikke det verste, det var det som  egentlig hadde skjedd

og hvordan det skjedde, det var det som knuste meg

Nå reiser jeg meg ikke mer, skrev jeg til svar på meldinger fra venner

Jeg har ikke mer vilje, eller lyst i meg til å fortsette ,

ikke nå,

ikke denne gangen,

ikke etter dette

Jeg har ingen glede av å leve i disse smertene,

det er ingen som kan kreve dette av meg,

ingen andre hadde orket det,

og nå orker jeg ikke mer. 

så nå velger jeg døden, så får folk rundt meg velge å forstå det eller ikke. 

Jeg vil ikke mer, jeg har reist meg for siste gang.

 

Det var alvorlige ord.

 

men det var ingen som reagerte..

jeg vet ikke hvorfor, men det fikk meg til å føle at jeg ikke hadde noen verdi,

at hvis jeg ønsket å dø så fikk jeg fint bare gjøre det

det fikk bli mitt eget problem

 

Ikke reagerte de på sykehuset heller,

dette fikser du

dette ordner seg, 

livet går videre.

For meg føltes det ikke sånn

jeg tenkte at livet var over,

at jeg ikke kom til å klare å reise meg igjen

det hadde blitt for mye, det var nok for lenge siden om det ikke bare skulle skje enda mer

det var det ingen som skjønte, 

ikke før jeg gråt meg til å få snakke med en psykiater så skjønte de det

at jeg mente alvor. 

 

Det var ikke plass til meg, ikke var det nødvending heller, jeg var jo bare nedbrutt

vi legger ikke inn nedbrutte mennesker i psykiatrien fikk jeg til svar

neivel? hvem legger dere inn da?

det fikk jeg aldri noe svar på,

jeg fikk til slutt en kriseseng, og de lovet å ta vare på meg,

det var det likevel ingen som gjorde.

jeg vil ikke leve sa jeg

allikevel fikk jeg ha både saks, strikkepinner, og belte med meg på rommet.

jeg ville ikke leve

men jeg fikk fri utgang, kunne gå så langt jeg ville, og det gjorde jeg og. Jeg ble borte i mange timer, 

og da jeg var tilbake var det ingen som lurte på hvor jeg hadde vært, eller hadde savnet meg.

de merket det ikke,

Jeg var usynlig.

jeg kunne sitte på rommet i timevis alene, og det var ingen som kom for å snakket med meg,

ikke en eneste person.

Ville jeg dø så kunne jeg det, det hadde jeg alle muligheter til

spørs om de hadde merket det hvis jeg døde.

Jeg har tenkt mye på dette, og hvor alvorlig dette faktisk er

folk tar livet av seg mens de er innlagt,

det har skjedd mange ganger, og det kommer til å skje igjen.

hjemme sitter gjerne familie og venner og tenker og tror at det finnes god hjelp å få,

at nå kan de slappe av, 

nå skjer det ikke noe

det skjer ikke noe så lenge man er innlagt

men jeg vet noe annet, 

jeg vet hvor dårlig det faktisk kan være, og hvor lite hjelp man kan oppleve å få. 

 

Jeg sa i fra, jeg fortalte om min opplevelse, og hvor dårlig jeg mente det var

Sånn skal det ikke være fikk jeg til svar

vi må se på rutinene våre

se om vi kan gjøre noen endringer

det skremmer meg å tenke på.

Jeg skal ikke ta håpet fra andre mennesker, og det er kanskje ikke slik overalt

men det er mye som er altfor dårlig,

dessuten er det mulig at de så det, kanskje de så at jeg egentlig ikke ønsket å dø,

for jeg ønsket jo ikke å dø, jeg ville bare ikke leve.

 

 

facebook HER  Instagram HER