Jeg hadde akkurat satt meg ned i en stol inne på kontoret hans,
kontakten min for dagen var med meg,
det var slik de gjorde det her.
“Hvordan er jeg fascinerende” Spurte jeg
“Jo det er ikke ofte jeg snakker med pasienter som har så mye kunnskap, og selvinnsikt som deg.
Dessuten er du veldig morsom,
jeg har forresten merket meg at du er til stor glede for de andre i miljøet her.
Både pasientene og de som jobber her,
jeg har og fått høre at du ser mennesker på en helt spesiell måte.
det er en fin,
men dessverre sjelden egenskap,
så det må du ta vare på,
Ta det også til deg.
Men akkurat nå som du er her,
så vil jeg at du tar litt mer vare på deg selv.
Du har hatt store belastninger rundt deg ,
ikke bare nå,
men over lang tid,
så jeg vet at det både har vært ,
og fremdeles er tungt og vanskelig å være deg,
allikevel merker jeg at jeg er usikker på om du egentlig trenger å være her.
Du har en høy intellektuell kapasitet.
Høyere enn de fleste til og med.
Og da mener jeg ikke de fleste som er her,
men de fleste sånn generelt.
Og jeg er helt sikker på at du kan bruke alt dette som bor i deg til noe veldig bra,
ikke bare for deg selv,
men kanskje for veldig mange andre.
Om du skulle ønske det,
Men når det er sagt, sa han og så meg inn i øynene
når det er sagt så vil jeg også si at..
du er en veldig krevende pasient
” Krevende?,
VELDIG krevende?
gjentok jeg
Er JEG krevende?,
uttalelsen hans overrasket meg
Det må du forklare” svarte jeg
” Jo du er veldig kritisk til de som jobber her,
og til hvem som skal ha noe med deg å gjøre,
du setter veldig fort strek over personer,
og vil ikke ha noe mer med dem å gjøre.
Du gir dem heller ikke en ny sjanse,
du ser veldig fort hvem som er “sauer” som du kaller dem,
og hvem som ikke er det.”
Kontakten jeg hadde med meg inn til samtalen nikket bekreftende mens han lo godt før han sa
” kan jeg bare få bryte litt inn i samtalen?
psykiateren nikket
“Det jeg sitter å tenker på,
er at du er veldig sint på selve psykiatrien,
du sier veldig ofte at Norsk psykiatri ikke fungerer,
at vi kan legge ned hele greia for dette har vi ikke klart,
du sier at de ansetter hvem som helst her,
og du lurer på om vi bare plukker mennesker rett fra gata og gir de jobb ,
du sier at de som jobber her ..og nå siterer jeg deg..
er noen tilbakestående idioter,
og du lurer på hvilket syndrom Vigdis har, (ansatt, fiktivt navn)
jeg lo
du sier at det ikke går an å hjelpe voksne mennesker som har blitt skadet som barn,
fordi de aldri blir sett og hørt hvis de søker hjelp,
fordi det bare jobber ” sauer ” uten hjerne i psykiatrien
” sauer” som svimer hvileløst rundt pasientene og som ikke skjønner og heller ikke vil skjønne en dritt. Du sier at det ikke finnes håp fordi vi bare svikter
…
Men allikevel Monicha
allikevel til tross for alle disse meningene du har om dette,
så velger du selv å legge deg inn igjen.
Hvorfor gjør du det?”
“Du skjønner vel hva som blir sagt her ,
svarte jeg skuffet
Det du beskriver,
eller det jeg beskriver er mitt møte med livet, det er en åpenbar grunn for at jeg reagerer slik jeg gjør.
Når selve starten på livet ble som den ble så er det fryktelig å bli møtt på samme måte av hjelpeapparatet.
Det er sånt som ikke skal skje.
Du skjønner vel og at alt dette er sagt i dyp frustrasjon og fortvilelse!?
det er helt riktig som du sier,
dette mener jeg dessverre,
og jeg mener det fordi det er slik jeg har opplevd det,
det er sånn jeg har erfart det.
Men det er ikke rett at jeg mener at ALLE er “sauer” og idioter.
Jeg mener for eksempel ikke at du er det,
og ikke du heller sa jeg og snudde meg mot psykiateren.
Selv om dere begge to akkurat nå avslørte at dere dessverre er litt sau dere og.
De lo
Jeg mener at det er veldig mange feilplasserte mennesker i psykiatrien,
og det må jeg få lov til å mene,
for sånn ER det jo.
Det er mennesker både her, og andre steder som aldri skulle ha jobbet i psykiatrien,
noen er så uvitende og har så stor mangel på livserfaring,
eller som tilsynelatende kan virke som de har glemt alt de lærte mens de studerte ,
andre har ikke en utdannelse innen feltet engang,
Og noen mangler den helt grunnleggende formen for helt normal mellommenneskelig forståelse.
som for eksempel Vigdis da,
Eller..
Det var et dårlig eksempel
Hun er i en gruppe for seg selv
Jeg lo
Si Trine da. (ansatt, også fiktivt navn)
Hun er et godt eksempel !
MEN så finnes det heldigvis engler iblant oss,
og min erfaring er at de er få.
Jeg kan vel telle de på en hånd,
men de finnes.
Jeg virker kanskje hard,
eller krevende,
men i det daglige livet så omgås jeg alle typer mennesker,
og jeg har respekt for alle type mennesker, men akkurat når jeg trenger hjelp,
når jeg oppsøker mennesker som er betalt for og utdannet for å hjelpe,
så forventer jeg mer,
da forventer jeg å møte oppegående mennesker.
For i en situasjon som er alvorlig og når livet står på spill, så orker jeg ikke å bli møtt av en …
Ja, “sau” da.
Da blir jeg sint,
fordi det stjeler håpet ifra meg.
Og jeg legger meg nettopp inn fordi jeg likevel til tross for alle de negative erfaringene jeg har så må jeg ha et håp om at det skal bli bedre,
og hva slags alternativ har jeg egentlig?
det er jo bare dette dere har å tilby,
så da legger jeg meg inn da.
Var det svar godt nok?”
Vi lo alle tre
Tragikomisk ja sa jeg og ristet på hodet.
Men egentlig er det bare trist,
for i slike situasjoner,
så er det bare vondt for meg.
Men jeg synes dere skal lære av det,
for det provoserer meg at dere ikke helt forstår hvorfor Jeg uttaler meg som jeg gjør.
Det er liksom så åpenbart,
og allikevel skjønner dere det ikke.
Det må være lov til å klage når det er berettiget,
men det skal man liksom ikke gjøre,
for det er aldri noen som jobber her som gjør noe galt,
det er alltid pasienten det er noe galt med,
og med slike holdninger så kommer det uttalelser fra meg om at det ikke fungerer,
at dette har dere ikke klart,
og at en like gjerne kan legge ned hele psykiatrien.
For dere er ikke utlært,
dere har mye å lære,
dessverre urovekkende mye.
Da jeg kom hit møtte jeg en dame jeg kjenner,
hun jobber på den andre avdelingen.
Det første hun sa var
” Åh, har du begynt å jobbe her nå?
Så gøy “
Da jeg svarte at jeg ikke jobbet her,
men at jeg var pasient,
så presterer hun altså å svare
” Hæ? Pasient
Men du er jo helt normal!”
Altså hva slags holdning er egentlig det?
Jeg vet at gamle fordommer og uvitenhet fremdeles eksisterer blant mennesker, men at det er slik blant ansatte,
det er ekstremt bekymringsverdig.
Det avslører litt for mye om et menneske til at man kan få noe tillit,
Og da blir de fort en “sau” i mine øyne.
” Ja, det var et urovekkende svar,
jeg skal si meg enig i det” Svarte psykiateren og nikket.
Jeg skjønner at alle er forskjellige, fortsatte jeg oppgitt
at alle har ulike historier,
at vi trenger forskjellige ting,
at vi har ulike grunner til å være her,
jeg forstår at det er vanskelig for dere å møte alle på rett måte
Men jeg har vært her flere ganger og jeg sier med klare ord hva jeg trenger,
og hva jeg ikke trenger,
allikevel klarer dere å feile på dette punktet igjen og igjen.
Så hvem er det egentlig som er krevende her?
Jeg trenger mennesker som forstår mer enn meg,
som vet mer enn meg,
og som ser meg bedre enn jeg klarer å se meg selv.
Jeg trenger kloke mennesker,
Og kloke svar.
Det er alt
Jeg lo..
Vi lo alle tre
Psykiateren så på klokken
Jeg ristet oppgitt på hodet
“kom vi egentlig frem til noe i denne samtalen” sa jeg.
” Hva fikk du selv utav den” spurte han
Jeg sukket
” Du starter samtalen med å si en hel masse positive ting om meg,
slik at det negative du har tenkt å si etterpå, ikke skal virke så negativt.
Du oppfatter meg som krevende fordi jeg kicker på systemet
Du sier at du lurer på om jeg egentlig trenger å være her,
også begrunner du det nesten med at jeg har en høy intellektuell kapasitet?
akkurat det håper jeg for Guds skyld at jeg missforsto
men fordi jeg legger merke til
og kommenterer feil som blir begått,
så er jeg krevende.
Det eneste jeg ber om er et oppegående menneske å snakke med
men da virker det som om jeg ber om noe dere ikke klarer å innfri,
som om jeg ber om et orakel som ikke finnes
men det er veldig enkelt alt sammen,
det er bare å gi meg de personene dere vet jeg kan snakke med,
når de allikevel er på jobb.
Det er bare å la være å sette meg opp på de dere vet jeg kaller en “sau”
Det er ikke alle dere vil omgås i livet heller,
dere velger jo vekk mennesker dere og,
det er ikke alle dere vil betro dere til
og det er like enkelt med meg!
Men jeg skjønner jo at det er lettere for dere å være på jobb når dere har pasienter som godtar alt og alle,
eller som ikke orker eller tør å si noe om det.
men vi er mange her, og vi snakker jo med hverandre.
Så jeg vet jeg ikke er alene om å reagere.
Og det må være lov å reagere når det er grunn for det,
for det står faktisk ganske dårlig til med dette systemet her.
“Det er akkurat dette som gjør deg litt krevende”
avsluttet han mens han lo.
Følg bloggen videre på FacebookHERog Instagram HER
at familier og venner og den som sliter ikke skal rammes av dette, så MÅ vi snakke om det.
Det finnes ingen andre løsninger på problemet enn å øke kunnskapen rundt det, og da må vi snakke om det
så snakk om det!
Det er tross alt et helt vanlig fenomen, og det skjer hele tiden.
Og det vil fortsette å skje så lenge vi opprettholder tabuet,
så lenge vi opprettholder stigmaet og tabuet rundt alle psykiske lidelser,
Det er fremdeles tabu bare rundt det å ha det vanskelig, og det er der det hele starter.
Det er tabu
Dette skulle sjokkere oss!
Tenk at det er tabu fremdeles
Tenk litt på det
Jeg sier ikke at vi ikke har kommet noen veg,
vi har kommet litt lenger,
men ikke langt,
ikke i det hele tatt
Jeg har før skrevet om en som sto meg veldig nært,
en jeg elsket,
men som endte med å ta livet sitt,
mens han var innlagt..
Han ville ha hjelp,
han ønsket å leve,
han ville ikke forlate noen
ikke sitt barn,
sin familie,
sitt liv,
og han ville heller ikke forlate meg.
Han ønsket virkelig ikke det.
Det eneste han ønsket var å ha det bra,
å bli lykkelig igjen
han ville ha hjelp,
men han ble ikke møtt,
ikke forstått
jeg vet det,
for jeg var der
Jeg var rasende på avdelingen og de som jobbet der da dette skjedde,
jeg gikk til angrep på dem,
snakket med dem,
snakket med psykologen
snakket med avdelingen
” vi så det ikke”
” vi skjønte det ikke”
“Det var ingen av oss som kunne gjort noe”
“JOOOO, det var det!!!”
Jeg husker at jeg brølte til psykologen hans,
” klart dere kunne det, og hvis dere ikke kan det så må dere bytte jobb”!!
Man blir selvfølgelig aldri hørt på denne måten, mennesker liker aldri å bli kjeftet på, bli møtt med raseri, eller å høre at de gjør en dårlig jobb, at de svikter, ikke kan det de driver med.
” Vi gjorde så godt vi kunne for å hjelpe han” sa psykologen hans til meg.
Jeg husker at jeg svarte
” Javel, og hvordan synes du selv det fungerte?”
Jeg var kanskje hard
Men jeg var knust av sorg
I dag er det tre år siden
Jeg sørger fremdeles
Det vil jeg vel alltid gjøre
selvmord er alltid
unødvendig
meningsløst
og en eneste stor tragedie for absolutt alle involverte
men det kan unngås!
det er en lang veg fra en flyktig selvmords tanke, eller et døds ønske, en måte å flykte på, når livet blir for vanskelig
dette er en veldig vanlig og normal tanke, en tanke de aller fleste har i løpet av livet.
Men det er en lang veg fra en slik tanke, til du krysser grensen,
til livet går i svart,
til du er på et sted hvor du ikke lenger ser
Din familie,
dine barn,
dine dyr,
eller hva det nå er som stopper deg fra å faktisk ta livet av deg.
vi har alle en slik sperre
og nå er vi tilbake til det jeg skrev om i det siste innlegget mitt
nå er vi tilbake til der et menneske er hvor det ikke lenger er et friskt og reelt valg.
jeg vet det, for det skjedde med meg.
jeg ønsket aldri å forlate denne verden
ikke mitt barn
ikke min familie
ikke mine venner
ikke jobben min
ikke noe
og ikke noen
Jeg søkte selv hjelp
men jeg fikk den ikke
og til slutt gikk det i svart
til slutt gikk det så langt at jeg gikk inn i en psykose
jeg er så glad for å leve
leve og fortelle
det er en gave i seg selv
at jeg kanskje kan nå ut
fortelle sannheten bak alt dette ” mystiske”
som ikke er noe mystisk i det hele tatt
men veldig vanlig
og dessverre fremdeles tabu.
selvmord vekker mange følelser i folk, og det er et vanskelig tema for mange.
mennesker som har mistet sine på denne måten skriver ofte f.eks på facebook
“i dag er det 15 år siden mamma/pappa, valgte å forlate oss”
” I dag er det 5 år siden min datter/sønn valgte å forlate oss”
Det stikker meg i hjertet hver eneste gang, og nå er vi tilbake til det jeg igjen skrev om i siste innlegg.
At det ikke er et reelt valg
Jeg leser mye bitterhet bak ordene
-Du forlot meg
-Var jeg ikke verdt å leve for?
– Du stikker av, og lar oss andre sitte igjen med dritten
Det er helt normalt, og menneskelig å være sint på den som tar livet sitt
å bli bitter
være rasende
føle seg sviktet
noen ganger når foreldre eller barn tar livet sitt så ender barna igjen eller foreldrene opp med å selv ta livet av seg
sorgen blir for stor
men det som skremmer meg mest er at grunnen ofte er at de ikke klarer å leve med dette:
“skammen”
” jeg vil ikke være den jenta/gutten som har en mor/far som tok livet av seg”
” Nå er jeg moren/faren til han/hun som tok livet sitt”
“hva vil folk tenke om meg nå”?
det er ikke sjelden jeg har hørt dette
og det smerter meg
men det er sånn
fordi det er stigma, fordi det er tabu
Og det er tabu fordi vi opprettholder det,
selv de som sliter er med på å opprettholde det.
Det er ikke uvanlig at mennesker som har prøvd å ta livet sitt, eller som sliter med depresjoner, angst, eller hva det måtte være. sier
“ikke si det til noen”
Eller at mennesker som faktisk tar ansvar for sitt eget liv
oppsøker hjelp
legger seg inn
går i terapi
Sier:
” Jeg går til psykolog,
men ikke si det til noen”
“Jeg har vært innlagt, men ikke si det til noen”
“jeg har/har hatt selvmordstanker, men ikke si det til noen”
Kom igjen da!
hvis et menneske opplever
f.eks
traume
vold
Brann
Overgrep
Vanskjøttelse
osv. osv
Ville det ikke da være både rart og helt unormalt å ikke få ettervirkninger av dette?
ville det ikke være unormalt og til og med uro vekkende om en ikke fikk en reaksjon i ettertid?
Hvis du hadde hørt noen si
” Jeg brakk armen, og måtte på sykehuset å gipse,
Men ikke si det til noen”
” Jeg ble påkjørt å lå i koma noen måneder,
Men ikke si det til noen”
Hva ville du tenke da?
Jeg hadde en samtale med en mann en gang som ikke ville leve lenger fordi datteren hans hadde tatt livet sitt
” sorgen er ikke det verste sa han, det er skammen”
jeg husker jeg spurte om han ville følt det på samme måte hvis hun døde av kreft
“nei” svarte han
“det er ikke noe skam i å få kreft, det velger man ikke selv”
men på samme måte som en ikke velger å få kreft
så er det heller ingen som velger å ha det vanskelig psykisk
ingen velger å dø av en kreft sykdom
blir den oppdaget og behandlet i tide, så overlever man.
på samme måte er det med psykisk sykdom,
skader etter traumer,
eller andre store påkjenninger
så hva er forskjellen her?
Sannheten er
INGENTING!
Tenk litt på det
Hjelpetelefoner
Ved akutte situasjoner, ring legevakten på 116 117 eller nødnummer 113.
– Jeg klarer ikke å leve lenger, men jeg vil heller ikke dø, skjønner du?
Han så på meg.
” Ja, jeg skjønner”, svarte jeg, og forstod godt hva han sa.
Hadde han levd i dag, er jeg overbevist om at han ville sett tilbake på den tunge tiden med gru.
Men også glede over at han kom seg igjennom det, og med livet i behold.
Slik ble det dessverre ikke.
Da han døde hørte jeg folk si
“Han valgte å ta sitt eget liv”
” Han valgte å dø”
“Han ville ikke leve lenger”
Jeg vet at alt dette er feil, det er ikke bare feil, det er også en stor løgn.
At mennesker ikke skjønner mer provoserer meg grenseløst.
Og akkurat slike holdninger, og uvitenhet virker ikke akkurat forebyggende mot selvmord.
Du blir ikke sett, ikke forstått, ikke fanget opp, selv når et menneske er innlagt kan dette skje.
så hva er det egentlig som skjer her?
En skal være veldig forsiktig med å legge skylden på den personen som ikke er blant oss lenger.
En må være forsiktig med å legge skyld og ansvar på den som strever med livet, og som ikke klarer å bære ansvaret selv.
Hjelp heller å være med å bære.
ikke vær redd for å snakke om selvmord, og selvmordstanker.
mange tror at ved å snakke om det så setter man griller i hodet på folk, sånn er det ikke. Det er helt motsatt. Ved å snakke om det og ved å spørre om det, så er du en som SER, en som LYTTER, en som BRYR DEG.
Er du usikker så kan du spørre slik:
Har du tanker om at du ikke vil leve lenger?
Hvor lenge har du hatt det slik?
Har du lagt noen konkrete planer om hvordan du eventuelt vil gjøre det?
Kontakt hjelp om nødvendig, og vær tilstede. Bare å være der kan ofte og være nok
husk at din oppgave som f.eks venn er nettopp kun bare det.
Så vær det
vær en venn
ved å redde en person fra å ta sitt eget liv så redder en ikke bare denne personen, en redder også familie og venner fra smerte, sorg, skyldfølelse, og ofte skam.
jeg vet hvordan det er når det tårner seg opp.
Angsten overtar mer og mer av hverdagen.
en låses fast i seg selv og kommer ikke løs.
Depresjonens avmakt kommer nærmere og nærmere.
En blir hudløs og sårbar.
Det er forvirring, og frustrasjon.
Er jeg god nok for mine nærmeste eller er jeg det ikke?
Jeg er ikke god nok.
De vil få det bedre uten meg.
Alt blir bedre uten meg.
Så har vi det gående.
Tankekjør og angsthelvete.
Jeg leste det i en artikkel engang, og det er sant,
Jeg vet hvordan det er
jeg har vært der selv
mange mange ganger.
Derfor vet jeg også dette:
Selvmord er IKKE et valg
les det
gjenta det
understrek det
husk det
les det igjen
til det sitter spikret
og du aldri noensinne glemmer det
selvmord er ikke et valg!
Dette er viktig informasjon, ikke bare er det viktig, men det kan også være til stor trøst for de som sitter igjen.
Beslutningen om å ta sitt liv blir nemlig ikke tatt på en måte som du og jeg tar valg på når vi er friske
handlingen blir tatt i dyp fortvilelse, i et angsthelvete, i forvirring, i rus, i dyp depresjon, etter opplevd tap, i livskriser, etter utallige timer, dager og år med mobbing, krenkelser, overgrep, eller andre former for terror.
Eller slik det var for meg i psykose.
Kan vi da snakke om selvmord som et reelt valg?
Hvis mobbingen opphørte, depresjonen lettet, psykosen avtok, krenkelsene ikke fant sted, rusen ikke tok kvelertak, den gamle ikke var forvirret- kanskje hadde ikke personen da gjort en slik fatal handling.
Selv tilsynelatende oppegående psykologer, og psykiatere kan komme med uttalelser som
” Til syvende og sist er det opp til hver enkelt av oss om vi orker å bære vekten av vårt eget liv”
Eller som etter at han jeg har skrevet om døde,( mens han var innlagt) og jeg gikk til angrep på avdelingen hvor han var sa til meg
” Hvis et menneske virkelig ønsker å dø, så er det fint lite vi kan gjøre”
Altså… helsepersonell med lange utdannelser uttaler seg som om personen har et reelt fritt valg, og at valget er tatt på et klokt beslutningsgrunnlag…
Hva mangler her?
er det livserfaring?
er det intelligens?
hva er det?
Etter et selvmord sier folk ofte at de ikke kan skjønne det
han/hun som hadde familie, hus, barn, osv, osv,
som om depresjonen spør om du har familie, jobb, osv før den sniker seg innpå deg
en depresjon spør ikke, den kommer
angsten spør heller ikke, den kommer
Etter ulykken min i 2008 sa en dame til meg
” Jeg skjønner ikke at du kunne, du som er så pen, du som har egen bedrift, hus, og barn, det kunne aldri skjedd med meg”
” Jo, det kunne det,” svarte jeg ” og det kan det , jeg håper ikke at det skjer, men sånt kan skje oss alle”
Hun likte selvfølgelig ikke svaret, men det er sant, så derfor sa jeg det.
livet ditt kan endre seg på 2 sekunder, vi vet aldri helt hva som kan ramme oss i fremtiden, hva som kan skje oss, og hvordan vi vil reagere.
Jeg trodde ikke det kunne ramme meg heller
men det gjorde det
og heldigvis lever jeg i dag!
Selv kunne jeg vært død på 11. året nå, hvis jeg var død i dag ville vel folk sagt det samme om meg
– Hun valgte å ta livet sitt
– Hun ville ikke leve lenger
– Hun valgte å dø
Folk kaller selvmord for et valg
jeg kaller det psykiatriens, og omgivelsenes
Ansvarsfraskrivelse
Hjelpetelefoner
Ved akutte situasjoner, ring legevakten på 116 117 eller nødnummer 113.
Han satt å leste manuskript da jeg kom inn fra badet
jeg hadde printet ut noen sider fra boken og lagt de på stuebordet,
jeg hadde glemt å rydde det vekk før han kom.
Jeg syntes det var ekkelt,
følte meg dum,
dette skulle være en slags date, og nå satt han der å leste de private ordene mine.
” Åh nei, drit i det da ” sa jeg ” legg det vekk”
det føltes altfor privat,
som om han leste dagboken min,
uten lov.
Jeg gikk mot han å prøvde å ta arkene fra han, “please da, gi deg, bare gi meg de der, ikke les det, det er ikke ferdig, og det er dårlig skrevet,
bare …
ikke les det”
Jeg fikk en klump i magen,
ble redd for hvor mye han egentlig hadde lest,
jeg hadde vært lenge på badet, og han kunne ha fått med seg mye,
altfor mye.
” Nå klarer jeg ikke slutte å lese ” sa han ,
han så på meg..
“kom, vi setter oss i sofaen”
han tok meg i hånda,
” men jeg skal lese dette ferdig” sa han bestemt
Han kom ikke til å gi seg,
og jeg ville ikke krangle, han hadde det vondt nok fra før, så jeg gav opp.
lot han lese, selv om det egentlig føltes som et overtramp..
– Jeg har seriøse problemer tenkte jeg,
klarer ikke å sette grenser,
og lar folk tråkke over meg,
var det det som skjedde her nå?
jeg var usikker.
Jeg hentet kaffe, og lot han lese
Han så opp på meg
“Monicha… seriøst? “
han var blank i øynene
var det tårer?
jeg var usikker,
og egentlig redd,
ville han forlate meg nå?
gå i fra meg når han ble kjent med meg?
mine innerste tanker,
jeg fikk hjertebank.
” ikke spør ” sa jeg bare.
Det var du som ville lese det, jeg sa du ikke skulle..
Han la fra seg bunken med mine innerste tanker på bordet,
jeg så på bunken med dritt,
hvor mange sider var det egentlig der..
30? 50?
jeg visste ikke, men han hadde lest alt sammen, og med altoppslukende nesten litt for stor interesse..
” Dette er gull” sa han å så på meg
” Det er dritt, men det er gull” Monicha seriøst!?”
“det er ikke gull ” sa jeg
Egentlig ville jeg gråte,
gråte og kaste han ut,
slette meg selv fra hukommelsen hans og fortsette livet som om dette aldri hadde skjedd
jeg hadde kjent han i 20 år, og han hadde kjent meg..
eller
” kjent” meg..
Men nå kjente han meg på en helt annen måte,
nå visste han for mye,
nå kom han til å forlate meg.
” Du skulle ikke ha lest det der” Det var vanskelig å møte blikket hans, jeg ønsket bare å forsvinne.
Han tørket en tåre, og tok hånden min.
” unnskyld” sa han mens jeg kjente blikket hans brenne inn i siden min,
” jeg bare begynte å lese, også klarte jeg ikke å slutte.”
” jah” svarte jeg stille mens jeg så ned.
” jeg vet jo at du skriver bok, også jeg ble nysgjerrig,
Og jeg trodde jeg visste hva du skrev om
men dette her?”
” jah ” sa jeg igjen mens jeg fremdeles så ned
” Dette er gull gjentok han, jeg hater å lese, men dette er gull”
Jeg ristet på hodet,
skjønte egentlig ikke helt hva han mente, det var tåke i hodet mitt,
tåke,
frykt,
og angst.
Nå satt han der å bare visste ting som jeg egentlig ikke var klar for at han skulle vite.
” vi skulle snakke om deg” sa jeg.
Han hadde vært dypt deprimert etter at han hadde skadet seg i en ulykke, og derfor nå ikke klarte å gjøre alle de tingene som gav han adrenalin og glede i livet..
Fart,
spenning,
trening,
adrenalin,
han måtte ha det for å fungere som menneske..
nå var det borte for han,
i alle fall føltes det sånn sa han,
og legene hadde gitt han lite håp for at han skulle bli helt bra igjen.
det hadde gått så langt at han hadde prøvd å ta sitt eget liv.
” vi skulle snakke om deg” gjentok jeg.
” Nå skjønner jeg hvorfor du er så god å snakke med om alt som er vanskelig,
hvordan du bare forstår meg uten at jeg trenger å forklare,
uten å bli sliten,
hvordan du bare skjønner meg,
jeg skjønner det nå”
” du skulle ikke lest det der, gjentok jeg, vi skulle snakke om deg”
Så da gjorde vi det,
vi snakket om han,
i flere timer snakket vi om han,
og jeg prøvde så godt jeg kunne å overbevise han om at livet er verdt å kjempe for,
at man er nødt til å reise seg,
uansett hvor mørkt det ser ut
om ikke for seg selv,
så for alle rundt seg som trenger en,
som vil føle de går til grunne hvis vi dør,
det var feil valg av ord,
men han var såpass oppe psykisk at jeg trodde jeg kunne snakke om det,
at andre trenger oss,
det var feil valg av ord,
helt sikkert.
“jeg trenger at du lever,
jeg trenger virkelig det,
skjønner du?”
jeg skulle sikkert ikke sagt det,
det ble nok bare til belastning for han å høre akkurat det,
jeg vet ikke,
kanskje var det egoistisk?
fordi jeg var så inderlig forelsket i han?
jeg vet ikke.
” hvis du dør” sa jeg å så på han.. “
hvis du dør, hva skal jeg gjøre da?, hva skal jeg gjøre uten deg?”
“Du skal skrive” sa han og nikket
Hadde jeg bare visst det den dagen at to måneder senere var han død..
Jeg har flyktet hele livetMen jeg kan ikke løpe fra meg selv
Lukk øynene sa hun
Nei
Jeg orker ikke det der
Kanskje engang
Men jeg er ikke klar for det der
Ikke nå
Hvorfor ikke det ville hun vite
Jeg kan ikke, og jeg vil ikke gå i terapi polikliniskJeg kan ikke sitte her å gjennoppleve alle traumeneFor så å bli sluppet ut igjen i verden.I en verden hvor jeg må være sterk
I en verden hvor jeg må være mor
Veninne, datter, søster osv
For jeg vet ikke hva som skjer med meg da
Du av alle må da vel skjønne at det ikke går?
Du av alle må da skjønne at hvis jeg skal gjøre dette her, så må jeg være innlagt
Jeg må ha noen som kan ta imot meg når ting begynner å leve igjen
Når reaksjonene kommer
Kanskje det ikke skjer noe som helst
Men hva om det gjør det?
Hvem skal hjelpe meg da?
Nei sa hun bare..Nå er det slik at vi gjør dette polikliniskVi har ikke slike tilbud som du ønsker deg.
Da kommer vi ikke lenger svarte jeg
For Norsk psykiatri har ikke kommet lenger
Jeg forteller deg hva jeg trenger
Jeg forteller deg det med klare ord hva jeg trenger for å klare å komme meg videre i livet
Jeg forteller deg hva jeg trenger for å kvitte meg med spøkelsene fra fortiden
Men du hører ikke etter
Og ikke skjønner du det heller
Dette jeg nå forteller deg er faktisk veldig viktig!
Men du hører meg ikke
Og du skjønner meg ikke
For du har kun tatt en utdannelse
Og du retter deg kun etter reglerRegler som ikke fungerer
Og du mangler det viktigste av altLivserfaring!
Jeg er lei meg for at du opplever det slik svarte hun
Jeg er lei meg for at du opplever at jeg ikke kan hjelpe deg slik du selv mener at du trenger det.
Hun så på klokken
Vi må dessverre avslutte nåJeg har to barn jeg må hente i barnehagen om 30 minutter
Har du noe mer du vil si sånn på slutten av denne samtalen?
Ja svarte jeg
Jeg er lei meg for at DU OPPLEVER at du har to barn som du må hente i barnehagen.
Men ikke glem at det kun er DIN opplevelse, og ikke en sannhet!
Dessuten kommer jeg aldri tilbake hit, så ikke sett opp noen ny time til meg.
Hvorfor ikke det?
Fordi
Jeg har nulltoleranse for idioter!
Sa jeg før jeg reiste meg opp og smelte døren hardt igjen bak meg da jeg gikk.
