HOLLYWOOD BOULEVARD

 

Jøss!

 

Lyden fra utbruddet hennes

Vekket meg

 

Plutselig sto hun bare der

 

Midt på gulvet

 

Inne på rommet mitt

Jeg må ha dubbet av

 

For jeg hadde ikke hørt en lyd da hun kom

skremte jeg deg?

 

Jeg reiste meg og gikk ut av sengen.

 

På med sko

 

Tråkke på gulvet

 

Eeer.. Dee..Deeer…

 

tenkte jeg for meg selv

 

DE ER HER! 

 

Sa jeg

 

Hæ?

 

Følelsene

 

svarte jeg

 

I beina!

 

hun fikk det ikke med seg

hun bare stirret voldsomt på meg,

 

målte meg liksom med

øynene hele tiden

 

DET DER ser jo

helt…

Sa hun, oppglødd

mens hun

 viftet ivrig med

armene opp og ned ,

fremfor kroppen min,

Du får jo hele den

GRUSOMME

sykehuspysjen

til å se ut som

 

HAUTE COUTURE!

 

Hadde nesten glemt det

vettu

At du er sånn

 

Alltid vært sånn du!

 

Sånn?

 

Jaaaaa

 

Sånn

stachyyyyy

Smaaaart!

Lekkeeeer

Sasyyyyyyy

 

Hot couture

 

BEVERLY HIIIIILLS!

 

 

Sa hun mens hun lente seg HEEELT inntil ansiktet mitt,

 

og stirret meg rett inn i øynene.

Skjønner ikke hvordan du gjør det.

 

Sa hun og tok et steg tilbake,

 

mens hun strøk meg over klærne

I går så du gammel, og sliten ut.

Og

I dag ser du ut som du

er 19!

 

Hvordan gjør du det?

Hvordan?

 

 

Hvordan greier du

 

DET DER?

 

Liksom??

Sa hun mens hun

fortsatte å peke opp og ned etter kroppen min.

 

Jeg sukket oppgitt og satte meg ned igjen på sengen.

Selv hadde jeg akkurat sett meg i speilet, og lurt på hvor alle årene hadde blitt av.

 

Gi deg

 

Svarte jeg bare surt

Og det fortjente hun ikke

 

Hun var den aller beste

 

EKTE

 

 

 

SEG SELV

 

en slik som jeg hadde

bruk for

Men jeg orket ikke

Ikke akkurat nå

 

Alt var liksom

 

 

 

Utslitt..

 

 

OK

 

 

Sa hun å satte seg på senga ved siden av meg.

 

 

Hun kjente meg alt for godt.

 

Og det var faktisk veldig deilig

 

 

 

Hvordan er det nå?

 

 

 

Noe nytt?

 

 

Jeg sukket

 

 

 

Jeg begynner å få kraften tilbake i beina igjen,

 

svarte jeg stille

 

 

Har liksom mer kontakt med Underlaget når jeg går

 

 

Skjønner?

 

Hun nikket

 

Signalene i kroppen er helt på trynet fremdeles,

 

slik som i går,

 

Slik de var

Da de kom tilbake

 

Men de ER der

 

Det er NOE der

 

 

Og de er sterkere i dag

 

Det skjer noe

 

Og det er bra

 

Ikke sant?

Hun nikket igjen

Hvis jeg får vondt i magen,

 

så blir jeg glad

 

fortsatte jeg

 

Skjønner?

 

Det er en følelse

 

Skjønner?

 

Hun nikket

 

Jeg kjenner noe der

Hun nikket

alvorlig

Jeg har vært så redd for det skjønner du

 

sa jeg stille

 

At jeg aldri skulle føle noe igjen

 

At signalene i kroppen bare skulle slutte å virke

 

At all kraften

 

og alle musklene

i beina

bare skulle dø liksom

 

Helt til jeg ble lam

Skjønner?

 

Hun nikket Alvorlig,

 

 

det var gode nyheter,

 

men jeg var alvorlig,

Og hun satt der,

og nikket,

like alvorlig som meg.

Jeg har vært så redd for det

gjentok jeg

 

at livet skulle være over

 

At jeg ikke kunne være en mamma igjen

 

At jeg aldri skulle få meg en kjæreste

 

At jeg aldri skulle kjøre bil igjen

 

At jeg aldri skulle klare å jobbe igjen

 

 At jeg aldri skulle klare å gå igjen

At jeg aldri skulle gå på..

Hollywood Boulevard

 

 

Det siste hvisket jeg

 

 

Uten å smile

 

Uten å tøyse

 

Uten det lyset

eller livet

Eller humoren,

eller glimtet i øyet.

 

 

Det kjente jeg

 

det var liksom bare

blitt

borte

 

 

Og jeg kjente at hun

kunne kjenne det hun og.

 

Hun satt der,

og så liksom bare rett

inn i meg,

Hun nikket

Alvorlig

 

 

Ble stille…

 

 

Monicha..

 

Ja?

Hun sukket tungt

 

Det holder nå!

Det holder FAEN

meg nå!

Sa hun

 

 

Så tok hun rundt meg

 

 

Gråååt Monicha!!

Sa hun høyt mens hun ristet lett i meg

Kan du ikke bare gråte?

Vær så snill å gråt!

Hvorfor gråter du aldri?

Gråt nå!

Her hos meg!

Kom igjen!

Så ble hun stille

 

 

 

Vent litt,

 

sa hun å reiste seg opp fra senga.

 

 

Jeg slukker lyset her sa hun i det rommet ble mørkt.

 

Så kom hun tilbake

Satte seg ned,

holdt om meg igjen.

 

Sitt her hos meg i mørket sa hun rolig

nå sitter vi bare her

 

 

Også satt vi der i mørket to sjeler som skjønte hverandre

men den eneste lyden i rommet,

Var lyden av henne  som gråt.

 

♥️

BEVERLY HILTON HOTELL

 

 

Går det bra der ute?

Hun dro hetta over seg idet hun stakk hodet utenfor hovedinngangen til sykehuset

Får jeg et trekk? 

Vi gjemmer oss her sa hun 

mens hun dro meg bak hjørnet. 

Det regnet tett 

 

Åh Monicha for et drittvær!

 

Det var jo sommer i går!

 

 

Husker du så fint vi hadde det?

 

 

Sa hun mens hun prøvde å gjemme seg inni hetta på jakken

 

 

Husker du den gangen med han typen nede i lobbyen her?

 

 

Hun lo høyt

 

 

Så fint det var

 

Monicha

 

Tross alt

 

 

Så fint det var å ha deg her

 

Også

 

JEG

 

da!

 

Som fikk ha deg så lenge!

 

Så heldig jeg var!

 

Eller

 

Du?

 

Husker du den gangen jeg kidnappet deg

 

Også den greia med den rullestolen på senteret?

 

Hun lo høyt igjen

 

Høyt og hjertelig

 

Så gøy vi hadde det

 

Monicha

 

Tross alt!

 

Savner den tiden

 

Det ble så rart når du dro

 

Var rart å komme på jobb

 

 

Tomt

 

 

Savnet deg masse

 

 

Vi hadde det fint

 

Tross alt

 

Du vet.

 

Nei 

 

 

FY FAEN! 

 

 

sa hun plutselig mens hun blåste røyken opp i luften

 

Å  nei, forresten nei

sorry!

 

 

ikke meningen å banne,

vet du hater det. 

 

Men Assa du

 

Det var jo

 

 

HELT

 

JÆVLIG!

 

 

 

 

Monicha

 

 

 

 

JÆVLIG!

 

 

FY FAEN!

 

 

 

For et helvete det

var for deg!

 

 

 

Du ASSA!

 

 

For ei dame!

 

 

Ble så glad i deg!

 

 

Jeg savner deg

 

Savner deg

 

 

MASSE!

 

 

 

Hun ble stille en liten stund før hun sa

 

 

Kom! 

 

 Vi må inn fra dette møkka regnet

 

 

Ikke verdt å røyke i det engang!

 

 

da er det ille da! 

 

Inne i lobbyen tok hun en rullestol

 

 

SÅNN!

 

 

sa hun 

 

Å dro stolen ut på gulvet

Akkurat som i gamle dager

 

Monicha! 

 

Hun smilte med hele kroppen, 

Hoppet opp og ned

 

 

Sett deg oppi da

Hun viftet med armen

 

Sett deg ned,

jeg kjører deg opp igjen! 

Og gjennom den tomme lobbyen

nede i

sykehusgangene

Sprang hun i

sikk sakk med meg

I rullestol

Akkurat slik vi hadde gjort det før,

Etter at sykehuset hadde gått til ro.

 

 

Og det var bare meg og henne…

 

i hele verden

 

♥️

 

 

Hvoooor skaaaal jeg kjøøøre deeeeg???

 

 

ropte hun

 

 

BEVERLY  HILTON HOTELL!!

 

 

 

ropte jeg mens jeg strakte armene i været

 

akkurat slik vi hadde gjort det før

 

 

Vi stoppet brått da det kom to leger ut av heisen

Alvorlige 

 

I hvite frakker, 

 

Og med nesa i sky

 

Så trillet hun meg fornuftig inn i heisen før vi brøt ut i braklatter der inne.

 

Åh Monicha!

 

 

Du har ikke mistet det!!

 

 

Du er akkurat den samme!

 

Savner deg altså 

 

Savner deg

 

MASSE!

 

 

Sa hun å kysset meg på kinnet,

 

Savner dette,

 

Savner å være ung og gal igjen!

 

DU?

 

Jeg kunne fått sparken!

 

Pøh!

Svarte jeg

 

Det er jo sånne som

DEG!

 

de må ansette flere av! 

 

Det er jo

 

DETTE!

 

som er 

helsebringende 

Tross alt! 

 

♥️

DET FINESTE ORDET I VERDEN

(28. Mai 2020)

 

 Jeg sperret opp

øynene i det

hun hevet sengen min opp i luften

hun hadde akkurat Sagt noe veldig fint. 

 

Det fineste ordet i verden

 

I alle fall det fineste ordet på syv dager

 

Si det igjen

Sa jeg

 

Mens jeg så på henne og smilte

 

 Jeg hadde ikke smilt en eneste gang etter at jeg kom inn på sykehuset,

 

ikke før nå,

 

Ikke kjent på noe glede,

 

ikke for noe,

 

ikke for humor,

ikke for små glimt,

ikke for noe.

 

Det hadde gått syv dager

 

Syv dager med steinansikt.

 

Det merket jeg nå.

 

En slags frydefull barnslig glede.

 

HÅP!

 

Si det

 

Gjentok jeg

 

hun ble utilpass

 

Og det var kanskje ikke så rart

 

For jeg hørtes veldig teit ut,

umoden,

eller kanskje bare dum.

 

men jeg maste likevel 

 

 Som et barn,

 

et masete og travelt barn.

Og det var akkurat det jeg følte meg som, 

Et barn.

Sårbar,

liten,

Og på desperat jakt etter trygghet.

Bare si det igjen

 

Si det!

 

Det du sa

 

Akkurat nå

Akkurat slik som du sa det

 

Like lett

 

Og like sant

 

Si det!

 

Bare en gang til!

 

 

Hjelpe meg sang det inni meg

Jeg FØLER meg jo

ikke som et barn 

jeg ER jo et barn.

Like naiv

Like uvitende

Like blåøyd 

Like forventningsfull

 

og masete

 

 

Jeg hørte det selv

 

Sånn travel barnslig og masete som et stort barn i regress.

 

Det gjorde hun også 

 

Hva er det jeg skal si?

Spurte hun og ønsket seg nok litt vekk fra den merkelige stemningen

 

Jeg brydde meg ikke

 

Du sa 

 

 Dette er

 

MIDLERTIDIG!

 

 

 Jeg kikket på henne med sikkert like naive øyne utenpå som de føltes ut inni.

 

 Å sa jeg det?

Sukket hun

Men det vet vi jo ikke enda, 

noen ganger snakker jeg før jeg tenker.

Hun ristet angrende på hodet

Og med et lite unnskyld i blikket

Men vi må håpe,

og vi må ha troen på det! Fortsatte hun

Jeg fikk lyst til å gråte.

Det hadde vært så selvsagt, når hun sa det.

 så åpenbart

som om det var sant.

Det var så sant når hun sa det

Bare helt sant

Helt rent

Og helt ekte

100% sant!

Jeg ER et barn tenkte jeg igjen.

Jeg er et barn som tror at hvis man bare sier en ting mange nok ganger så blir det sant. 

Eller hvis du bare tror på noe skikkelig hardt nok

Så blir det sant!

 

Du sa at det var midlertidig gjentok jeg

 Og hørte den barnslige skuffelsen i stemmen min  igjen

 

Jeg orker ikke mer 

 Sa jeg å så på henne.

Dere gir meg et håp, 

Også knuser dere det bare igjen

Etterpå

Slutt å gi meg håp.

Hvis håp ikke finnes,

så ikke gi meg det.

 

Gi meg heller harde brutale fakta da,

 

så har jeg i det minste en sannhet,

 

en sannhet

med to store stygge strek under. 

 

Da har jeg noe ekte å forholde meg til. 

 

Det er jo sånn livet er uansett

ikke sant!?

Harde brutale fakta

Det kan jeg

Hardt og kaldt

Med noen brutale  traumatiske og livstruende greier oppå toppen der

Sa jeg å viftet med armene.

Hun lo

Det er det jeg KAN skjønner du

Det klarer jeg å forholde meg til

Det er det jeg er vant til

At det ikke finnes noen glede

Ingen lykke

Ikke noe håp

Bare harde kalde fakta

Om at livet er over

Og at det aldri skal komme noen glade dager mer

Det er et språk som jeg forstår.

Men si det som det er bare

Og vær ÆRLIG.

 Hvis det er sånn at livet  mitt er over nå,

så forteller du meg det.

Hun sukket og ristet på 

hodet

 

Moniiiiichaaaa

 

Sa hun med sår stemme

 

Navnet mitt fløt ut som en stor sorg i stemmen hennes

Det fantes ikke noe håp i det navnet

 helt uten håp var det når det ble sagt på denne måten.

 

Moniiiiichaaaaa

 

gjentok hun

 

Hun strøk meg på armen.

Jeg orker ikke mer gjentok jeg

Hvis det ikke er sant at dette er midlertidig

Så er jo livet mitt over,

Du skjønner det ikke sant?

Hun ristet på hodet.

Det er ikke over

Det er mange som lever med dette

Og de klarer seg bra med det

 

IKKE  JEG

 

sa jeg å så på henne,

 

det er faktisk

 

FULLSTENDIG UAKTUELT

 

Du ville ikke levd fint med dette du heller

Ingen lever fint med det

Fint med dette finnes ikke

Det er en løgn

Det er en løgn vi forteller både oss selv og andre,

for å ikke knekke oss selv eller andre som har det sånn. 

Men fint?

Selvfølgelig et det ikke fint.

Dette er ikke noe liv for noen

Ingen lever fint med dette

Det skjønner jo alle

De bare finner måter å overleve på

Fordi det

man

Og fordi det

SKAL

man

Men leve fint med det?

 

NEI

Og hvis du virkelig mener det

 

Så skal du få se meg inn i øynene og si det igjen

Si det 

At folk lever fint med dette

Men vær

ÆRLIG

Hun hadde tårer i øynene

Situasjonen var ubehagelig

Ukonfortabel,

men fin allikevel

Jeg var nok altfor direkte

Desperat

Redd

Fortvila

 

 

Moniiiichaaaa

 

 

kom det igjen

 

like sårt og håpløst som sist. 

Jeg blir så grepet av deg, 

Off

 sa hun å tørket vekk en tåre,

du gir meg sånne frysninger, noen ganger

Så grep hun meg i armen

trykket den hardt

nikket og sa

 

Nå sier vi dette sammen

 

1.2.3. 

 

DET ER MIDLERTIDIG!

♥️

DRAMA PÅ AKUTTEN

( Skjevt, men et smil er et smil )

 

  –  Lørdag 23. Mai 2020 –

 

En sykepleier kom inn å satte seg ned ved sengen min

Jeg forstår det slik at det var noe som skar seg der inne, sa hun. 

Vil du bare fortelle meg litt?

 

Jeg ba dem om å ikke gi meg mere medisiner

svarte jeg

 

Jeg ble bare sløv av de,

Samtidig som jeg hadde  like vondt.

Så jeg ville ikke ha mer

Jeg håpet de skulle høre på meg.

Det er jo helt fryktelig, når de doper deg så mye ned at du ikke skjønner hvor du er engang. 

 

Jeg vet ikke hva jeg fikk, men det hjalp meg ikke

Jeg ble kvalm

og måtte spy hele tiden

Jeg bad om noe annet

Men ordet vondt skulle jeg jo ikke brukt

Jeg skulle heller ikke klynket meg i smerte

Men det kommer automatisk
Det kunne jeg ikke stoppe

Og de bare pøser på med mer

Mer og mer

Helt til jeg blir borte

Ikke i smertene i kroppen

Men i hodet var jeg borte

Tankene mine

Sinnet mitt

Sløvet ned sammen med

ropet om hjelp som ikke ble hørt

Skjønner du?

Innesperret i en verkende kropp

Uten å få hjelp

Skjønner du?

Det ble som et mareritt

 

Dette er viktig informasjon fortsatte jeg

Dette må dere ta til dere

Du må gi det videre

Skriv det ned

Dette er viktig

 

Ingen pasienter skal trenge å oppleve noe sånt

 

Hvorfor hører dere ikke på pasienten?

 

Dette er jo det motsatte av hjelp.

 

Jeg var livredd der inne. 

 

Også den MR greia,

 

at de ikke forsto hvorfor jeg ville ha visshet om at det var 100% trygt for meg.

Jeg sa det jo til dem

 

 

Det er da vel ikke rart at jeg vegret meg for å legges i MR?

 

Jeg har fått streng beskjed om at det kan jeg ikke

Jeg er jo sammenboltet av stålplater,

skinner,

skruer, 

Proteser,

Og Gud vet hva

 

Og inni MR  maskinen der er det magneter,

dette vet du,

 

og disse drar stålet mitt i fillebiter.

 

Eller hva vet jeg,

men det er det jeg bestandig har fått høre.

 

Også prøver jeg å si fra om dette, 

Men de bare løfter meg oppå og sier

 

Dette går bra

Vi har dårlig tid

Ikke vær Vanskelig

Det haster at vi hjelper deg

 

Man blir jo redd

det ville alle blitt

 

Jeg var sikker på at de  trillet meg rett inn i døden bare fordi de ikke hørte på meg,

ikke forsto meg.

 

 

Men ETTERPÅ

Når jeg var ferdig
Og alt hadde gått bra

DA  forteller de meg hvorfor det er trygt for meg å ligge i den maskinen dere har her på Haukeland

 

ETTERPÅ!!

 

Hva med å si det før??

 

Hva med å bruke hodet?

 

Hva med å tenke som et normalt menneske?

 

Hva skjedde med det?

 

Hun så på meg
Oppslukt av hva jeg hadde å si

Det var godt at hun lyttet

Fint at det var noen som hørte på meg

Noen som ville ta dette på alvor

Som ville fortelle om hvordan dette hadde vært
Slik at de ikke gjorde slike tabber igjen.

Aldri mer skal sånt skje
Sa jeg,

ikke med noen

Aldri mer!

 

Hun hadde ikke åpnet munnen  enda,

Hele denne tiden var det bare jeg som snakket

 

Hun bare satt der å lyttet til meg,

 

Så på meg

 

Hele tiden hadde hun blikket festet fast i meg.

 

Men….

 

Så begynte hun å snakke…

 

 

 

Du er så pen du
Kom det tankeløst og tomt utav henne

Blek og klam og syk sa hun mens hun strøk meg over armen

Men allikevel så pen

 

Veldig veldig pen

 

Det sank inni meg

 

Så fortsatte hun..

 

Og den stemmen din,

 

Du må bare  snakke og snakke hele tiden

Sa hun

 så utrolig fin klang det er i stemmen din

Det er så godt å høre på deg

Du har en så fin dialekt

Jeg blir helt salig her jeg sitter

Kunne nesten ha sovnet her og nå

Du må bare snakke du
Snakk hele hele tiden

Det er som musikk i ørene mine

Et lite øyeblikk lurte jeg på om dette var tull

Sa hun virkelig disse ordene?

De usannsynlige  vanvittige ordene hennes slo meg helt ut

 

Som om det ble vondt å puste

Å ikke få luft

 

Jeg har en idiot sittende her med meg tenkte jeg

 

En idiot som ikke forstår

 

Som ikke lytter

 

Som ikke hører

 

Som ikke bryr seg om noe annet enn klangen i stemmen min
Og hvordan den behaget henne 

Som ikke hadde fått med seg noe av det jeg hadde sagt

 

det er faktisk ikke mulig

 

Hun må ha merket det på hele meg,

Eller kanskje gjorde hun ikke det heller, 

 

Selv kunne jeg nesten se skuffelsen i mitt eget ansikt

Kjenne hvordan hele fjeset mitt bare visnet.

 

 

 Idioten så på meg 

Hva tenker du på spurte hun

 

Det naive spørsmålet  hennes gjorde meg sint

 

 

TO TING! 

 

Svarte jeg hardt!

To ting tenker jeg på

Avmakt!

 

 

Avmakt

Og

Perler for svin!

 

PÅ INNSIDEN AV PSYKIATRIEN (Utdrag fra boken)

 

“Du er en veldig fascinerende person”

kom det fra psykiateren.

“Fascinerende?

Jeg hadde akkurat satt meg ned i en stol inne på kontoret hans,

  kontakten min for dagen var med meg,

det var slik de gjorde det her.

“Hvordan er jeg fascinerende” Spurte jeg

“Jo det er ikke ofte jeg snakker med pasienter som har så mye kunnskap, og selvinnsikt som deg. 

Dessuten er du veldig morsom,

jeg har forresten merket meg at du er til stor glede for de andre i miljøet her. 

Både pasientene og de som jobber her,

jeg har og fått høre at du ser mennesker på en helt spesiell måte.

det er en fin,

men dessverre sjelden egenskap,

så det må du ta vare på,

Ta det også til deg.

Men akkurat nå som du er her,

så vil jeg at du tar litt mer vare på deg selv.

Du har hatt store belastninger rundt deg ,

ikke bare nå,

men over lang tid,

så jeg vet at det både har vært ,

og fremdeles er tungt og vanskelig å være deg,

 

allikevel merker jeg at jeg er usikker på om du egentlig trenger å være her.

Du har en høy intellektuell kapasitet.

Høyere enn de fleste til og med.

Og da mener jeg ikke de fleste som er her,

men de fleste sånn generelt.

Og jeg er helt sikker på at du kan bruke alt dette som bor i deg til noe veldig bra,

ikke bare for deg selv,

men kanskje for veldig mange andre.

Om du skulle ønske det,

Men når det er sagt, sa han og så meg inn i øynene 

når det er sagt så vil jeg også si at..

 du er en veldig krevende pasient

 

” Krevende?,

VELDIG krevende?

gjentok jeg

Er JEG krevende?,

 

uttalelsen hans overrasket meg

 

Det må du forklare” svarte jeg

 

” Jo du er veldig kritisk til de som jobber her,

og til hvem som skal ha noe med deg å gjøre,

du setter veldig fort strek over personer,

og vil ikke ha noe mer med dem å gjøre.

Du gir dem heller ikke en ny sjanse,

du ser veldig fort hvem som er “sauer” som du kaller dem,

og hvem som ikke er det.”

 

Kontakten jeg hadde med meg inn til samtalen nikket bekreftende mens han lo godt før han sa

 

” kan jeg bare få bryte litt inn i samtalen? 

 

psykiateren nikket

 

“Det jeg sitter å tenker på,

er at du er veldig sint på selve psykiatrien,

du sier veldig ofte at Norsk psykiatri ikke fungerer,

at vi kan legge ned hele greia for dette har vi ikke klart,

du sier at de ansetter hvem som helst her,

og du lurer på om vi bare plukker mennesker rett fra gata og gir de jobb ,

du sier at de som jobber her ..og nå siterer jeg deg..

er noen tilbakestående idioter,

og du lurer på hvilket syndrom Vigdis har, (ansatt, fiktivt navn)

jeg lo

 

du sier at det ikke går an å hjelpe voksne mennesker som har blitt skadet  som barn,

fordi de aldri blir sett og hørt hvis de søker hjelp,

fordi det bare jobber ” sauer ” uten hjerne i psykiatrien

 

” sauer” som svimer hvileløst rundt pasientene og som ikke skjønner og heller ikke vil skjønne en dritt.
Du sier at det ikke finnes håp fordi vi bare svikter

 

Men allikevel Monicha

 

 

allikevel til tross for alle disse meningene du har om dette,

så velger du selv å legge deg inn igjen.

 

Hvorfor gjør du det?”

 

“Du skjønner vel hva som blir sagt her ,

svarte jeg skuffet

 

Det du beskriver,

 

eller det jeg beskriver er mitt møte med livet, det er en åpenbar grunn for at jeg reagerer slik jeg gjør.

Når selve starten på livet ble som den ble så er det fryktelig å bli møtt på samme måte av hjelpeapparatet.

Det er sånt som ikke skal skje.

Du skjønner vel og
at alt dette er sagt i dyp frustrasjon og fortvilelse!? 

  det er helt riktig som du sier,

dette mener jeg dessverre,

og jeg mener det fordi det er slik jeg har opplevd det,

det er sånn jeg har erfart det.

 

Men det er ikke rett at jeg mener at ALLE er “sauer” og idioter.

Jeg mener for eksempel ikke at du er det,

og ikke du heller sa jeg og snudde meg mot psykiateren.

Selv om dere begge to akkurat nå avslørte at dere dessverre er litt sau dere og.

 

De lo

 

Jeg mener at det er veldig mange feilplasserte mennesker i psykiatrien, 

og det må jeg få lov til å mene,

for sånn ER det jo.

 

Det er mennesker både her, og andre steder som aldri skulle ha jobbet i psykiatrien,

noen er så uvitende og har så stor mangel på livserfaring,

eller som tilsynelatende kan virke som de har glemt alt de lærte mens de studerte ,

andre har ikke en utdannelse innen feltet engang,

 

Og noen mangler den helt grunnleggende formen for helt normal mellommenneskelig forståelse.

 

som for eksempel Vigdis da,

Eller..

Det var et dårlig eksempel

Hun er i en gruppe for seg selv

 

Jeg lo 

 

Si Trine da. (ansatt, også fiktivt navn)

 

Hun er et godt eksempel !

 

MEN så finnes det heldigvis engler iblant oss,

og min erfaring er at de er få.

Jeg kan vel telle de på en hånd,

 

men de finnes.

 

Jeg virker kanskje hard,

eller krevende,

 

men i det daglige livet så omgås jeg alle typer mennesker,

og jeg har respekt for alle type mennesker,
men akkurat når jeg trenger hjelp,

når jeg oppsøker mennesker som er betalt for og utdannet for å hjelpe,

så forventer jeg mer,

da forventer jeg å møte oppegående mennesker.

 

For i en situasjon som er alvorlig og når livet står på spill, så
orker jeg ikke å bli møtt av en …

 

Ja, “sau” da.

 

Da blir jeg sint,

 

fordi det stjeler håpet ifra meg.

 

Og jeg legger meg nettopp inn fordi jeg likevel til tross for alle de negative erfaringene jeg har så må jeg ha et håp om at det skal bli bedre,

og hva slags alternativ har jeg egentlig?

det er jo bare dette dere har å tilby,

så da legger jeg meg inn da.

Var det svar godt nok?”

 

Vi lo alle tre

 

Tragikomisk ja sa jeg og ristet på hodet.

 

Men egentlig er det bare trist,

for i slike situasjoner,

så er det bare vondt for meg.

Men jeg synes dere skal lære av det,

for det provoserer meg at dere ikke helt forstår hvorfor Jeg uttaler meg som jeg gjør.

Det er liksom så åpenbart,

 

og allikevel skjønner dere det ikke.

Det må være lov til å klage når det er berettiget,

men det skal man liksom ikke gjøre,

for det er aldri noen som jobber her som gjør noe galt,

det er alltid pasienten det er noe galt med,

og med slike holdninger så kommer det uttalelser fra meg om at det ikke fungerer,

at dette har dere ikke klart,

og at en like gjerne kan legge ned hele psykiatrien.

For dere er ikke utlært,

dere har mye å lære,

dessverre urovekkende mye.

 

Da jeg kom hit møtte jeg en dame jeg kjenner,

hun jobber på den andre avdelingen.

Det første hun sa var

 

” Åh, har du begynt å jobbe her nå?

Så gøy “

 

Da jeg svarte at jeg ikke jobbet her,

men at jeg var pasient,

så presterer hun altså å svare

 

” Hæ? Pasient

 

Men du er jo helt normal!”

 

Altså hva slags holdning er egentlig det?

 

Jeg vet at gamle fordommer og uvitenhet fremdeles eksisterer blant mennesker, men at det er slik blant ansatte,

det er ekstremt bekymringsverdig.

Det avslører litt for mye om et menneske til at man kan få noe tillit,

Og da blir de fort en “sau” i mine øyne.

 

” Ja, det var et urovekkende svar,

jeg skal si meg enig i det”
Svarte psykiateren og nikket.

 

 

Jeg skjønner at alle er forskjellige, fortsatte jeg oppgitt

at alle har ulike historier,

at vi trenger forskjellige ting,

at vi har ulike grunner til å være her,

 

jeg forstår at det er vanskelig for dere å møte alle på rett måte

Men jeg har vært her flere ganger og jeg sier med klare ord hva jeg trenger,

og hva jeg ikke trenger,

allikevel klarer dere å feile på dette punktet igjen og igjen.

Så hvem er det egentlig som er krevende her?

 

Jeg trenger mennesker som forstår mer enn meg,

som vet mer enn meg,

og som ser meg bedre enn jeg klarer å se meg selv.

Jeg trenger kloke mennesker,

Og kloke svar.

Det er alt

 

Jeg lo..

 

Vi lo alle tre

 

Psykiateren så på klokken

 

Jeg ristet oppgitt på hodet

 

“kom vi egentlig frem til noe i denne samtalen” sa jeg.

 

” Hva fikk du selv utav den” spurte han

 

Jeg sukket

 

” Du starter samtalen med å si en hel masse positive ting om meg,

 

slik at det negative du har tenkt å si etterpå, ikke skal virke så negativt.

 

 Du oppfatter meg som krevende fordi jeg kicker på systemet 

 

Du sier at du lurer på om jeg egentlig trenger å være her,

 

også begrunner du det nesten med at jeg har en høy intellektuell kapasitet?

 

akkurat det håper jeg for Guds skyld at jeg missforsto

 

 men fordi jeg legger merke til

 

og kommenterer feil som blir begått,

 

så er jeg krevende.

 

Det eneste jeg ber om er et oppegående menneske å snakke med

men da virker det som om jeg ber om noe dere ikke klarer å innfri,

som om jeg ber om et orakel som ikke finnes

 

 men det er veldig enkelt alt sammen,

  det er bare å gi meg de personene dere vet jeg kan snakke med,

når de allikevel er på jobb.

 

Det er bare å la være å sette meg opp på de dere vet jeg kaller en “sau”

 

Det er ikke alle dere vil omgås i livet heller,

dere velger jo vekk mennesker dere og,

det er ikke alle dere vil betro dere til

og det er like enkelt med meg!

 

Men jeg skjønner jo at det er lettere for dere å være på jobb når dere har pasienter som godtar alt og alle,

 

eller som ikke orker eller tør å si noe om det.

men vi er mange her, og vi snakker jo med hverandre.

Så jeg vet jeg ikke er alene om å reagere.

 

  Og det må være lov å reagere når det er grunn for det,

 

for det står faktisk ganske dårlig til med dette systemet her.

 

 

“Det er akkurat dette som gjør deg litt krevende”

avsluttet han mens han lo.

 

 

Følg bloggen videre på Facebook HER og Instagram HER

DERFOR ER SELVMORD FREMDELES TABU

 

Fenomenet har eksistert siden de første menneskene satte sine ben på jorden

 

vi lever nå i 2019

 

Tenk litt på det

 

vi lever i 2019

 

Jorden er gammel,

 

menneskene har vært her lenge

 

men dette er fremdeles tabu

 

Tenk litt på det

 

Jeg snakker om selvmord.

Temaet som ikke skal snakkes om,

som er tabu å snakke om,

som skal hysjes ned,

og dysses vekk,

fortrenges og glemmes.

 

KOM IGJEN DA FOLKENS!

 

La oss snakke om det

 

og snakke om det

og snakke om det igjen

til vi har snakket det i hjel,

og til det ikke lenger er Tabu!

Det er på tide at vi knuser denne muren nå!

 

knus den!

riv den ned!

Dette skal høres!

ropes ut!

Snakkes om!

 

Det skulle vært gjort for lenge siden

Hvis du ønsker at dette ikke skal skje,

at selvmordstallene skal gå ned,

at familier og venner og den som sliter ikke skal rammes av dette, så MÅ vi snakke om det.

Det finnes ingen andre løsninger på problemet enn å øke kunnskapen rundt det, og da må vi snakke om det

så snakk om det!

Det er tross alt et helt vanlig fenomen, og det skjer hele tiden.

Og det vil fortsette å skje så lenge vi opprettholder tabuet,

så lenge vi opprettholder stigmaet og tabuet rundt alle psykiske lidelser,

Det er fremdeles tabu bare rundt det å ha det vanskelig, og det er der det hele starter.

 

Det er tabu

 

Dette skulle sjokkere oss!

 

Tenk at det er tabu fremdeles

 

Tenk litt på det

 

Jeg sier ikke at vi ikke har kommet noen veg,

vi har kommet litt lenger,

men ikke langt,

ikke i det hele tatt

Jeg har før skrevet om en som sto meg veldig nært,

en jeg elsket,

men som endte med å ta livet sitt,

mens han var innlagt..

Han ville ha hjelp,

han ønsket å leve,

han ville ikke forlate noen

ikke sitt barn,

sin familie,

sitt liv,

og han ville heller ikke forlate meg.

Han ønsket virkelig ikke det.

Det eneste han ønsket var å ha det bra,

å bli lykkelig igjen

han ville ha hjelp,

men han ble ikke møtt,

ikke forstått

jeg vet det,

for jeg var der

Jeg var rasende på avdelingen og de som jobbet der da dette skjedde,

jeg gikk til angrep på dem,

snakket med dem,

snakket med psykologen

snakket med avdelingen

 

” vi så det ikke”

 

” vi skjønte det ikke”

 

“Det var ingen av oss som kunne gjort noe”

 

“JOOOO, det var det!!!”

 

Jeg husker at jeg brølte til psykologen hans,

” klart dere kunne det, og hvis dere ikke kan det så må dere bytte jobb”!!

 

Man blir selvfølgelig aldri hørt på denne måten, mennesker liker aldri å bli kjeftet på, bli møtt med raseri, eller å høre at de gjør en dårlig jobb, at de svikter, ikke kan det de driver med.

 

” Vi gjorde så godt vi kunne for å hjelpe han” sa psykologen hans til meg.

 

Jeg husker at jeg svarte

 

” Javel, og hvordan synes du selv det fungerte?”

 

Jeg var kanskje hard

Men jeg var knust av sorg

I dag er det tre år siden

Jeg sørger fremdeles

Det vil jeg vel alltid gjøre

selvmord er alltid

 

unødvendig

 

meningsløst

 

og en eneste stor tragedie for absolutt alle involverte

 

men det kan unngås!

 

det er en lang veg fra en flyktig selvmords tanke, eller et døds ønske, en måte å flykte på, når livet blir for vanskelig

dette er en veldig vanlig og normal tanke, en tanke de aller fleste har i løpet av livet.

Men det er en lang veg fra en slik tanke, til du krysser grensen,

til livet går i svart,

til du er på et sted hvor du ikke lenger ser

Din familie,

 

dine barn,

 

dine dyr,

 

eller hva det nå er som stopper deg fra å faktisk ta livet av deg.

 

vi har alle en slik sperre

og nå er vi tilbake til det jeg skrev om i det siste innlegget mitt

nå er vi tilbake til der et menneske er hvor det ikke lenger er et friskt og reelt valg.

jeg vet det, for det skjedde med meg.

jeg ønsket aldri å forlate denne verden

ikke mitt barn

ikke min familie

ikke mine venner

ikke jobben min

ikke noe

og ikke noen

Jeg søkte selv hjelp

men jeg fikk den ikke

og til slutt gikk det i svart

til slutt gikk det så langt at jeg gikk inn i en psykose

 

jeg er så glad for å leve

leve og fortelle

det er en gave i seg selv

at jeg kanskje kan nå ut

fortelle sannheten bak alt dette ” mystiske”

som ikke er noe mystisk i det hele tatt

men veldig vanlig

og dessverre fremdeles tabu.

 

selvmord vekker mange følelser i folk, og det er et vanskelig tema for mange.

mennesker som har mistet sine på denne måten skriver ofte f.eks på facebook

“i dag er det 15 år siden mamma/pappa, valgte å forlate oss”

” I dag er det 5 år siden min datter/sønn valgte å forlate oss”

Det stikker meg i hjertet hver eneste gang, og nå er vi tilbake til det jeg igjen skrev om i siste innlegg.

At det ikke er et reelt valg

Jeg leser mye bitterhet bak ordene

-Du forlot meg

-Var jeg ikke verdt å leve for?

– Du stikker av, og lar oss andre sitte igjen med dritten

Det er helt normalt, og menneskelig å være sint på den som tar livet sitt

å bli bitter

være rasende

føle seg sviktet

 

noen ganger når foreldre eller barn tar livet sitt så ender barna igjen eller foreldrene opp med å selv ta livet av seg

sorgen blir for stor

men det som skremmer meg mest er at grunnen ofte er at de ikke klarer å leve med dette:

 

“skammen”

 

” jeg vil ikke være den jenta/gutten som har en mor/far som tok livet av seg”

 

” Nå er jeg moren/faren til han/hun som tok livet sitt”

 

“hva vil folk tenke om meg nå”?

 

det er ikke sjelden jeg har hørt dette

og det smerter meg

men det er sånn

fordi det er stigma, fordi det er tabu

 

Og det er tabu fordi vi opprettholder det,

 

selv de som sliter er med på å opprettholde det.

 

Det er ikke uvanlig at mennesker som har prøvd å ta livet sitt, eller som sliter med depresjoner, angst, eller hva det måtte være. sier

 

“ikke si det til noen”

 

Eller at mennesker som faktisk tar ansvar for sitt eget liv

oppsøker hjelp

legger seg inn

går i terapi

Sier:

 

” Jeg går til psykolog,

men ikke si det til noen”

 

“Jeg har vært innlagt, men ikke si det til noen”

 

“jeg har/har hatt selvmordstanker, men ikke si det til noen”

 

 

Kom igjen da!

 

hvis et menneske opplever

f.eks

traume

vold

Brann

Overgrep

Vanskjøttelse

osv. osv

Ville det ikke da være både rart og helt unormalt å ikke få ettervirkninger av dette?

 

ville det ikke være unormalt og til og med uro vekkende om en ikke fikk en reaksjon i ettertid?

 

Hvis du hadde hørt noen si

 

” Jeg brakk armen, og måtte på sykehuset å gipse,

Men ikke si det til noen”

 

” Jeg ble påkjørt å lå i koma noen måneder,

  Men ikke si det til noen”

 

Hva ville du tenke da?

 

Jeg hadde en samtale med en mann en gang som ikke ville leve lenger fordi datteren hans hadde tatt livet sitt

 

” sorgen er ikke det verste sa han, det er skammen”

 

jeg husker jeg spurte om han ville følt det på samme måte hvis hun døde av kreft

 

“nei”  svarte han

 

“det er ikke noe skam i å få kreft, det velger man ikke selv”

 

men på samme måte som en ikke velger å få kreft

så er det heller ingen som velger å ha det vanskelig psykisk

 

ingen velger å dø av en kreft sykdom

 

blir den oppdaget og behandlet i tide, så overlever man.

 

 på samme måte er det med psykisk sykdom,

 

skader etter traumer,

 

eller andre store påkjenninger

så hva er forskjellen her?

 

Sannheten er

 

INGENTING!

 

Tenk litt på det

 

Hjelpetelefoner

  • Ved akutte situasjoner, ring legevakten på 116 117 eller nødnummer 113.
  • Mental Helse: 116 123
  • Røde Kors: 800 33 321
  • Kirkens SOS: 22 40 00 40

Du kan følge bloggen videre på Facebook HER

og på instagram HER

 

SELVMORD ER IKKE ET VALG

 

 

 

 

 

– Jeg klarer ikke å leve lenger, men jeg vil heller ikke dø, skjønner du?

 

Han så på meg.

 

” Ja, jeg skjønner”, svarte jeg, og forstod godt hva han sa.

 

Hadde han levd i dag, er jeg overbevist om at han ville sett tilbake på den tunge tiden med gru.

Men også glede over at han  kom seg igjennom det, og med livet i behold.

Slik ble det dessverre ikke.

Da han døde hørte jeg folk si

“Han valgte å ta sitt eget liv”

” Han valgte å dø”

“Han ville ikke leve lenger”

 

Jeg vet at alt dette er feil, det er ikke bare feil, det er også en stor løgn.

 

At mennesker ikke skjønner mer provoserer meg grenseløst.

 

Og akkurat slike holdninger, og uvitenhet virker ikke akkurat forebyggende mot selvmord.

Du blir ikke sett, ikke forstått, ikke fanget opp, selv  når et menneske er innlagt kan dette skje.

så hva er det egentlig som skjer her?

En skal være veldig forsiktig med å legge skylden på den personen som ikke er blant oss lenger.

En må være forsiktig med å legge skyld og ansvar på den som strever med livet, og som ikke klarer å bære ansvaret selv.

Hjelp heller å være med å bære.

ikke vær redd for å snakke om selvmord, og selvmordstanker.

mange tror at ved å snakke om det så setter man griller i hodet på folk, sånn er det ikke. Det er helt motsatt. Ved å snakke om det og ved å spørre om det, så er du en som SER, en som LYTTER, en som BRYR DEG.

Er du usikker så kan du spørre slik:

 

Har du tanker om at du ikke vil leve lenger?

 

Hvor lenge har du hatt det slik?

 

Har du lagt noen konkrete planer om hvordan du eventuelt vil gjøre det?

 

 

Kontakt hjelp om nødvendig, og vær tilstede. Bare å være der kan ofte og være nok

husk at din oppgave som f.eks venn er nettopp kun bare det.

Så vær det

vær en venn

ved å redde en person fra å ta sitt eget liv så redder en ikke bare denne personen, en redder også familie og venner fra smerte, sorg, skyldfølelse, og ofte skam.

jeg vet hvordan det er når det tårner seg opp.

Angsten overtar mer og mer av hverdagen.

en låses fast i seg selv og kommer ikke løs.

Depresjonens avmakt kommer nærmere og nærmere.

En blir hudløs og sårbar.

Det er forvirring, og frustrasjon.

Er jeg god nok for mine nærmeste eller er jeg det ikke?

Jeg er ikke god nok.

De vil få det bedre uten meg.

Alt blir bedre uten meg.

Så har vi det gående.

Tankekjør og angsthelvete.

Jeg leste det i en artikkel engang, og det er sant,

Jeg vet hvordan det er

jeg har vært der selv

mange mange ganger.

Derfor vet jeg også dette:

Selvmord er IKKE et valg

les det

gjenta det

understrek det

husk det

les det igjen

til det sitter spikret

og du aldri noensinne glemmer det

selvmord er ikke et valg!

 

Dette er viktig informasjon, ikke bare er det viktig, men det kan også være til stor trøst for de som sitter igjen.

Beslutningen om å ta sitt liv blir nemlig ikke tatt på en måte som du og jeg tar valg på når vi er friske

 

handlingen blir tatt i dyp fortvilelse, i et angsthelvete, i forvirring, i rus, i dyp depresjon, etter opplevd tap, i livskriser, etter utallige timer, dager og år med mobbing, krenkelser, overgrep, eller andre former for terror.

Eller slik det var for meg i psykose.

 

Kan vi da snakke om selvmord som et reelt valg?

 

Hvis mobbingen opphørte, depresjonen lettet, psykosen avtok, krenkelsene ikke fant sted, rusen ikke tok kvelertak, den gamle ikke var forvirret- kanskje hadde ikke personen da gjort en slik fatal handling.

Selv tilsynelatende oppegående psykologer, og psykiatere kan komme med uttalelser som

” Til syvende og sist er det opp til hver enkelt av oss om vi orker å bære vekten av vårt eget liv”

Eller som etter at han jeg har skrevet om døde,( mens han var innlagt) og jeg gikk til angrep på avdelingen hvor han var sa til meg

” Hvis et menneske virkelig ønsker å dø, så er det fint lite vi kan gjøre”

 

Altså… helsepersonell med lange utdannelser uttaler seg som om personen har et reelt fritt valg, og at valget er tatt på et klokt beslutningsgrunnlag…

 

Hva mangler her?

er det livserfaring?

er det intelligens?

hva er det?

Etter et selvmord sier folk ofte at de ikke kan skjønne det

han/hun som hadde familie, hus, barn, osv, osv,

som om depresjonen spør om du har familie, jobb, osv før den sniker seg innpå deg

en depresjon spør ikke, den kommer

angsten spør heller ikke, den kommer

Etter ulykken min i 2008 sa en dame til meg

” Jeg skjønner ikke at du kunne, du som er så pen, du som har egen bedrift, hus, og barn, det kunne aldri skjedd med meg”

 

” Jo, det kunne det,” svarte jeg ” og det kan det , jeg håper ikke at det skjer, men sånt kan skje oss alle”

Hun likte selvfølgelig ikke svaret, men det er sant, så derfor sa jeg det.

 

livet ditt kan endre seg på 2 sekunder, vi vet aldri helt hva som kan ramme oss i fremtiden, hva som kan skje oss, og hvordan vi vil reagere.

 

Jeg trodde ikke det kunne ramme meg heller

men det gjorde det

og heldigvis lever jeg i dag!

Selv kunne jeg vært død på 11. året nå, hvis jeg var død i dag ville vel folk sagt det samme om meg

 

– Hun valgte å ta livet sitt

 

– Hun ville ikke leve lenger

 

– Hun valgte å dø

 

Folk kaller selvmord for et valg

 

jeg kaller det psykiatriens, og omgivelsenes

Ansvarsfraskrivelse

 

Hjelpetelefoner

  • Ved akutte situasjoner, ring legevakten på 116 117 eller nødnummer 113.
  • Mental Helse: 116 123
  • Røde Kors: 800 33 321
  • Kirkens SOS: 22 40 00 40

Du kan følge bloggen videre på Facebook HER

og Instagram HER

UTDRAG FRA BOKEN

 

 

 

– 2016-

 

 

Han satt å leste manuskript da jeg kom inn fra badet

jeg hadde printet ut noen sider fra boken og lagt de på stuebordet,

jeg hadde glemt å rydde det vekk før han kom.

Jeg syntes det var ekkelt,

følte meg dum,

dette skulle være en  slags date, og nå satt han der å leste de private ordene mine.

” Åh nei, drit i det da ” sa jeg ” legg det vekk”

det føltes altfor privat,

som om han leste dagboken min,

uten lov.

Jeg gikk mot han å prøvde å ta arkene fra han, “please da, gi deg, bare gi meg de der, ikke les det, det er ikke ferdig, og det er dårlig skrevet,

bare …

ikke les det”

Jeg fikk en klump i magen,

ble redd for hvor mye han egentlig hadde lest,

jeg hadde vært lenge på badet, og han kunne ha fått med seg mye,

altfor mye.

” Nå klarer jeg ikke slutte å lese ” sa han ,

han så på meg..

“kom, vi setter oss i sofaen”

han tok meg i hånda,

” men jeg skal lese dette ferdig” sa han bestemt

Han kom ikke til å gi seg,

og jeg ville ikke krangle, han hadde det vondt nok fra før, så jeg gav opp.

lot han lese, selv om det egentlig føltes som et overtramp..

– Jeg har seriøse problemer tenkte jeg,

klarer ikke å sette grenser,

og lar folk tråkke over meg,

var det det som skjedde her nå?

jeg var usikker.

Jeg hentet kaffe, og lot han lese

Han så opp på meg

“Monicha… seriøst? “

han var blank i øynene

var det tårer?

jeg var usikker,

og egentlig redd,

ville han forlate meg nå?

gå i fra meg når han ble kjent med meg?

mine innerste tanker,

jeg fikk hjertebank.

” ikke spør ” sa jeg bare.

Det var du som ville lese det, jeg sa du ikke skulle..

Han la fra seg bunken med mine innerste tanker på bordet,

jeg så på bunken med dritt,

hvor mange sider var det egentlig der..

30? 50?

jeg visste ikke, men han hadde lest alt sammen, og med altoppslukende nesten litt for stor interesse..

” Dette er gull” sa han å så på meg

” Det er dritt, men det er gull” Monicha seriøst!?”

“det er ikke gull ” sa jeg

Egentlig ville jeg gråte,

gråte og kaste han ut,

slette meg selv fra hukommelsen hans og fortsette livet som om dette aldri hadde skjedd

jeg hadde kjent han i 20 år, og han hadde kjent meg..

eller

” kjent” meg..

Men nå kjente han meg på en helt annen måte,

nå visste han for mye,

nå kom han til å forlate meg.

” Du skulle ikke ha lest det der” Det var vanskelig å møte blikket hans, jeg ønsket bare å forsvinne.

Han tørket en tåre, og tok hånden min.

” unnskyld” sa han mens jeg kjente blikket hans brenne inn i siden min,

” jeg bare begynte å lese, også klarte jeg ikke å slutte.”

” jah” svarte jeg stille mens jeg så ned.

” jeg vet jo at du skriver bok, også jeg ble nysgjerrig,

Og jeg trodde jeg visste hva du skrev om

men dette her?”

” jah ” sa jeg igjen mens jeg fremdeles så ned

” Dette er gull gjentok han, jeg hater å lese, men dette er gull”

Jeg ristet på hodet,

skjønte egentlig ikke helt hva han mente, det var tåke i hodet mitt,

tåke,

frykt,

og angst.

Nå satt han der å bare visste ting som jeg egentlig ikke var klar for at han skulle vite.

” vi skulle snakke om deg” sa jeg.

Han hadde vært dypt deprimert etter at han hadde skadet seg i en ulykke, og derfor nå ikke klarte å gjøre alle de tingene som gav han adrenalin og glede i livet..

Fart,

spenning,

trening,

adrenalin,

han måtte ha det for å fungere som menneske..

nå var det borte for han,

i alle fall føltes det sånn sa han,

og legene hadde gitt han lite håp for at han skulle bli helt bra igjen.

det hadde gått så langt at han hadde prøvd å ta sitt eget liv.

” vi skulle snakke om deg” gjentok jeg.

” Nå skjønner jeg hvorfor du er så god å snakke med om alt som er vanskelig,

hvordan du bare forstår meg uten at jeg trenger å forklare,

uten å bli sliten,

hvordan du bare skjønner meg,

jeg skjønner det nå”

” du skulle ikke lest det der, gjentok jeg, vi skulle snakke om deg”

Så da gjorde vi det,

vi snakket om han,

i flere timer snakket vi om han,

og jeg prøvde så godt jeg kunne å overbevise han om at livet er verdt å kjempe for,

at man er nødt til å reise seg,

uansett hvor mørkt det ser ut

om ikke for seg selv,

så for alle rundt seg som trenger en,

som vil føle de går til grunne hvis vi dør,

det var feil valg av ord,

men han var såpass oppe psykisk at jeg trodde jeg kunne snakke om det,

at andre trenger oss,

det var feil valg av ord,

helt sikkert.

“jeg trenger at du lever,

jeg trenger virkelig det,

skjønner du?”

jeg skulle sikkert ikke sagt det,

det ble nok bare til belastning for han å høre akkurat det,

jeg vet ikke,

kanskje var det egoistisk?

fordi jeg var så inderlig forelsket i han?

jeg vet ikke.

” hvis du dør” sa jeg å så på han.. “

hvis du dør, hva skal jeg gjøre da?, hva skal jeg gjøre uten deg?”

“Du skal skrive” sa han og nikket

Hadde jeg bare visst det den dagen at to måneder senere var han død..

Da skulle vi snakket om meg

Jeg skulle fortalt han om meg

Vi skulle snakket om meg ..

 

Nå er bloggsiden på Facebook HER 

Og Instagram HER

 

 

 

#selvmord #depresjon #selvmordsforsøk #selvmordstanker

 

 

JEG ER LEI MEG FOR AT DU OPPLEVER ( fortsettelse på ” løp” )

Du kunne nok ikke løpt den gangen Jeg skulle gjerne ønsket at du kunne det

Men du løper nå gjør du ikke?

Det kan jeg dessverre ikke svarte jeg

Kroppen min er ødelagt

Jeg lo

Nå gjør du det igjen sa hun

Hva da?

Du løper Bruker humor Du flykter

Jeg vet det.. Uten humor hadde jeg ikke levd i dag

Men jeg skjønte jo hva du mente

At jeg løper At jeg flykter

Jeg har flyktet hele livet Men jeg kan ikke løpe fra meg selv

Lukk øynene sa hun

Nei

Jeg orker ikke det der

Kanskje engang

Men jeg er ikke klar for det der

Ikke nå

Hvorfor ikke det ville hun vite

Jeg kan ikke, og jeg vil ikke gå i terapi poliklinisk Jeg kan ikke sitte her å gjennoppleve alle traumene For så å bli sluppet ut igjen i verden. I en verden hvor jeg må være sterk

I en verden hvor jeg må være mor

Veninne, datter, søster osv

For jeg vet ikke hva som skjer med meg da

Du av alle må da vel skjønne at det ikke går?

Du av alle må da skjønne at hvis jeg skal gjøre dette her, så må jeg være innlagt

Jeg må ha noen som kan ta imot meg når ting begynner å leve igjen

Når reaksjonene kommer

Kanskje det ikke skjer noe som helst

Men hva om det gjør det?

Hvem skal hjelpe meg da?

Nei sa hun bare.. Nå er det slik at vi gjør dette poliklinisk Vi har ikke slike tilbud som du ønsker deg.

Da kommer vi ikke lenger svarte jeg

For Norsk psykiatri har ikke kommet lenger

Jeg forteller deg hva jeg trenger

Jeg forteller deg det med klare ord hva jeg trenger for å klare å komme meg videre i livet

Jeg forteller deg hva jeg trenger for å kvitte meg med spøkelsene fra fortiden

Men du hører ikke etter

Og ikke skjønner du det heller

Dette jeg nå forteller deg er faktisk veldig viktig!

Men du hører meg ikke

Og du skjønner meg ikke

For du har kun tatt en utdannelse

Og du retter deg kun etter regler Regler som ikke fungerer

Og du mangler det viktigste av alt Livserfaring!

Jeg er lei meg for at du opplever det slik svarte hun

Jeg er lei meg for at du opplever at jeg ikke kan hjelpe deg slik du selv mener at du trenger det.

Hun så på klokken

Vi må dessverre avslutte nå Jeg har to barn jeg må hente i barnehagen om 30 minutter

Har du noe mer du vil si sånn på slutten av denne samtalen?

Ja svarte jeg

Jeg er lei meg for at DU OPPLEVER at du har to barn som du må hente i barnehagen.

Men ikke glem at det kun er DIN opplevelse, og ikke en sannhet!

Dessuten kommer jeg aldri tilbake hit, så ikke sett opp noen ny time til meg.

Hvorfor ikke det?

Fordi

Jeg har nulltoleranse for idioter!

Sa jeg før jeg reiste meg opp og smelte døren hardt igjen bak meg da jeg gikk.