Fenomenet har eksistert siden de første menneskene satte sine ben på jorden

 

vi lever nå i 2019

 

Tenk litt på det

 

vi lever i 2019

 

Jorden er gammel,

 

menneskene har vært her lenge

 

men dette er fremdeles tabu

 

Tenk litt på det

 

Jeg snakker om selvmord.

Temaet som ikke skal snakkes om,

som er tabu å snakke om,

som skal hysjes ned,

og dysses vekk,

fortrenges og glemmes.

 

KOM IGJEN DA FOLKENS!

 

La oss snakke om det

 

og snakke om det

og snakke om det igjen

til vi har snakket det i hjel,

og til det ikke lenger er Tabu!

Det er på tide at vi knuser denne muren nå!

 

knus den!

riv den ned!

Dette skal høres!

ropes ut!

Snakkes om!

 

Det skulle vært gjort for lenge siden

Hvis du ønsker at dette ikke skal skje,

at selvmordstallene skal gå ned,

at familier og venner og den som sliter ikke skal rammes av dette, så MÅ vi snakke om det.

Det finnes ingen andre løsninger på problemet enn å øke kunnskapen rundt det, og da må vi snakke om det

så snakk om det!

Det er tross alt et helt vanlig fenomen, og det skjer hele tiden.

Og det vil fortsette å skje så lenge vi opprettholder tabuet,

så lenge vi opprettholder stigmaet og tabuet rundt alle psykiske lidelser,

Det er fremdeles tabu bare rundt det å ha det vanskelig, og det er der det hele starter.

 

Det er tabu

 

Dette skulle sjokkere oss!

 

Tenk at det er tabu fremdeles

 

Tenk litt på det

 

Jeg sier ikke at vi ikke har kommet noen veg,

vi har kommet litt lenger,

men ikke langt,

ikke i det hele tatt

Jeg har før skrevet om en som sto meg veldig nært,

en jeg elsket,

men som endte med å ta livet sitt,

mens han var innlagt..

Han ville ha hjelp,

han ønsket å leve,

han ville ikke forlate noen

ikke sitt barn,

sin familie,

sitt liv,

og han ville heller ikke forlate meg.

Han ønsket virkelig ikke det.

Det eneste han ønsket var å ha det bra,

å bli lykkelig igjen

han ville ha hjelp,

men han ble ikke møtt,

ikke forstått

jeg vet det,

for jeg var der

Jeg var rasende på avdelingen og de som jobbet der da dette skjedde,

jeg gikk til angrep på dem,

snakket med dem,

snakket med psykologen

snakket med avdelingen

 

” vi så det ikke”

 

” vi skjønte det ikke”

 

“Det var ingen av oss som kunne gjort noe”

 

“JOOOO, det var det!!!”

 

Jeg husker at jeg brølte til psykologen hans,

” klart dere kunne det, og hvis dere ikke kan det så må dere bytte jobb”!!

 

Man blir selvfølgelig aldri hørt på denne måten, mennesker liker aldri å bli kjeftet på, bli møtt med raseri, eller å høre at de gjør en dårlig jobb, at de svikter, ikke kan det de driver med.

 

” Vi gjorde så godt vi kunne for å hjelpe han” sa psykologen hans til meg.

 

Jeg husker at jeg svarte

 

” Javel, og hvordan synes du selv det fungerte?”

 

Jeg var kanskje hard

Men jeg var knust av sorg

I dag er det tre år siden

Jeg sørger fremdeles

Det vil jeg vel alltid gjøre

selvmord er alltid

 

unødvendig

 

meningsløst

 

og en eneste stor tragedie for absolutt alle involverte

 

men det kan unngås!

 

det er en lang veg fra en flyktig selvmords tanke, eller et døds ønske, en måte å flykte på, når livet blir for vanskelig

dette er en veldig vanlig og normal tanke, en tanke de aller fleste har i løpet av livet.

Men det er en lang veg fra en slik tanke, til du krysser grensen,

til livet går i svart,

til du er på et sted hvor du ikke lenger ser

Din familie,

 

dine barn,

 

dine dyr,

 

eller hva det nå er som stopper deg fra å faktisk ta livet av deg.

 

vi har alle en slik sperre

og nå er vi tilbake til det jeg skrev om i det siste innlegget mitt

nå er vi tilbake til der et menneske er hvor det ikke lenger er et friskt og reelt valg.

jeg vet det, for det skjedde med meg.

jeg ønsket aldri å forlate denne verden

ikke mitt barn

ikke min familie

ikke mine venner

ikke jobben min

ikke noe

og ikke noen

Jeg søkte selv hjelp

men jeg fikk den ikke

og til slutt gikk det i svart

til slutt gikk det så langt at jeg gikk inn i en psykose

 

jeg er så glad for å leve

leve og fortelle

det er en gave i seg selv

at jeg kanskje kan nå ut

fortelle sannheten bak alt dette ” mystiske”

som ikke er noe mystisk i det hele tatt

men veldig vanlig

og dessverre fremdeles tabu.

 

selvmord vekker mange følelser i folk, og det er et vanskelig tema for mange.

mennesker som har mistet sine på denne måten skriver ofte f.eks på facebook

“i dag er det 15 år siden mamma/pappa, valgte å forlate oss”

” I dag er det 5 år siden min datter/sønn valgte å forlate oss”

Det stikker meg i hjertet hver eneste gang, og nå er vi tilbake til det jeg igjen skrev om i siste innlegg.

At det ikke er et reelt valg

Jeg leser mye bitterhet bak ordene

-Du forlot meg

-Var jeg ikke verdt å leve for?

– Du stikker av, og lar oss andre sitte igjen med dritten

Det er helt normalt, og menneskelig å være sint på den som tar livet sitt

å bli bitter

være rasende

føle seg sviktet

 

noen ganger når foreldre eller barn tar livet sitt så ender barna igjen eller foreldrene opp med å selv ta livet av seg

sorgen blir for stor

men det som skremmer meg mest er at grunnen ofte er at de ikke klarer å leve med dette:

 

“skammen”

 

” jeg vil ikke være den jenta/gutten som har en mor/far som tok livet av seg”

 

” Nå er jeg moren/faren til han/hun som tok livet sitt”

 

“hva vil folk tenke om meg nå”?

 

det er ikke sjelden jeg har hørt dette

og det smerter meg

men det er sånn

fordi det er stigma, fordi det er tabu

 

Og det er tabu fordi vi opprettholder det,

 

selv de som sliter er med på å opprettholde det.

 

Det er ikke uvanlig at mennesker som har prøvd å ta livet sitt, eller som sliter med depresjoner, angst, eller hva det måtte være. sier

 

“ikke si det til noen”

 

Eller at mennesker som faktisk tar ansvar for sitt eget liv

oppsøker hjelp

legger seg inn

går i terapi

Sier:

 

” Jeg går til psykolog,

men ikke si det til noen”

 

“Jeg har vært innlagt, men ikke si det til noen”

 

“jeg har/har hatt selvmordstanker, men ikke si det til noen”

 

 

Kom igjen da!

 

hvis et menneske opplever

f.eks

traume

vold

Brann

Overgrep

Vanskjøttelse

osv. osv

Ville det ikke da være både rart og helt unormalt å ikke få ettervirkninger av dette?

 

ville det ikke være unormalt og til og med uro vekkende om en ikke fikk en reaksjon i ettertid?

 

Hvis du hadde hørt noen si

 

” Jeg brakk armen, og måtte på sykehuset å gipse,

Men ikke si det til noen”

 

” Jeg ble påkjørt å lå i koma noen måneder,

  Men ikke si det til noen”

 

Hva ville du tenke da?

 

Jeg hadde en samtale med en mann en gang som ikke ville leve lenger fordi datteren hans hadde tatt livet sitt

 

” sorgen er ikke det verste sa han, det er skammen”

 

jeg husker jeg spurte om han ville følt det på samme måte hvis hun døde av kreft

 

“nei”  svarte han

 

“det er ikke noe skam i å få kreft, det velger man ikke selv”

 

men på samme måte som en ikke velger å få kreft

så er det heller ingen som velger å ha det vanskelig psykisk

 

ingen velger å dø av en kreft sykdom

 

blir den oppdaget og behandlet i tide, så overlever man.

 

 på samme måte er det med psykisk sykdom,

 

skader etter traumer,

 

eller andre store påkjenninger

så hva er forskjellen her?

 

Sannheten er

 

INGENTING!

 

Tenk litt på det

 

Hjelpetelefoner

• Ved akutte situasjoner, ring legevakten på 116 117 eller nødnummer 113.
• Mental Helse: 116 123
• Røde Kors: 800 33 321
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Du kan følge bloggen videre på Facebook HER

og på instagram HER