Jeg har skrevet mye om selvmord siste tiden,

og jeg har mye på hjertet

jeg kunne snakket om dette i evigheter..

Det som tynger meg mest etter min opplevelse av han jeg mistet er skyldfølelsen,

her tror jeg mange kan kjenne seg igjen.

Alt jeg skulle sagt og gjort,

hvis jeg bare ikke hadde sagt,

hvis jeg bare hadde gjort,

jeg skulle ikke gjort ditt, jeg skulle heller gjort datt..

 

Jeg vet ikke om det hadde gjort noen forskjell,

men allikevel synger det inne i meg

 

DET ER DIN SKYLD!

 

Tanken er grusom,

og hos meg slipper den ikke taket.

 

Det var den første tanken som slo meg da han døde.

 

Den første tanken var akkurat det

 

Det er min skyld.

 

Jeg sa det også,

 

foran familien hans,

 

da jeg gråt over han på bårehuset.

 

“Det er min skyld”

 

“Jeg klarte ikke å redde han”

 

“Å tilgi meg”

 

sa jeg til han

 

“jeg skulle ha reddet deg”

 

Jeg husker at moren hans holdt rundt meg

 

“Monicha,

det er ikke din skyld,

 

du var den som alltid var der,

 

det er ikke din skyld”

 

 

Det hjalp vel litt

 

der og da…

 

 

Nå er det flere år siden

men fremdeles synger det inne i meg

 

Det er din skyld

 

Begravelsen var tung.

 

Mens andre sørget,

 

så var jeg sint

 

ikke utad,

 

men inne i meg var jeg bare sint,

 

jeg var rasende

 

 

kirken var stappfull av mennesker

 

Jeg hadde lyst å reise meg,

 

brøle til alle

 

“HVOR VAR DERE NÅR HAN TRENGTE DERE”?

 

“HVORFOR SITTER DERE Å GRÅTER NÅ”?

 

“NÅ ER DET FOR SENT”!

 

Jeg hatet alt og alle,

 

ikke familien hans

 

men alle andre rundt

 

Hvor var dere?

 

Jeg var så sint der jeg satt i kirken,

 

at jeg måtte gå ut,

 

 

forlate hele greiene,

 

sette meg i bilen,

 

og vente til vi skulle kjøre til gravstedet.

Jeg måtte ut

jeg måtte ha luft

i en verden uten han,

 

og med alt dette raseriet så ble det vanskelig å puste.

Men vel ute slo tanken meg igjen

 

Det er jo din skyld,

 

hvorfor er du sint på dem?

Jeg var rasende på hjelpeapparatet

 

de sviktet når de skulle hjelpe

 

Men det hjalp ikke å kjefte

 

for inne i meg sang det

 

Ikke kjeft på dem

 

Det er din skyld.

 

Jeg har nesten ikke besøkt graven,

 

men når jeg besøker den sier jeg hver gang til han

 

“Tilgi meg,

 

jeg klarte ikke å redde deg,

det er min skyld”

 

“Å la meg få skru tiden tilbake,

 

la meg få gjøre dette om igjen,

 

la meg få gjøre det igjen,

 

la meg få redde deg fra dette”

 

i mitt tilfelle har jeg aldri vært sint på han

 

Jeg er bare sint på meg selv

 

Det er jeg fremdeles

 

hvorfor skyldfølelsen er så stor hos meg

 

og hvorfor den nekter å slippe taket skriver jeg om i boken min.

Men jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre

 

hvordan jeg skal få denne tanken vekk

 

Så fortell meg dere som opplever det samme

 

hvordan kommer man seg vekk fra dette?

 

For fremdeles så synger det inne i meg

 

DET ER DIN SKYLD

du kan følge bloggen videre på Instagran HER

Og på facebook HER