(Foto Phyllis Harris)

 

“Neeeida”

sa hun å dro ordet laaaangt ut

“Jeg skal ikke klage

Jeg skal ikke det

Skal ikke det

 

Jeg har hatt det godt skjønner du

 

Jeg har hatt et godt liv

 

Hun sa det som om hun prøvde å overbevise seg selv

 

“Det gjør du heller ikke”, sa jeg

“Men et hjerneslag er da ikke noe å kimse av

Det må jo ha vært en veldig skremmende opplevelse”?

 

Jeg kikket spørrende bort på henne fra sykehus sengen min

 

I går hadde vi vert fire stykker her inne

 

Nå var det bare oss to igjen

 

Jeg elsket disse samtalene

Det var noe helt eget med det å få prate med eldre mennesker

 

Og jeg hadde delt rom med mange nå i løpet av oppholdet mitt

 

Jeg hadde fått mange historier

 

De likte å snakke om livene sine disse eldre menneskene

Og jeg elsket å høre på dem

 

De fikk meg til å føle meg

 

heldig

Rik

Takknemlig

 

Mange historier hadde jeg hørt

Men Ingen var som hennes

For hennes historie

den var helt unik

 

Hun snakket og snakket om et lykkelig liv

Et veldig langt og lykkelig liv 

 

Hun fortalte fra barndommen

 

Ungdomstiden

 

 voksenlivet

 

Og om livet nå

 

Som gammel

 

 

Jeg elsket å høre på henne

men kanskje aller mest i begynnelsen,

før vi ble bedre kjent med hverandre

 

For nå var det liksom noe som skurret

 

 

“Neeeida…”

 

Gjentok hun

 

“Jeg skal ikke klage

 

Jeg skal ikke det

 

Skal ikke det 

 

Jeg har hatt et godt liv,

 

Det har jeg ja,

 

Det har jeg,

 

så jeg skal ikke klage”

 

 

Hvordan har du det nå da?

Spurte jeg.

Har du fått snakket om det som skjedde,?

 

sånt er jo ofte veldig dramatisk for folk,

 

Det var nok en veldig skremmende opplevelse.

 

Selv fikk jeg akutt hjerteinfarkt,

 

Og jeg har vært med på mye som du vet,

 

men det er nok det aller mest skremmende jeg har opplevd.

 

Men jeg hadde tross alt noen der hos meg,

og du var jo helt alene

 

 

Hun svarte ikke

Isteden fortsatte hun på historien sin

 

Hun pleide å gjøre det

Hvis jeg spurte henne om noe som gjaldt her og nå og dagen i dag

 

Det var bestandig da,

hun begynte å fortelle

 

Hun holdt blikket mitt hele tiden mens hun snakket

Hun snakket og snakket Fortalte meg

om et lykkelig liv

 

Det var bare det,

at kroppsspråket hennes,

og øynene hennes

 

de fortalte meg noe helt annet

 

Jeg satte meg opp i sengen

snudde meg rundt

Og plantet beina i gulvet

 

det var like nervepirrende hver eneste gang

 

“Hvordan går det med deg i dag da”?

Sa hun brått

 

“Har du fått noe mer følelser i beina?”

 

Jeg sukket skuffet

 

“Det er det samme” svarte jeg

Mens jeg dro den lange ull jakken min utenpå  pyjamasen

 

“ingen endring fra i går”

 

Så gikk jeg bort til henne

 

“Kan jeg sette meg her?”
Sa jeg å pekte på stolen ved siden av sengen hennes

 

 “Ja gjør det”

sa hun å smilte 

 

“Vil du høre mer?

Skal jeg fortelle mer?

At du orker å høre på en gammel krok da”

sa hun å lo

 

Nå lo hun med øynene også

 

Det var fint 

For nå var blikket annerledes

Ekte

Det var sant

En ekte glede over at noen ville bruke tiden sin på henne

 

“Jeg elsker å høre på deg”
Svarte jeg

“Det er en gave”

 

Hun lo

 

“Jo det ER en gave”

sa jeg igjen

Jeg så alvorlig på henne

 

Da slapp hun blikket mitt

Så ned og ble stille en  stund

Før hun festet blikket i meg igjen, og fortsatte å fortelle

Med triste gamle øyne satt hun der i sengen
Og fortalte meg om hvor godt hun hadde hatt det

 

“Neeeida”

 

Sa hun igjen

 

“Jeg skal ikke klage

 

Jeg har hatt det godt 

 

Jeg har det godt nå også

Jeg har barna mine rundt meg

Og jeg har mange venner som besøker meg

Jeg har besøk nesten hver dag jeg

 

Sa hun å så på meg

 

Trist

 

“Neeeida”

 

Gjentok hun

 

“Jeg skal ikke klage

Jeg skal ikke det

Skal ikke det

 

Jeg hadde lyttet til henne hver dag i fem dager nå

Og ikke en eneste gang hadde jeg hørt henne klage

Ikke over noe som helst

 

Jeg strøk henne på ryggen

“Jeg vet vi ikke skal ta på

hverandre’ sa jeg

“Men vi har jo gitt hverandre klemmer før vi”

 

 

  Dette er nødvendig, tenkte jeg for meg selv,

noen må se dette mennesket

noen må bry seg.

 

Og det gjorde jeg virkelig

jeg brydde meg veldig

 

Hun så opp på meg

‘Vi driter i korona”

sa hun å lo

Nå lo hun med øynene også

Nå var hun ekte igjen

 

“Skal jeg fortelle mer”?
Sa hun igjen

 

Så ble øynene triste igjen

 

 

Du.. sa jeg

 

Jeg vil veldig gjerne lytte til din historie,

 

jeg er her å lytter, hvis du vil fortelle 

 

Men den historien du har fortalt meg til nå

 

Den..

 

Hva holder du på med!!? Skrek det inni meg, mens  Jeg angret dypt på ordene mine

Jeg kunne jo ta helt feil,

kanskje såret jeg henne,

kanskje var jeg frekk,

 Ja, jeg var frekk

Og jeg var altfor direkte med en gammel dame jeg knapt kjente,

Allikevel fortsatte jeg 

 

Den historien du har fortalt meg,

historien om livet ditt,

 

det var vel ikke helt sånn
 det var”?

 

Monicha! Hva driver du med skrek det inni meg, mens jeg kjente hjertet hamre i brystet,

 

jeg ble helt varm i toppen,

hva holder du på med, er du ikke riktig klok?

 

 

Men så ristet hun på hodet.

Jeg hadde ikke tatt feil,

det var riktig det jeg hadde tenkt.

Men jeg hadde ikke noe med det å gjøre,

Og jeg var sikkert for direkte,

Kanskje til og med invaderende.

 

Hva er det du holder på med, tenkte jeg,

 

allikevel fortsatte jeg å snakke

 

 Jeg vil veldig gjerne høre 

Historien om ditt liv slik det egentlig var,

 

 Og slik det er i dag

 

Hvis du vil

 

Så lytter jeg 

 

Hun så på meg

 

Usikker,

 

flau,

 

Og litt engstelig over at jeg hadde “avslørt” henne

 

 

Her var det mye sorg sa jeg å strøk henne på ryggen igjen

 

Hun tørket noen tårer

“Finner du et lommetørkle der i veska mi”?

Sa hun å pekte på den sorte veska som sto på nattbordet

 

Jeg hentet et til henne

 

“Jeg vil trenge dette nå” sa hun idet jeg la det i hånden hennes

 

“er du ikke sint”?

 

Jeg ristet på hodet.

Nei, sa jeg å smilte

 

Og det var sant,

 

Jeg var ikke sint,

 

“Er ikke du sint?”

Sa jeg,

‘ Jeg ble jo veldig direkte her nå.”

 

  Nei sa hun 

 

Også begynte hun å fortelle

historien om seg og sitt liv

 

Men denne gangen var øynene ekte

 

og historien var ekte,

 

Og den var sann,

 

det kunne jeg merke

 

Jeg lyttet og lyttet til historien hennes mens jeg tenkte

Det finnes ikke noe tristere

enn å bli gammel

 å sitte å sørge over livet sitt

Så mye

At du må forandre på sannheten, og fortelle noe helt annet

til andre,

men kanskje mest til deg selv

 for å overleve,

eller bare for å komme deg igjennom dagene

 

For den historien hun fortalte meg nå

 

Den var alt annet enn lykkelig.

 

(Foto Phyllis Harris)