Jadda!

Jeg er hjemme igjen

 

Nå må jeg ta det helt med ro i seks uker

det vil si at jeg ikke skal løfte noe over tre kilo, ikke støvsuge, vaske hus,  ikke strekke meg, ikke trene osv..

 

veldig kjedelig

 

Men jeg må si jeg føler meg veldig heldig oppi alt sammen som har min sønn boende hjemme nå. 

 

Han lager mat,

steller huset,

måker snø,

osv.

 

Altså alt det jeg ikke skal gjøre nå, og litt mer enn det

 

Vet ikke om det er så mange gutter/unge menn på 21 som ville gjort dette med glede,

og et smil om munnen absolutt hele tiden….!? 

 

Så jeg føler meg veldig heldig

littegrann bortskjemt

og veldig satt pris på! 

 

Deilig å bli behandlet som en prinsesse! 

 

Så kanskje jeg har klart å gjøre NOE riktig i livet likevel

🥰 

 

Jeg har tenkt mye på dette sykehus oppholdet jeg hadde denne gangen

jeg synes jeg har hatt litt for mange negative opplevelser i helsevesenet.

Noe bloggen min også bærer preg av

 

Dette har jeg og blitt gjort oppmerksom på fra helsepersonell som leser det jeg skriver

 

Noen blir støtt og i selvforsvar,

mens andre sier det er nyttig

og at de lærer av det,

at de for eksempel tenker mer igjennom hva de sier og gjør

og har fått en større forståelse av hvordan de påvirker pasientene.

 

 Da har jeg fått til noe bra!

♥️

 

Men altså

Jeg har vel aldri hatt et bedre sykehus opphold enn det jeg hadde nå. 

 

Kirurgen var helt fantastisk

 

Sykepleierne var herlige 

Og ellers alt det andre

Det hele var bare en veldig fin opplevelse

Og det trengte jeg virkelig

 

MEN!

Nå må vi ikke glemme at det er min kropp  ..

😅

 

Dette kunne blitt helt supert alt sammen

 

Et fint sykehus opphold, hvor operasjonen gitt på skinner,

oppholdet etterpå som bare var bra,

også nå å være hjemme, å få så god hjelp av sønnen min,

Dessuten har jeg en veldig god venninne som virkelig alltid er der når livet gråter,

og når det smiler. 

 

 

Men

 det er som sagt min kropp

 

Og da må det jo skje noe. 

 

Nå høres jeg veldig negativ ut

 

men det er kanskje ikke så rart om jeg blir oppgitt. 

 

Nå har det nemlig oppstått “komplikasjoner”

 

og jeg frykter litt at jeg må legges inn igjen. 

 

Nå må jeg bare se hva legene sier,

og hva som må gjøres videre. 

 

Jeg vil absolutt ikke inn på sykehuset igjen, misforstå meg rett, det er godt vi har det når vi trenger det 

jeg bare…

 

Åååå jeg er så lei av sykehus!

 

så la oss håpe i det lengste at jeg slipper!