Folkens!

Jeg har vært igjennom en fryktelig tung tid,

det vil si

jeg er der fremdeles.

 

Etter den siste operasjonen har det nemlig bare vært en hel masse styr

masse komplikasjoner,

og nå viser det seg at den i tillegg var mislykket!

Er det egentlig mulig?

Det begynner å bli alvorlig mange år siden jeg la ifra meg den vanlige tanken de aller fleste av oss har 

Den du vet

“Det skjer ikke meg..

det skjer med alle andre”

For med meg så skjer det.

det er dessverre min erfaring.

selvfølgelig skjer det meg.

Da jeg fikk greie på at operasjonen ikke hadde gått bra allikevel, og at jeg nå mest sannsynlig må ta den om igjen,

satte jeg meg faktisk ned å lo.

det var min aller første reaksjon.

Sikkert fordi at nå har dette nærmest blitt tragikomisk.

Selv om jeg selvfølgelig gråt etterpå,

og da gråt jeg

masse!

Er det lov å si at man ikke orker mer?

at nå er det faktisk nok?

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt disse tankene,

men det er veldig mange,

for nå har det nesten blitt en vane.

Jeg har ønsket å gi opp utallige ganger,

men så er det ikke noe som heter det.

det er ikke lov å gi opp.

Uansett hvordan man har det,

så kan man aldri gi opp.

du må bare ta enhver situasjon slik den kommer,

stå i det,

også komme deg igjennom det.

For meg har det blitt altfor mange slike ganger. Og da må det være lov å bli

 fortvila

bli oppgitt,

Og å lure på hva som er vitsen.

I slike situasjoner er jeg veldig glad for at jeg har klart å opparbeide meg en slags styrke i alt sammen,

uten den ville jeg aldri orket alt dette.

 

” For noen mennesker skal det visst aldri ta slutt på elendigheten”

sa en lege til meg i dag.

 

Om dette var en trøst vet jeg ikke,

men jeg vet at også dette vil gå over,

jeg kommer meg igjennom, denne gangen også!