OPERATION GONE WRONG

Folkens!

Jeg har vært igjennom en fryktelig tung tid,

det vil si

jeg er der fremdeles.

 

Etter den siste operasjonen har det nemlig bare vært en hel masse styr

masse komplikasjoner,

og nå viser det seg at den i tillegg var mislykket!

Er det egentlig mulig?

Det begynner å bli alvorlig mange år siden jeg la ifra meg den vanlige tanken de aller fleste av oss har 

Den du vet

“Det skjer ikke meg..

det skjer med alle andre”

For med meg så skjer det.

det er dessverre min erfaring.

selvfølgelig skjer det meg.

Da jeg fikk greie på at operasjonen ikke hadde gått bra allikevel, og at jeg nå mest sannsynlig må ta den om igjen,

satte jeg meg faktisk ned å lo.

det var min aller første reaksjon.

Sikkert fordi at nå har dette nærmest blitt tragikomisk.

Selv om jeg selvfølgelig gråt etterpå,

og da gråt jeg

masse!

Er det lov å si at man ikke orker mer?

at nå er det faktisk nok?

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt disse tankene,

men det er veldig mange,

for nå har det nesten blitt en vane.

Jeg har ønsket å gi opp utallige ganger,

men så er det ikke noe som heter det.

det er ikke lov å gi opp.

Uansett hvordan man har det,

så kan man aldri gi opp.

du må bare ta enhver situasjon slik den kommer,

stå i det,

også komme deg igjennom det.

For meg har det blitt altfor mange slike ganger. Og da må det være lov å bli

 fortvila

bli oppgitt,

Og å lure på hva som er vitsen.

I slike situasjoner er jeg veldig glad for at jeg har klart å opparbeide meg en slags styrke i alt sammen,

uten den ville jeg aldri orket alt dette.

 

” For noen mennesker skal det visst aldri ta slutt på elendigheten”

sa en lege til meg i dag.

 

Om dette var en trøst vet jeg ikke,

men jeg vet at også dette vil gå over,

jeg kommer meg igjennom, denne gangen også! 

 

 

 

 

 

FRA TRAUMER TIL BOK

 

Vil du komme inn?

 

Kom inn litt da

 ♥️

 jeg sa det mens jeg tørket tårer, snufset, og smilte om hverandre  

Jeg var glad det var hun som sto der utenfor døren,

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å åpne, det kunne jo være hvem som helst som sto der ute, og jeg hadde absolutt ingen ønske om å treffe noen

Ikke nå.

Iallefall ikke noen jeg ikke kjente, tenk om det er barn som selger lodd tenkte jeg  da det var for sent å snu fordi døren allerede var på vei opp

 

Jeg hadde bare tatt en lynrask titt i speilet før jeg hadde gått for å åpne,

 

og slik jeg så ut skulle man tro jeg hadde vett nok til å ikke vise meg for noen

 

Virkelig

 

Jeg så ikke ut,

 

Bare fullstendig

utgrått, hoven,

rød i øynene

 

Dessuten klarte jeg ikke å stoppe tårene heller, de levde sitt eget liv

bare rant av seg selv,

i grunn var det helt krise

 

Hva er det som skjer? Sa hun mens hun sparket av seg skoene i gangen.

 

Duuuuu?

 

Hun strøk meg på armen.

Har det skjedd noe ?

Passer det dårlig?

Hva skjer?

 

Monicha?

 

 

Uff, jeg kan jo egentlig ikke klemme deg heller sa hun idet hun tok rundt meg

 

Det er ingenting svarte jeg, eller det har ikke skjedd noe,

Og det ser verre ut enn det er,

trust me,

jeg har sett meg i speilet,

hun lo

 det er bare det at jeg sitter å skriver sa jeg hulkende ,

hun skulle ikke gitt meg den klemmen,

For nå gråt jeg bare enda mer.

 

jeg skriver og skriver og da må jeg gjenoppleve ting,

eller jeg MÅ jo ikke sa jeg og lo

men du vet,

det skjer automatisk

Og det er ikke så lett bestandig 

ikke er det bra heller,

jeg tror til og med det kan være litt farlig,

Jeg driver jo egentlig med traume terapi på meg selv her,

uten et støtteapparat,

alene liksom. 

 

det er jo litt galskap det

Dette må ingen gjøre

 

JEG gjør det,

sa jeg å pekte på meg selv.

 

Men dette må ingen gjøre

 men jeg er nødt til å fortelle,

jeg har en viktig historie her sa jeg alvorlig

hun nikket,

ja, det må du sa hun mens hun smilte medlidende til meg

 

Ingen må gjøre dette sa jeg igjen, mens jeg lo

Hun lo hun også

 

Nei,

men helt seriøst, avbrøt jeg ingen må gjøre sånt alene, jeg tror søren meg denne boken kommer til å ta knekken på meg! 

 

Det var godt du kom sa jeg

 

 Tenk at jeg åpnet døren! 

Det kunne vært barn som stod der ute, også kommer det en gråtende sprø person å lukker opp, tenk så ubehagelig,

eller skremmende,

eller ja..

 

Hun lo, det hadde ikke vært meg,

jeg hadde ikke lukket opp, sa hun å strekte seg etter noen kopper i kjøkken skapet, men det var bra du åpnet, for nå skal vi ha kaffe.

 

Er du ferdig snart da?

 

Ferdig?

 

Ferdig med boken svarte hun å pekte på haugen med papir som lå der ute på bordet i stuen.

Jaaah sa jeg å viftet vekk synet av papirene der ute. Jeg vet jeg er gammeldags, men alt kan ikke skrives på pc. Ferdig har jeg vel vært flere ganger, men så skjer det noe nytt,

du vet

 det er jo mitt liv

Hun lo.

Det har blitt slik nå, at jeg bare må kalle meg ferdig snart, da er det skrevet ned, da står det et sted, da har jeg iallefall fortalt.

også kan jeg kanskje skrive en til,

Hvis folk leser da,

 

Det er jo faktisk ikke sikkert.

Nei det er ikke sikkert i det hele tatt lo hun mens hun skålte i kaffekoppen.

 

 

Facebook   Instagram