Ferdig Operert!

 

(Gammelt bilde, tror vi dropper bilde fra dagen i dag)

 

Hei alle sammen!

 

Tusen takk for alle fine meldinger!!

Såååå koselig at dere sender meg varme tanker!

I love you all!

Seriøst,det er faktisk veldig rørende! <3 

Nå er jeg altså ferdig operert, og alt har gått bra. 🙂

Eller ferdig og ferdig,

 Jeg har to operasjoner til foran meg,

men det orker jeg ikke tenke mer på akkurat nå.

En om gangen er mer enn nok det.

Må si jeg gleder meg til denne sykehusdansen er over!

Her blir det nok tidlig natt, for jeg er helt gåen nå.

Ble nesten ikke noe søvn i natt, og  var oppe kl 06:00 så det har vært en lang dag

Men måtte jo gi en lyd fra meg,

fortelle at alt er over,

og at jeg har det bra!

tusen takk igjen alle sammen.

dere betyr mer enn dere tror! <3 

 

Opereres på nytt i morgen!

 

 

God søndag kveld!

 

I morgen opereres jeg altså på nytt igjen,.. 

Så nå blir det på an igjen med seks nye uker hvor jeg må ta livet helt med ro.

Ikke særlig motiverende eller gøy på noen som helst måte, men sånn er livet, og det er ingenting jeg kan gjøre med det.

Nå får jeg bare håpe at det blir vellykket denne gangen, og at jeg slipper flere komplikasjoner.

Mange har lurt på hva som egentlig skjedde, og hvorfor det ikke gikk som det skulle. 

Dette vet jeg egentlig ikke selv heller, ettersom jeg ikke har gjort noe som jeg ikke hadde lov til etterpå,

 Kirurgen mener det rett og slett bare kan forklares med at kroppen min ikke er som andres grunnet alle skadene,

og at det derfor kan skje ting med meg som gjerne ikke skjer med andre. 

Ikke særlig betryggende, men det er allikevel altså sannsynligvis grunnen. 

Bare en bitteliten oppdatering fra meg sånn før jeg må forberede morgendagen.

 

 

Ønsk meg lykke til! 🙂 

 

DE FARLIGE ORDENE

 

 

Jeg begynte å skrive dagbok da 

jeg var 13 år,

jeg skrev dagbok på oppfordring fra PPT.

Det var kanskje det eneste riktige de sa og gjorde den gangen,

iallfall det eneste som ble til noen slags form for hjelp for meg. 

Hadde jeg ikke gjort som de sa den gangen ville jeg kanskje ikke sittet her i dag.

Da jeg begynte å skrive bok var disse dagbøkene til stor hjelp for meg,

dagbøker,og gamle brev jeg har skrevet.

Noen av brevene ble aldri sent, og noen har jeg klart å få tilbake,

så takk til alle mennesker som tar vare på brevene de får,

som ikke kaster dem, men gjemmer de på et trygt sted.

Og takk til meg selv som ikke rev i stykker og kastet de jeg selv skrev men aldri sendte fra meg.

Mange av tekstene i dagbøkene er skrevet med så liten skrift at jeg måtte bruke forstørrelsesglass for å greie å tyde dem. 

Alle tankene,

følelsene,

beskrivelsen min av verden,

en verden det var veldig farlig å befinne seg i.

Jeg gikk lenge til PPT 

og begynte til slutt å snakke,

men det var bare enstavelsesord som kom ut av meg,

jeg husker det godt,

hvordan jeg satt der inne på kontoret til psykologen å så ned på skoene mine,

og hvisket,

og at det nærmest var umulig å høre hva jeg sa. 

– Snakk høyere

-Jeg hører ikke hva du sier

-Få opp stemmen

-Hæ?

-Hva sa du?

-Du må snakke høyt og tydelig! Det må du lære deg!

Jeg var 13 år og til irritasjon fordi jeg ikke snakket høyt nok ,

fordi jeg ikke snakket høyt og tydelig om det som var farlig å snakke om,

det som var farlig å føle noe om.

jeg var en vanskelig unge,

en vanskelig jente som kastet bort psykologens viktige tid, en barnepsykolog 

som hadde andre ting å drive med enn å sitte med en håpløs unge som ikke snakket.

For meg var det farlig å snakke om det,

det var farlig å skrive om det og,

derfor ble stemmen liten,

og skriften ble liten

den ble bitte bitte liten.

 Jeg hadde alltid lås på dagbøkene mine,

jeg låste dem,

la dem i et låst skrin,

som igjen ble lagt i en låst kiste, 

allikevel var jeg livredd,

livredd for at noen skulle bryte seg inn,

bryte seg inn å finne dem. 

Jeg låste alltid døren til rommet mitt når jeg skrev,

jeg satt der bak den låste døren, med hamrende hjerte, og dunking i hodet mens jeg skrev ned alt det farlige.

jeg skrev og la det vekk

skrev og la det vekk

Det skjedde ikke en eneste gang at jeg leste over det jeg hadde skrevet,

det turte jeg ikke,

ikke før det hadde gått lang tid,

faktisk gikk det så lang tid at jeg var blitt voksen og selv hadde fått barn,

og selv om jeg var blitt voksen,

og alt var lenge siden så var det helt grusomt.

Grusomt å lese,

grusomt å sitte der å lese de hemmelige og godt bevarte dagbøkene,

Dagbøker fulle av flekker, 

flekker etter tårer,

 tørkede tårer fra en jente som angret på at det hun hadde sagt,

som gikk med øyne i nakken, fordi hun ventet på å bli drept,

at noe farlig var i ferd med å skje

som var til irritasjon for barnepsykologer, og de fleste andre rundt 

Som ikke klarte å snakke høyt nok om det som var ulovlig,

Som ble mobbet på skolen fordi hun ikke hadde gym

Jenta det var noe feil med

som ikke var bra nok, og som aldri ville bli det.

 Tårer fra en jente på 13 år 

med hviskende stemme og liten skrift.

 

følg min historie videre på facebook HER  og instagram DER

 

 

 

DU MÅ SKRIVE

 

 

Jeg hadde ingen planer om å snakke noe mer med PPT .

Jeg skulle møte hos en psykolog fikk jeg beskjed om

Det hadde kommet et brev til oss i posten,

jeg visste ikke så mye om psykologer,

eller hva de drev med,

men noe hadde jeg hørt 

Broren til en venninne hadde snakket om en som gikk til psykolog, 

og han var gal, 

det hadde jeg hørt.

Det var visst ikke nok at jeg hadde fortalt det jeg ikke hadde lov til , 

nå skulle jeg være gal i tillegg.

Det var heller ikke nok at jeg hadde røpet hemmeligheten,

mistet kontrollen over den,

og nå hadde fått panikk

Jeg skulle snakke om det også

 

Det kom ikke på tale. 

 

“Jeg går ikke til den psykolog Merra” !  sa jeg til mamma den dagen vi hadde fått time.

“Vi får ta denne timen nå,  så ser vi hvordan det går,  det er sikkert veldig bra for deg” 

hun greide til slutt å få lokket meg med seg,

men jeg hadde bestemt meg,

allerede dagen da mannen fra  PPT hadde forlatt huset vårt, så hadde jeg bestemt meg.

Jeg skulle aldri mer si noe om dette, ikke til noen.

“Dette blir første og siste gangen jeg går hit”  sa jeg til mamma da vi var fremme hos PPT.

” Da sier du det til henne” 

Jeg gikk inn alene

“Du skjønner at du blir nødt til å komme hit,

det er veldig viktig for deg at du får snakket med noen om dette.

Du kan ikke gå å bære på sånt alene.”

Damen jeg ble nødt til å snakke med så på meg,

jeg syntes hun hadde altfor triste øyne,

så triste at jeg ble sittende å synes synd på henne. 

Jeg fortalte at hun ikke trengte å være lei seg,

 at jeg ikke kom til å dukke opp på kontoret hennes flere ganger,

og at jeg ikke hadde tenkt å snakke om det.

“Jeg tenker det er viktig for deg, at du kommer hit

det er vi voksne som vet best i sånne saker,

dette vet jeg alt om,

jeg har lang erfaring”

Det er nok derfor du ser så gammel og trist ut  tenkte jeg ,

og ble nå helt sikker på at jeg ikke skulle komme dit flere ganger.

“kan vi ikke bare glemme det da”?

jeg bad så fint jeg kunne, men det hjalp ikke,

det gikk hun ikke med på. 

” Det kan vi ikke,

dessuten er dette så alvorlig at vi blir nødt til å anmelde det til politiet”

Politiet?

Jeg hatet  henne,

jeg hatet skolen fordi de hadde ringt hjem til oss,

og jeg hatet mamma som hadde kontaktet PPT,

jeg hatet hele verden.

 nå skulle politiet få vite om hemmeligheten min og.?

Resten av timen gråt jeg,

og når jeg ikke gråt så var jeg helt stille.

Hun fikk snakke hun som syntes at det var så viktig å snakke,

for meg var ingenting viktig lenger.

Nå kom politiet til å få vite om det,

og når de fikk vite det,

ville det ikke ta lang tid før han fikk vite det,

og når han fikk vite det..

da ble jeg drept.!

det hadde han lovet..

eller enda verre, 

han kunne drepe mamma,

eller broren min,

katten min.

Kjære gud bad jeg inni meg

Kjære gud hvis du finnes, la han drepe meg. Det går helt fint, det gjør ikke noe, 

ikke la han skade noen andre, 

la han drepe meg.

Jeg skulle ikke si et eneste ord mer til henne,..

Og det gjorde jeg ikke heller,

ikke på veldig veldig lenge,

Jeg har ikke tall på hvor mange timer og måneder jeg satt inne på kontoret til den damen uten å si et eneste ord. 

Jeg bare gråt,

jeg gråt eller så var jeg helt stille, 

jeg var stille mens jeg satt der å stirret ned på skoene mine,

opp i taket,

eller på et bilde på veggen.

snakke var det hun som gjorde

jeg fikk ikke med meg alt hun sa, bare ord som 

“Dette er oss voksne sitt ansvar”

“Dette skal du ikke bære på alene”

“Du må stole på meg”

“Det er ikke din skyld”

“Du kan snakke med meg”

“Du må snakke om dette”

“Nå må du snakke Monicha”

“Nå snakker du”

“Når skal du begynne å snakke”?

“Snakk”

 “Greit, Hvis du ikke har tenkt å snakke med meg, så må du skrive,

skriv dagbok

Det fikk jeg med meg, og det gjorde jeg 

Heldigvis…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

DEN TUNGE DAGEN

 

 

– Jeg angret,

jeg skulle ikke ha sagt noe. 

Men nå hadde jeg sagt det,

jeg sa det stille,

hvisket det,

pep det ut

stille og forsiktig. 

Jeg angret,

kanskje de ikke hørte meg?

kanskje det ikke var for sent?

Kjære Gud , hvis du finnes, la ingen ha hørt meg …

Jeg har tenkt mye på dette møtet i voksen alder, hvordan jeg satt fremover lent i sofaen den dagen, med hendene foran ansiktet, og bad stille.. stille, og intenst.. 

i håp om at Gud skulle finnes

 at han MÅTTE finnes,

finnes å høre meg.

jeg tar det tilbake

 la meg ta det tilbake.

Vi bare visker det ut,

Dette skjedde ikke,

jeg sa ikke noe,

Jeg ombestemmer meg!

Jeg mente det ikke,

vi glemmer det. 

Vi bare glemmer det, også går vi tilbake til slik det var før

vi går tilbake!

Det er bedre.

Vi går tilbake, 

og jeg går tilbake til å være det jeg alltid har vært, ..

et problem.

Barnet  det alltid feiler noe,

barnet som har vondt i magen, 

vondt i foten

vondt i hodet,

Barnet man ikke kan stole på,

barnet som stadig finner på noe nytt.

som lyver om alt og ingenting

Barnet som stadig må til lege

Men som det likevel aldri feiler noe,

barnet som legene sier er 100% frisk på alle måter.

Problembarnet som ikke ser noe på synsundersøkelsene hos helsesøster, 

 som ikke hører noe på hørselstestene

Men som likevel ikke ikke viser noen tegn til slike vansker i hverdagen,

Men som plutselig både kan se og høre etter å ha fått beskjed fra mamma.. 

” du vet det Monicha, legen kan kan se det hvis du lyver, han er ekspert på sånt “

vi går tilbake til det.

Det er bedre.

VÆR SÅ SNILL!!  Ropte jeg inne i meg,

alt annet enn dette,

ikke dette, 

ikke dette ansiktet til mamma,

jeg holder det ikke ut!

-Mannen fra PPT som så på meg

-Mammas ansikt  som så på meg

Jeg forsto det da..

At det var for sent. 

De hadde hørt meg,

de trodde på meg,

jeg kunne ikke trekke det tilbake.

Livet slik jeg kjente det var over.

Mammas ansikt røpet det, brikkene hadde falt på plass

Nå så hun meg,

for første gang i livet,

nå så hun meg

alle løgnene, alle historiene, alle legeundersøkelsene, nå så hun det

det var dette som hadde ligget  bak, det var dette som hadde plaget meg hele tiden.

Grunnen til skriket om oppmerksomhet,

om omsorg,

om trøst, 

og grunnen til at jeg ikke ville ha gym på skolen,

  grunnen til at kropp var så  vanskelig å forholde seg til.

Hun så det nå.

alt sammen

Det var for sent.

” Du har taushetsplikt sant? ” 

jeg husker skjelvingen i stemmen min, da jeg spurte mannen fra PPT ,

frykten min,

og den inntrengende redselen som fylte hele kroppen min,

 dunkingen i hodet.

Varmen,

..  den grusomme dunkingen i hodet 

angeren.

Den fryktelige angeren.

Jeg skulle jo ikke si dette til noen, ikke en levende sjel skulle få vite om dette. Ikke noen gang, det hadde jeg lovet,  og nå hadde jeg jo sagt det. 

ikke bare til en,

men til TO stykker! 

Mamma kunne jeg stole på, det visste jeg. 

Men denne mannen fra PPT…

Jeg angret..

smerten i mammas ansikt..

 ansiktet til mamma den dagen..

Jeg tar det med meg i graven..

” jeg har taushetsplikt, men når vi voksne får vite noe så alvorlig, og som helsepersonell”  kom det fra mannen på PPT

NEI! skrek det inne i meg

Jeg hatet meg selv,

og jeg hatet mamma for at hun hadde kontaktet PPT

Jeg skulle ha holdt en god kjeft slik jeg hadde fått streng beskjed om.

Det hadde jeg bestandig gjort,

og jeg var god på det.

hvorfor holdt jeg ikke kjeft?

hvorfor gjorde jeg ikke det?

” Vi lar dette få roe seg, og synke litt nå, dere skal få tid og ro sammen til å snakke om alt dette. også setter jeg opp en time  til dere på kontoret. 

en time til deg Monicha, og en time til mammaen din så hun får noen å snakke med hun  også.

Jeg skjønner at dette er vanskelig for mammaen din og. ” sa han og snudde seg mot henne.

Mamma gråt,

hun gråt slik jeg aldri hadde sett henne gråte før. 

lydene var så annerledes…

også det ansiktet…

Jeg var 13 år og hadde ødelagt mammaen min..

Det så jeg

det hørte jeg

Hvordan kunne jeg gjøre det?

Jeg hadde visst det hele livet. 

at jeg var annerledes, 

ekkel,

et avskum,

grusom

nå fikk jeg det bare bekreftet.

Mitt første møte med tap av kontroll kom denne dagen, 

jeg hadde ikke kjent den følelsen før

den var liksom helt ny

ny og helt grusom

gav meg panikk

Da mannen fra PPT forlot huset vårt den dagen, tok han kontrollen min med seg

kontrollen min, og hemmeligheten min 

han tok det bare med seg

ut av utgangsdøren

ut av huset

ut i verden

Og det var ingenting jeg kunne gjøre for å ta den tilbake…

 

 

 

Følg bloggen på Facebook HER, Instagram HER, eller Bloglovin HER

#overgrep #incest #anger #skyld #kontroll #gråt #tap #angst #alene #angst #ppt #MeToo

STARTEN PÅ DE MØRKE ÅRENE

-Vi hadde flyttet…

igjen….

Jeg var 12 år og skulle begynne på ny skole,

siste året før ungdomsskolen skulle jeg gå i en ny klasse,

en bitteliten klasse.

Faktisk var den så liten at vi måtte slå oss sammen med femte trinnet.

I sjette var det kun tre gutter, og to jenter, det var meg, og Heidi..

Det var veldig annerledes enn å være elev i en normalt stor klasse, 

veldig intimt,

koselig,

lett å lære

og fullstendig fritt for mobbing,

iallefall slik jeg opplevde det.

jeg kan ikke huske å ha hatt det så bra på skolen noen gang,

verken før eller senere. 

Jeg og Heidi ble verdens beste venner,

vi hang sammen hele tiden,

både på skolen og ellers,

 vi gledet oss til å begynne på ungdomsskolen sammen. 

helt til sommeren kom..

 

Jeg hang utenfor kiosken sammen med noen yngre barn i nabolaget da jeg fikk beskjeden…

” Heidi har flyttet,

hun flyttet til Sverige i går,

nå blir du alene som jente fra klassen din når du begynner på ungdomsskolen” 

Det var læreren min på barneskolen som gav meg beskjeden,

hun smilte hele tiden mens hun sa det. 

Jeg tenkte at hun var et ondsinnet troll,

at hun kunne stå der å smile mens hun overrakte meg dødsbudskapet.

” Men det går fint kvitrer hun videre, ha en fin sommer”

… jeg hatet henne 

kjente at jeg ville besvime,

og at det eneste jeg tenkte på var å få nok luft. 

Plutselig var jeg alene,..

helt alene i hele verden.

Alt vi hadde sett frem til,

snakket om å gledet oss til

alt vi skulle gjøre sammen

det ble plutselig bare revet bort,

det var borte,

hun hadde flyttet,

forlatt meg

uten å si noe.

Det måtte jeg fint bare leve med.

Den sommeren slappet jeg ikke av et eneste sekund,

jeg bare gruet meg. 

gikk med en klump i magen,

hver eneste dag i to måneder ,

to måneder som dessuten gikk altfor fort.

Hvordan skulle jeg klare dette?

De siste fjorten dagene før skolestart brukte jeg på å gråte,

gråte og grue meg…

det skulle dessverre vise seg at jeg hadde all verdens grunn til det.

Årene på ungdomsskolen skulle vise seg å  bli de tre lengste årene i mitt liv.

Tre fæle år ,

år jeg den dag i dag er glad ligger langt bak meg.

Ikke fordi jeg ble mobbet,

eller fordi folk var slemme mot meg,

 det skjedde jo innimellom, for det meste ble jeg fryst ute

men det var absolutt ikke det verste.

Det som ødela for meg nå,

var det samme som hadde ødelagt for meg som liten,

det som hadde stjålet fra meg barndommen,

og som nå skulle få stjele også disse årene fra livet mitt.

Jeg skulle vært ung og fri,

det var jeg ikke,

jeg var i fengsel.

Det føltes iallefall slik.

Jeg var 13 år første gang mamma kontaktet PPT 

Jeg nektet å delta på gym

jeg ville heller ikke ha svømming,

jeg hadde alltid tusen unnskyldninger for ikke å delta,

jeg var syk,

 jeg hadde skadet meg,

jeg hadde mensen,..

det var bestandig noe.

Hvis mamma nektet å skrive melding gjemte jeg gym bagen i skogen,

 og sa jeg at jeg hadde glemt den til læreren,

eller jeg fant på en annen løgn.

Sånn hadde jeg holdt det gående fra første klasse på barneskolen,

men nå ble det verre.

Til slutt reagerte skolen,

min mor ble kontaktet,

 og hun henvendte seg videre til PPT ,

hun bad de komme hjem til oss.

Ikke før PPT satt i stua vår,

og jeg skjønte at nå var jeg nødt til å snakke,

slapp jeg bomben.

Jeg kommer aldri til å glemme ansiktet til mamma,

den dagen jeg gråtende,

hviskende,

nærmest lydløst

fortalte hva som hadde skjedd med meg,

 om hvorfor gym timene var så vanskelige,

om hvorfor jeg stadig fant på nye løgner.

Jeg glemmer det virkelig aldri. 

Ansiktet hennes..

Dagen det gikk opp for henne,

om hvordan hun gjentatte ganger

hadde sendt det kjæreste hun hadde

sitt eget barn

rett inn i løvens hule..

uten å vite det…

 

Du kan følge min historie videre på facebook HER eller Instagram DER

#overgrep #alene #grueseg #grue #ensom #ppt #MeToo

1. MILLION OPERASJONER

 

 

Noen ganger lurer jeg på hvor jeg hadde vært hvis det ikke hadde vært for skrivingen.

Det skal noe til å takle livet noen ganger

 

I dag fikk jeg beskjed om at jeg må opereres på nytt igjen på Mandag

 

Det gjør noe med psyken din, dette opplegget her,

og da er jeg glad jeg har skrivingen, 

 

Disse siste ukene etter den siste  operasjonen føles fryktelig bortkastet 

jeg har måttet ta det helt med ro,

ikke kunne gjort noe selv,

men vært avhengig av alle andre, noe jeg i utgangspunktet verken er vant til,

og som jeg virkelig ikke liker,

hater det egentlig.

 

Det har nå snart gått fem av disse seks ukene hvor jeg skulle ta det med ro,

og jeg var endelig snart i mål.

 

  Nå må jeg altså starte helt på nytt igjen etter Mandagens operasjon med seks nye uker

Ja det føles litt håpløst 

 

Håper bare det blir bra denne gangen så jeg aldri må igjennom dette enda en gang til.

 

Jeg har nemlig to operasjoner igjen etter dette og disse må nå skyves frem enda en gang til,

lov å bli litt ekstra oppgitt eller?

 

Hadde sett så inderlig frem til å bli ferdig, og å kunne legge disse sykehus greiene langt bak meg.

off, dette ble et fryktelig deprimerende innlegg,

men dere lurer jo på hvordan det går med meg oppi alt sammen,

og det er akkurat slik jeg har det nå, 

 for når slike ting skjer er det lett å tenke at dette aldri kommer til å ta slutt,

men det er jo bare helt menneskelig. 

Men den dagen at jeg er ferdig med alle operasjoner ligger der fremme et sted,

og jeg når nok frem til den en dag.

 

Takk for alle meldinger!

dere er supre! 

 

 

 

Facebook   Instagram  

Sover du på jobb?

 

(Fortsettelse på ” De skitne dukkene)

 

Jeg står utenfor et hus,

et hus jeg har unngått lenge,

altfor lenge

faktisk i 20 år

 

Jeg har tenkt tanken mange ganger
At jeg en dag må gå inn i dette huset

Jeg har vært her flere ganger 

Men bare utenfor

huset er en barnehage

Jeg kjenner en jente som gikk i
denne barnehagen

En gang for lenge siden

Jeg husker noen damer som jobbet der da

Jenta hadde brunt hår
Med lange korketrekkere i
Det har hun fremdeles

Hun virket tøff
Fant på mange rampestreker
Og fikk derfor mye kjeft

Hun brukte å stikke av fra barnehagen
Opptil flere ganger gjorde hun det

Det ble leteaksjoner etter henne
Stor oppstandelse, og enda mer kjefting

Jenta var den første som ble skrevet inn i denne barnehagen
Da barnehagen var helt nybygget
Jenta har en bror
Han er et år eldre enn henne
Og de begynte der samtidig

Hun på småbarns avdelingen
Og broren på den store

Men jenta ble sett på som et problem
Hun fikk kjeft nesten hver eneste dag
Hun kunne strippe fremfor de andre barna
Og hun hadde kunnskap om sex

kunnskap et barn ikke har

Jeg lurer på om de husker henne

Jenta som en dag ble observert
lekende med to dukker 
Jenta som viste hvordan noen voksne kan gjøre med et barn
Ting som ikke er lov
Ting som dreper livet

Husker de henne?
Husker de at de reagerte
Men at de valgte å se vekk
Valgte å overse det
Valgte å sove
Husker de henne?

Husker de hvor slitsom de mente hun var

Husker de hvor mye de kjeftet på henne

Husker de det?

Jenta som skrek etter hjelp
Etter oppmerksomhet
Etter å bli sett
Hørt og forstått
Men som ble oversett
Og  som bare ble kjeftet på

Jenta som viste alle tegnene i læreboken på overgrep
Husker de henne?

 

Jeg husker henne veldig godt
Jeg husker henne hver eneste dag
Jeg har husket henne hele livet
Jeg husker sviket
Jeg husker smerten i magen
Og hvordan det gjorde denne jenta enda mer utagerende

Jeg husker henne godt

For jenta er meg

 

Og mens de sov på jobb

Så mistet denne jenta alt
Mens de sov på jobb
Gikk livet hennes tapt
De kunne ha reddet denne jenta
Veldig tidlig kunne de reddet henne
De kunne reddet et liv

Men de valgte å se en annen vei
De valgte å beskytte seg selv
De valgte å sove

 

Den dagen på dukkerommet
Den dagen mistet denne jenta troen på seg selv
Hun mistet troen på sine egne følelser

Hun mistet sin personlighet
Den dagen mistet hun håpet
Den dagen gikk livet hennes tapt

 

Husker de henne?

 

Jeg møtte en av de igjen i voksen alder

Året var 2005
Husker hun den dagen?

Husker hun hva hun sa?

Jeg husker det godt.

 

” Du var ikke enkel å ha med å gjøre da du gikk i barnehagen,

Du fant på mye rart,

og du stakk av hele tiden,

det var veldig slitsomt”

 

Mitt lille barn satt ved siden av meg, og lo godt
Syntes det var morsomt at mammaen hans hadde vært rampete.

 

Det satt flere rundt bordet på benken.
Flere voksne, og flere barn

 

Så jeg kunne ikke si noe
Ikke bli rasende

Selv om jeg egentlig ønsket det

Jeg ville gråte
Eller skrike

” Du sviktet meg! “

Men det kunne jeg ikke

 

Jeg hadde håpet at hun hadde våknet
Jeg hadde håpet at hun hadde våknet for lenge siden

Det er på høy tid

Og det er altfor sent

 

Det som skjedde med meg er ikke hennes skyld
Hun visste vel ikke hvordan hun skulle reagere
Hun visste vel ikke bedre

Men hun kunne ha reddet meg..

 

Det var det flere som kunne ha gjort

 

” Du var vanskelig”

sa hun mens hun lo

 

Men husker hun at jeg ikke lo?

 

Husker hun at jeg ristet på hodet?

 

Husker hun hva jeg svarte?

 

 

 “Det finnes ikke vanskelige barn,
Men det finnes barn som har det vanskelig”

 

Husker hun den dagen?

 

Jeg har ikke glemt den dagen

 

Jeg har ikke glemt noe av det

 

Og jeg glemmer heller ikke at jeg tenkte for meg selv

 

 

Du sover fremdeles..

 

 

Følg bloggen videre på facebook  HER Instagram HER

DE SKITNE DUKKENE

 

Jeg hadde visst det hele tiden. 

Allerede som veldig liten visste jeg det.

Jeg kunne kjenne det i hele meg, 

og jeg kjente på det hele tiden.

Jeg var feil.

Jeg husker fremdeles det inderlige ønske jeg gikk rundt med, 

jeg ønsket å være en annen, 

hvem som helst annen,

bare jeg slapp å være meg.

Hvem som helst andre,

Men selv om jeg visste at jeg var feil,

at det var noe galt med meg,

så gikk jeg med et håp i magen,

et håp om at jeg kanskje ikke var feil allikevel.

” alle gjør sånn” hadde han sagt. 

“alle gjør det,

men ingen sier noe om det.

det er ulovlig”

det er ulovlig å si noe om det til noen

selv om alle gjør det

det er helt ulovlig å si det til noen

og du..

” Det er helt normalt”

Jeg var feil,

Jeg var annerledes,

Jeg var den eneste jenta i hele verden som ikke tålte det.

Som kjente på at dette var galt, 

at det var farlig

at det ikke var normalt

Jeg var ikke som de andre barna i barnehagen,

de andre barna lekte og lo.

De var avslappet,

lykkelige

de hadde det bra.

Dessuten hadde han jo rett, 

det var ingen som snakket om det,

det var ingen som sa noe om det.

Men alle hadde det sånn. 

Og alle tålte det,

de tålte det alle sammen.

Alle

Alle..

bare ikke jeg.

Allikevel var det noe jeg følte på,

for selv om det var vanlig,

og selv om alle hadde det sånn

og selv om alle de andre tålte det

så var det likevel noe

det var noe..

et håp

inne i meg

et håp om at jeg ikke trengte å ha det sånn

et håp om å få slippe

et håp om at mine følelser var rett

Så jeg bestemte meg for å si noe, 

jeg skulle si det til de voksne i barnehagen

Jeg husker fremdeles gleden i magen den dagen jeg våknet og skulle i barnehagen.

for første gang så gledet jeg meg til å gå dit.

Jeg var ikke trøtt

Jeg somlet ikke med klærne

Jeg bare hoppet ut av senga, 

jeg var lykkelig

fikk på meg alle klærne helt selv

helt uten hjelp

jeg tøyset,

smilte,

og lo ved frokostbordet.

Det gjorde jeg nesten aldri

Jeg somlet som regel,

jeg var trøtt,

grinete

og jeg ville ikke i barnehagen

det ville jeg aldri

Men ikke i dag

i dag skulle det skje noe stort

I dag fikk jeg kanskje vite at jeg ikke var feil allikevel

Det var hvilestund, og stille på dukkerommet da det skjedde.

jeg satt alene med to barnehage tanter inne på dukkerommet.

Jeg hadde vært urolig med vilje,

jeg hadde forstyrret de andre barna slik at jeg ble tatt ut av hvilestunden,

Det var vanlig prosedyre

Jeg var heldig!

I dag var det nemlig ikke bare en barnehage tante, men to stykker

som ble med meg inn.

Nå satt jeg der med to voksne,

to voksne som skulle fortelle meg at jeg ikke var feil.

Jeg kunne jo ikke være feil.?

De måtte si det nå. 

jeg gledet meg til å høre det!

frydet meg i magen ved tanken.

Så godt det skulle bli!

Men..

Jeg klarte ikke å si noe, 

jeg kunne ikke ordene, 

jeg visste ikke hva det het.

Jeg ble plutselig bare veldig redd,

desperat etter å finne ordene..

men så gjorde jeg noe,

Jeg tok to dukker å begynte å leke den farlige leken med dem

damene satt å så på meg

to voksne øyne som fulgte nøye med på leken.

to voksne øyne rettet mot meg,

dukkene,

og den farlige leken.

Den ene dukken er han sa jeg, den andre dukken er meg

så gjorde jeg det slik med dukkene som han hadde gjort med meg

det dunket fælt i hodet mens jeg lekte,

 jeg var redd i magen,

veldig redd.

allikevel var jeg lykkelig i magen og.

Nå skulle de si det snart, 

de skulle snart si at jeg ikke var feil,

at jeg skulle slippe å besøke han mer

at jeg var helt riktig slik som jeg var.

jeg kikket opp på dem

de var så rare i ansiktene sine,

veldig veldig rare.

Så plutselig reiste den ene barnehage tanten seg fort opp,og gikk ut av rommet

hun sa ikke noe, 

bare reiste seg fort opp å gikk ut, 

hun reiste seg så fort opp at jeg skvatt til,

det gjorde den redde følelsen i magen enda større

Så reiste den andre seg opp og, men hun begynte å synge, hun nynnet og sang

også gikk hun fra meg hun og.

De bare reiste seg å gikk

De gikk ifra meg begge to

De forlot meg bare, som om ingenting hadde skjedd

de gikk bare ifra meg,

og lot meg sitte der

de lot meg sitte igjen på dukkerommet helt alene

alene med meg selv, 

de skitne dukkene,

og en verkende visshet 

om at jeg var feil..

 

Følg bloggen og min historie videre på facebook HER  eller Instagram HER

#overgrep #svik #barn #barnehage

OPERATION GONE WRONG

Folkens!

Jeg har vært igjennom en fryktelig tung tid,

det vil si

jeg er der fremdeles.

 

Etter den siste operasjonen har det nemlig bare vært en hel masse styr

masse komplikasjoner,

og nå viser det seg at den i tillegg var mislykket!

Er det egentlig mulig?

Det begynner å bli alvorlig mange år siden jeg la ifra meg den vanlige tanken de aller fleste av oss har 

Den du vet

“Det skjer ikke meg..

det skjer med alle andre”

For med meg så skjer det.

det er dessverre min erfaring.

selvfølgelig skjer det meg.

Da jeg fikk greie på at operasjonen ikke hadde gått bra allikevel, og at jeg nå mest sannsynlig må ta den om igjen,

satte jeg meg faktisk ned å lo.

det var min aller første reaksjon.

Sikkert fordi at nå har dette nærmest blitt tragikomisk.

Selv om jeg selvfølgelig gråt etterpå,

og da gråt jeg

masse!

Er det lov å si at man ikke orker mer?

at nå er det faktisk nok?

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt disse tankene,

men det er veldig mange,

for nå har det nesten blitt en vane.

Jeg har ønsket å gi opp utallige ganger,

men så er det ikke noe som heter det.

det er ikke lov å gi opp.

Uansett hvordan man har det,

så kan man aldri gi opp.

du må bare ta enhver situasjon slik den kommer,

stå i det,

også komme deg igjennom det.

For meg har det blitt altfor mange slike ganger. Og da må det være lov å bli

 fortvila

bli oppgitt,

Og å lure på hva som er vitsen.

I slike situasjoner er jeg veldig glad for at jeg har klart å opparbeide meg en slags styrke i alt sammen,

uten den ville jeg aldri orket alt dette.

 

” For noen mennesker skal det visst aldri ta slutt på elendigheten”

sa en lege til meg i dag.

 

Om dette var en trøst vet jeg ikke,

men jeg vet at også dette vil gå over,

jeg kommer meg igjennom, denne gangen også!