Kjære Gud , hvis du finnes, la ingen ha hørt meg …
Jeg har tenkt mye på dette møtet i voksen alder, hvordan jeg satt fremover lent i sofaen den dagen, med hendene foran ansiktet, og bad stille.. stille, og intenst..
i håp om at Gud skulle finnes
at han MÅTTE finnes,
finnes å høre meg.
jeg tar det tilbake
la meg ta det tilbake.
Vi bare visker det ut,
Dette skjedde ikke,
jeg sa ikke noe,
Jeg ombestemmer meg!
Jeg mente det ikke,
vi glemmer det.
Vi bare glemmer det, også går vi tilbake til slik det var før
vi går tilbake!
Det er bedre.
Vi går tilbake,
og jeg går tilbake til å være det jeg alltid har vært, ..
et problem.
Barnet det alltid feiler noe,
barnet som har vondt i magen,
vondt i foten
vondt i hodet,
Barnet man ikke kan stole på,
barnet som stadig finner på noe nytt.
som lyver om alt og ingenting
Barnet som stadig må til lege
Men som det likevel aldri feiler noe,
barnet som legene sier er 100% frisk på alle måter.
Problembarnet som ikke ser noe på synsundersøkelsene hos helsesøster,
som ikke hører noe på hørselstestene
Men som likevel ikke ikke viser noen tegn til slike vansker i hverdagen,
Men som plutselig både kan se og høre etter å ha fått beskjed fra mamma..
” du vet det Monicha, legen kan kan se det hvis du lyver, han er ekspert på sånt “
vi går tilbake til det.
Det er bedre.
VÆR SÅ SNILL!! Ropte jeg inne i meg,
alt annet enn dette,
ikke dette,
ikke dette ansiktet til mamma,
jeg holder det ikke ut!
-Mannen fra PPT som så på meg
-Mammas ansikt som så på meg
Jeg forsto det da..
At det var for sent.
De hadde hørt meg,
de trodde på meg,
jeg kunne ikke trekke det tilbake.
Livet slik jeg kjente det var over.
Mammas ansikt røpet det, brikkene hadde falt på plass
Nå så hun meg,
for første gang i livet,
nå så hun meg
alle løgnene, alle historiene, alle legeundersøkelsene, nå så hun det
det var dette som hadde ligget bak, det var dette som hadde plaget meg hele tiden.
Grunnen til skriket om oppmerksomhet,
om omsorg,
om trøst,
og grunnen til at jeg ikke ville ha gym på skolen,
grunnen til at kropp var så vanskelig å forholde seg til.
Hun så det nå.
alt sammen
Det var for sent.
” Du har taushetsplikt sant? ”
jeg husker skjelvingen i stemmen min, da jeg spurte mannen fra PPT ,
frykten min,
og den inntrengende redselen som fylte hele kroppen min,
dunkingen i hodet.
Varmen,
.. den grusomme dunkingen i hodet
angeren.
Den fryktelige angeren.
Jeg skulle jo ikke si dette til noen, ikke en levende sjel skulle få vite om dette. Ikke noen gang, det hadde jeg lovet, og nå hadde jeg jo sagt det.
ikke bare til en,
men til TO stykker!
Mamma kunne jeg stole på, det visste jeg.
Men denne mannen fra PPT…
Jeg angret..
smerten i mammas ansikt..
ansiktet til mamma den dagen..
Jeg tar det med meg i graven..
” jeg har taushetsplikt, men når vi voksne får vite noe så alvorlig, og som helsepersonell” kom det fra mannen på PPT
NEI! skrek det inne i meg
Jeg hatet meg selv,
og jeg hatet mamma for at hun hadde kontaktet PPT
Jeg skulle ha holdt en god kjeft slik jeg hadde fått streng beskjed om.
Det hadde jeg bestandig gjort,
og jeg var god på det.
hvorfor holdt jeg ikke kjeft?
hvorfor gjorde jeg ikke det?
” Vi lar dette få roe seg, og synke litt nå, dere skal få tid og ro sammen til å snakke om alt dette. også setter jeg opp en time til dere på kontoret.
en time til deg Monicha, og en time til mammaen din så hun får noen å snakke med hun også.
Jeg skjønner at dette er vanskelig for mammaen din og. ” sa han og snudde seg mot henne.
Mamma gråt,
hun gråt slik jeg aldri hadde sett henne gråte før.
lydene var så annerledes…
også det ansiktet…
Jeg var 13 år og hadde ødelagt mammaen min..
Det så jeg
det hørte jeg
Hvordan kunne jeg gjøre det?
Jeg hadde visst det hele livet.
at jeg var annerledes,
ekkel,
et avskum,
grusom
nå fikk jeg det bare bekreftet.
Mitt første møte med tap av kontroll kom denne dagen,
jeg hadde ikke kjent den følelsen før
den var liksom helt ny
ny og helt grusom
gav meg panikk
Da mannen fra PPT forlot huset vårt den dagen, tok han kontrollen min med seg
kontrollen min, og hemmeligheten min
han tok det bare med seg
ut av utgangsdøren
ut av huset
ut i verden
Og det var ingenting jeg kunne gjøre for å ta den tilbake…
Følg bloggen på Facebook HER, Instagram HER, eller Bloglovin HER
Jeg har tenkt tanken mange ganger At jeg en dag må gå inn i dette huset
Jeg har vært her flere ganger
Men bare utenfor
huset er en barnehage
Jeg kjenner en jente som gikk i denne barnehagen
En gang for lenge siden
Jeg husker noen damer som jobbet der da
Jenta hadde brunt hår Med lange korketrekkere i Det har hun fremdeles
Hun virket tøff Fant på mange rampestreker Og fikk derfor mye kjeft
Hun brukte å stikke av fra barnehagen Opptil flere ganger gjorde hun det
Det ble leteaksjoner etter henne Stor oppstandelse, og enda mer kjefting
Jenta var den første som ble skrevet inn i denne barnehagen Da barnehagen var helt nybygget Jenta har en bror Han er et år eldre enn henne Og de begynte der samtidig
Hun på småbarns avdelingen Og broren på den store
Men jenta ble sett på som et problem Hun fikk kjeft nesten hver eneste dag Hun kunne strippe fremfor de andre barna Og hun hadde kunnskap om sex
kunnskap et barn ikke har
Jeg lurer på om de husker henne
Jenta som en dag ble observert lekende med to dukker Jenta som viste hvordan noen voksne kan gjøre med et barn Ting som ikke er lov Ting som dreper livet
Husker de henne? Husker de at de reagerte Men at de valgte å se vekk Valgte å overse det Valgte å sove Husker de henne?
Husker de hvor slitsom de mente hun var
Husker de hvor mye de kjeftet på henne
Husker de det?
Jenta som skrek etter hjelp Etter oppmerksomhet Etter å bli sett Hørt og forstått Men som ble oversett Og som bare ble kjeftet på
Jenta som viste alle tegnene i læreboken på overgrep Husker de henne?
Jeg husker henne veldig godt Jeg husker henne hver eneste dag Jeg har husket henne hele livet Jeg husker sviket Jeg husker smerten i magen Og hvordan det gjorde denne jenta enda mer utagerende
Jeg husker henne godt
For jenta er meg
Og mens de sov på jobb
Så mistet denne jenta alt Mens de sov på jobb Gikk livet hennes tapt De kunne ha reddet denne jenta Veldig tidlig kunne de reddet henne De kunne reddet et liv
Men de valgte å se en annen vei De valgte å beskytte seg selv De valgte å sove
Den dagen på dukkerommet Den dagen mistet denne jenta troen på seg selv Hun mistet troen på sine egne følelser
Hun mistet sin personlighet Den dagen mistet hun håpet Den dagen gikk livet hennes tapt
Husker de henne?
Jeg møtte en av de igjen i voksen alder
Året var 2005 Husker hun den dagen?
Husker hun hva hun sa?
Jeg husker det godt.
” Du var ikke enkel å ha med å gjøre da du gikk i barnehagen,
Du fant på mye rart,
og du stakk av hele tiden,
det var veldig slitsomt”
Mitt lille barn satt ved siden av meg, og lo godt Syntes det var morsomt at mammaen hans hadde vært rampete.
Det satt flere rundt bordet på benken. Flere voksne, og flere barn
Så jeg kunne ikke si noe Ikke bli rasende
Selv om jeg egentlig ønsket det
Jeg ville gråte Eller skrike
” Du sviktet meg! “
Men det kunne jeg ikke
Jeg hadde håpet at hun hadde våknet Jeg hadde håpet at hun hadde våknet for lenge siden
Det er på høy tid
Og det er altfor sent
Det som skjedde med meg er ikke hennes skyld Hun visste vel ikke hvordan hun skulle reagere Hun visste vel ikke bedre
Men hun kunne ha reddet meg..
Det var det flere som kunne ha gjort
” Du var vanskelig”
sa hun mens hun lo
Men husker hun at jeg ikke lo?
Husker hun at jeg ristet på hodet?
Husker hun hva jeg svarte?
“Det finnes ikke vanskelige barn, Men det finnes barn som har det vanskelig”
Husker hun den dagen?
Jeg har ikke glemt den dagen
Jeg har ikke glemt noe av det
Og jeg glemmer heller ikke at jeg tenkte for meg selv