Seks dager

Det begynte med at jeg skulle slanke meg,

bare jeg ble perfekt, så kom nok kjæresten min tilbake,

det var slik det startet,

jeg trodde jeg hadde kontroll,

at jeg kunne slutte når som helst

akkurat som en alkoholiker,

eller en som begynner med stoff,

men plutselig er du hekta,

det var himmel og helvete hver eneste dag, og jeg var dronning i eget rike

lykken målte jeg i hvor mye jeg veide, det var det eneste som betydde noe,

og var helt avgjørende for om jeg hadde det bra eller ikke

Jeg lå i badekaret hjemme i Molde med såpeskummet tett rundt meg,

det var veldig viktig,

at det dekket hele meg,

slik at jeg slapp å se

jeg hadde sluttet å se meg i speilet, orket ikke synet av meg selv

jeg skrubbet kroppen så hardt jeg bare kunne under såpevannet, 

slik hadde jeg holdt på lenge,

lenge før spiseforstyrrelsen kom

jeg skrubbet og skrubbet til det ble rødt

rødt av blod

jeg blir dårlig av å tenke på det i dag, 

men så fikk jeg øye på det,

hoftebenet mitt som stakk ut under vannet

såpeskummet hadde sklidd til siden

akkurat der

jeg fikk sjokk, ble livredd

jeg reiste meg og gikk ut av badekaret, 

stilte meg foran speilet med hendene fremfor ansiktet

jeg ville ikke se, men jeg var helt nødt til det, 

jeg måtte vite 

forsiktig tok jeg hendene bort fra ansiktet 

Det som møtte meg i speilet den dagen,

det var ikke meg

men en syltynn jente,

bare bein som stakk ut overalt.

og huden…

jeg hadde jo sett at det blødde, og at det gjorde vondt, men dette?

Jeg husker  jeg tenkte, at jeg måtte slutte

slutte å sulte meg

slutte å skrubbe meg

og at jeg kom til å dø før jeg rakk å bli  20

jeg husker at jeg kledde raskt på meg

lag på lag med klær 

for å skjule hvor tynn jeg var

jeg bestemte meg den dagen

jeg måtte bli frisk, begynne å spise igjen

bli normal, leve som de andre

Jeg hadde avtalt å besøke en venninne

det var seks dager til, jeg skulle overnatte der

jeg fikk panikk ved tanken, da kom hun jo til å se det

avsløre hva jeg holdt på med

dessuten så måtte jeg jo spise der

jeg ville avlyse hele greia

men jeg hadde jo bestemt meg

nå skulle jeg bli frisk, om ikke for meg selv så ble jeg nødt til det

for alle rundt meg, de som var glad i meg

jeg skulle leve.

Allikevel var min siste tanke før jeg sovnet

nå har jeg seks dager på meg

seks dager på å sulte meg.

#spiseforstyrrelse  #vaskemani  #mani  #psykisk

facebook HER  Instagram HER

Luftige kanelboller! 💞

 

 

  Grunndeig

 ( Jeg dobler alltid deigen)

 BOLLEDEIG

 

450 g Hvetemel

50 g Sukker

25 g fersk gjær

1-2 klyper salt

2 dl Melk

                            

2-3 ts Kardemomme    

1 stort egg   

75 g smør i terninger

egg til pensling

                 

 

       Vaniljekrem:         

 

  • Sukker                   2 ss
  • Maizenna              1 ss
  • Eggeplommer       2 stk
  • Vaniljesukke         2ts
  • Melk                     2 dl

 

Pisk sammen sukker, maizenna, vaniljesukker og eggeplommer i en bolle i noen minutter.

Varm opp melken til kokepunktet i en tykkbunnet medium stor kjele. Hell litt av melken sammen med eggeblandingen og pisk sammen. Tilsett resten av den varme melken og bland alt godt. Ha kremen (som fortsatt er helt rennende) tilbake i kjelen på medium varme. Pisk hele tiden mens kremen varmes opp.

Småkok vaniljekremen i 1-2 minutter mens du rører hele tiden, kremen skal nå tykne. Ha eggekremen

over i en bolle, dekk med plastfolie og sett kjølig.

 

Kanelfyll

 

smør                  3s

kanel                  2ss

kardemomme     2ss

brunt sukker       2ss

salt                  1-2klyper

 

 

Dette blander du bare sammen

 

 

Hev til dobbel størrelse, kjevle ut og smør kanelfyllet på

 

 

Rull sammen til en pølse og del opp slik som dette

et tips hvis du vil ha store bakeri boller, er å rulle fra den korte siden!

legg bollene på et brett, ta på vaniljekrem, og hev til dobbel størrelse

 

 

Stekes på 180 grader i 15-18 minutt.

Da er det bare å nyyyte!! 🙂

Her kan vi spise med god samvittighet i alle fall 🙂 

 

 

 

 

Du kan fortsette å følge bloggen på Facebook  HER  og  nye Instagram  HER

Steketermometer & slikkepott//Exxent Slikkepott 27 cm//Pippi Langstrømpe Baker Slikkepott S

 

 

 

 

Skjønner du ikke det?

Jeg var vel rundt 16-17 år da jeg sluttet å gråte, 

jeg hadde skrudd av, skrudd av følelsene mine, sånn utenpå viste jeg aldri følelser

var bare helt flat,

det fantes ingen oppturer,

ingen nedturer.

Jeg var bare helt flat hele tiden. 

Følelsene hadde jeg begravd et sted under det svarte tårnet som hadde vokst litt større for hvert år som gikk

et tårn av svarte følelser,

lag på lag lå de svarte følelsene oppå hverandre

Jeg fikk ikke sove,

og hvis jeg greide å sove så hadde jeg mareritt,

grusomme mareritt hver eneste natt,

mareritt som fulgte etter meg om dagen og gjorde det vanskelig å legge seg om kvelden

jeg gjorde hva som helst for å slippe å legge meg.

 

Mamma hadde merket en endring hos meg, hun var bekymret

jeg gikk ikke med på noe av det hun foreslo,

jeg var tverr og jeg var vanskelig

kun en eneste stor bekymring, jeg var vanskelig nå igjen

og selv om jeg hadde skrudd av følelsene mine, så oppdaget jeg det en dag

sånn på riktig,

hvor bekymret hun var.

hun satt foran meg i stua, og gråt

-Du trenger hjelp Monicha, skjønner du ikke det?

 

Jeg hadde bestemt meg for at jeg aldri mer skulle sette mine bein på et psykologkontor.

Jeg måtte være ferdig nå,

skulle livet bare dreie seg om dette?

var det sånn det skulle bli?

Og selv om jeg ikke ville det,

så gikk jeg til slutt med på det

jeg gikk med på det slik at mamma ikke skulle gråte,

ikke bekymre seg

og fordi hun skulle tro at det fremdeles fantes et håp for meg

 

det var derfor jeg gikk. 

Jeg var der,

men jeg åpnet meg ikke, 

Jeg satt hos psykologen og var stille,

jeg var stille,

hun var mye stille hun og,

og hvis noen etterhvert begynte å si noe så var det som regel alltid henne,

fikk jeg spørsmål brukte jeg lang tid på å svare, og det var nesten aldri med lyd

jeg bare nikket bekreftende, ristet på hode, eller heiste på skuldrene,

 

 

Det var greit de gangene vi snakket om her og nå ting, da kunne jeg snakke

men når hun ville ha meg til å snakke om det løy jeg å svarte

Det er jeg ferdig med,

jeg har lagt det bak meg

det har vært rettssak og alt mulig,

det er over det nå.

jeg har gått videre.

Det var selvfølgelig ikke sant, og det visste hun 

jeg hadde bare forklart meg, fortalt alt sammen til politiet, og til retten

jeg hadde stått der på utsiden av meg selv, og fortalt alt sammen, alle detaljer,

alt sammen, jeg fortalte det som om det var den enkleste ting i verden

helt iskaldt, og helt uten følelser,

men jeg snakket aldri om det.

Det hadde jeg ikke tenkt å gjøre nå heller

 dessuten stolte jeg ikke på psykologer, 

de kunne finne på hva som helst

gå til politiet

bli sinte på meg

starte en rettssak

begynne å gråte slik at jeg fikk dårlig samvittighet og ville trøste dem

eller ødelegge livet mitt, 

Når jeg kom hjem og fikk spørsmål om hvordan det hadde gått,eller om jeg syntes jeg hadde noe utbytte av det

sa jeg bare

Fint!

 

Psykologen var begynt å gå lei,

hun var lei av at jeg bare satt der og aldri snakket

-Du må nesten snakke om det, 

du er stor nå,

hvis du ikke snakker om det så er det nesten ikke noen vits i at du kommer hit,

jeg har andre pasienter

jeg har andre pasienter som trenger meg

jeg satt bare der, jeg satt der og tok opp andre sin tid

Det ville jeg ikke,

jeg ville ikke være til bry,

eller stå i veien for andre, så jeg prøvde å forklare

 

Jeg glemmer ikke den dagen,

den dagen jeg reiste meg opp av stolen,

den fortvilte kjeftingen min, som egentlig var et rop om hjelp

og hennes uprofesjonelle måte å reagere på

jeg glemmer det ikke

Jeg hadde reist meg opp fra stolen og skreket

– Du kan ikke hjelpe meg!

det er ingen som kan hjelpe meg!

jeg er ødelagt og det er ingenting noen kan gjøre for å endre på det!

Hvis du tar et lite barn og knuser det i tusen biter så er det ødelagt!

Ferdig!

Jeg kommer aldri til å få det noe bedre, det vil alltid være sånn 

Skjønner du ikke det?

 

Uansett hva jeg gjør så vil jeg aldri bli bra nok

jeg vil alltid være skitten

Jeg kan skrubbe huden til jeg blør

men jeg blir aldri ren

Skjønner du ikke det?

 

Jeg vil ikke snakke om det

hvis jeg snakker om det , så kommer alle følelsene tilbake 

alt det vonde kommer tilbake!

Skjønner du ikke det?

 

Jeg tør ikke snakke om det

for hvis jeg snakker om det, så gjennopplever jeg det

og det kan jeg ikke 

for du har en klokke fremfor deg, som du stadig sitter å ser på

du sitter å ser på den fordømte klokka di hele tiden, 

du har en viss avmålt tid som du har satt av til meg

og når den tiden er ute, så har jeg kanskje allerede begynt å føle ting igjen

jeg har kanskje begynt å gjenoppleve ting,

også sender du meg bare ut i verden igjen, fordi din dyrebare tid er ute

din viktige tid av betalt omsorg for meg er ute,

mens jeg må ut i verden

helt alene, å være to år igjen, med alt det innebar for meg da jeg var liten

Skjønner du ikke det?

 

Jeg får ikke sove

jeg klarer ikke å tenke

jeg kan ikke konsentrere meg

Mens du bare drar hjem, du drar bare hjem til ditt trygge liv

mens du tror og tenker at i dag gjorde du en god jobb

du gjorde en god jobb fordi du fikk en vanskelig pasient til å snakke om det

Uten å tenke på det faktum at det du egentlig har gjort, er å sende en liten og livredd toåring ut i verden

helt alene!

Så NEI! 

Jeg vil ikke snakke om det! 

sist jeg snakket om det så ble jeg sinnsyk!

Jeg var 13 år og sinnsyk

jeg ble Psykotisk!

Jeg trenger at det aldri har skjedd meg noe!

og det finnes ingenting i verden du kan gjøre for å endre på det

Så du kan ikke hjelpe meg

ingen kan hjelpe meg!

 

 

– Nå setter du deg ned!

Hun var sint, 

da tenker jeg at vi ikke kommer noe lenger

hun satt der mens hun så på meg med illsinte øyne

i hennes øyne var jeg kun en ting, vanskelig.

Hun skulle selvfølgelig gitt meg et tilbud

 et tilbud om innleggelse, 

jeg skjønner det ikke i dag, at hun ikke forsto bedre

at hun ikke la meg inn på et sykehus for ungdom

et sted hvor jeg kunne følt meg trygg mens jeg snakket om det

men det gjorde hun ikke

hun bare avsluttet det, det var best sånn

jeg ble for vanskelig for henne

hun orket meg ikke

så jeg fikk ikke hjelp nå heller

hun skulle ha skjønt bedre

så kanskje ting hadde stoppet der

men det gjorde hun ikke 

Hun valgte heller å avslutte det, 

hun avsluttet det når jeg endelig hadde begynt å åpne meg,

sagt hva jeg trengte

ropt om hjelp 

men det så hun ikke,

 hørt det ikke

skjønte det ikke

Desverre…

 

#ptsd 

Beklager

 

Først må jeg bare få beklage at det har vert vanskelig å komme inn på bloggen det siste døgnet,

siden har vert under oppdatering, og da blir det fort litt surr.

Den er fortsatt ikke ferdig men nå er den mulig å lese igjen! 🙂

Alt bør være klart innen i morgen! 🙂 

Ettersom jeg jobber med dette, pluss at jeg er litt vel mye sengeliggende for tiden, kommer det ikke noe nytt innlegg før i morgen.

MEN!

I mellomtiden kan dere delta på konkurransen jeg har gående her på bloggen hvor dere kan vinne et lekkert fat med lokk fra LG Interiør! 🙂 

For å delta LIK Facebooksiden til bloggen  ( ligger under MENY ) DEL siden, og legg igjen en kommentar der.

Vinneren trekkes Onsdag 1.11. altså i morgen!

Da ses vi i da, og lykke til med konkurransen! 🙂 

Ha det godt 🙂 

 

 

 

Konkurranse!

 

Stettfat med lokk fra LG Interiør!

 

Har du lyst å vinne dette fatet? 

For å være med i trekningen, gå inn på bloggens facebookside .

 Lik,

Del,

og Legg igjen en kommentar. 

Allerede likt siden? Del, og legg igjen en kommentar. 

du kan også trykke  HER  for å komme til siden.

Vinneren trekkes på Mandag! 

Lykke til! Og riktig god Lørdag! 🙂 

 

 

 

#konkurranse #helg #vinn #premie #facebookside #interiør #lginteriør #stettfat #Giveaway 

 

Evig 18 fortsettelse på ” Når fremtiden ikke finnes “

 

-Det var blitt sommer i Rosenes by.

Sommer og Jazzfestival,

Jeg hadde tatt av meg Russedressen for aller siste gang,

nå skulle den ikke på meg mer. 

Russedressen.. Den som hadde fått oss til å føle oss som verdensmestere,

gitt oss en unnskyldning for å oppføre oss som idioter,

gitt oss en slags form for status,gitt oss oppmerksomhet. 

For meg var den mye mye mer,

For meg hadde den fungert som et skjold. 

Et skjold mellom kroppen min og verden, 

Jeg hadde kun et mål med russetiden. 

Jeg skulle bli perfekt! 

Når dressen falt skulle kroppen under være helt strøken.

Det var det som var planen.

Det var mitt mål, og det eneste som betydde noe i hele verden. 

Alt annet var fullstendig underordnet.

Derfor trente jeg som en gal, og lå timevis i solarium.

Utenpå så jeg kjernesunn ut. 

Men inni var jeg døden nær.. 

Jeg ble mørkebrun, og fikk tydelige muskler.

Jeg var den eneste jenta jeg kjente som gikk rundt med six pack. 

Men, likevel hadde jeg ikke nådd målet mitt,

jeg var litt under ok i mine egne øyne,  jeg var ikke Fab!

Så det var ikke bra nok.

Jeg var ikke bra nok. 

Ikke engang dette klarte jeg å få til

Alle positive kommentarer jeg fikk på utseende mitt tolket jeg negativt.

Bare det negative trodde jeg på. 

Hvordan jeg klarte å komme meg igjennom disse årene på skolen slik jeg levde, skjønner jeg ikke.

Russetiden hadde jeg lagt bak meg, den lå der bak, og skulle for alltid bli et minne om en tid rotet vekk i alkohol, mat, og oppkast.

 Alvoret som jeg hatet å tenke på var kommet,

fremtiden som jeg ikke ville ha,  den fikk jeg nå, 

Nå måtte jeg forholde meg til den, 

 nå måtte jeg bli voksen.

Alle jeg kjente hadde satt seg et mål, 

de hadde en plan,

en meningen med tiden sin fremover,

de gledet seg til fremtiden.

Det skjønte jeg ikke noe av. 

Hvordan kunne man glede seg til fremtiden? 

-Du som er så heldig, du som er ung, og har livet foran deg..

Det var det verste noen kunne si til meg. 

Jeg skulle helst hatt livet bak meg.

Vert ferdig med det

Jeg var vel den eneste jeg kjente som ikke hadde noen plan,  ikke hadde jeg søkt på skoler heller. 

Jeg ville være ferdig, ferdig med alt.

Jeg husker jeg satt på rommet mitt hjemme i Molde om kvelden og lurte på om det var nå det skulle skje. 

var det i dag?

i morgen?

til uka?

jeg var ikke helt sikker, men jeg visste at det måtte bli ganske snart.

så begynte jeg å gruble på hvordan jeg skulle klare det. 

Hvilken måte jeg skulle ende det på

Livet.

I dagboka mi skrev jeg,.. 

  “Nå skal jeg dø snart, det må bli etter Onsdag, må se reprisen på Beverly hills 90210” 

….

Jeg levde ikke, livet mitt besto av å 

gråte,

spise,

Spy,

Sulte,

dusje,

skrubbe kroppen til blods,

og å gjenta..

Det var mine rutiner i veldig veldig lang tid.

Jeg brøt avtaler jeg hadde med venner, isolerte meg, kom med merkelige forklaringer på hvorfor jeg ikke kom, og jeg var syk og det feilet meg noe hele tiden.

Jeg verket i leddene, hadde migreneanfall, synsforstyrrelser,og vondt i hjertet. ..

allerede da hadde jeg hjerteproblemer, det er rart det gikk bra den gangen.

Men inni meg hadde jeg et lite håp om at det skulle gå galt av seg selv, sånn at jeg slapp å gjøre noe med det. 

Jeg var til lege utallige ganger, en del av meg ønsket å dø, mens en annen del ønsket at noen skulle se det, fange det opp slik at jeg slapp å si noe. 

jeg hadde bestandig hatt et ønske om det

at noen skulle se meg. 

Hjelpe meg 

Komme å redde meg

helt fra jeg som liten satt åpenlyst fremfor de ansatte i barnehagen og lekte

“den farlige leken ” med dukkene på dukkerommet, i håp om at noen skulle reagere.

Det var det ingen som gjorde. 

De så det,

de visste det, 

men de snudde ryggen til,

begynte å synge,

Så en annen veg

gikk ut. 

De ville vel ikke ha noe styr. 

Da er det best å beskytte seg selv,

La barnet lide,

for det er ikke deres problem.

La noen andre ta seg av det 

Riktignok var jeg 18 år denne gangen.

Jeg kunne sagt det selv,

jeg kunne bedt om hjelp,

sagt at jeg led av en spiseforstyrrelse.. 

Så hadde jeg kanskje sluppet å dra på den i fem år

kanskje jeg kunne fått en mulighet til å bli meg selv

kanskje tingene kunne ha stoppet der, 

kanskje jeg hadde fått hjelp for det faktiske problemet, 

det som lå bakom sykdommen, 

kanskje

Men det er ikke slik vi mennesker fungerer 

Dessverre…

Du kan følge historien min videre på Facebook HER eller Instagram DER

#russ #russetid #18 #spiseforstyrrelser #kroppsfiksering #utseende #psykisk #problem #mat #sommer #ferie #perfekt #kropp #selvbilde #MeToo 

Når fremtiden ikke finnes…

 

– Hadde jeg visst det jeg vet i dag, ville livet sett annerledes ut.

Du har sikkert hørt det før.

” Hvis jeg bare fikk leve om igjen, med den kunnskapen jeg har i dag.”

vi har nok alle vert der,

tenkt den tanken.

Hatt et intenst ønske om å snu tiden tilbake.

Jeg var 18 år, og misunte gamle mennesker,

de som satt på aldershjemmet og ventet på å dø.

De som var ferdig med å leve,

 de som ikke hadde noe ansvar lenger,

 hvor neste steg på agendaen var døden.

Jeg ville ikke bli voksen,

ville ikke ha ansvar

, fremtiden skremte meg.

 Jeg bestemte meg derfor tidlig for at fremtiden ikke angikk meg.

Jeg husker fremdeles hvor befriende det var,

når jeg først hadde bestemt meg.

Det innebar at jeg slapp å gå på skolen,

slapp å ta en utdannelse,

slapp å stresse med eksamensnerver,

slapp å prestere,

slapp alle bekymringer man får som voksen,

slapp å jage etter en karriere,

slapp å bli noens kone,

kokk, bestevenn, alliert, elsker, mor…

Alt dette slapp jeg,

 fremtiden angikk ikke meg,

jeg skulle jo ikke leve så lenge allikevel. 

Jeg skulle bare leve her og nå,

leve for dagen i dag,

ikke tenke fremover,

ikke planlegge noe.

Morgendagen fantes ikke,

kun dagen i dag.

Sannheten er at jeg var syk. 

Jeg var 18 år og hadde utviklet en alvorlig spiseforstyrrelse. 

Kjæresten min hadde gått fra meg, og jeg var knust av sorg.

Dessuten var jeg ikke bra nok,

ikke pen nok,

ikke tynn nok,

hadde feil klær,

tenkte feil tanker,

 sa de feile tingene.

Det var derfor han gikk,

eller..

det var iallefall det han la til grunn for at han gikk.

Jeg var for ung i hodet mitt den gangen til å se at han var en drittsekk,

 at jeg fortjente bedre.

Men …

Jeg så ikke det.

Jeg bare sugde til meg ordene hans,

tok det som en sannhet og trodde på det. 

Det skulle ta meg fem år før jeg var over han. 

Jeg vet i dag at jeg egentlig ikke sørget over han,

jeg sørget over meg selv,

jeg savnet ikke han,

men den siste resten jeg hadde av selvtillit  som han klarte å stjele i fra meg den dagen han gikk. 

Jeg vet i dag, at det ikke var utelukkende hans feil at jeg ble syk,

det er det aldri,

det finnes alltid flere grunner til at sånt skjer.

Jeg fikk høyt fravær på skolen,

 Trengte ikke å være der,

trengte ikke å lære noe,

 Fremtiden angikk jo ikke meg,

den var kun til for alle andre…

I lange perioder var jeg hjemme om dagene,

mens andre gikk på skolen var jeg hjemme for å spise å spy.

Ellers var jeg fjern, tiltaksløs, og apatisk fordi jeg sultet meg.

Jeg kunne gå en uke uten å spise noe som helst.

Følelsesmessig var jeg helt flat,

jeg ble aldri skikkelig glad,

visste ikke hva det ville si å fryde seg over noe.

Verken på mine egne eller andres vegne.

Når kostholdet ditt består av kaffe og røyk sier det seg selv,

da blir man helt lost i hodet.

Jeg følte meg annerledes

 skitten,

uren,

ekkel.

Når jeg så meg selv i speilet, var det kun en ting som møtte meg.

Avsky..

Hadde jeg bare visst den gangen,

at det er helt vanlig å avsky seg selv,

hate kroppen sin,

føle skam,

føle seg kvalt av skyld,

og gjerne utvikle en spiseforstyrrelse,

fordi ting ikke er bearbeidet,

ikke er snakket om,

bare lukket inne i seg selv,

gi seg selv straffen en annen skulle hatt,

bære på skammen som tilhører en annen.

For skammen tilhører ikke meg,

ikke straffen,

ikke skylden,

Det har den aldri gjort.

Men jeg gjorde den til min,

det hadde jeg gjort hele livet.

Allerede som veldig liten gjorde jeg det.

Jeg lærte tidlig at det fantes voksne man ikke kunne stole på. 

og at farene truet på alle kanter. 

Når dine egne grenser blir tatt i fra deg,

lenge før du har fått dem,

da er det vanskelig å leve,

sette grenser for seg selv

og for andre. 

Hadde jeg bare visst det den gangen,

Så ville livet sett helt annerledes ut

i dag…

 

 

Du kan følge historien min på Instagram HER eller på Facebook HER

 

 

 

#skam #spiseforstyrrelser #fremtiden #livet #ung #skyld #overgrep #kjærlighetssorg #MeToo

Reis deg, og reis deg igjen..

 

I natt ble jeg partert levende igjen

Det skjer sjeldnere nå enn før.

Før var det hver natt, den samme drømmen om igjen og om igjen. 

Jeg kuttes opp sakte med motorsag.

 “Det er smertene som spiller deg et puss”  sa legen

 jeg vet jo det, jeg bare orker det ikke mer,.. 

 “Så får vi prøve ut en annen smertestillende “

Jeg har nok vert igjennom det meste av preparater nå,

Enten så har de ikke virket, eller så har jeg blitt dopet ned og sløv av det. 

Men hva hjelper det å vandre rundt som et dop hue når smertene fremdeles er der.?

Jeg er dessuten mor, så da kan man uansett ikke det.

I perioder har jeg droppet  alt av medikamenter 

Jeg har resignert,

vert for syk til å være min egen advokat, og

Gitt opp håpet om at noe noen gang skulle komme til å fungere. 

Det er i dag både bittert, og håpløst å tenke tilbake på. 

Når legene ikke klarer å hjelpe deg, hva gjør du da? 

Etter 9 år med dette, kom jeg endelig til en smertespesialist.

9 år…

Man kan jo spørre seg hvorfor jeg ikke har fått dette tilbudet lenge før.

Det var en bilulykke som måtte til, mer smerter, og et inderlig ønske om å få dø 

 “Det er et vanvittig svik ”  sa smertelegen

Og det er det jo.

Men det er bare sånn det er i Helse Norge,

Det er dessuten  aldri legene som gjør feil, eller som svikter,

det er pasienten selv. 

Det er heller ikke pasienten som vet hvor syk han er, det er det lengen som bestemmer 

Så da er det bare å bøye seg i støvet, og takke for den hjelpen man får

 uansett om det hjelper deg eller ikke. 

” Det er klart at disse medisinene ikke fungerer på deg, jeg vil sammenligne smertene du har med beinkreft.

Og da er det kun morfin som hjelper. 

Morfin…

Så har du smerter fra stålet i kroppen din

Du har smerter fra indre arr

Leddsmerter, og muskelplager siden du skjev belaster kroppen 

Nervesystemet ditt er rimelig ødelagt, så du har nervesmerter på toppen av alt. 

Du kan ikke ta en pille og tro at den skal ta seg av alt dette sammensatte.”

…. 

Nei.. Jeg tror ikke noe som helst …

Jeg er på veg til å bli bedre, det tok bare litt tid. 

Tid, tårer, krangler, et hjerteinfarkt, og krig med legene, krefter jeg ikke hadde og mye følelse av avmakt..

Det gjør vondt i sjelen å vite at du er helt prisgitt hvilket menneske du møter 

hvem som skjuler seg bak legetittelen.

For det er ikke hva du er, men hvem du er som avgjør om du får god hjelp eller ikke. 

Dessverre… 

 

#lege #avmakt #fortvilelse #oppgitt #smerte #alene #kamp #livet 

Min store trøst.

 

 

Jeg har ønsket meg en perser hele livet. Det vil si fra rundt 12 års alderen etter å  ha sett en amerikansk film. 

jeg husker ikke nå hvilken film dette var, ikke at det spiller noen rolle heller, for det eneste som opptok meg den gangen, var den hvite katten som var med i den. 

Ønsket mitt ble dog aldri innfridd , katter skulle  jo være gratis..

Så det ble huskatt på oss. Men ønsket om en perser fulgte meg videre hele livet.

Da jeg endelig ble voksen og kunne bestemme dette fritt selv, hadde jeg ikke samvittighet til å skaffe meg en katt, jeg hadde leilighet midt i sentrum og jobbet absolutt hele tiden, ikke var jeg hjemme, og ikke hadde jeg noen ute plass, noe man jo gjerne må ha skal man ha et dyr. Dessuten er tid veldig vesentlig med denne rasen, ettersom den krever ekstremt mye pelsstell, kos, øye rens, tannpuss, bading osv. Ja tannpuss haha. 🙂  

Ikke før etter ulykken i 2008 hvor jeg ble tvunget til å slutte å jobbe, og måtte selge lofts leiligheten  min i sentrum fordi den ikke hadde heis og jeg den gang Ikke engang klarte å gå opp og ned en trapp. Kunne jeg igjen ta opp igjen tanken på å skaffe meg en perser.

Utrolig å tenke tilbake på det nå, hvor dårlig jeg egentlig var og har vert…

Nå flere år etter har jeg tilsammen hatt 4 stykker! mine to første mistet jeg dessverre altfor tidlig til hjertesykdom, så etter det tenkte jeg at jeg måtte revurdere  hele rasen. Man vet jo det alle som har mistet et dyr hvor vondt det er, og absolutt ikke noe man vil oppleve flere ganger. 

Men man elsker de man elsker så da ble det persere allikevel. 

så i dag har jeg en hvit gutt Snowflake på snart 3 år, -og minstemann Mozart på 4 mnd. 

De har blitt min store trøst i hverdagen, de holder meg opptatt, og gir meg utrolig mye glede. Så for meg er ikke en katt bare en katt, men et fullverdig familiemedlem. Spesielt om nettene hvor jeg er mye våken er de en god smertelindring. 

Det høres nok for mange helt sprøtt ut. Men andre kattemennesker skjønner hva jeg snakker om, og det er godt nok for meg.;) 

 

#katter #katt #kattunge #perser #trøst #smerte #natten #livet