Jeg ble servert et sånt spørsmål for ikke lenge siden,
det var like etter at jeg hadde startet bloggen..
Hun lurte på om om jeg hadde et støtteapparat rundt meg nå etter at jeg begynte å dele så personlige ting.
Det har jeg ikke.
Ikke har jeg følt at jeg har trengt det heller
Saken er jo den at jeg aldri kunne ha delt med hele verden alle disse tingene som jeg allerede har, og som jeg kommer til å dele
hvis jeg ikke følte meg sterk nok til å gjøre det,
hvis jeg sto midt oppi det
eller ikke var blitt klar over hvorfor ting gikk som de gjorde med meg
og hvorfor jeg gjentatte ganger tok så feil valg eller gikk i feil retning
da hadde jeg ikke hatt noe å komme med
ingen redskap til å hjelpe andre med heller.
Men jeg skjønner jo hva hun mener..
Det krever en sterk psyke å dele så personlige og private ting om seg selv.
Men jeg har valgt å gjøre det,
fordi det er viktig for meg
og ikke minst er det viktig for veldig mange andre.
Denne damen sa noe til meg som jeg festet meg veldig med.
og som dessuten er veldig beskrivende for hva som skjer når en velger å gjøre slik jeg har gjort det nå.
Det har jeg allerede fått merke på kroppen
folk behandler meg annerledes
noen velger å unngå meg
noen har sluttet å hilse
noen har lagt meg for hat
og noen vil ikke kjenne meg lenger.
forstå det den som kan..
Andre igjen , ønsker å bli kjent med meg
har begynt å hilse på meg
har tatt kontakt igjen etter veldig mange år
fordi brikkene har begynt å falle på plass
fordi de nå forstår litt mer av hvorfor ting var som de var
den gangen for lenge siden.
” Du må huske på det sa hun, at du nå utsetter deg selv for en offentlig voldtekt”
Det er nok helt riktig,
men for meg så handler det om å reise seg,
det handler om å fortelle det jeg vet
hva jeg vet om svik i barnehagene, på skolene, blant foreldre , i hjelpeapparatet, og den uendelige dumskap, og uvitenhet som finnes blant folk generelt
For dette lever i aller høyeste grad den dag i dag
og jeg vet ikke om vi har kommet så veldig mye lenger.
Det høres så fint ut alt sammen,
men virkeligheten er en annen.
Derfor er det viktig at noen sier ifra.
og derfor er ikke min ” offentlige voldtekt” så vanskelig å takle
For å skille mellom min private Facebook og min offentlige side er det veldig fint om dere som ikke har kjent eller kjenner meg privat kan benytte dere av min blogg siden på Facebook til å sende meg meldinger HER
Setter veldig pris på alle alle tilbakemeldingene dere kommer med, men det blir veldig fort kaos og fullt i innboksen min på privaten.
Jeg var vel knappe 17 år da jeg flyttet hjemmefra,
jeg skulle gå på skole å bo i kollektiv, eller hybelhus som vi kalte det den gangen.
Vi var fem jenter og to gutter under samme tak.
Jeg husker jeg gruet meg veldig,
ikke kjente jeg de andre heller.
men med stor kjærlighetssorg i hjertet som nektet å slippe taket,
og en altfor stor livserfaring som bare hadde fått mer og mer påfyll av negativ art etterhvert som årene hadde gått,
hvor ingenting var snakket om,
bearbeidet eller tilbakelagt, flyttet jeg.
Jeg følte meg gammel,
Sliten,
mye eldre enn jeg er i dag.
Jeg var en annerledes 17 åring
Og en som på ingen måte var klar til å forlate redet,
jeg var et barn,
bare veldig veldig gammel
Jeg ville det absolutt ikke
Men jeg var helt nødt til det
jeg var nødt til å være 17,
17 år og flytte hjemmefra
Dessuten var det helt vanlig for ungdommer på min alder,
og det var det jeg ønsket å være
Vanlig
Det var jeg ikke,
for inni meg der Monicha skulle være, med selvtillit, og trygghet i seg selv, og med en egen personlighet,
der var det bare tomhet..
Det var ikke noe der,
bare en stor svart tomhet.
Jeg visste ikke hvem jeg var, eller hvem jeg skulle være.
Hadde liksom ingen egen personlighet
Ingen egen vilje,
det var bare tomt
…
Sannheten var at det var fullt,
det var så fullt av vanskelige følelser og sorg at det nå var i ferd med å renne over.
Det gjorde det og,
men det skulle gå fem år
den gangen skjønte jeg ikke det
jeg tok på meg en maske.
Jeg ble hard,
og jeg ble kald,
jeg brydde meg liksom ikke om noe,
jeg måtte være tøff skulle jeg klare å overleve.
Så jeg flyttet i kollektivet, gruet meg voldsomt, og var sikker på at jeg kom til å dø.
Det endret seg raskt,
jeg ble fort kjent med de andre , og vi hadde det igrunn veldig veldig fint.
Guttene var litt eldre enn oss, og så lenge de bodde i kollektivet fant vi ikke på noe tull,
Det var det vel ingen som turte,
ikke tror jeg vi tenkte tanken heller
ikke før de hadde flyttet ut, og to nye jenter kom inn.
Plutselig var vi 7 jenter i et og samme hus…
Det ble mye alkohol, lite lekser, og masse gutte besøk,
vi var høylytte og bråkete,
Så høylytte at politiet en dag kom
Det var ikke ille
Det var slik det skulle være
Vi var som vi skulle
slik ungdommer var,
det var bare det,
at jeg var ikke som de andre
De andre gikk på skolen, og de gjorde leksene sine,
det gjorde de alle sammen
Alle
alle, bare ikke meg.
………
Jeg sov.
Jeg gikk i dvale
Jeg stod opp,
lot som jeg gikk på skolen,
Og gikk hjem igjen og sov
Noe ganger våknet jeg ikke om morgenen heller
Kroppen orket ikke mer
JEG orket ikke mer
Når jeg sov slapp jeg å føle
jeg slapp å tenke,
slapp å kjenne på alt det svarte inni meg
…og på sorgen,
den inderlige sorgen.
den som var i ferd med å drepe meg
For å være helt ærlig så husker jeg ikke at jeg gjorde en eneste lekse det året,
altså…..
jeg må jo ha gjort det, for jeg fikk jo karakterer, og ikke var de dårlige heller, det eneste jeg husker var at jeg pugget til prøvene, og gjorde det bra i praksis.
Men i dag når jeg ser tilbake på det året tenker jeg alltid,
det året der
det sov jeg bort…
Jeg var god på å skjule tingene mine
det hadde jeg bestandig vært
alt man ikke snakker om det vet liksom ingen heller,
dessuten,
hva skulle jeg sagt om jeg skulle snakket om det…
for det var nå blitt så mye, at det var umulig å ta tak i det,
eller klare å se hvor jeg skulle begynne,
derfor var det bedre å sove
sove
være klovn
eller feste
Nå var det blitt så mye at det hadde blitt til tomhet,
til apati,
til ingenting.
Så jeg gjorde det om til søvn.
Jeg bodde i Molde,
og ikke for å si noe negativt om den byen,
men det er og blir en veldig ” Stiv” by.
Er du ikke født og oppvokst der, så får du ikke så lett innpass der heller,
Det er litt sånn….
enten er du med oss…. eller så er du imot oss,
og du må for Guds skyld ikke komme fra en bygd i nærheten.
For meg gikk overgangen rimelig glatt, jeg ble fort sammen med en gutt fra Molde, og merket fort at han hadde stor “makt” han ble inngangsbilletten min.
Jeg visste bare ikke den gangen da hva dette skulle komme til å koste meg.
I Molde handlet det ikke så mye om HVEM du var
det handlet om hvordan du så ut,
og om hvem du hang sammen med.
Det var tryggest slik,
da kunne de lettere sette deg i bås.
Og vite hvor du hørte hjemme.
For meg var det strålende,
jeg hadde jo ingen personlighet,
jeg fikk bli som de andre,
Skolen gikk greit i begynnelsen,
jeg fikk etterhvert høre hvem jeg var og,
jeg var Pen og Pulbar
det var visst positivt
da hadde du fått en slags status
Pen og pulbar var altså greia..
Da visste jeg det,
og for en tom jente uten personlighet var jo det greit å vite,
etterhvert fikk jeg flere kallenavn,
jeg var
“Ho med håret”
” Frøken strøken”
“Ho med kroppen”
Det var utseende, utseende, og utseende
Spesielt håret mitt gav meg mye oppmerksomhet ,
og all positiv oppmerksomhet var bra,
jeg sugde det til meg,
og derfor ble håret veldig viktig for meg,
i veldig mange år skulle det fortsette å være viktig,
ikke bare for meg, men for alle andre og.
hver gang jeg flyttet til et nytt sted, og jeg snakket med gamle kjente på telefonen var det bestandig
“hvordan går det med deg da, du har vel fremdeles det håret ditt..?”
jeg hadde lyst til å skrike.. ” jeg er ikke håret mitt!! “
men det var det jeg var,
jeg var håret mitt.
Og selv om jeg ønsket å skrike, så svarte jeg alltid ” nei, det kan jeg jo ikke, det er en del av sjelen min”
Det ble liksom sjelen min,
det var det som var meg.
Jeg satt på cafe med noen venner første gang jeg fikk det vanskelige spørsmålet , det sitter i meg som en fryktelig greie,
egentlig var det jo positivt,
men det ble det ikke for meg.
Det kom en gutt bort til bordet, en som kjente noen av de andre,
han satte seg ned og stirret intensivt på meg og sa
” wow, og hvem er du?”
Jeg husker ikke hva jeg svarte, eller om han fikk noe svar i det hele tatt.
Jeg kunne svart Monicha
men..
istedet ble jeg bare sittende der å gruble..
For hvem var jeg egentlig…?
jeg husker at det var det vanskeligste spørsmålet noen noen gang hadde stilt meg..
I dag vet jeg noe annet..
jeg har fremdeles håret mitt men ikke fordi det er sjelen min
Det ble en litt kortere tur enn jeg hadde tenkt meg, men sånn blir det noen ganger, flytteprosessen er ikke helt ferdig enda og mye gjenstår før jeg kan vaske ned leiligheten og klargjøre den for en ny leieboer.
Blir spennende å se hvem som flytter inn.
Den 22.januar skal jeg tilbake på Haukeland sykehus og operere.
Alle gode ting er 30 sa jeg, men det blir det dessverre ikke. Det viser seg at jeg må igjennom to operasjoner etter denne. Jeg er veldig lei, men akkurat nå må det være litt lov.
Den ene katten min ble forøvrig akutt syk mens jeg var borte, helt fryktelig å være borte når sånt skjer. Så da ble det direkte til dyrlegen for å hente han der da jeg kom hjem.
I natt har jeg sittet våken med en feber syk katt og har nesten ikke turt å sove. Det er helt utrolig hvor glad man blir i disse pelsdottene sine, og hvor redd man blir når de blir syke.
Jeg har nå hatt fire persere, og etter å ha mistet to stykker til hjerte sykdom så har jeg nok blitt ekstra redd for dem.
Jeg fikk lyst til å fortelle om en litt spesiell opplevelse jeg hadde i Bergen. Jeg var på en såkalt Pre. Pol undersøkelse nå, altså en for undersøkelse og planlegging av operasjonen som kommer. Dette innebærer masse prøver og samtaler med alle som skal ha med deg å gjøre i forbindelse med operasjonen. Et veldig bra opplegg, og hele dagen går på sykehuset.
Jeg satt i samtale med en sykepleier og hun leste navnet mitt høyt
Så begynte hun å gjenta det flere ganger
” det var noe veldig kjent med deg” sa hun
Jeg svarte at jeg hadde vært på sykehuset veldig mange ganger, og at det derfor ikke var så rart.
” njaaaaa” sa hun å dro på det
Vi gjorde oss ferdige med undersøkelsene, og gikk igjennom alt jeg skulle huske på før og etter operasjonen.
Da jeg reiste meg og skulle gå sa hun
” nei, nå vet jeg hvor jeg har deg fra! Du har en blogg ikke sant? Det er det! Jeg leser bloggen din!”
