Du var alltid den peneste

Hun sa det nesten med det samme
Og var egentlig ganske overbevisende

 

Det var derfor jeg hatet deg
Frøs deg ut

Jeg gjorde jo det
Husker det godt

 

jeg kjente et stikk i magen

Og angret med det samme på at jeg hadde gått med på dette møtet

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å komme
Hadde bestemt meg for å avlyse
Si jeg var syk eller noe

 

Det ville faktisk ikke vært en direkte løgn engang
For bare tanken på henne
Gjorde meg syk

 

Men nå hadde hun bedt Om kontakt
Igrunn var det veldig overraskende

 

Jeg trodde hun hadde glemt meg,

ikke ofret meg en tanke mer
Og det var nok sant også

 

Men så hadde hun begynt å lese 
Lese historien min

Forstått litt hvordan det hadde vært for meg
Fått dårlig samvittighet

Så da husket hun meg vel igjen

 

Du var alltid den peneste gjentok hun. 

 

Og jeg kjente det i magen igjen

Den ekle gamle følelsen jeg nesten hadde glemt

 

Du åpner hele samtalen med Ironi tenkte jeg

 du har ikke forandret deg

 mobber meg fremdeles

 

 Hun hadde kalt meg stygg den gangen

Og jeg hadde trodd på det

Hele livet etterpå hadde jeg trodd på det

 

Hun hadde fått de andre med seg

 det var ikke vanskelig

hun hadde hatt stor mak

 

Det hadde hun fremdeles

Over meg iallefall

Det merket jeg

 

 

Det var derfor fortsatte hun

det var derfor jeg hatet deg

 Fordi du var penest

 penere enn meg.

 

 

Unnskyld 

Litt sent nå

Men allikevel

Unnskyld

 

Jeg så på henne

 

Mente hun det?

Var ordene sanne?

Var det slik det hang sammen?

 

Du hadde så fint hår

Fortsatte hun

Nydelig hår

 

Du hadde et pent ansikt

Et nydelig smil

Selv om du ikke smilte særlig ofte

Det var nok mye min feil

 

Du var ikke tykk heller

Jeg vet at jeg kalte deg det

Men du var jo ikke det

Du var fin

 

Og jeg hatet deg for det

 

Det var derfor jeg hatet deg

Fordi du alltid var penest

 

Jeg ønsket at du skulle forsvinne

Slik at jeg kunne være den peneste igjen

 

Jeg var blitt vant til den oppmerksomheten det gav meg

Men så kom du

 

Jeg følte meg truet

 

Det var derfor jeg la deg for hat

Frøs deg ut

Nektet å bli kjent med deg

Nektet de andre å bli kjent med deg

Jeg ville ikke ha deg der

 

 

Fælt å tenke på det nå

Nå som jeg er voksen

Nå som jeg leser hvordan du har hatt det

Jeg var kanskje en del av det

Jeg ser det nå

Jeg var iallefall med på å gjøre ting verre

 

Men jeg var ung

Visste ikke bedre

Følte meg truet

 

Og jeg hatet deg

Uten å kjenne deg

Uten å gi deg en sjanse

 

 

Jeg ble stille 

Jeg følte meg kvalm

 

Egentlig skulle jeg sikkert ha satt pris på dette møtet

Følt at det gjorde godt på et vis

Det gjorde det ikke

 

Og det hjalp ikke at det var lenge siden

 

Eller at vi var blitt voksne 

 

For i møte med henne ble jeg dratt rett tilbake til den gangen

Og ingenting var annerledes

 

Så det hjalp ikke

Jeg følte meg bare verre

 

Og skulle ønske jeg ikke hadde gått med på dette allikevel

Men bare avlyst

 

Sagt jeg var syk eller noe

 

 

bloggens nye  Instagram

 

 

 

(Fortsettelse på min historie barn )

 

 

Jeg hadde svart ja til at han skulle straffes

 

Jeg hadde svart ja til at han skulle stilles til ansvar for det han hadde gjort 

Det var derfor de reiste sak. 

Fordi jeg hadde svart ja, 

Jeg tenkte ikke på rettssak, 

eller på politi, 

Jeg hadde andre planer 

Jeg ønsket at han skulle straffes

Jeg dagdrømte om det 

Jeg var 13 år og gikk med drapstanker i hodet

Jeg koste meg med tanken,

tanken på å legge han på en benk,

binde han fast på hender og føtter,

gjøre han liten og hjelpeløs, 

Like liten og hjelpeløs som jeg hadde vært. 

Det er veldig viktig sa jeg til damen på PPT

Det er viktig at han er redd,

veldig veldig redd skal han være. 

Så skal jeg skjære han opp sakte med sløv kniv, 

 og han skal dø sakte,  lide lenge,

Veldig veldig lenge. 

Jeg smilte mens jeg sa det,

og husker at tanken var god,

hvordan jeg koste meg med den,

frydet meg over den,

og til den dagen jeg ble stor,

til jeg ble stor og sterkere enn han. 

Når jeg blir stor

Da skal jeg drepe han 

Det er en skummel tanke, 

hvordan et barn kan gå rundt med slike tanker

hvor farlig det er å krenke et menneske på det groveste, 

 og hva det kan føre til

de tankene slapp heldigvis taket, etterhvert som jeg ble eldre 

Men hatet bar jeg med meg,

hatet, og bitterheten

jeg bar det med meg i 20 år. 

det skulle jeg ikke ha gjort,

men det kan være vanskelig å ikke bli bitter

han led ikke under det

merket ikke noe til det

alt hatet mitt, og all bitterheten

det var til stor skade kun for en person

Meg.

Følg bloggens nye Instagram

 

 

 

 

 

God Morgen! 

 

Eller god ettermiddag blir det 

Dere har naturligvis vært oppe lenge

 

det har jeg og

veeeldig lenge

altfor lenge

 

jeg har faktisk ikke sovet i det hele tatt

 

(Overskriften ble litt feil  

ser det nå)

 

Er ikke morning 

 

men er så trøtt så orker ikke å endre på den

 

Men jeg lurer faktisk på om man får litt promille av å ikke sove

noen som vet?

 I skrivende stund føler jeg meg nemlig faktisk ikke edru

 

må nesten bare prøve å holde meg våken til kvelden

 

hvis ikke snur jeg døgnet

og det har jeg ikke tid til

 

Eller, jeg har jo tid til det 

 

jeg bare orker ikke

 

blir jo helt utafor all sunn fornuft av sånt

 

Forresten er jeg litt redd for å miste søvnen

 

dere som har fulgt meg litt

Vet jo det

 

Men hvis du ikke har fulgt meg før

 

eller kanskje det er første gang du stikker innom her? 

 

I så fall

 

velkommen! 🙂 

 

Alltid fint med nye lesere

Og er det noe jeg trenger, så er det jo lesere

 

hallo..

Jeg skal gi ut bok lissom prøve i alle fall

 

Ja men uansett da,

for nå snakker jeg meg vekk her

( skylder på promillen)

 

så hvis du ikke vet det fra før

det jeg snakket om litt lenger der oppe så kan du lese om hva som kan skje hvis du ikke sover

 

eller rettere sagt hva som skjedde med meg

 

Ja du kan lese det HER

Eller det var ikke bare mangel på søvn som var årsaken til det der selvfølgelig

men det regner jeg bare med at dere skjønner sånn automatisk

 

For jeg har faktisk bare oppegående og kloke lesere

 

Ja, jeg har det

 

heldige meg!

 

Så tusen takk for det

 

har forreste merket meg at selv om jeg kanskje ikke har så maaaange lesere enda,

så har jeg lesere som er trofaste

og  ikke minst engasjerte!

 

og det er det alle viktigste for meg!

 

heller 10 trofaste og engasjerte enn 1000 som ikke bryr seg

eller aldri kommer tilbake

 

men nå snakket jeg meg vekk igjen..

 

litt sombie,

og litt ødelagt av smerter

er jo litt nyoperert her

 

men takk for at dere er her, for at dere stadig kommer tilbake, og for at dere deler videre det dere mener er verdt å dele av mine tekster!

💕

 

det betyr absolutt alt! 

 

men nå husker jeg egentlig ikke hva jeg hadde tenkt å skrive om

 

eller hva jeg egentlig snakket meg vekk i fra

 

for jeg kom liksom aldri til noe poeng her..

 

(Kommer helt sikkert på det når jeg har postet dette)

 

men da får jeg heller komme med det senere..

 

Mulig det var det med å miste søvnen osv, det kan du jo lese om HER

 

Og forresten hvis du ikke allerede gjør det

så kan du følge meg på

 

Instagram her! 🙂 

 

 

 

 

 

Rettssakene var over

 han hadde anket
mente han var uskyldig.

Dro meg igjennom nok en rettssak.

Han kunne ikke brydd seg mindre
Det spilte ingen rolle hva som skjedde med meg

Eller hvordan jeg hadde det

Bare han ble renvasket
Bare han gikk fri
Bare han slapp å straffes for sine ugjerninger.

Jeg vant igjen.

 

“Du vant Monicha”

Nå er det over..

Over?

Damen på PPT trodde jeg skulle bli glad,

føle meg lettet på noe vis,

føle meg fri..

Over?

Hva var egentlig over?

For meg betød det ingenting hva som skjedde med han

Om han fikk fengsel eller ikke

Jeg var et barn

Jeg skulle bare bli voksen, så jeg kunne klare å drepe han selv
Med mine egne hender
Drepe han

 

Egentlig trengte jeg å snakke om det

Bearbeide det

Kvitte meg med de vonde følelsene

Få lov til å bli meg selv

Det fikk jeg ikke

For nå var det over

Nå kunne jeg liksom bare gå videre

Legge det bak meg

Fordi jeg hadde  “vunnet”

Men overgrep går ikke bare innpå deg

 

Det dreper deg

Det stjeler din personlighet

Forandrer den du er

Jeg vant ingenting

Jeg tapte

Jeg tapte min barndom

min ungdomstid

Voksenlivet

Livet

Hele livet har jeg trodd at det var 1 år han fikk
Fordi han satt inne i 1 år

men 2 år var det han fikk
Det fikk jeg vite for bare noen måneder siden

1 år ubetinget og 1 år betinget

Han sonet  i 1 år

Noe han mente var en urettferdig straff

Eller for å bruke hans ord

“En jævla hard straff”

Han slapp ut etter 1 år pga god oppførsel

God oppførsel?

Fordi det ikke var noen barn å missbruke i fengselet da eller?

Jeg har ofte lurt på hvem som sonet straffen..

1 år var det han fikk

Mens jeg…

 

Jeg fikk livstid..

 

 

 

 

Du kan fortsette å følge bloggen på Facebook HER  instagram HER eller følg den direkte HER

 

 

 

 

Jeg var 13 år første gang jeg satte mine ben i en rettssal

jeg var den fornærmede i en straffesak

Fornærmede…

Det ordet brukes fremdeles.. 

 

jeg ble satt i vitneboksen og måtte forklare meg

alle detaljer

 

så beskrivende som mulig

 

jeg var 13 år

 

jeg ville ikke ha noen rettssak

 

og selv om min mor prøvde så godt hun kunne å forklare hvor skadelig dette kunne være for et barn

 

så var det til ingen nytte,

det var PPT som gikk til sak

det var de som visste best,

det var de som hadde lang erfaring,

 

og som visste alt om det

Det måtte vi fint bare godta.

 

Jeg var livredd, 

 

jeg visste ingenting om hva jeg gikk til, eller hvordan det kom til å bli

 

Jeg fikk bare beskjedene:

 

kom usminket 

  kle deg barnslig 

fremstå uskyldig 

 

Fremstå uskyldig….

 

Jeg husker det som en transe

 

 Nå ble jeg nødt til å si høyt alt det vanskelige

alt jeg ikke hadde snakket om

 

det kunne jeg ikke

så jeg gikk ut av meg selv forlot liksom kroppen min

 

 Jeg stod på utsiden et sted å så på en jente som fortalte alt sammen alt det farlige

alt det hemmelige

 

 jeg fikk spørsmål om hvilke blader jeg leste

 

hvordan jeg kledde meg

 

og det dummeste av alt

 

Hva har dette gjort med ditt liv? 

 

Jeg husker en oppgitt jente som svarte

 

Jeg er 13 år,

jeg har ikke levd noe liv

 

jeg visste det ikke den gangen

 hva det hadde gjort med meg

 

kjente ikke konsekvensene som skulle  komme i  fremtiden

 

Jeg visste ikke den gang at jeg aldri ville bli fri

 

kjente ikke spøkelsene fra fortiden som stadig skulle komme å innhente meg

hvordan det skulle drepe meg på nytt hver gang jeg kjente på lykke

 

jeg visste ikke om alle årene jeg skulle komme til å sove bort, fordi sjelen ikke orket å være våken

 

jeg visste ikke hvordan jeg ville komme til å reagere på en politiuniform

hvordan det skulle kaste meg tilbake til rettssakene, å få meg til å besvime

 

jeg kjente ikke til alle kampene jeg skulle ta 

 

heller ikke følelsen av å aldri få bli meg selv

 

det visste jeg ikke da 

 

jeg visste ikke om alt det vonde som skulle komme

 

jeg visste heller ikke om den nye rettssaken som kom

den som skulle knekke meg

 

jeg visste ingenting den gangen

 

jeg var 13 år 

 

I dag vet jeg dessverre litt mer

 

Så spør meg i dag hva det gjorde med mitt liv

 

Spør meg i dag

 

facebook HER   Instagram HER

 

 

Jeg hadde fått en oppgave til neste gang

jeg skulle skrive et brev til han

overgriperen kalte hun han

overgriper

det var et merkelig ord

å begripe noe hadde jeg hørt om

men overgriper

jeg likte ikke det ordet

hun fikk det til å høres ut som han var en bra mann

bedre enn meg

visste mer liksom

begrep mer

-Du skal ikke sende det sa hun

bare skriv det

behold det selv

riv det i stykker

eller gi det til meg

jeg tror det vil være Terapeutisk for deg

jeg var 12 år

jeg visste ikke hva terapeutisk var for noe heller

men det var et fint ord

jeg likte det

det var et voksent ord

det hørtes viktig ut

Og veldig veldig klokt

så jeg lot som om jeg forstod det

at jeg skjønte betydningen av det

-Du har gått til meg en stund nå sa hun 

 og det tok lang tid før du begynte å si noe 

husker du det?

at du bare kom hit å ikke sa et eneste ord?

jeg hadde nikket bekreftende

selvfølgelig husket jeg det

jeg hadde aldri gått dit for min egen del

fordi jeg ville det selv

fordi det skulle hjelpe meg

jeg gikk dit fordi jeg måtte gå dit

fordi de voksne hadde bestemt det

for at andre skulle slappe av

tro at det var et håp 

tro at jeg skulle få det bedre

for at andre skulle ha det bra 

-Men når du først begynte å si noe fortsatte hun 

så merket jeg at du var veldig flink til å uttrykke deg

du er veldig beskrivende

og veldig moden

overgriper

uttrykke

terapeutisk

beskrivende

Moden

jeg pugget ordene i hodet 

og skrev de ned når jeg kom hjem

ord jeg ikke forsto

jeg visste jeg var annerledes

unormal

og sikkert veldig dum

 så det var viktig å lære hva ordene betydde

så jeg kunne skjule hvor dum jeg var

 -Det er positivt sa hun

at du er flink til å uttrykke deg

da får du det ut

alle tanker

alle følelser

så slipper du å gå med det alene

jeg syntes hun var dum

hun forvirret meg

brukte ord jeg ikke forsto

-Du skriver dagbok fremdeles?

Jeg nikket igjen

-Jeg vil at du skal skrive et brev gjentok hun

skriv et brev til han

Jeg husker at jeg syntes det var en dårlig ide

At det var dumt å skrive et brev til noen uten å sende det

egentlig det dummeste jeg hadde hørt

men siden det var Terapeutisk

og fordi jeg likte det ordet

et voksent og viktig ord som jeg ikke forsto

så gjorde jeg det

jeg skrev det samme dagen

 jeg satte meg ned for å skrive

jeg skrev et terapeutisk brev

til mannen jeg hatet

til han jeg ønsket å drepe

inderlig og intenst ønsket jeg det

 at han skulle dø

at han skulle lide

dø sakte

være redd

kjenne smerte

veldige smerter

havne i helvete å brenne til evig tid

 og lide for alltid

svarte tanker fra en jente på 12 år

jeg husker de var tunge å bære

men jeg skrev brevet

 og jeg gråt mens jeg skrev det

la det i en konvolutt

gav det til damen på ppt

og fikk det tilbake

22 år senere..

(brevet er flettet inn i boken)

Det gikk sånn

 

TIL…

Jeg prøver å skrive et brev til deg

men jeg vet ikke hva jeg skal kalle deg

Det du skal være for meg

det er du ikke

så jeg orker ikke å skrive det

 jeg vil ikke si det heller

jeg hater navnet ditt

så jeg orker ikke å skrive det heller 

eller å si det

jeg orker ikke tenke på det engang

så jeg begynner sånn

 

Til et Gråskinn, En feig faen

 

Du skulle tatt meg på fanget

strøket meg over håret

kysset bort mine tårer

beskyttet meg

og elsket meg

plastret mine skrubbsår

ønsket meg velkommen, og vært stolt av meg

Men du tok meg aldri på fanget

strøk meg aldri over håret

du kysset ikke bort mine tårer

 du passet ikke på meg

eller plastret mine sår

du lot meg blø

du dro meg etter håret

kjørte rundt med meg i fylla

og kalte meg en liten fristerinne

du gjorde alt vondt og vanskelig

du er en grusom mann

en som jeg bare hater

Og som har prentet i meg all ondskap som finnes i verden

hvor alt er bare svart

 og alt er bare hat

jeg skulle vært stor nå

men det er jeg ikke

og det er din skyld

jeg er ikke stor

Jeg er liten

jeg er en liten jente 

med en gråt i blikket

som aldri fikk leve ut

men som ble kvalt i fødselen fordi det var upassende for deg

jeg skulle vært stor nå

men jeg er bare liten

og jeg er redd hele tiden

jeg er en liten jente

som går med innbitte små barneskritt

på en syltynn is

med lommene fulle av murstein.

 

 

Du kan følge bloggen videre på Facebook   HER  og Instagram HER

 

(Gammelt bilde, tror vi dropper bilde fra dagen i dag)

 

Hei alle sammen!

 

Tusen takk for alle fine meldinger!!

Såååå koselig at dere sender meg varme tanker!

I love you all!

Seriøst,det er faktisk veldig rørende! <3 

Nå er jeg altså ferdig operert, og alt har gått bra. 🙂

Eller ferdig og ferdig,

 Jeg har to operasjoner til foran meg,

men det orker jeg ikke tenke mer på akkurat nå.

En om gangen er mer enn nok det.

Må si jeg gleder meg til denne sykehusdansen er over!

Her blir det nok tidlig natt, for jeg er helt gåen nå.

Ble nesten ikke noe søvn i natt, og  var oppe kl 06:00 så det har vært en lang dag

Men måtte jo gi en lyd fra meg,

fortelle at alt er over,

og at jeg har det bra!

tusen takk igjen alle sammen.

dere betyr mer enn dere tror! <3 

 

 

 

– Jeg angret,

jeg skulle ikke ha sagt noe. 

Men nå hadde jeg sagt det,

jeg sa det stille,

hvisket det,

pep det ut

stille og forsiktig. 

Jeg angret,

kanskje de ikke hørte meg?

kanskje det ikke var for sent?

Kjære Gud , hvis du finnes, la ingen ha hørt meg …

Jeg har tenkt mye på dette møtet i voksen alder, hvordan jeg satt fremover lent i sofaen den dagen, med hendene foran ansiktet, og bad stille.. stille, og intenst.. 

i håp om at Gud skulle finnes

 at han MÅTTE finnes,

finnes å høre meg.

jeg tar det tilbake

 la meg ta det tilbake.

Vi bare visker det ut,

Dette skjedde ikke,

jeg sa ikke noe,

Jeg ombestemmer meg!

Jeg mente det ikke,

vi glemmer det. 

Vi bare glemmer det, også går vi tilbake til slik det var før

vi går tilbake!

Det er bedre.

Vi går tilbake, 

og jeg går tilbake til å være det jeg alltid har vært, ..

et problem.

Barnet  det alltid feiler noe,

barnet som har vondt i magen, 

vondt i foten

vondt i hodet,

Barnet man ikke kan stole på,

barnet som stadig finner på noe nytt.

som lyver om alt og ingenting

Barnet som stadig må til lege

Men som det likevel aldri feiler noe,

barnet som legene sier er 100% frisk på alle måter.

Problembarnet som ikke ser noe på synsundersøkelsene hos helsesøster, 

 som ikke hører noe på hørselstestene

Men som likevel ikke ikke viser noen tegn til slike vansker i hverdagen,

Men som plutselig både kan se og høre etter å ha fått beskjed fra mamma.. 

” du vet det Monicha, legen kan kan se det hvis du lyver, han er ekspert på sånt “

vi går tilbake til det.

Det er bedre.

VÆR SÅ SNILL!!  Ropte jeg inne i meg,

alt annet enn dette,

ikke dette, 

ikke dette ansiktet til mamma,

jeg holder det ikke ut!

-Mannen fra PPT som så på meg

-Mammas ansikt  som så på meg

Jeg forsto det da..

At det var for sent. 

De hadde hørt meg,

de trodde på meg,

jeg kunne ikke trekke det tilbake.

Livet slik jeg kjente det var over.

Mammas ansikt røpet det, brikkene hadde falt på plass

Nå så hun meg,

for første gang i livet,

nå så hun meg

alle løgnene, alle historiene, alle legeundersøkelsene, nå så hun det

det var dette som hadde ligget  bak, det var dette som hadde plaget meg hele tiden.

Grunnen til skriket om oppmerksomhet,

om omsorg,

om trøst, 

og grunnen til at jeg ikke ville ha gym på skolen,

  grunnen til at kropp var så  vanskelig å forholde seg til.

Hun så det nå.

alt sammen

Det var for sent.

” Du har taushetsplikt sant? ” 

jeg husker skjelvingen i stemmen min, da jeg spurte mannen fra PPT ,

frykten min,

og den inntrengende redselen som fylte hele kroppen min,

 dunkingen i hodet.

Varmen,

..  den grusomme dunkingen i hodet 

angeren.

Den fryktelige angeren.

Jeg skulle jo ikke si dette til noen, ikke en levende sjel skulle få vite om dette. Ikke noen gang, det hadde jeg lovet,  og nå hadde jeg jo sagt det. 

ikke bare til en,

men til TO stykker! 

Mamma kunne jeg stole på, det visste jeg. 

Men denne mannen fra PPT…

Jeg angret..

smerten i mammas ansikt..

 ansiktet til mamma den dagen..

Jeg tar det med meg i graven..

” jeg har taushetsplikt, men når vi voksne får vite noe så alvorlig, og som helsepersonell”  kom det fra mannen på PPT

NEI! skrek det inne i meg

Jeg hatet meg selv,

og jeg hatet mamma for at hun hadde kontaktet PPT

Jeg skulle ha holdt en god kjeft slik jeg hadde fått streng beskjed om.

Det hadde jeg bestandig gjort,

og jeg var god på det.

hvorfor holdt jeg ikke kjeft?

hvorfor gjorde jeg ikke det?

” Vi lar dette få roe seg, og synke litt nå, dere skal få tid og ro sammen til å snakke om alt dette. også setter jeg opp en time  til dere på kontoret. 

en time til deg Monicha, og en time til mammaen din så hun får noen å snakke med hun  også.

Jeg skjønner at dette er vanskelig for mammaen din og. ” sa han og snudde seg mot henne.

Mamma gråt,

hun gråt slik jeg aldri hadde sett henne gråte før. 

lydene var så annerledes…

også det ansiktet…

Jeg var 13 år og hadde ødelagt mammaen min..

Det så jeg

det hørte jeg

Hvordan kunne jeg gjøre det?

Jeg hadde visst det hele livet. 

at jeg var annerledes, 

ekkel,

et avskum,

grusom

nå fikk jeg det bare bekreftet.

Mitt første møte med tap av kontroll kom denne dagen, 

jeg hadde ikke kjent den følelsen før

den var liksom helt ny

ny og helt grusom

gav meg panikk

Da mannen fra PPT forlot huset vårt den dagen, tok han kontrollen min med seg

kontrollen min, og hemmeligheten min 

han tok det bare med seg

ut av utgangsdøren

ut av huset

ut i verden

Og det var ingenting jeg kunne gjøre for å ta den tilbake…

 

 

 

Følg bloggen på Facebook HER, Instagram HER, eller Bloglovin HER

#overgrep #incest #anger #skyld #kontroll #gråt #tap #angst #alene #angst #ppt #MeToo

Folkens!

Jeg har vært igjennom en fryktelig tung tid,

det vil si

jeg er der fremdeles.

 

Etter den siste operasjonen har det nemlig bare vært en hel masse styr

masse komplikasjoner,

og nå viser det seg at den i tillegg var mislykket!

Er det egentlig mulig?

Det begynner å bli alvorlig mange år siden jeg la ifra meg den vanlige tanken de aller fleste av oss har 

Den du vet

“Det skjer ikke meg..

det skjer med alle andre”

For med meg så skjer det.

det er dessverre min erfaring.

selvfølgelig skjer det meg.

Da jeg fikk greie på at operasjonen ikke hadde gått bra allikevel, og at jeg nå mest sannsynlig må ta den om igjen,

satte jeg meg faktisk ned å lo.

det var min aller første reaksjon.

Sikkert fordi at nå har dette nærmest blitt tragikomisk.

Selv om jeg selvfølgelig gråt etterpå,

og da gråt jeg

masse!

Er det lov å si at man ikke orker mer?

at nå er det faktisk nok?

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt disse tankene,

men det er veldig mange,

for nå har det nesten blitt en vane.

Jeg har ønsket å gi opp utallige ganger,

men så er det ikke noe som heter det.

det er ikke lov å gi opp.

Uansett hvordan man har det,

så kan man aldri gi opp.

du må bare ta enhver situasjon slik den kommer,

stå i det,

også komme deg igjennom det.

For meg har det blitt altfor mange slike ganger. Og da må det være lov å bli

 fortvila

bli oppgitt,

Og å lure på hva som er vitsen.

I slike situasjoner er jeg veldig glad for at jeg har klart å opparbeide meg en slags styrke i alt sammen,

uten den ville jeg aldri orket alt dette.

 

” For noen mennesker skal det visst aldri ta slutt på elendigheten”

sa en lege til meg i dag.

 

Om dette var en trøst vet jeg ikke,

men jeg vet at også dette vil gå over,

jeg kommer meg igjennom, denne gangen også! 

 

 

 

 

 

 

Vil du komme inn?

 

Kom inn litt da

 ♥️

 jeg sa det mens jeg tørket tårer, snufset, og smilte om hverandre  

Jeg var glad det var hun som sto der utenfor døren,

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å åpne, det kunne jo være hvem som helst som sto der ute, og jeg hadde absolutt ingen ønske om å treffe noen

Ikke nå.

Iallefall ikke noen jeg ikke kjente, tenk om det er barn som selger lodd tenkte jeg  da det var for sent å snu fordi døren allerede var på vei opp

 

Jeg hadde bare tatt en lynrask titt i speilet før jeg hadde gått for å åpne,

 

og slik jeg så ut skulle man tro jeg hadde vett nok til å ikke vise meg for noen

 

Virkelig

 

Jeg så ikke ut,

 

Bare fullstendig

utgrått, hoven,

rød i øynene

 

Dessuten klarte jeg ikke å stoppe tårene heller, de levde sitt eget liv

bare rant av seg selv,

i grunn var det helt krise

 

Hva er det som skjer? Sa hun mens hun sparket av seg skoene i gangen.

 

Duuuuu?

 

Hun strøk meg på armen.

Har det skjedd noe ?

Passer det dårlig?

Hva skjer?

 

Monicha?

 

 

Uff, jeg kan jo egentlig ikke klemme deg heller sa hun idet hun tok rundt meg

 

Det er ingenting svarte jeg, eller det har ikke skjedd noe,

Og det ser verre ut enn det er,

trust me,

jeg har sett meg i speilet,

hun lo

 det er bare det at jeg sitter å skriver sa jeg hulkende ,

hun skulle ikke gitt meg den klemmen,

For nå gråt jeg bare enda mer.

 

jeg skriver og skriver og da må jeg gjenoppleve ting,

eller jeg MÅ jo ikke sa jeg og lo

men du vet,

det skjer automatisk

Og det er ikke så lett bestandig 

ikke er det bra heller,

jeg tror til og med det kan være litt farlig,

Jeg driver jo egentlig med traume terapi på meg selv her,

uten et støtteapparat,

alene liksom. 

 

det er jo litt galskap det

Dette må ingen gjøre

 

JEG gjør det,

sa jeg å pekte på meg selv.

 

Men dette må ingen gjøre

 men jeg er nødt til å fortelle,

jeg har en viktig historie her sa jeg alvorlig

hun nikket,

ja, det må du sa hun mens hun smilte medlidende til meg

 

Ingen må gjøre dette sa jeg igjen, mens jeg lo

Hun lo hun også

 

Nei,

men helt seriøst, avbrøt jeg ingen må gjøre sånt alene, jeg tror søren meg denne boken kommer til å ta knekken på meg! 

 

Det var godt du kom sa jeg

 

 Tenk at jeg åpnet døren! 

Det kunne vært barn som stod der ute, også kommer det en gråtende sprø person å lukker opp, tenk så ubehagelig,

eller skremmende,

eller ja..

 

Hun lo, det hadde ikke vært meg,

jeg hadde ikke lukket opp, sa hun å strekte seg etter noen kopper i kjøkken skapet, men det var bra du åpnet, for nå skal vi ha kaffe.

 

Er du ferdig snart da?

 

Ferdig?

 

Ferdig med boken svarte hun å pekte på haugen med papir som lå der ute på bordet i stuen.

Jaaah sa jeg å viftet vekk synet av papirene der ute. Jeg vet jeg er gammeldags, men alt kan ikke skrives på pc. Ferdig har jeg vel vært flere ganger, men så skjer det noe nytt,

du vet

 det er jo mitt liv

Hun lo.

Det har blitt slik nå, at jeg bare må kalle meg ferdig snart, da er det skrevet ned, da står det et sted, da har jeg iallefall fortalt.

også kan jeg kanskje skrive en til,

Hvis folk leser da,

 

Det er jo faktisk ikke sikkert.

Nei det er ikke sikkert i det hele tatt lo hun mens hun skålte i kaffekoppen.

 

 

Facebook   Instagram