Hvis jeg snakker
Jeg skal egentlig skrive
men jeg gjør alt annet enn det
Bare stirrer inn i skjermen
den er tom
det står ingenting der
jeg tenker på alt jeg skulle gjort
jeg skulle støvsuge
jeg skulle vaske
jeg må ut å handle
er ikke vinduene veldig skitne nå?
Kroppen verker
Her er ryggen din
Her er bekkenet ditt
Her er foten din
Her er armen din
Jeg vil ha fred
Det går ikke over
Jeg må holde ut
bare leve
holde ut smertene
Leve
men jeg lever ikke
jeg er bare i live
jeg eksisterer
Jeg skulle bedt om hjelp
i det minste når det står på som verst
men jeg orker ikke
jeg orker ikke det engang
jeg gjør det heller selv
for så å bli sengeliggende etterpå.
Sånn får det bli
Jeg vil ikke be om hjelp
hjelp har jeg dårlig erfaring med
i hodet mitt er ikke kroppen min skadet
i tankene mine er alt som før
i hodet mitt er jeg frisk
sterk
som før
Jeg snakker ikke om det
sier det ikke høyt
det man ikke deler det finnes liksom ikke
Jeg tenker sånn
som et barn
som det barnet jeg engang var
hvis du ikke sier det til noen så er det ikke ekte
sprøtt
jeg vet
men det fungerer
det fungerer til det ikke fungerer lenge
det lagres i kroppen til det blir til depresjon
alt man ikke får ut og snakker om lagres et sted
det lagres i hodet og blir til depresjon
Jeg kan uansett ikke snakke meg ut av en skadet kropp
så da snakker jeg ikke
det hjelper ikke likevel
Jeg kan ikke skru tiden tilbake
får det ikke ugjort
kroppen er som den er
og det hjelper ikke å snakke
å snakke har jeg dårlig erfaring med
så jeg sier ingenting
Jeg er redd for å bryte sammen
bryte helt sammen og aldri komme meg opp igjen
der har jeg vært en gang
dit skal jeg ikke mer
så da lagrer jeg det inni meg
slik at det ikke blir ekte
slik at det ikke finnes
jeg skjønner det selv
det er et gammelt mønster
jeg vet det
Jeg kan råde andre
råde andre til ikke å gjøre som meg
jeg kunne gitt deg et råd
kunne sagt jeg vet at kroppen er som den er
at du ikke kan snakke deg ut av fysiske smerter
men at det likevel kan lette på noe i den psykiske smerten at du snakker om det
At du forteller hvordan du egentlig har det
til noen som tar imot på en fornuftig måte
hvis det finnes en sånn
Jeg kan si det til deg
men jeg klarer ikke å leve etter det selv
jeg klarer ikke å følge mine egne råd
klarer ikke å lære av livet
jeg vet det
Det er destruktivt
og det er ødeleggende
og det gjør alt så mye verre
Det er et gammelt mønster
jeg vet det
jeg er fullstendig klar over det
Alt henger sammen.
For da jeg engang for veldig lenge siden snakket om hvordan jeg egentlig hadde det
så brøt det et helvete løst
et helvete som aldri fikk lov til å gå over
Så det som skulle hjelpe
det gjorde det verre
og da hjelper det ikke for meg å være voksen
for det bor et barn inni meg fremdeles
som er livredd for at det samme skal skje igjen
hvis jeg snakker
hvis jeg skriver
Så da stirrer jeg heller inn i den tomme skjermen
og gjør alt annet enn å skrive
Sjokolade med god samvittighet
Her ble det hjemmelaget Sjokolade
og dette er noen himmelske greier altså
Og det beste av alt,
den er lavkarbo, sukkerfri, glutenfri, og kan nytes med god samvittighet!
Jeg viser deg hvordan du lager den!
Bunn
250 gram salte peanøtter
60 gram sukrin sirup
50 gram meierismør
1 liten klype salt ( jeg bruker maldon)
karamell
150 gram fibersirup gold/sukrin sirup
3 ss finesse/tagatesse
1 ts vaniljepulver
1 1/2 dl kremfløte
50 gram smør
Topping
100 gram sukkerfri sjokolade
50 gram hakkede peanøtter
slik gjør du!
Finn frem en liten langpanne/ildfast form
ha 200 gram peanøtter i en blender/kvern og mal peanøttene til mel
(Jeg bruker disse, kjøpes på Europris/Eurospar og inneholder kun 5gr karbo pr 100gr)
ha 60 gram sukrin sirup og 50 gram smør en gryte og varm opp til det begynner å koke.
Ta gryta av platen og bland dette sammen med peanøttene du malte, tilsett en klype salt og bland godt
Ha bakepapir i formen du vil bruke, og bre peanøtblandingen utover.
sett dette kaldt.
KARAMELL
Ha finesse/tagatesse, smør, kremfløte, fibersirup gold/sukrin sirup og vaniljepulver i en gryte.
bland dette sammen og kok opp.
karamell tar litt tid å lage, så du må regne med ca 30 min.
du vil merke når den er ferdig på tykkelsen.
den vil se ca slik ut
Hell karamellen over peanøttbunnen
Bre karamellen utover bunnen
Ha peanøtter over karamellen, og trykk de litt nedi
Sett dette kjølig igjen
Toppingen
Ha 100 gram sjokolade i en bolle.
Jeg brukte halvt om halvt med mørk og lys sjokolade av denne typen
Smelt sjokoladen over vannbad.
( ha en gryte/bolle med varmt vann under, og sett bollen nedi vannet. Hold fast bollen, rør og pass på at du ikke får vann oppi sjokoladen )
Hell sjokoladen over, og strø hakkede peanøtter på toppen
Da er det bare å sette dette kaldt igjen. Gjerne over natten hvis du klarer å vente!
Del sjokoladen opp i ønskede biter, og nyt!
Denne blir laget flere ganger her i huset, det er sikkert!
( Ca 0,5 karbo pr bit avhengig av størrelse så klart )
(Oppskriftens opprinnelse Snickers meglerfru )
Chocolate chip cookies
Boken min
“Sterk og modig,
ver som no,
gjev du fekk ei framtid god”.
Skrev mamma til meg i en minnebok da jeg var liten.
I dag vet jeg at disse ordene kan bli sanne
det tok bare litt for lang tid..
Til dere som lurer på hvordan jeg har det,
så er sannheten at jeg har det helt grusomt,
men likevel bra
Jeg står nemlig midt oppi en krise
en viktig krise som skulle kommet for lenge siden,
men jeg var vel ikke klar før, så da kom den nå
hvis det gir mening.
Jeg er kanskje stille på bloggen,
men dere skal vite at jeg skriver mer enn noen gang
Jeg er så uendelig takknemlig for alle tilbakemeldinger jeg har fått,
og fremdeles får fra dere
så fortsett med det
for det er så viktig
Og jeg trenger det så sårt
uten dere hadde jeg kanskje gitt opp bok skrivingen for lenge siden
Jeg håper ikke det
men jeg har jo tenkt tanken.
Men nå er jeg kommet dit i livet, at jeg endelig vet at det ikke kommer til å skje.
Så vit at jeg skriver
og at boken den kommer,
Tusen takk for at jeg har dere i ryggen, og at dere heier på meg.
Jeg vet ikke
Men kanskje er jeg sterk og modig som dere sier.
Men Ingen er så sterke at de ikke trenger noen.
Og jeg trenger virkelig dere!
Og jeg føler meg rik,
når jeg merker at dere er der ute
Og at dere er mange!
Livet
Jeg har fått beskjed om å ikke slutte å skrive
og jeg skal høre på dere
Ikke gi meg
men fortsette
fortsette videre
dette har den siste tiden vært veldig vanskelig
i lang tid har det vært vanskelig
det merker dere
det forteller dere meg
takk for det
det er godt å vite at dere savner å lese det jeg skriver
det betyr mye
særlig når livet går i svart
for det gjør det innimellom
eller
kanskje ikke bare innimellom
livet er ganske tungt hele tiden
jeg savner den friske kroppen min
den som var sterk
den som fungerte
den som var fin
ofte tenker jeg at nå er det bare hodet igjen
Og da må jeg bruke det
fortsette å skrive
for det er alt jeg har
For når kroppen ødelegges snur livet
og det er en sorg
det er en veldig stor sorg
også skammer jeg meg
midt i all sorgen så skammer jeg meg
For det er krig i verden
og folk er på flukt
folk er redde
folk mister sine
mister sine hjem
men allikevel sørger jeg
jeg sørger over alt jeg kunne gjøre før
Danse
løpe
sykle
gå på ski
svømme
reise
kjenne sand under tærne
vasse i strandkanten
noe av det gjorde jeg aldri
så gjør det
gjør det mens du kan
for det er en sorg å miste det
Jeg savner det
muligheten
ØYE FOR ØYE
Min sønn kom med et sitat her en kveld som jeg har tenkt mye på
Kanskje fordi det er veldig veldig sant,
eller fordi det sa noe om mitt eget liv på mange måter.
jeg vet ikke,
men uansett så gikk det liksom rett inn hos meg,
vi satt å snakket om alt mulig,
men så kom vi inn på dette med
krig,
hat,
hevn,
osv…
selv har jeg brukt størsteparten av livet mitt på å hate,
være bitter,
og ikke minst så har jeg gått med hevntanker.
dette er skumle saker altså..
bærer du på hevntanker
så holder du dine sår åpne
ting får aldri leges
og du bare fortsetter å blø
Hvis du går rundt i livet og er bitter på noe som engang skjedde
så kommer du ikke videre på en måte,
det stenger for livet ditt her og nå.
og det preger ikke bare deg selv,
men alle rundt deg,
særlig dine nærmeste.
Du kan si du har lagt ting bak deg,
men så har du ikke det allikevel,
for ting setter seg dypt
hatet og bitterheten bærer du med deg
og det preger deg og dine hver eneste dag
Selv måtte jeg bli hele 33 år før jeg klarte å tilgi
tilgi det utilgivelige,
tilgi selv om vedkommende ikke angret.
For meg handler ikke tilgivelse om å godta en handling
for meg handler det kun om en ting
frihet..
frihet fra en person,
en hendelse,
en opplevelse,
frihet til å leve…
Hvis du bærer med deg bitterhet og hat slår du livet ditt ihjel
og da ender du opp som taperen
Hat og bitterhet kan spise et menneske helt opp,
du kan bli syk av det,
ikke bare i sinnet,
men også fysisk
i verste fall kan du ende opp som drapsmann.
eller som meg
som holdt på å drepe meg selv
Begge deler er det allerede mange som har gjort
og det fortsetter å skje
det skjer hele tiden
Jeg har tenkt mye på akkurat det,
for det kunne like gjerne vært meg.
det er mye man ikke kan forsvare,
men det er ikke så vanskelig å forklare det,
eller å forstå det.
Mennesker som går til krig mot et helt land for å hevne seg på alle de har mistet..
en sønn eller datter som dreper sine foreldre etter årevis med omsorgssvikt på den ene eller andre måten,
et mobbeoffer som har fått nok,
som går amok i skolegården,
skyter ned og dreper uskyldige elever..
vi kan forstå det.
vi kan forklare det.
Men vi kan ikke forsvare det.
og heller ikke godta det
selvfølgelig ikke.
hevnen er gjerne søt
men bare for en veldig veldig kort stund
for seier oppnådd med vold det er et nederlag
det er kun midlertidig..
eller som min sønn sa det
øye for øye og verden blir blind…
(Gandhi)
TIL EN FEIG FAEN
Jeg hadde fått en oppgave til neste gang
jeg skulle skrive et brev til han
overgriperen kalte hun han
overgriper
det var et merkelig ord
å begripe noe hadde jeg hørt om
men overgriper
jeg likte ikke det ordet
hun fikk det til å høres ut som han var en bra mann
bedre enn meg
visste mer liksom
begrep mer
Du skal ikke sende det sa hun
bare skriv det
behold det selv
riv det i stykker
eller gi det til meg
jeg tror det vil være Terapeutisk for deg
jeg var 12 år
jeg visste ikke hva terapeutisk var for noe heller
men det var et fint ord
jeg likte det
det var et voksent ord
det hørtes viktig ut
Og veldig veldig klokt
så jeg lot som om jeg forstod det
at jeg skjønte betydningen av det
-Du har gått til meg en stund nå sa hun
og det tok lang tid før du begynte å si noe
husker du det?
at du bare kom hit å ikke sa et eneste ord?
jeg hadde nikket bekreftende
selvfølgelig husket jeg det
jeg hadde aldri gått dit for min egen del
fordi jeg ville det selv
fordi det skulle hjelpe meg
jeg gikk dit fordi jeg måtte gå dit
fordi de voksne hadde bestemt det
for at andre skulle slappe av
tro at det var et håp
tro at jeg skulle få det bedre
for at andre skulle ha det bra
-Men når du først begynte å si noe fortsatte hun
så merket jeg at du var veldig flink til å uttrykke deg
du er veldig beskrivende
og veldig moden
overgriper
uttrykke
terapeutisk
beskrivende
Moden
jeg pugget ordene i hodet
og skrev de ned når jeg kom hjem
ord jeg ikke forsto
jeg visste jeg var annerledes
unormal
og sikkert veldig dum
så det var viktig å lære hva ordene betydde
så jeg kunne skjule hvor dum jeg var
-Det er positivt sa hun
at du er flink til å uttrykke deg
da får du det ut
alle tanker
alle følelser
så slipper du å gå med det alene
jeg syntes hun var dum
hun forvirret meg
brukte ord jeg ikke forsto
-Du skriver dagbok fremdeles?
Jeg nikket igjen
-Jeg vil at du skal skrive et brev gjentok hun
skriv et brev til han
Jeg husker at jeg syntes det var en dårlig ide
At det var dumt å skrive et brev til noen uten å sende det
egentlig det dummeste jeg hadde hørt
men siden det var Terapeutisk
og fordi jeg likte det ordet
et voksent og viktig ord som jeg ikke forsto
så gjorde jeg det
jeg skrev det samme dagen
jeg satte meg ned for å skrive
jeg skrev et terapeutisk brev
til mannen jeg hatet
til han jeg ønsket å drepe
inderlig og intenst ønsket jeg det
at han skulle dø
at han skulle lide
dø sakte
være redd
kjenne smerte
veldige smerter
havne i helvete å brenne til evig tid
og lide for alltid
svarte tanker fra en jente på 12 år
jeg husker de var tunge å bære
men jeg skrev brevet
og jeg gråt mens jeg skrev det
la det i en konvolutt
gav det til damen på ppt
og fikk det tilbake
22 år senere..
(brevet er flettet inn i boken)
Det gikk sånn
TIL…
Jeg prøver å skrive et brev til deg
men jeg vet ikke hva jeg skal kalle deg
Det du skal være for meg
det er du ikke
så jeg orker ikke å skrive det
jeg vil ikke si det heller
jeg hater navnet ditt
så jeg orker ikke å skrive det heller
eller å si det
jeg orker ikke tenke på det engang
så jeg begynner sånn
Til et Gråskinn, En feig faen
Du skulle tatt meg på fanget
strøket meg over håret
kysset bort mine tårer
beskyttet meg
og elsket meg
plastret mine skrubbsår
ønsket meg velkommen, og vært stolt av meg
Men du tok meg aldri på fanget
strøk meg aldri over håret
du kysset ikke bort mine tårer
du passet ikke på meg
eller plastret mine sår
du lot meg blø
du dro meg etter håret
kjørte rundt med meg i fylla
og kalte meg en liten fristerinne
du gjorde alt vondt og vanskelig
du er en grusom mann
en som jeg bare hater
Og som har prentet i meg all ondskap som finnes i verden
hvor alt er bare svart
og alt er bare hat
jeg skulle vært stor nå
men det er jeg ikke
og det er din skyld
jeg er ikke stor
Jeg er liten
jeg er en liten jente
med en gråt i blikket
som aldri fikk leve ut
men som ble kvalt i fødselen fordi det var upassende for deg
jeg skulle vært stor nå
men jeg er bare liten
og jeg er redd hele tiden
jeg er en liten jente
som går med innbitte små barneskritt
på en syltynn is
med lommene fulle av murstein.
Du kan følge bloggen videre på Facebook HER og Instagram HER
KJERRINGTANKER OG STILLHET
Vi går snart inn i et nytt år
så derfor prøver jeg å skrive av meg noe som har preget meg veldig i året som er gått.
Det hadde vært fint ikke sant?
Å skrive av seg ting
På en slik måte at de faktisk ble borte
Jeg prøver i alle fall
For dette har virkelig plaget meg
Egentlig plaget det meg så mye at jeg sluttet å skrive
ble stille lenge
Gav litt opp på en måte
Men så kom jeg på det igjen
Hvorfor jeg startet å skrive in the first place
Og det var jo akkurat dette
For å opplyse
Bevisstgjøre
Vekke mennesker
Mennesker som sover
Som ikke skjønner
Og som gjør ting verre
Når de egentlig skal hjelpe
Ok
Jeg skal forklare
For en tid tilbake skrev jeg dette innlegget
Jeg skrev om håpløsheten man møter,
når man prøver å ta ansvar for livet sitt,
søke hjelp, prøve å finne et håp,
hvor håpløst det er å ligge nede,
når du ikke orker mer,
men likevel må reise deg igjen,
på nytt og på nytt og på nytt.
Alene
Det vondeste med dette innlegget var ikke det jeg skrev
Ikke min historie
Men kommentaren jeg fikk fra en leser
Et helsepersonell
Kommentaren slo meg helt ut
Nettopp fordi det kom fra et menneske som jobber i systemet
Et menneske som skal hjelpe
Som skal forstå
Som skal vite bedre
Men nok en gang tok et helsepersonell håpet i fra meg
Det gav meg avmakt
Følelsen av at det ikke nytter
at det er håpløst
For når de som er satt til, og lønnet for å hjelpe skjønner mindre enn det du skjønner selv
Da er det ingenting å hente
Ingen kan egentlig klandres for å ikke vite bedre
Folk har den forstanden de har
Men i en så livsviktig jobb som disse menneskene tross alt har
Så forventer jeg mer
Og det må vi forvente
For uforstand i denne sammenheng
Får ofte dødelige utfall
Hvis du ikke har lest innlegget jeg sikter til kan du lese det her
Nå er det sånn at mannen i gata ofte forstår mer enn de som skal forstå,
så derfor tenker jeg at jeg ikke trenger å forklare hvorfor kommentaren fylte meg med oppgitthet.
Men en annen leser som blogger selv,
skjønte det,
og reagerte såpass mye på det at hun valgte å skrive et innlegg om det.
Hun kaller seg ” kjerringtanker ” er egentlig politiker men blogger ved siden av.
Her er innlegget hennes
“Innlegget til Monicha, 21 måter å dø på gjør inntrykk.
Innleggene til Monicha gjør som regel det.
Hun skildrer hvordan hun som psykiatrisk pasient opplever å komme inn på akutten med selvmordstanker.
Hun kjenner spørsmålene på blokka.
Forklarer hvordan hun opplever at spørsmålene er mer stilt fordi de må stilles
og dokumenteres at de har blitt stilt enn for at de skal bidra til at hun får hjelp.
“Spørsmål uten betydning
Svar uten betydning
For hva du svarte betød Ingenting
Det var uansett Ingen som snakket med deg om det etterpå
Det ble uansett ikke fulgt opp
Ikke tatt alvorlig
Det var bare ord”
Det som kanskje gjør enda mer inntrykk enn Monicas korte, råe setninger som forklarer på en brutalt ærlig måte hvordan Monica føler det er kommentaren Marianne la igjen i kommentarfeltet under dette blogginnlegget i går.

“Fint skrevet Monicha men trist at dette er din opplevelse. Dersom ein klient fortel meg at de ikkje vil leve lengre, har plan og metode blir de ikkje glømt og arkivert. De blir følgt opp og vi jobber i tett samarbeid med fastlege og psykiatrien. ❤”
Her er tydelig en fagperson som føler behov for å rettferdiggjøre seg og systemet.
Trist at dette er din opplevelse..
Når man uttrykker seg slik nedvurderer man den andres beretning.
Jeg har hørt det uttrykket brukt så mange ganger av folk i maktposisjoner som vil bortforklare et system som ikke fungerer etter intensjonen.
Monica forteller hvordan hun opplever det.
Hvis du har lyst til å unnskylde for hvordan Monicha ble behandlet så kan du i det minste si Trist at du opplevde dette når du ba om hjelp.
For når du Marianne definerer det som en opplevelse Monicha har,
din opplevelse sier du indirekte at det var ikke egentlig slik.
Det var bare Monicha som opplevde det slik.
Akkurat som om hun har innbilt det seg, eller hallusinert.
Og det som er enda verre,
du flyttet med den setningen umerkelig ansvaret for den dårlige oppfølgingen,
jeg mener opplevelsen, vekk fra fagmiljøet og systemet og over på pasienten eller klienten om du vil.
Dersom ein klient fortel meg at de ikkje vil leve lengre, har plan og metode blir de ikkje glømt og arkivert.
forteller Marianne oss.
Men hva hvis de ikke forteller det?
Monica forteller jo i sitt innlegg at hun har et ønske om ikke å leve lenger.
At hun ber om hjelp fordi hun er engstelig for å sette planene ut i livet.
Hun forteller leseren at hun der og da vet 21 måter hun kan ta livet sitt på. 21 metoder.
Likevel svarer hun Nei når behandleren spør om hun har konkrete selvmordsplaner.
Burde hun ikke som behandler fange opp selvmordsønske selv om det ikke blir uttalt?
….
Helt tilfeldig ble jeg gjort oppmerksom på innlegget fra Kjerringtanker fra en annen leser, og TAKK GUD for det!
Det er dette som hjelper,
det er dette som redder,
det er dette som gir håp!
Og det er nettopp slike mennesker vi trenger!
våkne mennesker,
med vettet og hjertet i behold!
Så takk til kjerringtanker, noen kjerring er du ikke!
Takk for mennesker som deg,
og takk for alle andre fine vettuge lesere der ute som faktisk forstår det jeg skriver,
det er mennesker som dere som gir meg håpet tilbake, når de som egentlig skal gi meg det, har tatt det ifra meg
det er dessverre ikke første gang
Så med dette lille hjertesukket fra meg ønsker jeg dere alle et riktig God Nytt år!
Og for Guds skyld, vær våkne og ta godt vare på hverandre!! ❤️
KATTER TIL GLEDE OG BESVÆR!
En vinterkveld for seks år siden, kom det tuslende en ukjent katt inn på tunet vårt
Jeg koste litt med den, og tenkte ikke mye mer over det
katter tusler jo rundt.
Neste morgen var han fremdeles der,
og neste dag,
og neste.
Han fikk ikke mat eller noe for jeg regnet jo med at noen eide den..
Men han ble værende utenfor hos oss allikevel
Etter noen dager la jeg ut bilder av han, og etterlyste eier på Sosiale medier.
Jeg fant til slutt ut av det, og kjørte pus hjem.
Det tok ca 10-15 min å kjøre han, så det var et stykke unna.
Men…
Pus kom tilbake ganske fort.
Jeg kjørte han hjem igjen.
Men .
Han kom tilbake.
Slik holdt vi det gående en hel evighet
Etter mye om og men fikk jeg katten kastrert etter avtale med eier, og i håp om at han skulle slutte å vandre.
Det skjedde ikke
Pus kom tilbake.
Etter en tid ble katten omplassert, og fikk et nytt hjem.
Meeen.
Pus kom tilbake til meg.
Eieren flyttet og tok katten med seg.
Men..
Joda
Pus kom tilbake igjen
Ja..
Sånn har vi altså holdt det gående i seks år..
Ettersom vi alltid har hatt rasekatter og to stykker samtidig, følte jeg det ble vanskelig å ta inn enda en katt.
Men så ble plutselig to katter til en da vi mistet vår kjære snowflake til sykdom..
Så da bestemte vi oss for at denne røde pusen som uansett og allikevel kom tilbake til oss skulle få viljen sin og flytte inn til oss.
Han er en stor katt på sju kilo, og er nå blitt sju år.
Han er utrolig snill, leken, og ekstremt kosete.
Vi elsker han!
♥️
Problemet er bare at lille Mozart på 4 år ikke er like begeistret.