Nå er det mange som lurer på hvordan det går med meg, og om legene har funnet ut hva det er som skjer i kroppen min, hva det kommer av, og hva som må gjøres.
Jeg håpet så inderlig at jeg skulle slippe å operere
Men da bildene fra CT og MR ikke kunne fortelle hva som var galt, ble jeg likevel ikke lettet, men redd
Selvfølgelig lettet over at bildene ikke viste noe farlig, men redd fordi nå var jeg like langt.
Det som er skummelt er å miste følelsene i huden mer og mer, at smertene ikke gir seg, og at Ingen finner ut hva det kommer av
Smertene er like sterke nå som de var på Fredag.
Jeg mister mer og mer hudfølelse i kroppen og styrken i beina blir stadig svakere.
Alle symptomene tyder på nerver i klem, men bildene sier noe annet.
Det hadde nesten vært bedre å få en alvorlig diagnose, enn å ikke vite hva som skjer med meg.
Må si jeg føler meg liten og alene og overlatt til andres avgjørelser.
Status nå er at jeg får sterke smertestillende som bare gjør meg sløv, og som ikke virker.
Jeg har dessverre vært med på dette før, og snakket med andre pasienter som har opplevd det samme, så hvis du som leser dette er sykepleier eller jobber i helsevesenet vil jeg gjerne vite hvorfor man fortsetter å gi en smerte plaget pasient sterke morfin preparater som sløver ned pasienten men ikke tar smertene.
Det er faktisk ikke sånn at en type medisin tar alle typer smerter. Det vet både jeg og dere.
Så hva er poenget med å dope ned en person, og ikke smertelindre?
Ja, jeg er både sint og fortvilet over situasjonen.
Konklusjonen her nå er at skadene jeg har fått etter dette er permanente, de kan ikke opereres, og det må jeg bare leve med.
Igrunn var det mer enn nok å klare å godta det jeg allerede hadde fått av varige skader.
Nå må jeg godta enda mer, og i tillegg gå med symptomer som stadig blir verre uten at noen kan hjelpe meg.
Mulig dette ble et
“stakkars meg innlegg”
Men det må være lov å bli redd.
God bedring sier folk,
men jeg blir ikke bedre,
jeg blir verre.
Du er i de tryggeste hender sier man når folk er på sykehus,
og det SKAL man være, men slik er det ikke bestandig i virkeligheten.
Når de som skal ha kontroll over situasjonen ikke har det, og ikke kan gjøre noe konkret fordi de ikke ser eller finner ut hvor problemer ligger så føles det selvfølgelig ikke trygt.
Vi kan bare smerte lindre sier de, mens de fortsetter å gi meg sterke medisiner som ikke virker.
I dag nektet jeg å ta denne medisinen, hvem vil være dopet, og ha det vondt?
Jeg skjønner ikke logikken her.
Enden på visa blir vel at de vil sende meg hjem igjen med like store smerter som da jeg kom, og med stadig økende symptomer.
Ting som kan komme til nytte hvis du må på sykehus.
Det er ikke lov å forlate rommet, eller å gå ut for å røyke på grunn av fare for korona smitte
Men…
Legen håndhilser gjerne på deg , det er viktig å skille mellom leger og vanlige dødelige mennesker, da leger er hellige vesener som verken blir syke eller sprer smitte videre.
Å vaske hender ofte, bruke sprit, og holde hus og rom rent gjelder bare hvis du er hjemme, og ikke på sykehus
Flere mennesker på samme rom spesielt når enkeltrom står tomme er normal prosedyre særlig nå i korona tider.
Du må villig gå med på at studenter er med på intime undersøkelser selv om du har sagt nei.
Et spørsmål er bare til fordi man er pålagt å spørre pasienten, hva pasienten svarer spiller derimot ingen rolle.
Det er legen som bestemmer hvor i kroppen smerten din sitter
Du må regne med å si det samme ca 10 ganger til samme lege før han kan klare å huske det.
Normal ventetid på en kopp kaffe er rundt 2 timer
Når svaret på viktige undersøkelser og bilder er på plass må du regne med å vente ca 1 døgn før du får vite noe selv.
Det er viktig at legene diskuterer seg i mellom hva som skal gjøres med pasienten, å informere pasienten er alltid underordnet.
Det er ikke lov å vise medfølelse eller snakke med medpasienter du deler rom med, uansett hvor mye de gråter.
Normal ventetid fra du ringer på klokken til det kommer noen inn til deg er ca 1 time. Gjelder ikke hvis det er kake på vaktrommet, da kan det ta noe lenger tid.
Jeg hadde akkurat satt meg ned i en stol inne på kontoret hans,
kontakten min for dagen var med meg,
det var slik de gjorde det her.
“Hvordan er jeg fascinerende” Spurte jeg
“Jo det er ikke ofte jeg snakker med pasienter som har så mye kunnskap, og selvinnsikt som deg.
Dessuten er du veldig morsom,
jeg har forresten merket meg at du er til stor glede for de andre i miljøet her.
Både pasientene og de som jobber her,
jeg har og fått høre at du ser mennesker på en helt spesiell måte.
det er en fin,
men dessverre sjelden egenskap,
så det må du ta vare på,
Ta det også til deg.
Men akkurat nå som du er her,
så vil jeg at du tar litt mer vare på deg selv.
Du har hatt store belastninger rundt deg ,
ikke bare nå,
men over lang tid,
så jeg vet at det både har vært ,
og fremdeles er tungt og vanskelig å være deg,
allikevel merker jeg at jeg er usikker på om du egentlig trenger å være her.
Du har en høy intellektuell kapasitet.
Høyere enn de fleste til og med.
Og da mener jeg ikke de fleste som er her,
men de fleste sånn generelt.
Og jeg er helt sikker på at du kan bruke alt dette som bor i deg til noe veldig bra,
ikke bare for deg selv,
men kanskje for veldig mange andre.
Om du skulle ønske det,
Men når det er sagt, sa han og så meg inn i øynene
når det er sagt så vil jeg også si at..
du er en veldig krevende pasient
” Krevende?,
VELDIG krevende?
gjentok jeg
Er JEG krevende?,
uttalelsen hans overrasket meg
Det må du forklare” svarte jeg
” Jo du er veldig kritisk til de som jobber her,
og til hvem som skal ha noe med deg å gjøre,
du setter veldig fort strek over personer,
og vil ikke ha noe mer med dem å gjøre.
Du gir dem heller ikke en ny sjanse,
du ser veldig fort hvem som er “sauer” som du kaller dem,
og hvem som ikke er det.”
Kontakten jeg hadde med meg inn til samtalen nikket bekreftende mens han lo godt før han sa
” kan jeg bare få bryte litt inn i samtalen?
psykiateren nikket
“Det jeg sitter å tenker på,
er at du er veldig sint på selve psykiatrien,
du sier veldig ofte at Norsk psykiatri ikke fungerer,
at vi kan legge ned hele greia for dette har vi ikke klart,
du sier at de ansetter hvem som helst her,
og du lurer på om vi bare plukker mennesker rett fra gata og gir de jobb ,
du sier at de som jobber her ..og nå siterer jeg deg..
er noen tilbakestående idioter,
og du lurer på hvilket syndrom Vigdis har, (ansatt, fiktivt navn)
jeg lo
du sier at det ikke går an å hjelpe voksne mennesker som har blitt skadet som barn,
fordi de aldri blir sett og hørt hvis de søker hjelp,
fordi det bare jobber ” sauer ” uten hjerne i psykiatrien
” sauer” som svimer hvileløst rundt pasientene og som ikke skjønner og heller ikke vil skjønne en dritt. Du sier at det ikke finnes håp fordi vi bare svikter
…
Men allikevel Monicha
allikevel til tross for alle disse meningene du har om dette,
så velger du selv å legge deg inn igjen.
Hvorfor gjør du det?”
“Du skjønner vel hva som blir sagt her ,
svarte jeg skuffet
Det du beskriver,
eller det jeg beskriver er mitt møte med livet, det er en åpenbar grunn for at jeg reagerer slik jeg gjør.
Når selve starten på livet ble som den ble så er det fryktelig å bli møtt på samme måte av hjelpeapparatet.
Det er sånt som ikke skal skje.
Du skjønner vel og at alt dette er sagt i dyp frustrasjon og fortvilelse!?
det er helt riktig som du sier,
dette mener jeg dessverre,
og jeg mener det fordi det er slik jeg har opplevd det,
det er sånn jeg har erfart det.
Men det er ikke rett at jeg mener at ALLE er “sauer” og idioter.
Jeg mener for eksempel ikke at du er det,
og ikke du heller sa jeg og snudde meg mot psykiateren.
Selv om dere begge to akkurat nå avslørte at dere dessverre er litt sau dere og.
De lo
Jeg mener at det er veldig mange feilplasserte mennesker i psykiatrien,
og det må jeg få lov til å mene,
for sånn ER det jo.
Det er mennesker både her, og andre steder som aldri skulle ha jobbet i psykiatrien,
noen er så uvitende og har så stor mangel på livserfaring,
eller som tilsynelatende kan virke som de har glemt alt de lærte mens de studerte ,
andre har ikke en utdannelse innen feltet engang,
Og noen mangler den helt grunnleggende formen for helt normal mellommenneskelig forståelse.
som for eksempel Vigdis da,
Eller..
Det var et dårlig eksempel
Hun er i en gruppe for seg selv
Jeg lo
Si Trine da. (ansatt, også fiktivt navn)
Hun er et godt eksempel !
MEN så finnes det heldigvis engler iblant oss,
og min erfaring er at de er få.
Jeg kan vel telle de på en hånd,
men de finnes.
Jeg virker kanskje hard,
eller krevende,
men i det daglige livet så omgås jeg alle typer mennesker,
og jeg har respekt for alle type mennesker, men akkurat når jeg trenger hjelp,
når jeg oppsøker mennesker som er betalt for og utdannet for å hjelpe,
så forventer jeg mer,
da forventer jeg å møte oppegående mennesker.
For i en situasjon som er alvorlig og når livet står på spill, så orker jeg ikke å bli møtt av en …
Ja, “sau” da.
Da blir jeg sint,
fordi det stjeler håpet ifra meg.
Og jeg legger meg nettopp inn fordi jeg likevel til tross for alle de negative erfaringene jeg har så må jeg ha et håp om at det skal bli bedre,
og hva slags alternativ har jeg egentlig?
det er jo bare dette dere har å tilby,
så da legger jeg meg inn da.
Var det svar godt nok?”
Vi lo alle tre
Tragikomisk ja sa jeg og ristet på hodet.
Men egentlig er det bare trist,
for i slike situasjoner,
så er det bare vondt for meg.
Men jeg synes dere skal lære av det,
for det provoserer meg at dere ikke helt forstår hvorfor Jeg uttaler meg som jeg gjør.
Det er liksom så åpenbart,
og allikevel skjønner dere det ikke.
Det må være lov til å klage når det er berettiget,
men det skal man liksom ikke gjøre,
for det er aldri noen som jobber her som gjør noe galt,
det er alltid pasienten det er noe galt med,
og med slike holdninger så kommer det uttalelser fra meg om at det ikke fungerer,
at dette har dere ikke klart,
og at en like gjerne kan legge ned hele psykiatrien.
For dere er ikke utlært,
dere har mye å lære,
dessverre urovekkende mye.
Da jeg kom hit møtte jeg en dame jeg kjenner,
hun jobber på den andre avdelingen.
Det første hun sa var
” Åh, har du begynt å jobbe her nå?
Så gøy “
Da jeg svarte at jeg ikke jobbet her,
men at jeg var pasient,
så presterer hun altså å svare
” Hæ? Pasient
Men du er jo helt normal!”
Altså hva slags holdning er egentlig det?
Jeg vet at gamle fordommer og uvitenhet fremdeles eksisterer blant mennesker, men at det er slik blant ansatte,
det er ekstremt bekymringsverdig.
Det avslører litt for mye om et menneske til at man kan få noe tillit,
Og da blir de fort en “sau” i mine øyne.
” Ja, det var et urovekkende svar,
jeg skal si meg enig i det” Svarte psykiateren og nikket.
Jeg skjønner at alle er forskjellige, fortsatte jeg oppgitt
at alle har ulike historier,
at vi trenger forskjellige ting,
at vi har ulike grunner til å være her,
jeg forstår at det er vanskelig for dere å møte alle på rett måte
Men jeg har vært her flere ganger og jeg sier med klare ord hva jeg trenger,
og hva jeg ikke trenger,
allikevel klarer dere å feile på dette punktet igjen og igjen.
Så hvem er det egentlig som er krevende her?
Jeg trenger mennesker som forstår mer enn meg,
som vet mer enn meg,
og som ser meg bedre enn jeg klarer å se meg selv.
Jeg trenger kloke mennesker,
Og kloke svar.
Det er alt
Jeg lo..
Vi lo alle tre
Psykiateren så på klokken
Jeg ristet oppgitt på hodet
“kom vi egentlig frem til noe i denne samtalen” sa jeg.
” Hva fikk du selv utav den” spurte han
Jeg sukket
” Du starter samtalen med å si en hel masse positive ting om meg,
slik at det negative du har tenkt å si etterpå, ikke skal virke så negativt.
Du oppfatter meg som krevende fordi jeg kicker på systemet
Du sier at du lurer på om jeg egentlig trenger å være her,
også begrunner du det nesten med at jeg har en høy intellektuell kapasitet?
akkurat det håper jeg for Guds skyld at jeg missforsto
men fordi jeg legger merke til
og kommenterer feil som blir begått,
så er jeg krevende.
Det eneste jeg ber om er et oppegående menneske å snakke med
men da virker det som om jeg ber om noe dere ikke klarer å innfri,
som om jeg ber om et orakel som ikke finnes
men det er veldig enkelt alt sammen,
det er bare å gi meg de personene dere vet jeg kan snakke med,
når de allikevel er på jobb.
Det er bare å la være å sette meg opp på de dere vet jeg kaller en “sau”
Det er ikke alle dere vil omgås i livet heller,
dere velger jo vekk mennesker dere og,
det er ikke alle dere vil betro dere til
og det er like enkelt med meg!
Men jeg skjønner jo at det er lettere for dere å være på jobb når dere har pasienter som godtar alt og alle,
eller som ikke orker eller tør å si noe om det.
men vi er mange her, og vi snakker jo med hverandre.
Så jeg vet jeg ikke er alene om å reagere.
Og det må være lov å reagere når det er grunn for det,
for det står faktisk ganske dårlig til med dette systemet her.
“Det er akkurat dette som gjør deg litt krevende”
avsluttet han mens han lo.
Følg bloggen videre på FacebookHERog Instagram HER
Man skulle tro at med så mange gode tilbakemeldinger, så skulle jeg fått mer skrivelyst, inspirasjon, og glede.
For det har absolutt vært mest av det positive.
Men allikevel så er det noe med oss mennesker som gjør at det negative slår litt hardere enn det positive, det negative virker mer ærlig, og det er lettere å tro på.
Selv om en får 100 gode tilbakemeldinger, så er det allikevel den ene lille negative kommentaren eller meldingen som smeller hardest.
Jeg skulle ønske det var motsatt.
Tenk om de positive festet seg like mye som de negative gjør.
Jeg har flere ganger tenkt at jeg skal slutte å skrive,
stoppe boken,
og legge ned bloggen.
men denne siste tiden har det stormet mer enn noen gang,
Nå er det egentlig ikke de sinte krasse meldingene som plager meg mest,de må jeg på en måte bare tåle og forvente når jeg stikker hodet frem på denne måten.
Jeg skriver om alvorlige ting, og folk reagerer veldig med følelsene sine.
Forståelig nok.
Det som allikevel bekymrer meg er meldinger fra mennesker som leser disse innleggene når de er fryktelig langt nede,
og nå tenker jeg ikke på de som føler at ordene mine hjelper dem,
Jeg tenker på de som kanskje tolker det jeg skriver på en annen måte enn det som er ment.
Kontakter de meg, så kan jeg snakke med dem, og er det grunn til bekymring, så kan jeg melde i fra.
Men dette skremmer meg litt,
eller ikke litt, men veldig.
Dette er skumle saker altså,
Jeg har snakket med flere om dette, og jeg får alltid til svar, at mennesker har en haug av ting de leser og som de misforstår, og at jeg ikke har noe ansvar for det.
Jeg er ikke helt enig..
for jeg blir uansett usikker, og sittende å tenke på alle de som leser,
de som har det vanskelig
men som jeg aldri hører noe i fra…
Hjelpetelefoner
Ved akutte situasjoner, ring legevakten på 116 117 eller nødnummer 113.
Her koker det etter innleggene jeg la ut om selvmord
det ikke bare koker, det koker over!
Jeg kan bare registrere et fåtall av f.eks delinger før jeg ikke har kontroll lenger, ting kan spres raskt på nett, men dette har tross alt vært en positiv spredning, koket har og vært positivt.
( For det meste)
Jeg får et lass av tilbakemeldinger, særlig fra helsepersonell, mennesker som har opplevd dette i nærmeste familie, eller har vært der selv.
Jeg er glad for at jeg blir
hørt
at jeg kan være til støtte og hjelp for andre
og at menneskene som jobber med dette sier jeg har mye å lære dem
selv om det i seg selv egentlig er trist.
Man vet aldri helt hvordan det man skriver blir mottatt ,og det verste som kan skje er å tråkke på noen, eller å bli missforstått
Dette er tross alt et veldig alvorlig og vondt tema.
Særlig for de som har mistet sine, eller på andre måter har kjent eller kjenner det på kroppen.
Jeg hadde en samtale med en dame som kontaktet meg etter innleggene, for å takke meg og å bruke dette videre i arbeidet sitt om hun fikk lov.
Det fikk hun selvfølgelig
det er hele poenget med skrivingen
å nå ut.
Litt skummelt er det på et vis når en blottlegger seg og sprer ting for alle vinder, folk har den forstanden, kunnskapen og de erfaringene de har, og det er her man kan bli missforstått.
Men svaret hennes hjalp meg veldig:
“Det skal noe til å missforstå deg, dette er klar tale”
