DET SIER KLIKK kLAKK

 

 

 

Hadde hun virkelig stått der å ventet på meg hele tiden?

 

 

Men det hadde hun altså 

 

 

For hun sto jo der fremdeles 

 

Hun sto der

 

 

Akkurat på samme stedet som da jeg hadde gått

 

 

 

Hvor lenge hadde jeg vært borte nå? 

 

 

30 minutter?

 

 

1 time?

 

 

Jeg hadde ihvertfall tatt meg god tid

 

 

Sånn mye lenger tid enn det jeg egentlig trengte

 

 

Eller

 

 

Det var vel kanskje akkurat det jeg trengte

 

 

God tid

 

 

Alene

 

 

Helt alene

 

 

for meg selv

 

Jeg så henne

 med det samme jeg passerte

buss skuret utenfor sykehuset i Førde

Og jeg fikk helt vondt i magen,

 en blanding av dårlig samvittighet,

eller

svart samvittighet 

Og jeg følte meg dum

Men så var det så innmari rørende også

 

 

Tenk!

 At det finnes sånne mennesker!

 

 

DU ALTSÅ!

Så fin du er

 

 

sang det inni meg

Der jeg gikk mot henne

 

 

 

 

Gikk det

braaa? 

 

 

Ropte hun til meg, mens hun lo

 

Og du er like blid, tenkte jeg

 

Ingen sure miner selv om jeg ble borte så lenge

 

Men

Så var det akkurat slik hun var

Forståelsesfull

 

Tålmodig

 

Uselvisk

 

Og bare god

 

 

De hadde vært veldig ambivalente til å la meg få gå utenfor sykehuset alene

 

 

“Du er ikke stødig nok i beina enda,

og du kan falle når som helst”

 

 

 Hadde de sagt.

 

 

 Og det hadde de selvfølgelig helt rett i

 

 

” Jeg bruker VILJEN min!,”

 

 

Hadde jeg svart.

 

 

“Og da faller jeg ikke!”

 

De hadde ledd alle sammen, 

det var kanskje litt komisk,  så enkelt er det ikke sa de.

 

 

Men sta som jeg var, og etter mye mas fra meg,

 

så hadde jeg til slutt fått lov allikevel

 

 

Eller

 

 

Egentlig var det jo hun som hadde fikset det

 

 

Sånn hadde det  bestandig vært

 

 

Det var alltid hun som satte ned foten

 

 

Det var hun som skar igjennom

 

 

Hun som kjempet for meg

 

 

Fordi hun hadde evnen til å SE meg

 

 

Fordi hun virkelig kjente meg

 

 

Fordi jeg hadde vært der så lenge  den gangen

 

 

Sammen med henne

 

Hun hadde

blitt glad i meg, 

Sånn på ekte! 

 

 

“Jeg blir så uprofesjonell når det kommer til deg”

Det hadde hun sagt veldig ofte den gangen

 Og nå sa hun det igjen

Men denne dagen så la hun til

” Kjærlighet

det går ikke over, ikke når den er sann”

 

 

Og jeg visste så godt at hun mente det

 

 

Det kjente jeg i hjertet

♥️

 Uproffesjonalitet det er en ting jeg virkelig ikke tåler

 

sånn virkelig ikke

 

Det provoserer meg

 

Men det er ikke bestandig like dumt

 

Ikke nå

 

 Ikke i slike situasjoner

 

Etter alle disse ukene  på sykehus var det nå blitt så viktig for meg,

å få lov til å føle meg bare litt mer normal igjen

 

Få lov til å slippe taket på denne ekle sykehus følelsen som jeg kjente så altfor godt

Om bare for en bitteliten stund i det minste

 

Å få lov til å være  litt alene

 

uten å trenge  hjelp fra noen andre

Uten krykker

 

Uten Rullestol

 

 

Rullestol ja..

 

 

Altså

 

den der nedverdigende

 

rullestolen

 

Jeg forbinder den med det

 

For når du sitter i en rullestol

 

 

Så begynner folk å snakke over hodet på deg

 

De henvender seg veldig ofte til de som triller deg

 

Det er på en måte som om folk automatisk tror at hvis du sitter i en rullestol

 

så fungerer liksom ikke hodet ditt heller!?

 

 

Eller det verste av alt..

 

 

Når de snakker babyspråk til deg…

 

 

 

Også de dumme krykkene

 

jeg er så lei av krykker

 

Så jeg slapp de også,

 

selv om jeg HELE

 

tiden tenkte på dem

 

vei til butikken

 

Når jeg var inne i butikken

 

Og når jeg gikk ned igjen til sykehuset

 

Jeg skulle hatt de

Forbaskede

Krykkene allikevel!

 

 

Men jeg bare trengte det så innmari 

 

Å føle meg bare litt normal igjen..

 

Men jeg følte det selvfølgelig ikke 

 

Ikke i dag heller

 

Men det hjalp litt allikevel

 

Og det fikk være bra nok for nå

 

Blir jo redd for deg vet du!

 

 

 

Sa hun da jeg var kommet helt frem til henne

 

 

Og litt for meg selv

Jeg tok jo på meg hele ansvaret her

Hun lo høyt

 

Men det gikk bra ? 

 

 

 

Gikk det bra? 

 

 

SELVFØLGELIG GIKK DET BRA

 

sa jeg

 

Jeg smilte til henne

 

 Så godt at hun var her

 

Jeg trengte virkelig henne

 

 

Hun som kjente meg så godt

 

Hun som hadde fulgt meg så lenge den gangen

 

Hun som visste alt

 

Var det godt å komme seg litt ut alene da?

 

Det var det! svarte jeg,

 

Selv om det kanskje ikke helt var det allikevel

 

Hvordan går det sånn egentlig da?

hun å så på meg med et stakkars deg i blikket.

 

Hun kjente meg,

 

Det var ikke mulig å skjule noe for henne.

 

Men nå var det ikke så synd på meg,

 

 

Jeg var bare litt skuffa over at det måtte være så  slitsomt

 

og så vondt å gå bare den lille korte veien som det var, til butikken

 

 

JA?

 

 

 

Hun ventet på et svar

 

 

 

Det sier klikk klakk 

 svarte jeg

 

 

Hæ??

 

Klikk klakk?

 

Hun så ut som et spørsmålstegn

 

 

Et søtt lite spørsmålstegn tenkte jeg

JA! 

 

 

Når jeg går!

Hæææ?

DET SIER

 

Klikk klakk

Gjentok jeg

 

klikk klakk!

Baki her

 

 

Sa jeg og tok meg på

rumpa

 

ALTSÅ! 

 

Monicha?

 

 

Hæææ??

 

Klikk klakk? 

Sa du virkelig

klikk klakk??

Hun lo

Klikk klakk?

 

Hva er det du snakker om?

JAMMEN 

 

HØR

 

 

DAAA

 

 

 

HVIS DU

 

 

Sa jeg å pekte på henne

 

 

Er heeeelt stille nå!

Okayyyy 

Svarte hun

å lo

Jammen 

 

Ikke le daaaaaa

Sa jeg oppgitt

 

IKKE LE!

Ok? 

 

 

Jeg pekte på henne

igjen

 

 

Hun nikket usikkert mens hun lo

 

 

Det er faktisk ikke så veldig morsomt sa jeg mens jeg skrattlo selv

 

 

 

Så ble jeg alvorlig 

 

 

Tok et dyyypt sukk, 

 

 

Pekte på henne igjen

 

 

og sa

 

 

 Vær heeeelt alvorlig

 

 Ok? 

 

 

Hun nikket, full av latter

Hør da

 

Hvisket jeg 

 

Også begynte jeg å

Frem og tilbake

 

Frem og tilbake

 

Forran henne

 

 

Mens jeg hele tiden

 

holdt en finger forrang munnen

 

Som et hysj tegn på 

 

at hun skulle være heelt stille

 

 

Hun sto med store øyne, å stirret på meg, mens hun ristet på hodet

 

 

Hører du det?

 

 

Hvisket jeg

 

 

Øynene hennes ble større og større

 

 

Hør da

 

 

hvisket jeg igjen

 

 

Også begynte jeg å gå

igjen

 

Frem og tilbake

 

 

Frem og tilbake

 

Høøøør daaaa

 

Hvisket jeg…

 

 

Kan du høre deeeet????

 

 

 

 

Eeeeeehh

 

 

Haaaaaaar

 

 

det

 

klikka

 

 

for deg

 

 

eller???

Utrykket hennes og den helt syke oppførselen min

Som jeg egentlig ikke hadde registrert selv før nå fikk oss begge to til å bryte ut i krampe latter

 

 

 

MONICHAAAA!!!!

 

 

Jeg

 

DAUER!!!!!

 

 

Lo hun mens hun holdt

seg til Skrittet.

 

Altså jeg pisser meg ut her nå!

 

 

Hva er det du driver med?

 

 

Altså?

 

 

Klikk klakk???

 

 

JA!

 

 

Sa jeg og ble alvorlig

 

Når jeg går

 

Ikke sant

 

Bare sånn helt vanlig

 

Gåing

 

 

Eller let’s face it da

 

 

Nå går jo ikke jeg akkurat sånn helt vanlig da

 

Hun lo 

 

 

Men uansett

 

 

Når jeg går

 

 

Og uansett hvordan jeg går

 

Vanlig eller ikke vanlig

 

Så sier det

 

klikk klakk!

 

OKAY?

 

 

NEI

 

ASSA

 

MONICHA?

 

Hva feiler det deg?

 

Klikk klakk?

 

 

Hva skjer med deg nå?

 

 

JO

 

 

ALTSÅ!

 

 

 

Når jeg går

ok? 

 

 

 

Hun nikket

 

 

 

Eller når jeg beveger meg da 

 

ok?

 

 

 

Hun nikket igjen

 

 

 

Da kommer det en lyd fra inni kroppen min.

 

 

 

Som sier sånn 

 

 

“KLIKK kLAKK” 

 

 

 Jeg kan HØRE stålplatene i ryggen min,

 

eller fra bekkenet mitt, eller hvor det nå enn sitter det som jeg kan høre da.

 

Spiller ingen rolle det. Hvor det kommer fra,

 

for det er jo bare stål, og

plater,

 

og skruer,

 

og en hel masse annen

dritt inni der.

Poenget mitt er at jeg kan HØRE det!

 

Skjønner??

At det gnisser mot hverandre liksom

 

Eller noe sånt

 

Også syntes jeg at det var litt morsomt

 

Men så kom jeg på at  det er jo faktisk ikke noe morsomt allikevel

 

 

 

Vi skrattlo begge to 

 

 

 

Du

 

sa jeg 

 

Det er jo driiiiit ekkelt!!

 

 

Bare glem det forresten

 

vet ikke hvorfor jeg sa det engang.

 

 

Nå har jeg brukt en hel masse tid bare på vås her. 

 

 

Dessuten så er ikke dette noe nytt heller. 

 

 

Ikke noe som har kommet nå liksom 

 

Som dere trenger å bry dere om

 

 

Jeg har hørt på dette klikk klakk opplegget i 12 år jeg nå. 

 

 

 

Vi glemmer det

 

 

Bare glem det

 

 

Æææsj!!!

 

 

Sa hun

 

Ja!

 

 

Det er akkurat det det er

 

 

ÆSJ!!

 

 

Skikkelig æsj og!!

 

 

Du tuller nå sant?

 

 

Det lager vel faktisk ikke lyd

Eller?

 

 

 

JOOOO!!!!

 

 

 

Det er jo akkurat det det gjør

Svarte jeg

 

 

 

Hør da

Sa jeg igjen

 

 

Også begynte jeg å gå igjen 

 

Frem og tilbake

 

Frem og tilbake

 

 

Hun bøyde seg fremover og holdt seg til Skrittet

 

 

 

 

MOOOONiCHAAA

Jeg pisser meg ut!!!

 

Gi deg

Gi deg

 

 

 

Jeg DAUER!!!

 

 

 

 

 

 

Monicha!!!

Du må komme inn her nå!

 

 

 

Lyden av damen som ropte navnet mitt satte en akutt bråstopp på latteren vår.

 

Du må komme inn her nå! 

 

du skal i

 

MR!

Vi så på hverandre

 

 

 

MR

 

 

 

Sa vi i kor

 

 

 

Også hylte vi ut i latter igjen

 

 

NÅ Må DERE TO SLUTTE Å TULLE DER UTE!

HVOR GAMLE ER DERE TO EGENTLIG?!

 

Nå kommer du inn MONiCHA

 

NÅ!

 

 

 

Monicha

 

De venter på deg!

 

 

 

jeg så på henne

 

Jaja sa jeg 

 

Nå er de visst så  lei av meg her

 

at nå bærer det rett inn i gasskammeret!

 

NEI!

 

Vet du hva sa hun

Og tok hånden min

nå gidder jeg ikke mer!

 

 

 

 

 

 

Har vi egentlig lov til å leie, sa jeg spakt

 

du vet korona og sånn. 

 

 

 

 

DET DRITER JEG I

 

FOR NÅ GIDDER JEG IKKE MER! 

 

KOM!

 

Sa hun 

 

Også gikk vi hånd i hånd mot den utolmodige sykepleieren i døra

 

Har Monicha fått beskjed om at hun hadde en kontroll i dag?

 

Hun så på den utolmodige med harde øyne

Nei…. Det… Det… Nei … Jeg tror ikke det….

 

 

Nei! For det har hun IKKE!

 

 

Så hvorfor kjefter du da?

 

 

Nei, jeg kjefter da ikke

 

 

Jo det gjør du! 

 

 

Og hva var det du sa at hun skulle nå?

 

 

Ja, hun skal i MR.

Vi trenger flere bilder.

 

MR?

Sa hun å stirret rasende inn i øynene på den utolmodige.

 

Skal Monicha i MR?

I denne maskinen som dere har her i Førde??

 

Åja, sa jeg MR? 

 

 

Nei hun skal i Røntgen.

 

Hun skal i vanlig røntgen. 

 

 

Hvorfor

sier du MR da? 

 

 

Du har da vel fått med deg det MR Helvete som var på Haukeland? 

 

 

Ja, det, ja off, jeg sa feil , jeg tenkte ikke. 

 

 

NETTOPP!!! 

 

 

DU TENKER IKKE! 

 

 

OG DET ER NETTOPP DET SOM ER PROBLEMET!

 

 

 

Magiske ting

 

 

De hører eventyr til

 

Men noen ganger

 

Skjer de

i livet vårt også

 

♥️

33 ÅR I FENGSEL

 

 

Noen ting 

Er bare 

En ting

Et bilde

Eller kanskje ikke et bilde

Bilder er ofte viktige for folk

De er minner 

De setter dem i album

Lagrer dem digitalt

Forstørrer dem opp

Og henger dem på veggen

 Eller kanskje blir de bare liggende der

  I en skuff

I en eske

Samma det!

Men vi tar vare på dem.

Selv om de ikke alltid har noen betydning for oss.

(Ikke der og da iallefall)

Eller de blir bare liggende der

Fordi du ikke orket å sortere

Ikke orket å rydde opp

Eller å kaste dem

 Noen ganger

Så har disse tingene

bilder eller hva det måtte være

en

betydning

De er minner

Og kanskje ikke bare en liten betydning.

Men en  stor!

Slik som dette bildet

Fikk for meg

JA!

Dette er meg!

18 år

og med hele livet forran seg

  Men så ble det ikke sånn.

For det var her det hele begynte å rakne..

Jeg bare visste det ikke da

Eller jeg skjønte det ikke

Hadde jeg bare visst det jeg vet i dag…

Den gangen..

Så hadde jeg aldri orket

Å  gå inn i fremtiden

Men livet er ikke sånn

(Heldigvis)

 Det er nemlig ikke mulig å kunne gå tilbake

Å endre på alt 

Gjøre tingene om igjen

Eller å starte på nytt

DESSVERRE

ELLER kanskje HELDIGVIS

Her en kveld  tikket det inn en melding

På telefonen min

Det var et bilde

Det der bildet av meg

Som ligger der oppe

 Dette bildet hadde noen tatt vare på

Fordi det hadde hatt en betydning

Under bildet sto det en tekst

Han hadde skrevet den selv

Min første tanke var

Åh!

gøy å se!

Rørende!

Tenk at noen hadde tatt vare på 

Et bilde av meg

Men hvorfor det?

Under bildet sto det  skrevet

Å se på deg da!

ikke rart man ble forelska!♥️

Så jeg ble sittende der 

å se på det

Altså virkelig se på det

Sånn skikkelig

Lenge!

Jeg så på ansiktet mitt

Eller

Jeg betraktet det

Også leste jeg teksten

Om igjen

Om igjen

Og

Om igjen

Forelsket?

I meg?

kunne det være mulig?

Man kan ikke bli forelsket

I en sånn som meg

Noen ganger er en ting

Bare en ting

Men denne tingen

Som denne gangen var et bilde

Fikk en veldig stor betydning

for meg

 Det var jo der det hele startet 

Og det gjorde skikkelig vondt

Å tenke tilbake

Det var vondt

Å tenke på

Alt sammen

Hele livet

 Fordi

Da denne jenta var liten

Var livet ganske stritt

Ikke hjemme hos mamma

Der var det bestandig godt

(Heldigvis)

Men jenta hadde en annen

verden

En som ikke var noe bra

En som bare var drepende

Og veldig veldig farlig!

Og denne verden preget denne jenta

Det gjør den også

I dag

Så begynte jeg å lete

Har jeg et bilde av meg?

Fra dengang jeg var liten? 

Her hvor jeg er nå

På sykehus

JA!

Mobilen! 

Også fant jeg det frem

Og jeg ble sittende der

Å se på dette bildet

Av meg

Jeg så på denne jenta

Også

Begynte jeg å tenke..

Hva har jeg gjort mot deg?

Hva har jeg utsatt deg for?

Jeg har sviktet deg!

Faktisk hele livet

Aldri gitt deg en pause

Selv om du ikke hadde flere krefter igjen.

Jeg har ødelagt hele kroppen din

Og jeg har latt deg blø

Og jeg har alltid latt deg fryse

Ikke dekket dine behov

Hva har jeg gjort mot deg?

Mot denne lille jenta

Hva har jeg gjort? 

Hun fortjente det aller beste

Men det gav du henne ikke

Hva har jeg gjort?

Jeg betraktet ansiktet

Nøye

Blikket

Munnen

Nesa

Huden

Hva i alle dager er det jeg har gjort mot deg?

Jeg har vært grusom!

Jeg har tråkket på deg

Det har jeg gjort hele livet

fordi du var ikke viktig.

Fordi det hadde du lært

Så jeg Knuste din vilje,

og ødela alt for deg

Og alle muligheter som ble gitt deg.

De fjernet jeg!

Og da jenta ble større

Så trodde hun på

At hun var så stygg

At ingen noensinne

Ville se hennes veg

Fordi det hadde hun fått høre

Og da trodde hun på det.

At hun ikke var mulig å elske

Så jeg behandlet henne som søppel

Fordi det var akkurat det hun trodde at hun var

Alle disse fæle tankene

Tenkte jeg

Jeg ville da ALDRI tenkt slike tanker om noen andre

Ikke noen!

Hva er det jeg har gjort?

Mot denne jenta 

Som jeg sitter å ser på

Hvordan er det du har behandlet henne?

Du har knust hennes vilje

Og du har latt henne tie

Når hun trengte å snakke

Eller skrike

Du har kuet henne ned

Og tråkket på henne

Fy så stygg du har vært

Mot dette mennesket

Men nå stopper det her!

Ja det gjør faktisk det

For nå er det nok

 

Og det verste av alt

Da hun var bare 12 år

Så gav du henne en helt annen og ny dialekt

Fordi hun flyttet

Og kunne være en annen 

Det var bedre sånn

Men hun kunne ikke snakke

Eller være seg selv

Verken i sinne eller i glede

Det fjernet jeg! 

Men nå er det nok for denne jenta

Hun må få være seg selv

For 33 år i fengsel 

Er mer enn nok!

Og nå er jeg så sliten av dette her

Så du som kjenner meg

Du kjenner ikke meg

For dialekt og personlighet

Det henger veldig sammen

Så hvis du synes jeg er morsom

Så skal du snart få se

At jeg er mye mere morsom

Enn det! 

Og hvis du vender meg ryggen

Så må du bare gjøre det

For jeg er heller 

Alene 

Og fri!! 

♥️

HVIS JEG DØR I NATT

 

 

 

 

MONICHA!!!

 

 

 

Lyden av den skrikende  stemmen hans, skar igjennom den vonde kroppen min som en skjærende kniv.

 

 

BRUTAL

 

 

HARD Continue reading “HVIS JEG DØR I NATT”

NÅ MISTER JEG JOBBEN MIN

Et dunk i døren før den gikk opp

 

Er du her?

 

Ja

 

Hun kom snufsende bort til sengen min

 

FAEN Monicha!

 

Er du alene her forresten?

 

Spurte hun

 

 mens hun tørket tårer med den ene hånden, og dro forhenget fra sengen min vekk med den andre.

 

Det bor en dame til her, svarte jeg nølende

Men jeg vet ikke om hun er her nå

 

Nei Ingen

 

Svarte hun

Bra

 

Faen

Monicha!!

 

Hun satte seg ned på sengen min, la hodet inntil meg og begynte å gråte igjen

 

Dette går ikke snufset hun

Jeg kommer til å miste jobben min vet du

Nå har jeg sittet inne på do her, å hulket i en time

En time liksom!

Prøvde å sminke over disse greiene her

Men jeg ser jo helt gal ut her nå

Se på dette da

Sa hun å pekte på ansiktet sitt

Vet du hva?

Jeg hadde 2 pasienter som trengte meg

Og så sitter jeg inne på do

Som en annen udugelig sykepleier

Og griner!!

 

Nei!

 

Jeg gråt ikke

Jeg griner BLOD!

 

Oi!

 

Det var da dramatisk, sa jeg

Hva skjer egentlig?

 

Du kan faktisk ikke servere meg sånt, sa hun med et litt irritert uttrykk

 

 

Åja?

Svarte jeg

 

 

Så nå skal jeg dø eller noe?

har det kommet noen resultater som  jeg ikke vet om eller?

 

 

Også er det DU som skal grine?

 

 

Eller?

 

Neeei…

 

 Men sånn hadde det jo faktisk blitt da,

For den dagen DU dør

Så er det iallefall ikke DU som griner

For du griner jo faen meg

ALDRI!

 

Hva er det du snakker om egentlig?

Spurte jeg igjen

Hva har jeg egentlig servert deg?

Hva har JEG egentlig gjort?

 

 

Jeg så spørrende på henne

 

Hun snudde seg mot meg

Tok meg i begge hendene

Så meg rett inn i øynene

 

Og sa

 

 

Hollywood Boulevard

 

Jeg var så dum at jeg

leste det blogginnlegget ditt.

 

Ordene kom hulkende ut

 

Faen Monicha!

 

Tror du egentlig det var noen som skjønte den teksten?

 

Jeg smilte

 

Heeeeelt sikkert ikke

Svarte jeg

Men jeg har ikke snakket med noen

Jeg la den jo bare ut.

Eller jo, jeg spurte en. Men hun skjønte den ikke nei, eller hun skjønte den jo på den måten. Men ikke sånn som du mener så nei.

Kan jo leses rett frem og den ikke sant.

 

Det er jo stort sett det alle gjør uansett

 

Leser

 

Skjønner

 

Eller

 

Tror de skjønner

 

Osv

 

Jeg lo

 

Men sånn er det bare.

 

Vi skjønner det vi skjønner

 

Folk har den forstanden de har

 

Kan jo ikke laste noen for det

 

Vi er så ulike

 

Og sånn må det jo være

 

Eller sånn er det vet du

 

Men du,

 

sa jeg

 

det er jo derfor jeg har

 

DEG

 

Ikke sant?

Du redder livet mitt du

Litt sånn litt iallefall

Du vet

Fra alle disse

Som tror de skjønner

Også ser de det ikke,

eller de skjønner det ikke allikevel.

Bortsett fra henne jeg spurte altså.

 

Hun er egentlig ikke en sånn.

 

Men det er ikke bestandig så lett heller

Faen Monicha

Hun smilte

Gikk bort til vasken

Vasket seg i ansiktet

Til helvete med den sminka uansett da

sa hun mens hun tørket seg i ansiktet med de harde tørkepapirene  fra skapet på veggen

Her!

Sa jeg og rakte henne en krukke med ansiktskrem

Godt de hadde noe på apoteket her på sykehuset

Jeg kom jo rett inn fra legevakten, og da har man jo ikke akkurat noe med seg.

Takk sa hun.

og satte seg ned på sengen min igjen, mens hun smurte ansikt og hender inn med krem

Jeg kommer til å miste jobben min

Gjentok hun

 

 

Fordi

du er et

menneske

da eller?

 

 

Fordi du

ikke

er en idiot?

 

 

Fordi du faktisk

gjør

en jobb?

Og en mye

bedre

enn alle de andre?

Sa jeg

 

 

Altså!

Selvfølgelig skal du Ikke sitte på do å grine, å ikke gjøre jobben din.

Det er greit.

Det kan du jo ikke.

Men du mister da ikke jobben din for det da vet du skrulla!

 Men HVIS det blir noe

Så snakker jo jeg bare med han sjefen din

også forteller jeg han noen paulia ord.

 

Akkurat det der

 

det KAN jo jeg.

 

Sa jeg å lo.

 

JA!

 

Lo hun

 

Akkurat det der,

 

deeeeeet

 

KAN du faktisk!

 

Ok?

 

Er det ok da?

 

Lo jeg

 

 

Hun lo godt

Men nå er det jo liksom jeg som skal trøste deg da, sukket hun

Jeg blir bare så uprofesjonell når du er her

Men så er det litt deilig også da sa hun å smilte

Ok

 

sa jeg

 

 

Da er det 2 ting! 

 

2 TING!

1.

 

Jeg har ikke servert deg noe,

 

bare ikke gidd å les bloggen min når du er på jobb.

 

Eller bare ikke les den.

Det velger du jo selv.

 

Hun svarte ikke

 

Og 2.

 

Du er veldig vakker når du er tom for tårer…

 

Hun smilte

Forresten 3.

 

Sa jeg

 

Den der….

 

Hun sukket

 

Banningen ja svarte hun

Jeg smilte

 

Jaadaaaa sa hun

 

Jeg SKAL slutte med det

Eller..

Jeg kan skjerpe meg da.. for deg..

Men du Eeeeeelsker meg for deeeeeeet….

Smilte hun mens hun kom HEEELT oppi ansiktet mitt, slik bare akkurat hun gjorde det.

 

Helt klart absolutt 1000% også enda litt mer enn det. Svarte jeg

 

JEG ELSKER DEG!

♥️.PS.♥️

(Ingen personer kom til skade i dette blogginnlegget,

alt er delt med samtykke,

og det er selvfølgelig ingen som mister jobben sin.)

HOLLYWOOD BOULEVARD

 

Jøss!

 

Lyden fra utbruddet hennes

Vekket meg

 

Plutselig sto hun bare der

 

Midt på gulvet

 

Inne på rommet mitt

Jeg må ha dubbet av

 

For jeg hadde ikke hørt en lyd da hun kom

skremte jeg deg?

 

Jeg reiste meg og gikk ut av sengen.

 

På med sko

 

Tråkke på gulvet

 

Eeer.. Dee..Deeer…

 

tenkte jeg for meg selv

 

DE ER HER! 

 

Sa jeg

 

Hæ?

 

Følelsene

 

svarte jeg

 

I beina!

 

hun fikk det ikke med seg

hun bare stirret voldsomt på meg,

 

målte meg liksom med

øynene hele tiden

 

DET DER ser jo

helt…

Sa hun, oppglødd

mens hun

 viftet ivrig med

armene opp og ned ,

fremfor kroppen min,

Du får jo hele den

GRUSOMME

sykehuspysjen

til å se ut som

 

HAUTE COUTURE!

 

Hadde nesten glemt det

vettu

At du er sånn

 

Alltid vært sånn du!

 

Sånn?

 

Jaaaaa

 

Sånn

stachyyyyy

Smaaaart!

Lekkeeeer

Sasyyyyyyy

 

Hot couture

 

BEVERLY HIIIIILLS!

 

 

Sa hun mens hun lente seg HEEELT inntil ansiktet mitt,

 

og stirret meg rett inn i øynene.

Skjønner ikke hvordan du gjør det.

 

Sa hun og tok et steg tilbake,

 

mens hun strøk meg over klærne

I går så du gammel, og sliten ut.

Og

I dag ser du ut som du

er 19!

 

Hvordan gjør du det?

Hvordan?

 

 

Hvordan greier du

 

DET DER?

 

Liksom??

Sa hun mens hun

fortsatte å peke opp og ned etter kroppen min.

 

Jeg sukket oppgitt og satte meg ned igjen på sengen.

Selv hadde jeg akkurat sett meg i speilet, og lurt på hvor alle årene hadde blitt av.

 

Gi deg

 

Svarte jeg bare surt

Og det fortjente hun ikke

 

Hun var den aller beste

 

EKTE

 

 

 

SEG SELV

 

en slik som jeg hadde

bruk for

Men jeg orket ikke

Ikke akkurat nå

 

Alt var liksom

 

 

 

Utslitt..

 

 

OK

 

 

Sa hun å satte seg på senga ved siden av meg.

 

 

Hun kjente meg alt for godt.

 

Og det var faktisk veldig deilig

 

 

 

Hvordan er det nå?

 

 

 

Noe nytt?

 

 

Jeg sukket

 

 

 

Jeg begynner å få kraften tilbake i beina igjen,

 

svarte jeg stille

 

 

Har liksom mer kontakt med Underlaget når jeg går

 

 

Skjønner?

 

Hun nikket

 

Signalene i kroppen er helt på trynet fremdeles,

 

slik som i går,

 

Slik de var

Da de kom tilbake

 

Men de ER der

 

Det er NOE der

 

 

Og de er sterkere i dag

 

Det skjer noe

 

Og det er bra

 

Ikke sant?

Hun nikket igjen

Hvis jeg får vondt i magen,

 

så blir jeg glad

 

fortsatte jeg

 

Skjønner?

 

Det er en følelse

 

Skjønner?

 

Hun nikket

 

Jeg kjenner noe der

Hun nikket

alvorlig

Jeg har vært så redd for det skjønner du

 

sa jeg stille

 

At jeg aldri skulle føle noe igjen

 

At signalene i kroppen bare skulle slutte å virke

 

At all kraften

 

og alle musklene

i beina

bare skulle dø liksom

 

Helt til jeg ble lam

Skjønner?

 

Hun nikket Alvorlig,

 

 

det var gode nyheter,

 

men jeg var alvorlig,

Og hun satt der,

og nikket,

like alvorlig som meg.

Jeg har vært så redd for det

gjentok jeg

 

at livet skulle være over

 

At jeg ikke kunne være en mamma igjen

 

At jeg aldri skulle få meg en kjæreste

 

At jeg aldri skulle kjøre bil igjen

 

At jeg aldri skulle klare å jobbe igjen

 

 At jeg aldri skulle klare å gå igjen

At jeg aldri skulle gå på..

Hollywood Boulevard

 

 

Det siste hvisket jeg

 

 

Uten å smile

 

Uten å tøyse

 

Uten det lyset

eller livet

Eller humoren,

eller glimtet i øyet.

 

 

Det kjente jeg

 

det var liksom bare

blitt

borte

 

 

Og jeg kjente at hun

kunne kjenne det hun og.

 

Hun satt der,

og så liksom bare rett

inn i meg,

Hun nikket

Alvorlig

 

 

Ble stille…

 

 

Monicha..

 

Ja?

Hun sukket tungt

 

Det holder nå!

Det holder FAEN

meg nå!

Sa hun

 

 

Så tok hun rundt meg

 

 

Gråååt Monicha!!

Sa hun høyt mens hun ristet lett i meg

Kan du ikke bare gråte?

Vær så snill å gråt!

Hvorfor gråter du aldri?

Gråt nå!

Her hos meg!

Kom igjen!

Så ble hun stille

 

 

 

Vent litt,

 

sa hun å reiste seg opp fra senga.

 

 

Jeg slukker lyset her sa hun i det rommet ble mørkt.

 

Så kom hun tilbake

Satte seg ned,

holdt om meg igjen.

 

Sitt her hos meg i mørket sa hun rolig

nå sitter vi bare her

 

 

Også satt vi der i mørket to sjeler som skjønte hverandre

men den eneste lyden i rommet,

Var lyden av henne  som gråt.

 

♥️

BEVERLY HILTON HOTELL

 

 

Går det bra der ute?

Hun dro hetta over seg idet hun stakk hodet utenfor hovedinngangen til sykehuset

Får jeg et trekk? 

Vi gjemmer oss her sa hun 

mens hun dro meg bak hjørnet. 

Det regnet tett 

 

Åh Monicha for et drittvær!

 

Det var jo sommer i går!

 

 

Husker du så fint vi hadde det?

 

 

Sa hun mens hun prøvde å gjemme seg inni hetta på jakken

 

 

Husker du den gangen med han typen nede i lobbyen her?

 

 

Hun lo høyt

 

 

Så fint det var

 

Monicha

 

Tross alt

 

 

Så fint det var å ha deg her

 

Også

 

JEG

 

da!

 

Som fikk ha deg så lenge!

 

Så heldig jeg var!

 

Eller

 

Du?

 

Husker du den gangen jeg kidnappet deg

 

Også den greia med den rullestolen på senteret?

 

Hun lo høyt igjen

 

Høyt og hjertelig

 

Så gøy vi hadde det

 

Monicha

 

Tross alt!

 

Savner den tiden

 

Det ble så rart når du dro

 

Var rart å komme på jobb

 

 

Tomt

 

 

Savnet deg masse

 

 

Vi hadde det fint

 

Tross alt

 

Du vet.

 

Nei 

 

 

FY FAEN! 

 

 

sa hun plutselig mens hun blåste røyken opp i luften

 

Å  nei, forresten nei

sorry!

 

 

ikke meningen å banne,

vet du hater det. 

 

Men Assa du

 

Det var jo

 

 

HELT

 

JÆVLIG!

 

 

 

 

Monicha

 

 

 

 

JÆVLIG!

 

 

FY FAEN!

 

 

 

For et helvete det

var for deg!

 

 

 

Du ASSA!

 

 

For ei dame!

 

 

Ble så glad i deg!

 

 

Jeg savner deg

 

Savner deg

 

 

MASSE!

 

 

 

Hun ble stille en liten stund før hun sa

 

 

Kom! 

 

 Vi må inn fra dette møkka regnet

 

 

Ikke verdt å røyke i det engang!

 

 

da er det ille da! 

 

Inne i lobbyen tok hun en rullestol

 

 

SÅNN!

 

 

sa hun 

 

Å dro stolen ut på gulvet

Akkurat som i gamle dager

 

Monicha! 

 

Hun smilte med hele kroppen, 

Hoppet opp og ned

 

 

Sett deg oppi da

Hun viftet med armen

 

Sett deg ned,

jeg kjører deg opp igjen! 

Og gjennom den tomme lobbyen

nede i

sykehusgangene

Sprang hun i

sikk sakk med meg

I rullestol

Akkurat slik vi hadde gjort det før,

Etter at sykehuset hadde gått til ro.

 

 

Og det var bare meg og henne…

 

i hele verden

 

♥️

 

 

Hvoooor skaaaal jeg kjøøøre deeeeg???

 

 

ropte hun

 

 

BEVERLY  HILTON HOTELL!!

 

 

 

ropte jeg mens jeg strakte armene i været

 

akkurat slik vi hadde gjort det før

 

 

Vi stoppet brått da det kom to leger ut av heisen

Alvorlige 

 

I hvite frakker, 

 

Og med nesa i sky

 

Så trillet hun meg fornuftig inn i heisen før vi brøt ut i braklatter der inne.

 

Åh Monicha!

 

 

Du har ikke mistet det!!

 

 

Du er akkurat den samme!

 

Savner deg altså 

 

Savner deg

 

MASSE!

 

 

Sa hun å kysset meg på kinnet,

 

Savner dette,

 

Savner å være ung og gal igjen!

 

DU?

 

Jeg kunne fått sparken!

 

Pøh!

Svarte jeg

 

Det er jo sånne som

DEG!

 

de må ansette flere av! 

 

Det er jo

 

DETTE!

 

som er 

helsebringende 

Tross alt! 

 

♥️

DET FINESTE ORDET I VERDEN

(28. Mai 2020)

 

 Jeg sperret opp

øynene i det

hun hevet sengen min opp i luften

hun hadde akkurat Sagt noe veldig fint. 

 

Det fineste ordet i verden

 

I alle fall det fineste ordet på syv dager

 

Si det igjen

Sa jeg

 

Mens jeg så på henne og smilte

 

 Jeg hadde ikke smilt en eneste gang etter at jeg kom inn på sykehuset,

 

ikke før nå,

 

Ikke kjent på noe glede,

 

ikke for noe,

 

ikke for humor,

ikke for små glimt,

ikke for noe.

 

Det hadde gått syv dager

 

Syv dager med steinansikt.

 

Det merket jeg nå.

 

En slags frydefull barnslig glede.

 

HÅP!

 

Si det

 

Gjentok jeg

 

hun ble utilpass

 

Og det var kanskje ikke så rart

 

For jeg hørtes veldig teit ut,

umoden,

eller kanskje bare dum.

 

men jeg maste likevel 

 

 Som et barn,

 

et masete og travelt barn.

Og det var akkurat det jeg følte meg som, 

Et barn.

Sårbar,

liten,

Og på desperat jakt etter trygghet.

Bare si det igjen

 

Si det!

 

Det du sa

 

Akkurat nå

Akkurat slik som du sa det

 

Like lett

 

Og like sant

 

Si det!

 

Bare en gang til!

 

 

Hjelpe meg sang det inni meg

Jeg FØLER meg jo

ikke som et barn 

jeg ER jo et barn.

Like naiv

Like uvitende

Like blåøyd 

Like forventningsfull

 

og masete

 

 

Jeg hørte det selv

 

Sånn travel barnslig og masete som et stort barn i regress.

 

Det gjorde hun også 

 

Hva er det jeg skal si?

Spurte hun og ønsket seg nok litt vekk fra den merkelige stemningen

 

Jeg brydde meg ikke

 

Du sa 

 

 Dette er

 

MIDLERTIDIG!

 

 

 Jeg kikket på henne med sikkert like naive øyne utenpå som de føltes ut inni.

 

 Å sa jeg det?

Sukket hun

Men det vet vi jo ikke enda, 

noen ganger snakker jeg før jeg tenker.

Hun ristet angrende på hodet

Og med et lite unnskyld i blikket

Men vi må håpe,

og vi må ha troen på det! Fortsatte hun

Jeg fikk lyst til å gråte.

Det hadde vært så selvsagt, når hun sa det.

 så åpenbart

som om det var sant.

Det var så sant når hun sa det

Bare helt sant

Helt rent

Og helt ekte

100% sant!

Jeg ER et barn tenkte jeg igjen.

Jeg er et barn som tror at hvis man bare sier en ting mange nok ganger så blir det sant. 

Eller hvis du bare tror på noe skikkelig hardt nok

Så blir det sant!

 

Du sa at det var midlertidig gjentok jeg

 Og hørte den barnslige skuffelsen i stemmen min  igjen

 

Jeg orker ikke mer 

 Sa jeg å så på henne.

Dere gir meg et håp, 

Også knuser dere det bare igjen

Etterpå

Slutt å gi meg håp.

Hvis håp ikke finnes,

så ikke gi meg det.

 

Gi meg heller harde brutale fakta da,

 

så har jeg i det minste en sannhet,

 

en sannhet

med to store stygge strek under. 

 

Da har jeg noe ekte å forholde meg til. 

 

Det er jo sånn livet er uansett

ikke sant!?

Harde brutale fakta

Det kan jeg

Hardt og kaldt

Med noen brutale  traumatiske og livstruende greier oppå toppen der

Sa jeg å viftet med armene.

Hun lo

Det er det jeg KAN skjønner du

Det klarer jeg å forholde meg til

Det er det jeg er vant til

At det ikke finnes noen glede

Ingen lykke

Ikke noe håp

Bare harde kalde fakta

Om at livet er over

Og at det aldri skal komme noen glade dager mer

Det er et språk som jeg forstår.

Men si det som det er bare

Og vær ÆRLIG.

 Hvis det er sånn at livet  mitt er over nå,

så forteller du meg det.

Hun sukket og ristet på 

hodet

 

Moniiiiichaaaa

 

Sa hun med sår stemme

 

Navnet mitt fløt ut som en stor sorg i stemmen hennes

Det fantes ikke noe håp i det navnet

 helt uten håp var det når det ble sagt på denne måten.

 

Moniiiiichaaaaa

 

gjentok hun

 

Hun strøk meg på armen.

Jeg orker ikke mer gjentok jeg

Hvis det ikke er sant at dette er midlertidig

Så er jo livet mitt over,

Du skjønner det ikke sant?

Hun ristet på hodet.

Det er ikke over

Det er mange som lever med dette

Og de klarer seg bra med det

 

IKKE  JEG

 

sa jeg å så på henne,

 

det er faktisk

 

FULLSTENDIG UAKTUELT

 

Du ville ikke levd fint med dette du heller

Ingen lever fint med det

Fint med dette finnes ikke

Det er en løgn

Det er en løgn vi forteller både oss selv og andre,

for å ikke knekke oss selv eller andre som har det sånn. 

Men fint?

Selvfølgelig et det ikke fint.

Dette er ikke noe liv for noen

Ingen lever fint med dette

Det skjønner jo alle

De bare finner måter å overleve på

Fordi det

man

Og fordi det

SKAL

man

Men leve fint med det?

 

NEI

Og hvis du virkelig mener det

 

Så skal du få se meg inn i øynene og si det igjen

Si det 

At folk lever fint med dette

Men vær

ÆRLIG

Hun hadde tårer i øynene

Situasjonen var ubehagelig

Ukonfortabel,

men fin allikevel

Jeg var nok altfor direkte

Desperat

Redd

Fortvila

 

 

Moniiiichaaaa

 

 

kom det igjen

 

like sårt og håpløst som sist. 

Jeg blir så grepet av deg, 

Off

 sa hun å tørket vekk en tåre,

du gir meg sånne frysninger, noen ganger

Så grep hun meg i armen

trykket den hardt

nikket og sa

 

Nå sier vi dette sammen

 

1.2.3. 

 

DET ER MIDLERTIDIG!

♥️

DRAMA PÅ AKUTTEN

( Skjevt, men et smil er et smil )

 

  –  Lørdag 23. Mai 2020 –

 

En sykepleier kom inn å satte seg ned ved sengen min

Jeg forstår det slik at det var noe som skar seg der inne, sa hun. 

Vil du bare fortelle meg litt?

 

Jeg ba dem om å ikke gi meg mere medisiner

svarte jeg

 

Jeg ble bare sløv av de,

Samtidig som jeg hadde  like vondt.

Så jeg ville ikke ha mer

Jeg håpet de skulle høre på meg.

Det er jo helt fryktelig, når de doper deg så mye ned at du ikke skjønner hvor du er engang. 

 

Jeg vet ikke hva jeg fikk, men det hjalp meg ikke

Jeg ble kvalm

og måtte spy hele tiden

Jeg bad om noe annet

Men ordet vondt skulle jeg jo ikke brukt

Jeg skulle heller ikke klynket meg i smerte

Men det kommer automatisk
Det kunne jeg ikke stoppe

Og de bare pøser på med mer

Mer og mer

Helt til jeg blir borte

Ikke i smertene i kroppen

Men i hodet var jeg borte

Tankene mine

Sinnet mitt

Sløvet ned sammen med

ropet om hjelp som ikke ble hørt

Skjønner du?

Innesperret i en verkende kropp

Uten å få hjelp

Skjønner du?

Det ble som et mareritt

 

Dette er viktig informasjon fortsatte jeg

Dette må dere ta til dere

Du må gi det videre

Skriv det ned

Dette er viktig

 

Ingen pasienter skal trenge å oppleve noe sånt

 

Hvorfor hører dere ikke på pasienten?

 

Dette er jo det motsatte av hjelp.

 

Jeg var livredd der inne. 

 

Også den MR greia,

 

at de ikke forsto hvorfor jeg ville ha visshet om at det var 100% trygt for meg.

Jeg sa det jo til dem

 

 

Det er da vel ikke rart at jeg vegret meg for å legges i MR?

 

Jeg har fått streng beskjed om at det kan jeg ikke

Jeg er jo sammenboltet av stålplater,

skinner,

skruer, 

Proteser,

Og Gud vet hva

 

Og inni MR  maskinen der er det magneter,

dette vet du,

 

og disse drar stålet mitt i fillebiter.

 

Eller hva vet jeg,

men det er det jeg bestandig har fått høre.

 

Også prøver jeg å si fra om dette, 

Men de bare løfter meg oppå og sier

 

Dette går bra

Vi har dårlig tid

Ikke vær Vanskelig

Det haster at vi hjelper deg

 

Man blir jo redd

det ville alle blitt

 

Jeg var sikker på at de  trillet meg rett inn i døden bare fordi de ikke hørte på meg,

ikke forsto meg.

 

 

Men ETTERPÅ

Når jeg var ferdig
Og alt hadde gått bra

DA  forteller de meg hvorfor det er trygt for meg å ligge i den maskinen dere har her på Haukeland

 

ETTERPÅ!!

 

Hva med å si det før??

 

Hva med å bruke hodet?

 

Hva med å tenke som et normalt menneske?

 

Hva skjedde med det?

 

Hun så på meg
Oppslukt av hva jeg hadde å si

Det var godt at hun lyttet

Fint at det var noen som hørte på meg

Noen som ville ta dette på alvor

Som ville fortelle om hvordan dette hadde vært
Slik at de ikke gjorde slike tabber igjen.

Aldri mer skal sånt skje
Sa jeg,

ikke med noen

Aldri mer!

 

Hun hadde ikke åpnet munnen  enda,

Hele denne tiden var det bare jeg som snakket

 

Hun bare satt der å lyttet til meg,

 

Så på meg

 

Hele tiden hadde hun blikket festet fast i meg.

 

Men….

 

Så begynte hun å snakke…

 

 

 

Du er så pen du
Kom det tankeløst og tomt utav henne

Blek og klam og syk sa hun mens hun strøk meg over armen

Men allikevel så pen

 

Veldig veldig pen

 

Det sank inni meg

 

Så fortsatte hun..

 

Og den stemmen din,

 

Du må bare  snakke og snakke hele tiden

Sa hun

 så utrolig fin klang det er i stemmen din

Det er så godt å høre på deg

Du har en så fin dialekt

Jeg blir helt salig her jeg sitter

Kunne nesten ha sovnet her og nå

Du må bare snakke du
Snakk hele hele tiden

Det er som musikk i ørene mine

Et lite øyeblikk lurte jeg på om dette var tull

Sa hun virkelig disse ordene?

De usannsynlige  vanvittige ordene hennes slo meg helt ut

 

Som om det ble vondt å puste

Å ikke få luft

 

Jeg har en idiot sittende her med meg tenkte jeg

 

En idiot som ikke forstår

 

Som ikke lytter

 

Som ikke hører

 

Som ikke bryr seg om noe annet enn klangen i stemmen min
Og hvordan den behaget henne 

Som ikke hadde fått med seg noe av det jeg hadde sagt

 

det er faktisk ikke mulig

 

Hun må ha merket det på hele meg,

Eller kanskje gjorde hun ikke det heller, 

 

Selv kunne jeg nesten se skuffelsen i mitt eget ansikt

Kjenne hvordan hele fjeset mitt bare visnet.

 

 

 Idioten så på meg 

Hva tenker du på spurte hun

 

Det naive spørsmålet  hennes gjorde meg sint

 

 

TO TING! 

 

Svarte jeg hardt!

To ting tenker jeg på

Avmakt!

 

 

Avmakt

Og

Perler for svin!

 

DEN 10. DAGEN

 

Jeg teller,

På fingrene..

 

Fredag, Lørdag, Søndag,

Mandag,Tirsdag Onsdag,

Torsdag ,Fredag, Lørdag

 Søndag..

 

10 dager

 

Jeg er her fremdeles,

Det er blitt Pinse, 

Og jeg vil hjem.

 

Bort fra sykehus,

hvitkledde mennesker,

luktene,

oksygen masker,

veneflon,

 

Og duren av håndsprit på  veggen hver gang noen går inn og ut av rommet..

 

Alt sammen,

Jeg vil hjem.

 

10 dager er ikke lenge,

10 dager er ingenting,

Det er bare 10 dager

 

Men det føles lenge,

Jeg kjenner dette 

sykehuset litt for godt,

Alle gangene,

Alle etasjene

Alle kriker

og kroker,

Og menneskene som

jobber her.

 

Legene,

assistentene,

sykepleierne,

hjelpepleierne,

fysioterapeutene,

De som vasker her, 

portørene,

resepsjonistene,

Og damene i kiosken.

 

10 dager er ikke lenge,

De hilser.

Monicha!

Er du her?

igjen?

Takk for sist!

Hvordan går det med deg nå?

 

De husker meg, 

De vet hva jeg heter,

De husker navnet mitt.

 

Jeg husker ikke alle dem.

Så rart å se deg uten

rullestol…

kjente deg nesten ikke igjen når du er oppe

Når du går 

 

 

Du har kastet krykkene..

Er det mye smerter?

Hva har skjedd siden sist,…

Hvor lenge er det siden?

Er det 8?

Kan det være 10?

 

Nei så lenge kan det ikke være?

Er det 8,?

 

De tenker, 

Teller på fingrene, teller,

2008, 2009….

 

” Det er 12 ‘ svarer jeg

12 år 

Jeg trenger ikke telle

Det sitter spikret

 

Alt sammen 

Det Sitter spikret

for alltid

 

Alt sammen bortsett fra det

som ble borte,

det som forsvant

 

inn i koma,

 

morfin,

 

narkose,

 

Og døden.

Nei,

ikke døden,

døden ble ikke borte,

døden sitter spikret, 

Mest av alt, 

Men jeg klarte meg, heldigvis

Tenk at jeg klarte meg

 

jeg fikk en ny sjanse.

 

Det er 12 år siden.

 

Du lå her lenge,

er det virkelig 12 år?

 

Nei, det kan ikke stemme,

Du var her lenge.

4 måneder?

 

Eller noe?

 

Nei var det lenger? 

 

Det kan ikke være 12 år allerede..

 

2008, 2009, 2010, 2011, 2012…

De teller…

Høyt,

på fingrene..

 

” Det er 12 år,

 

6 måneder,

Et halvt år var jeg her.

Jeg lå her

Flatt på ryggen,

Svarer jeg

 i 6 måneder

 

10 dager er ikke lenge,

10 dager er ingenting.

 

Men det føles lenge.

Og Jeg vil hjem.

 

Bort fra minnene.

Jeg kjenner ortopedisk 

avdeling

De som jobber der

Man blir godt kjent på 6 måneder

noen har sluttet siden den gang,

 noen er nye,

men jeg kjenner flere allikevel,

De som jobber her fremdeles,

 noen har skiftet avdeling

 

Man blir veldig personlig når man blir så lenge

Man blir venner,

man blir nære 
Vet ting man ellers ikke får vite

Og det er fint

 

Men å være tilbake 

er ikke fint

 

 Her bor det minner

Som jeg vil glemme

 

Men her kommer de tilbake

 

Og det er alt annet enn fint

 

Jeg ble endelig flyttet til

Nevrologisk avdeling

 

Men så kjenner jeg folk her også

 

Selvfølgelig

 

Det er ikke noe galt med folkene

De er fine,

hyggelige,

kjente

mennesker,

Men de er mennesker som trigger minner.

 

Fordi det er sånn det er. 

 

Det er ikke deres feil, det er

bare sånn det er.

Fordi det er slik det fungerer

 

Fine mennesker som aldri glemte meg.

Som husker meg,

Som forteller om meg i detaljer,

Ting jeg har glemt,

Om ting jeg har gjort,

Og ord jeg har sagt,

 

Og de forteller

Med entusiasme

Noen ganger ler de høyt

De har morsomme minner

de har morsomme minner om meg.

 

Noen ganger forteller de

Med tårer i øynene

Med sårhet, og med sorg,

 

De har ikke glemt meg.

Og det er fint

 

Det er godt

 

Og veldig veldig rørende 

Jeg satte spor,

Jeg var ikke et nummer i rekken, 

Jeg var et menneske

 

Men jeg vil ikke huske

Jeg vil hjem

 

Og jeg vil glemme

 

10 dager er ikke lenge

10 dager er ingenting.

 

Men det føles lenge, 

 

Og Jeg vil hjem..

 

(Dagens antrekk, levert av Helse Førde. Holder motet oppe!)

DEN BESTE SYKEPLEIEREN

 

Etter (altfor) mange sykehusopphold har jeg etterhvert gjort meg noen tanker om de som jobber der,
Bare fordi..

Det gjør man jo..

Jeg har tenkt mye på hvordan jeg har blitt møtt på de ulike stedene,
og hvilken betydning det har hatt for meg.

For man husker de dårligste
Og man husker de beste

I sykehus hverdagen har man mest kontakt med sykepleiere, hjelpepleiere, osv.

Derfor blir disse en veldig avgjørende del
for pasientenes opplevelser,
uansett hvor syk man er.
Blir man værende lenge, blir dette særlig viktig.

Legene jobber jo litt i kulissene,
Så de treffer du bare av og til.

Jeg har lyst til å dele noen av mine tanker og erfaringer med dere,
Og kanskje er noen av dere enig med meg?

Allikevel har jeg en snikende mistanke om at de fleste ikke er det,

Jeg hadde nemlig selv en helt annen grunnleggende tankegang, eller forestilling før hele denne sykehus dansen startet for meg, for vel tolv år siden.

 

Mine positive erfaringer har nemlig overrasket meg,
Det skal jeg ærlig innrømme.

Det finnes helt klart veldig mange gode sykepleiere der ute,

Men det er EN spesiell  “gruppe”

Som helt klart skiller seg ut fra mengden,
I allefall for meg.

Jeg har merket meg at disse sykepleierne ikke bare er gode,

de er faktisk helt brilliante,

Ja, de er best av alle! 

Jeg har møtt dem i alle aldre
Fra studenter til de er i ferd med å gå av med pensjon.

 

Som studenter har jeg aldri opplevd dem som tafatte, usikre, eller redde for å ta i et tak.

 

De stikker sprøyter, og setter de forhatte veneflonene så du nesten ikke merker det.

 

De blir hos deg,
Og gir av sin tid,
selv om det er travelt,
fordi de ser at det er viktig.

 

De lytter til det du sier, og de forstår det som blir sagt.

Og de lar aldri et vanskelig privatliv
Eller en dårlig dag gå utover pasienten,

 

Jeg har heller aldri hørt dem klage over jobbsituasjonen sin til kolleger,
mens pasientene hører på.

 

Og de kjemper alltid for deg,
Fordi de bryr seg oppriktig.

 

Med trygge hender,og med trygge ord

 løfter de deg

Uten at det gjør vondt
Fordi de er sterkest av alle sammen

 

De har nesten uten unntak
Alltid masse humor
Og kan endre dagen din fra mørk

til lys,

Når du er i ferd med å miste håpet

 

De er i fåtall bland sine kolleger
Men jeg er heldig
For jeg har fått møte mange

 

De har alltid gitt meg den beste omsorgen
Og er de jeg aldri glemmer

 

For noen fester seg mer hos oss, enn andre

 

Og de som har vært flinkest
De som har hjulpet meg mest.

Gitt meg den beste behandling
Og den aller største trygghet
Har alle sammen bestandig vært

Menn!